Det er så umulig å leve i

[AnonymBruker]

Jeg er så lei. Jeg er så sliten.

Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa.

Pappa bor med en ekstremt kontrollerende dame. Hun stiller kritiske spørsmål til alt jeg gjør. ALLE mine handlinger kan være gjort annerledes og bedre. Hvorfor spiser jeg det og ikke det. Hvorfor går jeg tur der og ikke der. Hvorfor bruker jeg helgen min på det og ikke det. Hvorfor gjør jeg sånn og ikke sånn. osv osv osv. Hun er også ekskluderende, og hennes barn (min halvsøster) er alltid det viktigste. Jeg er glad i pappa, men han stiller ALDRI opp for meg. Det er bare masse falske klemmer hos pappa, og ingen som faktisk bryr seg om meg. Jeg føler meg i veien og til bry hele tiden.

Mamma er psykisk ustabil, lyver og er egositisk. Innstiller meg og søsknene mine på masse greier som ikke skjer. Overdriver/underdriver alt. Jeg har følt meg nedprioritert av mamma store deler av oppveksten. Det irriterer meg hvordan hun alltid rydder rommene til småsøsknene mine (hun sluttet å gjøre det med mitt når jeg var sånn 6-7 år - småsøsknene mine er mye eldre enn det nå), kjører søsknene mine dit de skal - men aldri kjørte meg på trening/til venner når jeg var mindre, og hvordan hun bruker meg som psykolog hele tiden. Jeg får kjærlighet av mamma, og hun kan ha gode perioder - men de dårlige periodene gjør meg lei meg og langsint.

Jeg skal flytte til høsten, men det kjennes uendelig lenge til. Det er så slitsom å leve sånn. Jeg har heller ingen kjempenære venner. Føler meg så jævlig ensom uten noen å gå til. Ingen å søke trøst eller kjærlighet fra. Jeg måtte bare få det ut. 

Anonymkode: e18f1...bac

[AnonymBruker]

Stakkars deg, jeg føler med deg. Du fortjener masse oppmerksomhet, som du tydeligvis ikke får!!! Det er nok godt at du snart skal flytte. Bruk da tiden på å få nye bekjentskaper, få nye hobbyer osv. Ting blir bedre når du blir voksen!!!!

Varm klem fra en mamma. 

Anonymkode: 78f1e...099

[AnonymBruker]

Mammahjertet mitt fikk skikkelig vondt nå. Ingen barn burde føle det sånn. Det er skikkelig dårlig gjort av de og det er fryktelig urettferdig gjort mot deg. 

Bare vit at det kommer til å bli bedre når du blir eldre. Jeg sier som hun over, bruk tiden på å få nye bekjentskaper og hobbyer. På ett tidspunkt kommer du til å møte en person som gir deg all den oppmerksomheten, godheten og kjærligheten du fortjener. 

Sender deg en skikkelig mammaklem fra en mamma 

Anonymkode: 81909...b20

[AnonymBruker]

Tror du ting hadde vært bedre for deg om foreldrene dine fortsatt var sammen?

Anonymkode: 27e06...3b3

[AnonymBruker]

Har du noen å prate med? Helsesykepleier på skolen? 

Anonymkode: 43af9...997

[AnonymBruker]

Så lei meg for at du har vokst opp under slike forhold. Så sterk du må ha vært! Jeg er glad for at du ser at det er dine foreldre som har sviktet og at du virker å forstå at du fortjener så mye bedre enn hva de har evnet å gi deg. Mange i din situasjon som har vokst opp uten emosjonelt kloke foreldre vil fort vokse opp med en følelse av at det er de selv det er noe galt med. Det virker som du har unngått det og det er i så fall utrolig godt gjort! 
 

Jeg håper og tror at livet vil by på mer kjærlighet for deg enn du har fått så langt. Du har ikke valgt familien din, men du starter snart et nytt kapittel hvor du kan velge hvem som skal være dine nærmeste. Når man er sulteforet på omsorg og oppmerksomhet er det fort gjort å velge feil mennesker, men du fremstår veldig reflektert så jeg håper du vil omgi deg med gode folk som fortjener å ha deg i livet sitt. 

Inntil da, har du andre voksenpersoner i livet ditt som du kan søke støtte fra? Tanter, onkler, besteforeldre, familievenner eller lærere? Noen som er emosjonelt mer oppegående enn dine foreldre. 

Stor klem!

Anonymkode: bbdc4...9d0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 10.11.2023 den 19.44):

Jeg er så lei. Jeg er så sliten.

Jeg bor 50/50 hos mamma og pappa.

Pappa bor med en ekstremt kontrollerende dame. Hun stiller kritiske spørsmål til alt jeg gjør. ALLE mine handlinger kan være gjort annerledes og bedre. Hvorfor spiser jeg det og ikke det. Hvorfor går jeg tur der og ikke der. Hvorfor bruker jeg helgen min på det og ikke det. Hvorfor gjør jeg sånn og ikke sånn. osv osv osv. Hun er også ekskluderende, og hennes barn (min halvsøster) er alltid det viktigste. Jeg er glad i pappa, men han stiller ALDRI opp for meg. Det er bare masse falske klemmer hos pappa, og ingen som faktisk bryr seg om meg. Jeg føler meg i veien og til bry hele tiden.

Mamma er psykisk ustabil, lyver og er egositisk. Innstiller meg og søsknene mine på masse greier som ikke skjer. Overdriver/underdriver alt. Jeg har følt meg nedprioritert av mamma store deler av oppveksten. Det irriterer meg hvordan hun alltid rydder rommene til småsøsknene mine (hun sluttet å gjøre det med mitt når jeg var sånn 6-7 år - småsøsknene mine er mye eldre enn det nå), kjører søsknene mine dit de skal - men aldri kjørte meg på trening/til venner når jeg var mindre, og hvordan hun bruker meg som psykolog hele tiden. Jeg får kjærlighet av mamma, og hun kan ha gode perioder - men de dårlige periodene gjør meg lei meg og langsint.

Jeg skal flytte til høsten, men det kjennes uendelig lenge til. Det er så slitsom å leve sånn. Jeg har heller ingen kjempenære venner. Føler meg så jævlig ensom uten noen å gå til. Ingen å søke trøst eller kjærlighet fra. Jeg måtte bare få det ut. 

Anonymkode: e18f1...bac

Får så vondt av deg! Har du prøvd å snakke med faren din om hvordan du har det? Helsesøster på skolen kan man også snakke med (hvis du går på skole). Det finnes mange man kan snakke med om hvordan man har det hos foreldrene sine, man kan be om hjelp til å få frem det man ønsker å få frem med en voksen støttespiller tilstede. En som er på «ditt lag» og vil at foreldrene dine skal begynne å se hvordan du har det. 

Det er viktig for din psykiske helse at dette blir tatt tak i, det går jo utover deg at de ikke ser deg!  Kanskje de ikke forstår hvor mye det ødelegger deg? 

Du er sterk som skriver her, vær stolt av deg selv. ❤️ skulle gjerne tatt deg inn i mitt hus og gitt deg oppmerksomhet og kjærlighet som alle barn og ungdom trenger. Vis foreldrene dine at du trenger deres kjærlighet, vite at de ser deg og bryr seg. 
hvor gammel er du?

er det et alternativ å flytte ut tidligere? 
jeg flyttet da jeg var 18 år og har bodd for meg selv siden. Er nå 32 år og har to barn 😊 

Anonymkode: 73dd6...192