Depresjon, men får ikke til å gråte/føler ikke direkte tristhet, mulig? Føler bare ingen glede!

[AnonymBruker]

Føler meg tom, nummen og noe som kanskje ligner på tristhet. Samtidig ikke direkte "jeg er lei meg, så jeg griner hele tiden". Har en uggen følelse av å vil grine, men får det ikke til. Som om at jeg er konstant på gråten, men får det ikke til. Blir bare flat og nummen, som om hodet slår seg av. Har hatt xxtanker i flere uker (det vi ikke får lov til å snakke om), sover mye, dusjer sjeldent, har ikke vasket gulv eller støvsuget på over en måned. Alt føles bare meningsløst og tungt ut. 

Fylte 30 år forrige uke, feiret den ikke for jeg orker ikke å underholde folk. Har isolert meg fra alle. Fikk tur til Barcelona av mamma og pappa. Skal med mamma og søstrene mine. De er helt i hundre, ringer daglig for å prate om turen og å planlegge hva vi skal gjøre der... jeg føler absolutt ingen glede. Vil helst være hjemme. Vi har snakket om turen i lang tid, men jeg får ikke til å føle noe annet enn nummenhet og tomhet. 
Jeg fikk også konsertbilletter av to venninner til to konserter i november og desember... igjen, føler ingenting og vil helst bare være hjemme. Normalt så er det noe jeg gleder meg over, en helkveld med dem, middag eller ut på byen og konsert. Nå føles det bare ut som et ork. Gruer meg bare til å må sette på et falskt smil for å ikke ødelegge for dem. 

Det startet for over en måned siden og vil ikke gi slipp. Viste ikke at jeg ikke var i stand til å føle glede før jeg fikk ting som normalt hadde gitt meg glede. Men nå så er det bare helt dødt inni meg. Samtidig så er jeg ikke direkte lei meg heller, så da blir jeg usikker på om det er depresjon eller om det er noe annet. Tørr ikke å si noe til psykologen i frykt for at hun skal si at dette er bare helt normalt. For om det er normalt så vil jeg ikke eksistere lengre. 

Kan man være deprimert uten å grine hele tiden? Sist jeg hadde moderat depresjon så hadde jeg gråteanfall hele tiden. Da var det motsatt, som om jeg ikke fikk til å føle noe annet en tristhet og nedstemthet. 

Anonymkode: 25695...9d4

[katties]

Ja, da jeg var deprimert så føltes alt bare meningsløst. Jeg gikk på skole, fikk gode karakterer, jobbet ved siden av, hjalp familien min mye, men det føltes bare som jeg eksisterte,  ikke som at jeg levde. Det eneste som stoppet meg fra å hoppe ned fra en bro var at det føltes slemt ovenfor familien min. Glede føltes også veldig falskt - bare som midlertidige kjemiske reaksjoner i hjernen. Jeg gråt lite - bare når jeg var veldig sliten eller noe veldig alvorlig (f.eks. dødsfall) skjedde. Ellers følte jeg generelt lite, kanskje mest irritasjon og noe usikkerhet.

Endret 9. november 2023 av katties

[AnonymBruker]

Jeg gråt ikke én gang da jeg fikk diagnosen depresjon. Var bare tom. Gråten kom faktisk da jeg begynte å bli bedre  

God bedring! Det blir bedre ❤️ håper du finner glede i det du ikke klarer se frem til ❤️

Anonymkode: 3ccec...40b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg gråt ikke én gang da jeg fikk diagnosen depresjon. Var bare tom. Gråten kom faktisk da jeg begynte å bli bedre  

God bedring! Det blir bedre ❤️ håper du finner glede i det du ikke klarer se frem til ❤️

Anonymkode: 3ccec...40b

Fortalte du psykologen/psykiateren at du ikke gråt? 

Håper nesten at gråten kommer en dag, slik at jeg får tømt meg 😅

Anonymkode: 25695...9d4

[AnonymBruker]

Ja, det kan man. Jeg har nesten ikke grått overhodet etter et dramatisk dødsfall i familien, men er bare nummen, tror det er ganske vanlig.

Anonymkode: 485d5...249

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Føler meg tom, nummen og noe som kanskje ligner på tristhet. Samtidig ikke direkte "jeg er lei meg, så jeg griner hele tiden". Har en uggen følelse av å vil grine, men får det ikke til. Som om at jeg er konstant på gråten, men får det ikke til. Blir bare flat og nummen, som om hodet slår seg av. Har hatt xxtanker i flere uker (det vi ikke får lov til å snakke om), sover mye, dusjer sjeldent, har ikke vasket gulv eller støvsuget på over en måned. Alt føles bare meningsløst og tungt ut. 

Fylte 30 år forrige uke, feiret den ikke for jeg orker ikke å underholde folk. Har isolert meg fra alle. Fikk tur til Barcelona av mamma og pappa. Skal med mamma og søstrene mine. De er helt i hundre, ringer daglig for å prate om turen og å planlegge hva vi skal gjøre der... jeg føler absolutt ingen glede. Vil helst være hjemme. Vi har snakket om turen i lang tid, men jeg får ikke til å føle noe annet enn nummenhet og tomhet. 
Jeg fikk også konsertbilletter av to venninner til to konserter i november og desember... igjen, føler ingenting og vil helst bare være hjemme. Normalt så er det noe jeg gleder meg over, en helkveld med dem, middag eller ut på byen og konsert. Nå føles det bare ut som et ork. Gruer meg bare til å må sette på et falskt smil for å ikke ødelegge for dem. 

Det startet for over en måned siden og vil ikke gi slipp. Viste ikke at jeg ikke var i stand til å føle glede før jeg fikk ting som normalt hadde gitt meg glede. Men nå så er det bare helt dødt inni meg. Samtidig så er jeg ikke direkte lei meg heller, så da blir jeg usikker på om det er depresjon eller om det er noe annet. Tørr ikke å si noe til psykologen i frykt for at hun skal si at dette er bare helt normalt. For om det er normalt så vil jeg ikke eksistere lengre. 

Kan man være deprimert uten å grine hele tiden? Sist jeg hadde moderat depresjon så hadde jeg gråteanfall hele tiden. Da var det motsatt, som om jeg ikke fikk til å føle noe annet en tristhet og nedstemthet. 

Anonymkode: 25695...9d4

Hva savner du i livet ditt? Som kunne gitt mening. Når var sist du var glad eller i en givende periode av livet ditt? Egentlig synes jeg du høres litt heldig ut til tross for at dette er vanskelig. Fordi du har nære rundt deg og de tar deg til og med bort på et miljøskifte i en periode du virkelig trenger det. Og fordi du er ung og fysisk frisk. Selv om det ikke føles sånn nå. For jeg mener ikke at dette ikke er alvorlig eller noe sånt. Men dette er en periode. Det kommer til å bli bra igjen og du vil finne mening igjen. 

Anonymkode: 09893...eb3

[AnonymBruker]

Det høres ut som depresjon, ja. Selvmordstankene tyder også sterkt på det. Du bør fortelle om alt dette til psykologen din, absolutt.

Anonymkode: 5e24f...80c