Grensen mellom samarbeid og grensesetting

[AnonymBruker]

Jeg og far til mine barn har store utfordringer. Jeg har prøvd etter beste evne å få til et samarbeid etter bruddet, men han surner alt til hele tiden.

Jeg gjorde så mye for å "lette" hans hverdag, men han var svært utakknemlig og var alltid veldig sint på meg og klagde uansett. Ting jeg var gjort er for eksempel: 

Stå opp kl 05 for å dra til hans hus og stelle barna på morgenen, slik at de kan ha muligheten til å ha mer samvær med han på tross av at han starter 06 på jobb. Han var pottesint hver morgen, og kunne påpeke alle feil og mangler. For eksempel at jeg hadde glemt drikkeflaske i sekken en dag, kom 2 minutter over tiden en annen dag osv. Jeg sluttet derfor med denne tjenesten og han ble kjempefint for at jeg var sø egoistisk, for da kunne ikkebhan ha så mye samvær. 

Jeg har kjørt og hentet ungene, fordi han ikke ønsker å betale bompenger. Det sluttet jeg med når han valgte å flytte enda lengre bort. Da satt jeg foten ned og sa at hans valg påvirker han. Da er dt han som må ta konsekvensen med kjøring. Gjett om jeg ble den store stygge ulven i hans øyne. 

Han kunne sende en melding om noe som jeg hadde glemt å ta med til ungene på samvær. Eks en badedrakt eller lignende. Da beklaget jeg og kjørte bort med de tingene. To timer etterpå kunne jeg få melding om at jeg måtte komme med ekstra par sko, og så tontimer etterpå at de ville ha den grønne jakken, ikke den blå osv. Setter foten ned og sier at dette kunne han ha informert om første gangen, for nå kjører jeg ikke flere ganger. Jeg blir et monster og uansvarlig mor uten empati inhans øyne.. 

Vel, nå skal han ha ny ladning medisiner til ungene. Og dette kan han fint hente ut fra apoteket selv. Sier jeg ifra, så øker konflikten betraktelig. Men jeg synes detver tullete at jeg skal ringe apoteket, bestille, hente og porsjonere, når han skal kunne gjøre dette selv. Men jeg må vente meg en stor og tung kamp og mange skjellsord. 

Er jeg urimelig ved å sette foten ned å be han gjøre slike ting selv? Er det jeg som er den vanskelige? (Av og til litt vanskelig å dømme egen atferd). Jeg vil jo ikke være den som eskalerer en konflikt med vilje, men jeg kan jo forvente at han gjør sin del, sant? 

Anonymkode: 83b37...008

[AnonymBruker]

Det høres ikke ut som du kan forvente så mye fra barnas far, men jeg tror det er lurt og fortsette med å sette grenser for deg selv. Om han blir sur uansett, har du ingenting å tape tenker jeg.

Anonymkode: 6f238...49d

[AnonymBruker]

Han er urimelif, defintivt, men din oppførsel tillater han å være urimelig. Slutt å gjør ting for han. 
 

Sett ned foten ned. Han er en voksen mann, og du er en voksen kvinne. La barna dine se at man ikke tråkker moren sin på tærne!!!!! 

Anonymkode: 6b9d0...bce

[AnonymBruker]

Slutt å sende med ting frem og tilbake, be han ordne for barna i sin tid så skal du ordne i din. Det er på tide han tar ansvar. 

Anonymkode: 0bf48...395

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Slutt å sende med ting frem og tilbake, be han ordne for barna i sin tid så skal du ordne i din. Det er på tide han tar ansvar. 

Anonymkode: 0bf48...395

Er det ikke vanlig da at man skal stå for klær ol  til samværsforelder når han betaler barnebidrag? Kan jeg forvente/forlange at han har utstyr/klær fast hos deg slik at de slipper å reise med bag frem og tilbake? 

Anonymkode: 83b37...008

[AnonymBruker]

Har en helt umulig eks, så vi har egne punkt i samværsavtalen ang medisiner. Begge må hente ut og ordne medisiner selv, men dersom det er krise skal vi hjelpe hverandre. Krise er definert som at det er tomt på apotekene....

Begge to må ha alt vi trenger av klær og utstyr selv, om vil vi låne av den andre, må vi hente selv eller ordne at noen henter for oss. 

Har mange sånne punkter.. Og det er ikke for å være vanskelig, men fordi ellers blir han så j***a vanskelig.......

Anonymkode: d2a14...2fe