Dement far, skal det gå så fort nedover?

[AnonymBruker]

Han har hatt diagnosen I 2 år ca. Ikke synlige symptomer for oss for mer enn kanskje 3 år. Han var i jobb frem til da, det gikk greit, har snakket med kollegaer. 

Han er 70 år, vet det ofte går fortere med yngre, men jeg syns det går nedover nesten for hver uke. 

Han er veldig stressa og engstelig, egentlig vært det hele livet, men det er veldig forsterket. Han har liksom en uro i seg, rastløs hele tiden. Vært noen tilfeller der han ikke vet hvor han er, men det går seg til når man snakker litt med han, eller en av oss drar til han. Men det bekymrer meg at han bare blir mer og mer forvirra. Han sliter ikke med retningsansen enda, han finner frem der han er kjent.

Andre som har vært i samme situasjon? Hvort utviklet det seg? Trodde det stabiliserte seg, men syns det bare går nedover 

Anonymkode: a3f37...d59

[Fjaselina]

Sympati herfrå!! 

Det er umulig å seie kor fort det går, der varierer så ekstremt mykje. Og kva type symptom som kjem varierer også så mykje at det er vanskelig å spå om noko som helst.

Bur han fremdeles heime? I så fall er det viktig å få søkt om ein plass for han, dersom det går fort nedover. Behandlingstid og kapasitetsproblem er reelle utfordringar. Og dei som vandrer og er rastløse er kanskje dei vanskeligste å ha heime, for dei kan lett gå seg vekk.

[AnonymBruker]

Fjaselina skrev (1 minutt siden):

Sympati herfrå!! 

Det er umulig å seie kor fort det går, der varierer så ekstremt mykje. Og kva type symptom som kjem varierer også så mykje at det er vanskelig å spå om noko som helst.

Bur han fremdeles heime? I så fall er det viktig å få søkt om ein plass for han, dersom det går fort nedover. Behandlingstid og kapasitetsproblem er reelle utfordringar. Og dei som vandrer og er rastløse er kanskje dei vanskeligste å ha heime, for dei kan lett gå seg vekk.

Ja han bor hjemme. Han går ikke ut. Han er mørkredd, så går ikke ut om natta. Har ikke gjort det hvertfall. 

Har ikke lyst å søke han inn et sted enda, ønsker jo han skal være hjemme så lenge han kan. Men må si jeg blir skremt av hvor fort det går.. 

Kan det stabilisere seg? Har jo hørt om fler hvor det er stabilt dårlig, at utviklingen ikke går så fort lenger.

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

Fra personen måtte gi fra seg førerkortet til hen døde gikk det ca. 5 år. På det 3. året ble det vanskelig å bo hjemme alene, selv med hjemmesykepleie flere ganger om dagen. Glemte å spise og drikke, gikk ned i vekt. Var urolig og redd.

De to siste årene bodde hen på pleiehjem. Da var personen ikke så redd lenger, pga. det er godt for personer med demens å ha faste rutiner og selskap i andre beboere og ansatte.

Det gikk sakte nedover hele tiden, selv om formen kunne variere en god del fra dag til dag og til og med fra time til time. Det gikk brattere nedover når personen fikk sykdom eller skade.

Anonymkode: fb55f...bf4

[Fjaselina]

Det kan nok variere kor fort det går, eller kor mykje ein oppdager av problema. 

Fint for han å bu heime så lenge det er trygt, for å bli flytta til ein ny og ukjent bolig vil gjere at forvirring blir enda større.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Har ikke lyst å søke han inn et sted enda, ønsker jo han skal være hjemme så lenge han kan. Men må si jeg blir skremt av hvor fort det går.. 

Anonymkode: a3f37...d59

Jeg tenker heller at det er lurt å søke seg inn tidlig enn sent. Som jeg skrev ovenfor, faste rutiner og selskap døgnet rundt er veldig godt for personer med demens. Det demper uro og det minsker risiko for at det skal skje en ulykke. Søker man seg inn mens man enda er i noenlunde ok form vil man takle flyttingen bedre og falle til ro raskere. Store omveltninger som flytting kan være en stor belastning for en person med demens.

Anonymkode: fb55f...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Fra personen måtte gi fra seg førerkortet til hen døde gikk det ca. 5 år. På det 3. året ble det vanskelig å bo hjemme alene, selv med hjemmesykepleie flere ganger om dagen. Glemte å spise og drikke, gikk ned i vekt. Var urolig og redd.

De to siste årene bodde hen på pleiehjem. Da var personen ikke så redd lenger, pga. det er godt for personer med demens å ha faste rutiner og selskap i andre beboere og ansatte.

Det gikk sakte nedover hele tiden, selv om formen kunne variere en god del fra dag til dag og til og med fra time til time. Det gikk brattere nedover når personen fikk sykdom eller skade.

Anonymkode: fb55f...bf4

Hvordan var hen når det ikke var mulig å bo hjemme lenger? Hva gjorde at dere tok det valget?

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Jeg tenker heller at det er lurt å søke seg inn tidlig enn sent. Som jeg skrev ovenfor, faste rutiner og selskap døgnet rundt er veldig godt for personer med demens. Det demper uro og det minsker risiko for at det skal skje en ulykke. Søker man seg inn mens man enda er i noenlunde ok form vil man takle flyttingen bedre og falle til ro raskere. Store omveltninger som flytting kan være en stor belastning for en person med demens.

Anonymkode: fb55f...bf4

Er klar over det. Men vet han ikke vil like det. Har aldri likt å være med mange andre, han ønsker å være hjemme. Han må uansett være den som søker, og han nekter.

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

Fjaselina skrev (6 minutter siden):

Det kan nok variere kor fort det går, eller kor mykje ein oppdager av problema. 

Fint for han å bu heime så lenge det er trygt, for å bli flytta til ein ny og ukjent bolig vil gjere at forvirring blir enda større.

Det jeg tenker også. At han blir mer forvirret og deprimert av å bli flyttet. Han har absolutt best av å bo hjemme, men liker ikke han blir så forvirret når han er alene. Går bedre når vi er med han, da er det ikke sånn. Men vi er jo ikke her hele tiden.. skal spørre legen om han kan prøve noe beroligende. For å se om det kan hjelpe han.

Anonymkode: a3f37...d59

[Ulrikke]

Min far fikk diagnosen for ganske nøyaktig to år siden. Han har alzheimer, vet ikke om du vet hvilken type din far har? Min far er 77, så han var 75 da han fikk diagnosen, da hadde vi stusset i et knapt år.

Han mistet førerkortet umiddelbart da han fikk diagnosen.

Bor din far alene? Min far har min mor, og det er gull verdt. Han kan ikke lenger fikse nettbank osv alene. Han kan gå til lokalbutikken og handle, han husker pinkoden til kortet sitt foreløpig. Han går seg ikke bort, han går turer i nærområdet osv. Kun én gang har han prøvd å låse seg inn feil dør (og lot nøkkelen stå igjen i den døra, så verken han eller mamma fant den, han husket jo ikke at han hadde prøvd å låse opp der, var en nabo som sa fra til mamma). Min mor passer på alt av helseavtaler osv for min far (han har kreft i tillegg), og følger ham opp. Jeg er evig takknemlig for det hun gjør, men som hun sier, de har vært gift i 50 år, så det skulle bare mangle.... De har hjemmesykepleien innom to ganger i uka, og min mor kan fortsatt gjøre sine ting om formiddagene, drar og møter venninner osv, han kan være alene hjemme da. Skal hun bort over natten drar jeg dit og er der, for det er hun ikke komfortabel med.

Min far startet på "bremsemedisiner" med en gang han fikk diagnosen.... Vi aner jo ikke hvor lenge de eventuelt virker og hvordan han hadde vært nå uten dem.... Men han går nå på dem foreløpig.... Vet ikke om din far fikk noe sånt?

Jeg føler at det går "jevnt sakte" nedover med min far, av og til har han noen dårlige dager og av og til har han noen bedre enn "standard". Men jeg aner ikke hva man kan forvente, det er jo individuelt, så jeg er litt usikker på om dette er fort eller sakte, hvis du skjønner hva jeg mener....

Får han til å ringe med telefon? Hvis ikke bør dere vurdere en sånn Komp, kanskje det kan gi ham litt trygghet. Min far klarer å svare på telefonen, men det er ikke alltid han klarer å ringe ut selv. Og har dere kontakt med demenskoordinator? Hvis ikke ville jeg etablert kontakt der.... Sånn at de vet om ham/dere i systemet....

Skjønner godt at det er vondt å se på at han er utrygg.... Grusom sykdom, dette er altså....

[AnonymBruker]

En av grunnene til at det går fort ned over med demente, kan være næringsmangler. Det er ekstremt kritikkverdig av helsevesenet at de ikke gir ordentlige doser med f.eks  b-12 og d vitamin tilskudd, hvis det ligger i nedre grense av normalen. Se på b-12 foreningen på facebook, hvordan demente egentlig bare hadde for lave verdier av b-12 (viktig med nok folat også). Det finnes flere tilfeller enn det man leser der.

Jeg er ung, men har slitt ekstremt mye kognitivt og følt meg dement. Fikk beskjed om at b12 osv var ok. Men det var i nedre grense av normalen, og det påvirket min mentale helse enormt å få nivåene vesentlig opp. Jeg leste nylig at alt under 500 på b12, er å regne som mangel i Japan. I Norge er alt over 200 regnet som ok. Jeg har ligget på 200-250 siste 10 år, og hatt store problemer. 

Naboen til kjente (80 år) fortalte at hun måtte ta b12, hvis ikke "fungerte ikke hjernen". 

Så jeg anbefaler veldig å sjekke dette. 

Anonymkode: 99558...0df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvordan var hen når det ikke var mulig å bo hjemme lenger? Hva gjorde at dere tok det valget?

Anonymkode: a3f37...d59

Vi søkte om plass på pleiehjem etter to år, men vi måtte vente et år på å få komme inn. Vi merket at personen var redd og urolig og ikke hadde godt av å være alene. Vekten gikk som sagt ned. På tross av at hen fikk maten gjort klar ble den bare stående i kjøleskapet.

Å flytte er uunngåelig og det vil bli en større påkjenning om man venter. For vårt familiemedlem tok det et helt år (!) å falle ordentlig til ro på pleiehjemmet. Hen trengte å komme inn med en gang når vi søkte og i ettertid skulle jeg ønske vi hadde søkt mye tidligere. Vi ante dessverre ikke at det skulle ta så lang tid.

Anbefaler å være med på demenskurs for pårørende og ta kontakt med kommunen din, så får du råd av fagfolk om hvordan du best kan hjelpe din pappa.

Anonymkode: fb55f...bf4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

Han har hatt diagnosen I 2 år ca. Ikke synlige symptomer for oss for mer enn kanskje 3 år. Han var i jobb frem til da, det gikk greit, har snakket med kollegaer. 

Han er 70 år, vet det ofte går fortere med yngre, men jeg syns det går nedover nesten for hver uke. 

Han er veldig stressa og engstelig, egentlig vært det hele livet, men det er veldig forsterket. Han har liksom en uro i seg, rastløs hele tiden. Vært noen tilfeller der han ikke vet hvor han er, men det går seg til når man snakker litt med han, eller en av oss drar til han. Men det bekymrer meg at han bare blir mer og mer forvirra. Han sliter ikke med retningsansen enda, han finner frem der han er kjent.

Andre som har vært i samme situasjon? Hvort utviklet det seg? Trodde det stabiliserte seg, men syns det bare går nedover 

Anonymkode: a3f37...d59

Jeg har jobbet med mennesker med demens i mange år. Og ja, dette er helt normalt. 

Anonymkode: cac19...c34

[AnonymBruker]

Ulrikke skrev (32 minutter siden):

Min far fikk diagnosen for ganske nøyaktig to år siden. Han har alzheimer, vet ikke om du vet hvilken type din far har? Min far er 77, så han var 75 da han fikk diagnosen, da hadde vi stusset i et knapt år.

Han mistet førerkortet umiddelbart da han fikk diagnosen.

Bor din far alene? Min far har min mor, og det er gull verdt. Han kan ikke lenger fikse nettbank osv alene. Han kan gå til lokalbutikken og handle, han husker pinkoden til kortet sitt foreløpig. Han går seg ikke bort, han går turer i nærområdet osv. Kun én gang har han prøvd å låse seg inn feil dør (og lot nøkkelen stå igjen i den døra, så verken han eller mamma fant den, han husket jo ikke at han hadde prøvd å låse opp der, var en nabo som sa fra til mamma). Min mor passer på alt av helseavtaler osv for min far (han har kreft i tillegg), og følger ham opp. Jeg er evig takknemlig for det hun gjør, men som hun sier, de har vært gift i 50 år, så det skulle bare mangle.... De har hjemmesykepleien innom to ganger i uka, og min mor kan fortsatt gjøre sine ting om formiddagene, drar og møter venninner osv, han kan være alene hjemme da. Skal hun bort over natten drar jeg dit og er der, for det er hun ikke komfortabel med.

Min far startet på "bremsemedisiner" med en gang han fikk diagnosen.... Vi aner jo ikke hvor lenge de eventuelt virker og hvordan han hadde vært nå uten dem.... Men han går nå på dem foreløpig.... Vet ikke om din far fikk noe sånt?

Jeg føler at det går "jevnt sakte" nedover med min far, av og til har han noen dårlige dager og av og til har han noen bedre enn "standard". Men jeg aner ikke hva man kan forvente, det er jo individuelt, så jeg er litt usikker på om dette er fort eller sakte, hvis du skjønner hva jeg mener....

Får han til å ringe med telefon? Hvis ikke bør dere vurdere en sånn Komp, kanskje det kan gi ham litt trygghet. Min far klarer å svare på telefonen, men det er ikke alltid han klarer å ringe ut selv. Og har dere kontakt med demenskoordinator? Hvis ikke ville jeg etablert kontakt der.... Sånn at de vet om ham/dere i systemet....

Skjønner godt at det er vondt å se på at han er utrygg.... Grusom sykdom, dette er altså....

Takk for et fint svar:) han har ikke fått diagnosen alzheimer, men han har hatt mange små drypp som førte til sykdommen. Min far mistet også førerkortet med en gang. Han fikk bremsemedisiner, vet ikke om de virker lenger, men legen vil han skal stå på de. Vet ikke hvordan han hadde vært uten. Ja, han klarer å ringe. Og ta telefon. Problemet er heller at han ringer veldig mye. 

Er i kontakt med demenskoordinator, han har også hjemmesykepleie 3 ganger om dagen. De varmer middag til han, og gir medisiner. Merker han ikke helt får til å dele opp maten med kniv lenger, han spiser bare med gaffelen. 

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (27 minutter siden):

Jeg har jobbet med mennesker med demens i mange år. Og ja, dette er helt normalt. 

Anonymkode: cac19...c34

Normalt at det går så fort? Eller kan utviklingen bremse litt?

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

En av grunnene til at det går fort ned over med demente, kan være næringsmangler. Det er ekstremt kritikkverdig av helsevesenet at de ikke gir ordentlige doser med f.eks  b-12 og d vitamin tilskudd, hvis det ligger i nedre grense av normalen. Se på b-12 foreningen på facebook, hvordan demente egentlig bare hadde for lave verdier av b-12 (viktig med nok folat også). Det finnes flere tilfeller enn det man leser der.

Jeg er ung, men har slitt ekstremt mye kognitivt og følt meg dement. Fikk beskjed om at b12 osv var ok. Men det var i nedre grense av normalen, og det påvirket min mentale helse enormt å få nivåene vesentlig opp. Jeg leste nylig at alt under 500 på b12, er å regne som mangel i Japan. I Norge er alt over 200 regnet som ok. Jeg har ligget på 200-250 siste 10 år, og hatt store problemer. 

Naboen til kjente (80 år) fortalte at hun måtte ta b12, hvis ikke "fungerte ikke hjernen". 

Så jeg anbefaler veldig å sjekke dette. 

Anonymkode: 99558...0df

Takk for godt tips:) det visste jeg ikke, men jeg skal ta det opp med legen når han skal dit og be de sjekke vitaminnivåene hans:)

Anonymkode: a3f37...d59

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han har hatt diagnosen I 2 år ca. Ikke synlige symptomer for oss for mer enn kanskje 3 år. Han var i jobb frem til da, det gikk greit, har snakket med kollegaer. 

Han er 70 år, vet det ofte går fortere med yngre, men jeg syns det går nedover nesten for hver uke. 

Han er veldig stressa og engstelig, egentlig vært det hele livet, men det er veldig forsterket. Han har liksom en uro i seg, rastløs hele tiden. Vært noen tilfeller der han ikke vet hvor han er, men det går seg til når man snakker litt med han, eller en av oss drar til han. Men det bekymrer meg at han bare blir mer og mer forvirra. Han sliter ikke med retningsansen enda, han finner frem der han er kjent.

Andre som har vært i samme situasjon? Hvort utviklet det seg? Trodde det stabiliserte seg, men syns det bare går nedover 

Anonymkode: a3f37...d59

Når pårørende og de rundt merker det så har man gjerne hatt sykdommen i opptil 10 år før det blir merkbart, grunnen er at de har klart å lære seg mestringsstrategier og at man kanskje selv hat lagt det på stress feks. Så når de rundt merker det så er det ganske langt fremskreden og Vansklig for vedkommende å maskere eller bortforklare ting. Derfor så virker det nok som om det går fort nedover når diagnosen er ett faktum. 

Anonymkode: c14de...98d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Takk for godt tips:) det visste jeg ikke, men jeg skal ta det opp med legen når han skal dit og be de sjekke vitaminnivåene hans:)

Anonymkode: a3f37...d59

Vær spesifikk og be de sjekke alt. Så ber du om å få tilsendt/kopi alle svarene, så du kan få se selv. 
Og ta en titt på b-12 foreningen på FB, åpen profil  

Anonymkode: 99558...0df