Sliter med paranoia, men vil ikke gå til psykolog for å bekymre foreldre.

[AnonymBruker]

Paranoide tanker har i mange år gjort livet mitt veldig vanskelig, men jeg tør ikke gå til psykolog for jeg vil ikke at foreldrene mine skal finne ut av det og bli lei seg. 

Jeg sliter ekstremt med å stole på folk, selv om jeg ikke har hatt noen traumatiske opplevelser i barndommen eller noen ting, det er som om det bare er noe som er iboende hos meg. Jeg tror at alle jeg møter har et ønske om å utnytte meg på noen måte eller vil meg vondt. Eller et ønske om å ydmyke meg. Årvåkenhet gjør meg sliten fordi kroppen er alltid i kampmodus, og det gjør at empatinivået svekkes og gjør meg til en potensielt skadelig person hvis jeg føler meg truet, som er et problem når alt og alle oppleves som en trussel.

Jeg tror at jeg blir etterfulgt, at folk kommer til å forlate meg og jeg kommer til å bli alene, at samfunnsfunksjoner som banken, staten, utdanning osv vil meg vondt, gjøre livet mest mulig vanskelig for meg så de kan ta pengene mine og kaste meg på gata med mindre jeg oppfyller deres krav om akseptabel prestasjon og oppførsel. Med mindre jeg ikke får gode karakterer, fullfører utdanningen fort nok, ikke kommer meg i jobb fort nok, ikke får en god nok jobb etter deres standard kommer de enten indirekte til å tvinge meg ut i noe som jeg ikke vil eller ta fra meg alt jeg eier. Jeg sjekker automatisk etter overvåkningskameraer i alle offentlige bygg, ute, inne på offentlige toaletter (jeg skrur på lyset på telefonen og ser etter skjulte kameraer i brannalarmer osv), og gjevnlig etter skjulte kameraer i egen leilighet skulle noen ha plassert det der. 

Jeg tør ikke bruke sosiale medier i frykt over hvilke informasjon folk rundt meg kan samle om meg, og gjør alt jeg kan for å kontrollere hvordan jeg framstilles på disse arenaene, slik at ingen kan samle inn noe sensitiv informasjon som kan brukes som eventuelt pressmiddel eller blackmail.

Paranoia gjør det slik at jeg ikke klarer å ha nære forhold til andre eller søke deltidsjobb pga det bare kommer til å øke sirkelen av personer jeg må forholde meg til og ha oversikt over. Jeg er rett og slett dødsredd for fremmede mennesker og redd for at jeg kan komme i kampmodus på f.eks et jobbintervju når den dagen kommer. Jeg kan ikke en gang se folk mer en et halvt sekund i øynene uten å bli redd.

Jeg har hatt en god oppvekst og foreldrene mine er fantastiske, familien min er de eneste menneskene jeg stoler på, som gjør meg enda mer redd for å en dag miste de eller leve et selvstendig liv uten de konstant rundt meg. Jeg stoler bare ikke på meg selv godt nok til å å leve alene. Jeg vil veldig gjerne gå til en psykolog som kan hjelpe meg å ta skritt til å leve et normalt liv uten konstant frykt, men da kommer foreldrene mine til å finne ut av det og de kommer til å bli så lei seg og lure på hva de kan ha gjort galt osv... Og det er det siste jeg vil i verden.

 

Anonymkode: 8ab56...43f

[AnonymBruker]

Hvor gammel er du? Og hvorfor i all verden skulle foreldrene dine få nyss i din behandling om du ikke selv sier det?

 

Dette høres skikkelig slitsomt ut! ❤️ Jeg tror din livskvalitet ville økt enormt om du tørr oppsøke hjelp. For det finnes! Sannsynligvis heller hos en psykiater, for  en del av hjelpen vil jeg tro ligger i medisiner. 
 

Du har et langt liv foran deg. Skal du lide i årevis for at foreldrene dine ikke sko bli «lei seg»? Jeg tror de hadde blitt helt fortvila om de visste hvordan du har det, og hvorfor du ikke vil oppsøke hjelp. 💔 Hva om det var ditt barn?

Anonymkode: bda1e...855

[AnonymBruker]

For det første, foreldrene dine får ikke vite om du går til psykolog eller ikke med mindre du forteller dem det selv. For det andre, foreldre ønsker at barna sine skal få behandling hvis de har en sykdom. De ville blitt mer lei seg hvis de visste sannheten, at du lider for å beskytte dem. Jeg tror egentlig ikke at foreldre automatisk tror det er deres skyld hvis barna trenger psykolog. De vet at det er veldig mye mer enn oppveksten som kan gi psykisk sykdom, det behøver ikke ha noe med det å gjøre.

Snakk med legen din du. Det kommer du ikke til å angre på.

Anonymkode: 5ba39...124

[AnonymBruker]

Hvordan mener du at de skal finne ut av det med mindre du sier det selv?

Anonymkode: b3088...817