Min kollega kommer med små usanne stikk om meg, men hun tror det er sannheten pga min mor.

[AnonymBruker]

Dette blir et langt innlegg pga forhistorie.

Jeg vokste opp med en mor som var ikke var noe snill med oss barna, hun drev med psykisk terror og satt oss søsken opp mot hverandre som enda idag preger oss. Faren vår synes mest synd på seg selv og rømte inn sin egen verden og bar aldri til hjelp. Han har nå når jeg er i voksen alder sagt unnskyld. Utad var mamma en dame som alle likte, så vi ble aldri trodd at det var noe i hjemmet. Jeg ble også ekstremt mobbet både fysisk og psykisk på skolen, på hele grunnskolen. Jeg hadde nesten ingen venner, var heller aldri invitert på noe som helst og slet så ekstremt pga med selvbilde pga mobbingen. Jeg fant ingen glede i livet til slutt, og ble stadig påminnet hjemme med ord fra mamma hvor dum og ubrukelig jeg var. Når jeg var 14 år så møtte jeg en gutt av utenlandsk opprinnelse som jeg ble forelsket i, han sa han var forelsket i meg også. En dag vi møttes så ville han at vi skulle henge med noen av vennene hans hjemme hos en av dem. Dette var litt eldre gutter. Når jeg var der fikk jeg tydeligvis noe i drikken min som de ga meg som slo meg helt ut og jeg husker kun bruddstykker. 5 menn voldtok meg den kvelden. 
Jeg har aldri snakket med noen om det, ikke en eneste venn eller familiemedlem, ordene sitter fast på tungen min pga skam. Jeg ønsket å si noe når jeg kom hjem akkurat den kvelden, jeg hadde grått hele veien hjem som min mor burde sett, men min mor var sur når jeg kom hjem når jeg var for sen og sendte meg på rommet. Jeg lukket det inni meg for alltid fra den dagen. 

Jeg slet psykisk veldig etter dette, og krangling med mamma hjemme eskalerte fordi jeg var så sint, sint pga voldtekten, sint pga mobbingen som ingen hjalp meg ut av uansett hvor mye jeg sa ifra alle steder, sint av å ha en mor og far som aldri var tilstede og bare så feil i meg, sint av å falle av skolen fordi jeg slet så. Til slutt syntes mamma det var så mye krangling med meg at hun sendte meg som 15 åring i fosterhjem. Det kom som et sjokk, hun bare kontaktet dem en dag. 

Jeg var uheldig med fosterhjemmet, det kom ganske tydelig frem at jeg bare var der som en inntekt. Når de fikk penger fra barnevernet gikk det kun til nye flotte ting til dama i huset. Jeg sa ifra til slutt at jeg hatet å være der til dem da de aldri var der for meg de heller, og jeg ble dyttet av faren i huset ned trappen. Barnevernet hentet meg da på dagen fra det hjemmet og jeg ble satt på en institusjon for jenter. Disse jentene hadde rus og selvskading som problemer, det hadde ikke jeg. Det var hardt å leve i disse problemene, så jeg endte til slutt å rømme fra institusjonen via en relativt godt voksen mann jeg hadde møtt tilfeldig noen uker før. Da var jeg blitt 16 år. Jeg nektet å flytte tilbake på institusjonen, og foreldrene mine sa at jeg bare kunne flytte inn med denne voksne mannen da fordi de ville ikke ha meg. Barnevernet godtok også faktisk dette, så lenge det var greit for mine foreldre. Vi ble kjærester jeg og denne mannen som var nesten 30 år da, og det var et dårlig maktforhold fra hans side. Jeg ba til slutt på mine knær til min mor om å få flytte hjem igjen etter underkant av 1 år. Til slutt sa min mor ja. 

Jeg gikk på eggeskall hjemme for å blidgjøre mamma og hadde det ikke bra. Jeg møtte så en gutt som jeg ble ekstremt forelsket i, men han var bare ute etter å ha det gøy og jeg ble så såret. Jeg hadde ingen, kun en venninne som hadde vennskapet vårt på kun sine premisser. 

Jeg bestemte meg for å ta livet mitt, og hadde satt en dato. Da dagen var kommet så var jeg med denne venninnen min og tenkte det ble for siste gang. Men når vi snakket så fortalte hun meg at hun var litt sen med mensen og redd hun var gravid. Det fikk meg til å tenke over at det var langt over min menstruasjon også og fortalte hun det. Hun sa jeg burde ta en graviditetstest, og jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg satt der på kjøpesenteret på toalettet og hadde akkurat fylt 17 år. Testen den var positiv. Jeg hadde aldri tenkt på barn før, men av alle ting ble jeg glad. For første gang i mitt liv var jeg glad. Jeg knyttet meg til barnet fra jeg satt med testen i hånden. For å si det sånn, så ble jeg mamma. Og der startet livet mitt på en annen måte, jeg fikk noe å leve for. 

Livet har ikke vært så lett i ettertid heller da jeg aldri klarte å få meg en utdannelse pga arrene eter mobbingen, og selvbildet er enda på bånn. Jeg har også tatt noen dumme valg. Men alt i alt har jeg prøvd å gjøre det beste med de kortene jeg har og blitt et oppegående menneske.  Jeg har bygget meg opp sosialt også og er godt likt blandt venner og kollegaer, selvom jeg ikke har så mange helt nære. Mamma har jeg idag et overfladisk forhold til, alt er på henne sine premisser og jeg må passe på mine ord. Jeg har samboer og flotte barn jeg virkelig har gjort alt for å være en god mor for. 

Idag er jeg voksen- om ikke så lenge midt i 30 årene, og enda forfølger stadig fortiden meg. 

I jobben min så startet plutselig en nær venninne av mamma, og hun aner jo ikke noe om livet mitt utenom det mamma har sagt opp gjennom årene. Mamma har lagt meg frem som et vanskelig barn og at jeg var grusom å ha med å gjøre. Hun har fortalt historier hun har vridd på, eller utelatt viktig info om hennes posisjon i saken. Pga dette påminner denne kollegaen meg stadig vekk om lovet mitt som barn og ungdom. Hun er egentlig en hyggelig dame, men hun skal liksom komme med små stikk om fortiden min og hvor grusom jeg var foran andre kollegaer, deler små ting som jeg ser andre reagrer litt negativt på. Jeg er en voksen dame i dag og prøver å legge det gamle helt bak meg. Jeg har lyst til å si noe til denne kollegaen, men hvordan kan jeg gjøre det uten å måtte fortelle hun om hele situasjonen min eller blir uvenner? Det føles veldig sårt og fortelle hun dette, jeg er også redd for og ikke bli trodd da hun tross alt er venn med mamma. Men dette plager meg, da fortiden min spiser meg opp når noen drar ting opp, og ihvertfall når hun egentlig Ikke aner noenting. Til nå har jeg bare prøvd å le det bort, men jeg ler egentlig ikke. 

Anonymkode: 95d38...bbb

[AnonymBruker]

Om du er tøff nok ville jeg svart henne at hun ikke vet alt, og at en historie har minst 2 sider.

Anonymkode: 497af...7b6

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Om du er tøff nok ville jeg svart henne at hun ikke vet alt, og at en historie har minst 2 sider.

Anonymkode: 497af...7b6

Jeg har veldig lyst til det, men jeg har blitt veldig konfliktsky pga oppveksten min, og finner meg ofte i alt for mye fra andre. 

Anonymkode: 95d38...bbb

[AnonymBruker]

Dette er en grunn til at jeg aldri blander jobb OG privatlivet. Å bo på et lite sted ville jeg aldri gjort heller, der alt henger sammen...det må være et helvete!

Du har de som skal legge seg borti alt og alle, helt desperate. Slik må settes på plass øyeblikkelig.

Anonymkode: aa3bf...415

[minister-mio]

Du har ikke gjort noe galt! Be henne om å slutte å ta det opp!

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Dette er en grunn til at jeg aldri blander jobb OG privatlivet. Å bo på et lite sted ville jeg aldri gjort heller, der alt henger sammen...det må være et helvete!

Du har de som skal legge seg borti alt og alle, helt desperate. Slik må settes på plass øyeblikkelig.

Anonymkode: aa3bf...415

Jeg bor egentlig i en ganske stor by, så jeg ble veldig overrasket over at denne venninnen av mamma ble min kollega. Jeg ble litt paff, men har gjort det beste ut av det fra min side.  

Ja, jeg skjønner ikke hvorfor hun må si disse tingene. For hun er jeg bare hun ungen som var umulig og bare tulle med i barne og ungdomsårene, jeg kunne ønske at hun forstod at det lå noe bak.

Anonymkode: 95d38...bbb

[AnonymBruker]

minister-mio skrev (3 minutter siden):

Du har ikke gjort noe galt! Be henne om å slutte å ta det opp!

Jeg har veldig lyst til å si noe der og da, men jeg er så konfliktsky. Jeg er egentlig veldig flink til å snakke for meg, men når det er gjelder å stå opp for meg selv når det gjelder så er jeg så dårlig på det. 

Anonymkode: 95d38...bbb

[AnonymBruker]

Ville tatt et opp med leder eller tillitsvalgte jeg.

At du opplever nå at en person som er ansatt sprer usannheter, da dere har en felles relasjon som du ikke har noe godt forhold til. Og dette går utover arbeidsplassen.

Anonymkode: ff895...097

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Ville tatt et opp med leder eller tillitsvalgte jeg.

At du opplever nå at en person som er ansatt sprer usannheter, da dere har en felles relasjon som du ikke har noe godt forhold til. Og dette går utover arbeidsplassen.

Anonymkode: ff895...097

Dette!

Anonymkode: ab782...1f8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (24 minutter siden):

Dette blir et langt innlegg pga forhistorie.

Jeg vokste opp med en mor som var ikke var noe snill med oss barna, hun drev med psykisk terror og satt oss søsken opp mot hverandre som enda idag preger oss. Faren vår synes mest synd på seg selv og rømte inn sin egen verden og bar aldri til hjelp. Han har nå når jeg er i voksen alder sagt unnskyld. Utad var mamma en dame som alle likte, så vi ble aldri trodd at det var noe i hjemmet. Jeg ble også ekstremt mobbet både fysisk og psykisk på skolen, på hele grunnskolen. Jeg hadde nesten ingen venner, var heller aldri invitert på noe som helst og slet så ekstremt pga med selvbilde pga mobbingen. Jeg fant ingen glede i livet til slutt, og ble stadig påminnet hjemme med ord fra mamma hvor dum og ubrukelig jeg var. Når jeg var 14 år så møtte jeg en gutt av utenlandsk opprinnelse som jeg ble forelsket i, han sa han var forelsket i meg også. En dag vi møttes så ville han at vi skulle henge med noen av vennene hans hjemme hos en av dem. Dette var litt eldre gutter. Når jeg var der fikk jeg tydeligvis noe i drikken min som de ga meg som slo meg helt ut og jeg husker kun bruddstykker. 5 menn voldtok meg den kvelden. 
Jeg har aldri snakket med noen om det, ikke en eneste venn eller familiemedlem, ordene sitter fast på tungen min pga skam. Jeg ønsket å si noe når jeg kom hjem akkurat den kvelden, jeg hadde grått hele veien hjem som min mor burde sett, men min mor var sur når jeg kom hjem når jeg var for sen og sendte meg på rommet. Jeg lukket det inni meg for alltid fra den dagen. 

Jeg slet psykisk veldig etter dette, og krangling med mamma hjemme eskalerte fordi jeg var så sint, sint pga voldtekten, sint pga mobbingen som ingen hjalp meg ut av uansett hvor mye jeg sa ifra alle steder, sint av å ha en mor og far som aldri var tilstede og bare så feil i meg, sint av å falle av skolen fordi jeg slet så. Til slutt syntes mamma det var så mye krangling med meg at hun sendte meg som 15 åring i fosterhjem. Det kom som et sjokk, hun bare kontaktet dem en dag. 

Jeg var uheldig med fosterhjemmet, det kom ganske tydelig frem at jeg bare var der som en inntekt. Når de fikk penger fra barnevernet gikk det kun til nye flotte ting til dama i huset. Jeg sa ifra til slutt at jeg hatet å være der til dem da de aldri var der for meg de heller, og jeg ble dyttet av faren i huset ned trappen. Barnevernet hentet meg da på dagen fra det hjemmet og jeg ble satt på en institusjon for jenter. Disse jentene hadde rus og selvskading som problemer, det hadde ikke jeg. Det var hardt å leve i disse problemene, så jeg endte til slutt å rømme fra institusjonen via en relativt godt voksen mann jeg hadde møtt tilfeldig noen uker før. Da var jeg blitt 16 år. Jeg nektet å flytte tilbake på institusjonen, og foreldrene mine sa at jeg bare kunne flytte inn med denne voksne mannen da fordi de ville ikke ha meg. Barnevernet godtok også faktisk dette, så lenge det var greit for mine foreldre. Vi ble kjærester jeg og denne mannen som var nesten 30 år da, og det var et dårlig maktforhold fra hans side. Jeg ba til slutt på mine knær til min mor om å få flytte hjem igjen etter underkant av 1 år. Til slutt sa min mor ja. 

Jeg gikk på eggeskall hjemme for å blidgjøre mamma og hadde det ikke bra. Jeg møtte så en gutt som jeg ble ekstremt forelsket i, men han var bare ute etter å ha det gøy og jeg ble så såret. Jeg hadde ingen, kun en venninne som hadde vennskapet vårt på kun sine premisser. 

Jeg bestemte meg for å ta livet mitt, og hadde satt en dato. Da dagen var kommet så var jeg med denne venninnen min og tenkte det ble for siste gang. Men når vi snakket så fortalte hun meg at hun var litt sen med mensen og redd hun var gravid. Det fikk meg til å tenke over at det var langt over min menstruasjon også og fortalte hun det. Hun sa jeg burde ta en graviditetstest, og jeg tenkte hvorfor ikke. Jeg satt der på kjøpesenteret på toalettet og hadde akkurat fylt 17 år. Testen den var positiv. Jeg hadde aldri tenkt på barn før, men av alle ting ble jeg glad. For første gang i mitt liv var jeg glad. Jeg knyttet meg til barnet fra jeg satt med testen i hånden. For å si det sånn, så ble jeg mamma. Og der startet livet mitt på en annen måte, jeg fikk noe å leve for. 

Livet har ikke vært så lett i ettertid heller da jeg aldri klarte å få meg en utdannelse pga arrene eter mobbingen, og selvbildet er enda på bånn. Jeg har også tatt noen dumme valg. Men alt i alt har jeg prøvd å gjøre det beste med de kortene jeg har og blitt et oppegående menneske.  Jeg har bygget meg opp sosialt også og er godt likt blandt venner og kollegaer, selvom jeg ikke har så mange helt nære. Mamma har jeg idag et overfladisk forhold til, alt er på henne sine premisser og jeg må passe på mine ord. Jeg har samboer og flotte barn jeg virkelig har gjort alt for å være en god mor for. 

Idag er jeg voksen- om ikke så lenge midt i 30 årene, og enda forfølger stadig fortiden meg. 

I jobben min så startet plutselig en nær venninne av mamma, og hun aner jo ikke noe om livet mitt utenom det mamma har sagt opp gjennom årene. Mamma har lagt meg frem som et vanskelig barn og at jeg var grusom å ha med å gjøre. Hun har fortalt historier hun har vridd på, eller utelatt viktig info om hennes posisjon i saken. Pga dette påminner denne kollegaen meg stadig vekk om lovet mitt som barn og ungdom. Hun er egentlig en hyggelig dame, men hun skal liksom komme med små stikk om fortiden min og hvor grusom jeg var foran andre kollegaer, deler små ting som jeg ser andre reagrer litt negativt på. Jeg er en voksen dame i dag og prøver å legge det gamle helt bak meg. Jeg har lyst til å si noe til denne kollegaen, men hvordan kan jeg gjøre det uten å måtte fortelle hun om hele situasjonen min eller blir uvenner? Det føles veldig sårt og fortelle hun dette, jeg er også redd for og ikke bli trodd da hun tross alt er venn med mamma. Men dette plager meg, da fortiden min spiser meg opp når noen drar ting opp, og ihvertfall når hun egentlig Ikke aner noenting. Til nå har jeg bare prøvd å le det bort, men jeg ler egentlig ikke. 

Anonymkode: 95d38...bbb

Hadde faktisk bedt om felles møte med sjefen for å slå helt ned på det der. 

Anonymkode: 88b64...31e

[AnonymBruker]

"... Hun er egentlig en hyggelig dame, men hun skal liksom komme med små stikk om fortiden min og hvor grusom jeg var foran andre kollegaer..."

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan konklusjonen din kan bli at "hun er egentlig en hyggelig dame". Å antyde overfor kolleger at du har vært "grusom" i din ungdom er drøyt langt over grensen over hva som er sosialt akseptabelt i min verden. Du skriver at kollegene dine reagerer negativt på dette. Mener du at de reagerer negativt overfor deg pga den nye informasjonen de får, eller fordi de reagerer på din kollegas totalt upassende kommentarer (håper og tror det siste.)? 

Hva om du bare svarer henne helt ærlig at alle disse snuttene hun kommer med av informasjon om ditt tidligere liv er ganske langt på viddene og du hadde satt pris på at hun ikke gjentok som en papegøye alt sprøytet din mor har fortalt henne. 

Anonymkode: bb491...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Hadde faktisk bedt om felles møte med sjefen for å slå helt ned på det der. 

Anonymkode: 88b64...31e

Et fellesmøte med sjefen har jeg ikke tenkt på faktisk, takk for råd. 

Anonymkode: 95d38...bbb

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

"... Hun er egentlig en hyggelig dame, men hun skal liksom komme med små stikk om fortiden min og hvor grusom jeg var foran andre kollegaer..."

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan konklusjonen din kan bli at "hun er egentlig en hyggelig dame". Å antyde overfor kolleger at du har vært "grusom" i din ungdom er drøyt langt over grensen over hva som er sosialt akseptabelt i min verden. Du skriver at kollegene dine reagerer negativt på dette. Mener du at de reagerer negativt overfor deg pga den nye informasjonen de får, eller fordi de reagerer på din kollegas totalt upassende kommentarer (håper og tror det siste.)? 

Hva om du bare svarer henne helt ærlig at alle disse snuttene hun kommer med av informasjon om ditt tidligere liv er ganske langt på viddene og du hadde satt pris på at hun ikke gjentok som en papegøye alt sprøytet din mor har fortalt henne. 

Anonymkode: bb491...b72

Ja, altså jeg mener at hun ellers virker som en god dame mot andre og meg er hun jo blid mot ellers på jobben utenom disse stikkene. 

 

Ja, jeg ser at andre reagerer på det som blir sagt, men synes det er vanskelig å lese om det er pga meg eller hun- kanskje fordi jeg blir veldig usikker i disse situasjonene og da ikke klarer helt å lese de andre der og da. 

Anonymkode: 95d38...bbb

[Ulla Ullsokk]

Her synes jeg du skal tøffe deg opp til å stå opp for deg selv. Du kan jo si at du muligens ikke var en enkel unge, men hvis du hadde hatt oppegående foreldre, så hadde du ikke hatt en så jævlig barndom og dermed garantert vært mindre sint.

Det koster, men gjør det!

Må du egentlig ha kontakt med mora di? En god venninne har hatt en like elendig mor, men heldigvis ikke opplevd så mye vondt som deg. Hun klarte til slutt å kutte helt og synes det er en veldig lettelse.

Du er sterk nå og har et godt liv. Ikke tillat noen å komme med stikk!!❤️

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (17 minutter siden):

"... Hun er egentlig en hyggelig dame, men hun skal liksom komme med små stikk om fortiden min og hvor grusom jeg var foran andre kollegaer..."

Jeg skjønner egentlig ikke hvordan konklusjonen din kan bli at "hun er egentlig en hyggelig dame". Å antyde overfor kolleger at du har vært "grusom" i din ungdom er drøyt langt over grensen over hva som er sosialt akseptabelt i min verden. Du skriver at kollegene dine reagerer negativt på dette. Mener du at de reagerer negativt overfor deg pga den nye informasjonen de får, eller fordi de reagerer på din kollegas totalt upassende kommentarer (håper og tror det siste.)? 

Hva om du bare svarer henne helt ærlig at alle disse snuttene hun kommer med av informasjon om ditt tidligere liv er ganske langt på viddene og du hadde satt pris på at hun ikke gjentok som en papegøye alt sprøytet din mor har fortalt henne. 

Anonymkode: bb491...b72

Du skjønner ikke at et mishandlet barn får helt andre standarder for hva som er akseptabel oppførsel som voksen? Jeg tenker selv at det er helt selvsagt. 

Anonymkode: af958...207

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Ja, altså jeg mener at hun ellers virker som en god dame mot andre og meg er hun jo blid mot ellers på jobben utenom disse stikkene. 

 

Ja, jeg ser at andre reagerer på det som blir sagt, men synes det er vanskelig å lese om det er pga meg eller hun- kanskje fordi jeg blir veldig usikker i disse situasjonene og da ikke klarer helt å lese de andre der og da. 

Anonymkode: 95d38...bbb

Slik du beskriver det, tipper jeg de reagerer på din kollega. Statistikk sett kan det umulig være så mange samlet på ett sted som synes denne form for samtale i lunsjen er sosialt gangbar. Om hun opprettholder denne form for oppførsel så vil hun grave sin egen grav sosialt sett, og du vil kanskje ende opp med å få mer sympati. Kan jo alltids håpe.

Anonymkode: bb491...b72

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Du skjønner ikke at et mishandlet barn får helt andre standarder for hva som er akseptabel oppførsel som voksen? Jeg tenker selv at det er helt selvsagt. 

Anonymkode: af958...207

At "jeg ikke skjønner" konklusjonen til TS er kun er lettvint formulering der hensikten var å poengtere overfor TS at dette ikke er gangbar oppførsel i de fleste øyne. 

Anonymkode: bb491...b72

[sommerkroppen]

Fortsetter hun sånn, så hadde jeg sagt:

" Vet du ****, jeg ville vært litt forsiktig med å uttale meg om ting jeg kun har hørt en versjon av. Om det er noe du lurer på, så er du hjertelig velkommen til å snakke med meg på tomanns-hånd. Men jeg synes det er en uting å sitte og snakke om meg på den måten når du tydelig ikke kjenner hele historien."

[minister-mio]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har veldig lyst til å si noe der og da, men jeg er så konfliktsky. Jeg er egentlig veldig flink til å snakke for meg, men når det er gjelder å stå opp for meg selv når det gjelder så er jeg så dårlig på det. 

Anonymkode: 95d38...bbb

Det merkes i innlegget ditt at du føler skyld for det som skjedde med deg. Det er helt feilplassert skyld. Du har ikke gjort noe galt og det burde noen banke inn i hodet ditt til du skjønner det. Du fortjener ikke at dem dama kommer med sånne stikk.

[AnonymBruker]

Hva om du prøver å snakke med henne på to-mans hånd? Du behøver ikke forsvare deg eller forklare. Men si at du opplever kommentarene hennes som ubehagelige og du hadde satt pris på om hun kunne la fortid være fortid. Hvis du ikke tør å møte henne så send en mail.

Hvis du gjør dette først så har du også et veldig godt argument når du snakker med tillitsvalgt/sjef at du har prøvd å løse det selv.

Ellers var det vondt å lese livshistorien din. For et liv du har hatt og all kudos til deg som har klart deg så godt i livet. Virkelig, det står det styrke av. Denne mobbingen på jobben er totalt feilplassert, du har ingen skyld i dette. Din kollega høres ut som hun er samme ulla som din mor. Hvem i all verden tenker det er en god ide å sende flere stikk om hva som har skjedd for lenge siden? Og kanskje derfor er hun vanskelig for deg å håndtere, at hun ligner for mye på din mor. Godt likt utad men fæl mot deg

Anonymkode: 552e3...d53