Barna våre er så skjøre

[AnonymBruker]

Vi er veldig stille og rolige, vi tar hverandre på alvor og er opptatt av å prate til hverandre på en ordentlig måte og med respekt. Nå er alle barna i småskolealder, og forventningene til barna er jo høyere enn da de var mindre, naturlig nok. Når vi er strenge med dem eller de merker at vi blir irriterte, så blir de så lei seg, man ser at de krymper innvendig og at de ønsker å forsvinne derfra. Vi forklarer og ordner opp, men jeg tenker jo også at de må jo tåle å bli snakket til eller at andre av og til ikke liker det de gjør. Synes dette er en vanskelig balansegang, og jeg ønsker at barna skal tåle mer og bli mer robuste. Vi jobber jo med at de skal være selvstendige og mestre selv, vi prøver å bygge opp selvfølelse og selvtillit, men det er akkurat den «disiplin»-delen som er utfordrende.
Hvordan lærer dere barna å tåle at de får tilsnakk?

Anonymkode: 6c6b4...47d

[Nusse12345]

Kunne skrevet dette selv 😕 Så en bok på biblioteket som heter "Hvordan få robuste barn". Kanskje vi skal lese den 😄

[AnonymBruker]

Det er vondt å se at barna har det vondt pg blir lei seg. 

Men det er også viktig å huske på at d ikke er farlig å bli lei seg,  eller få negative følelser når foreldre eller andre irettesettelse eller veileder. Kanskje blir de flaue og skammer seg og de syns jo tydeligvis det er ubehagelig  

Men dette er også følelser som er en normal del av livet  når jeg leser innlegget ditt så tenker jeg at kanskje det ikke er barna dere trenger å jobbe med. 

Kanskje trenger du å jobbe med å akseptere at barna ikke alltid er glade og harmoniske? 

Det kan godt hende det er en overføringsmekanisme der de sender dine vanskelige følelser og det at du syns det er fryktelig ubehagelig og kanskje krymper deg du igså? 

Kan hende det beste du kan gjøre er å jobbe med å akseptere at du av og til må sette grenser og forventni ger og at de ikke liker det? 

om du klarer å vise at du eren voksen som er  trygg  nok på at du gjør det rette og at du gjør det til det beste for dem, er sjansen stor for at de vil føle seg tryggere og tåle det  bedre. 

Ikke sånn at de nødvendigvis blir blide og fornøyde av å bli satt grenser og forventninger ger til, men at de blir teygge på at du tåler at de er uenige, protesterer eller gir motstand. 

 

. 

Anonymkode: c7e99...b3c

[AnonymBruker]

Hvorfor må tilsnakk være strengt når det åpenbart ikke er nødvendig for dine barn?

Anonymkode: 103f2...d3b

[AnonymBruker]

Dette handler om natur, og vanskelig å gjøre noe med. Vår ene datter er slik. Tåler knapt at noen ser skjevt på henne før hun blir skikkelig lei seg

Vi konkluderte jo raskt med at det ikke er nødvendig å være streng med henne. Når vi snakker til henne på normal måte, så hører hun.

Anonymkode: 0ce7d...8bc

[AnonymBruker]

Jeg tenker at din oppfatning av å være streng og barnas opplevelse av deg soms treng ikke samsvarer siden de blir så påvirket av dette. Gå noen runder med deg selv, robuste barn får man ikke ved å være streng, robuste barn får man ved å se de, annerkjenne dem som individer, se deres behov og hjelpe dem å regulere ut fra dette.. 

Anonymkode: ae0bd...7de

[AnonymBruker]

Takk for svar. 
Jeg har nok dårlig å formulere meg, jeg tenkte på at når de ikke tåler den lille hevingen i stemmen, eller at man er en anelse streng i stemmen, at vi foreldrene er det, som de er trygge på, hvordan tåler de da at andre snakker slik til dem, eller enda strengere? Vi vet jo at mange lett snakker strengere/hever stemmen mer der hvor det er flere barn, f.eks. på SFO, og da snakker jeg ikke om roping eller kjefting, men bare for å få oppmerksomheten til barna. 

Vi er opptatt av at barna skal få stå i følelsene sine, også de vonde, og vi lar de være sint og gråte om de trenger det, så det er ikke en bekymring. Det er mer det å skulle «tåle verden», da vi vet at mange andre ikke er så rolige som oss. 
 

Men det er kanskje ikke noe å bekymre seg over da, kanskje heller snakke mer om at man er ulike ved grensesetting og tilsnakk, og reflektere litt rundt det sammen, hvordan vi reagerer om andre kommer med tilsnakk osv.

Jeg føler meg trygg i rollen som forelder og vår måte å oppdra dem på, men ja, kanskje min egentlige bekymring er at jeg er redd for hvordan de håndterer andre ute i verden, basert på egne erfaringer; jeg var også et skjørt barn. Jeg ønsket at de skal stå trygt i seg selv uavhengig av andre rundt seg, og at de skal kunne stå opp for seg selv, sette grenser og ikke la seg påvirke av andre.

Anonymkode: 6c6b4...47d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Takk for svar. 
Jeg har nok dårlig å formulere meg, jeg tenkte på at når de ikke tåler den lille hevingen i stemmen, eller at man er en anelse streng i stemmen, at vi foreldrene er det, som de er trygge på, hvordan tåler de da at andre snakker slik til dem, eller enda strengere? Vi vet jo at mange lett snakker strengere/hever stemmen mer der hvor det er flere barn, f.eks. på SFO, og da snakker jeg ikke om roping eller kjefting, men bare for å få oppmerksomheten til barna. 

Vi er opptatt av at barna skal få stå i følelsene sine, også de vonde, og vi lar de være sint og gråte om de trenger det, så det er ikke en bekymring. Det er mer det å skulle «tåle verden», da vi vet at mange andre ikke er så rolige som oss. 
 

Men det er kanskje ikke noe å bekymre seg over da, kanskje heller snakke mer om at man er ulike ved grensesetting og tilsnakk, og reflektere litt rundt det sammen, hvordan vi reagerer om andre kommer med tilsnakk osv.

Jeg føler meg trygg i rollen som forelder og vår måte å oppdra dem på, men ja, kanskje min egentlige bekymring er at jeg er redd for hvordan de håndterer andre ute i verden, basert på egne erfaringer; jeg var også et skjørt barn. Jeg ønsket at de skal stå trygt i seg selv uavhengig av andre rundt seg, og at de skal kunne stå opp for seg selv, sette grenser og ikke la seg påvirke av andre.

Anonymkode: 6c6b4...47d

Du høres ut som en reflektert forelder. Tror det er lurt å snakke om at folk er forskjellige og at andre kan høres sinte ut uten at det er krise. Møt følelser hvis de har blitt lei seg eller redd for noe. Forklar at "han var bare stressa" eller "hun prøvde bare å få alle ungene til å høre etter" osv, men at du forstår at det føltes ubehagelig for dem. 

Og kanskje det føles verre for ungene at dere foreldre som de elsker og er helt avhengige av blir irritert enn andre? Møt følelsene deres hver gang du ser at de blir lei seg. "Nå så jeg at du ble litt lei deg. Jeg er ikke sint, bare sliten. Da hender det stemmen min blir sånn. Det var ikke meningen å gjøre deg lei deg". Det har ingenting for seg å prøve å herde dem.

Og kanskje juster forventninger litt? Det er lett å overvurdere barn. Hvis de har glemt å gjøre noe osv så er det som oftest ikke med vilje. Hjernen utvikler seg til de er 25. Jeg kan også bli irritert på barnet mitt, men det hjelper jo ikke. Hvis barnet blir lei seg eller skremt av at jeg blir irritert så snakker vi om det og evt reparerer. 

Anonymkode: 103f2...d3b

[fru Alving]

Noe av problemet med å være alt for "perfekt" som forelder er jo at barnet møter på en virkelighet som er langt fra dette. Det høres ut som om du er veldig bevisst og reflektert og det er flott. Barna våre vil likevel møte på urettferdighet og urimelighet stressa folk og sånn er desverre livet.

[AnonymBruker]

Jeg har tre søsken. Vi hadde en nydelig og trygg barndom med godt voksne foreldre. De giftet seg i tyveårene og jobbet noen år etter endt utdanning før de fikk oss fire i tredveårene. Vi har aldri hørt foreldrene våre krangle eller diskutere, hvert ufin, himlet med øynene osv . Ikke med hverandre eller noen andre. Har heller aldri sett foreldrene våre gråte, miste besinnelsen osv De har aldri hevet stemmet mot oss barna, bare reflekterte alvorsprater. Vi har aldri trengt å bekymre oss over noe i barndommen. 

Vi var fire godt likte og populære barn, både av jevnaldrende og voksne. Men vi var skjøre for mye helt til vi ble godt voksne selv og alle fire var svært konfliktskye. Tror det handler om at det var for "perfekt" hjemme. Vi var ikke vant til høye og brå stemmer, kjefting, krangling, svare hverandre frekt, baksnakking osv og i stedet for å håndtere slikt med å svare tilbake eller ikke finne seg i, så unngår man bare å si noe i det hele tatt. 

Jeg er glad for barndommen vår, men skulle ønske jeg var litt tøffere tidligere. Jeg gir barna mine omtrent det samme som jeg fikk i min barndom, men med litt flere elementer av uperfekt, både i oppdragelse og samhandling med andre. 

Anonymkode: a9a2b...0ff