Bør jeg gi fra meg omsorgen?

[AnonymBruker]

Det gjelder et barn på 17. Jeg bodde sammen med faren i mange år. Når barnet var 10 år ville jeg ikke mer. Barnet var lettet og var øyevitne til at faren var skremmende.

Faren er et ressurssterk fasademenneske. 
Siden jeg reiste har han gashlightet barnet og vært en snill lørdagspappa.

Nå er barnet så forvirret at det er begynt å oppføre seg respektløst mot meg. Jeg håpte dette var en fase, men det er bare blitt verre. 
13 år med denne mannen brøt meg ned på en måte jeg har vanskelig å sette ord på. 
Alle ressurser jeg har, har jeg brukt på barnet mitt. Derfor er det så vondt å nå bli stilt til veggs av eget barn. 
Jeg vet at man skal sette grenser og stå i det. Så vil sannheten komme for en dag. Dessverre er ikke dette så lett å sette ut i praksis for de som allerede er trakket på over mange år. 
Jeg føler meg så mobbet og hatet i eget hjem for tiden  at jeg teller på knappene om å be barnet reise.

Jeg har forsøkt grenser. Samtale. Det hjelper ikke. For hver gang barnet kommer fra far er det et hakk tilbake.

 

 

Anonymkode: e83a3...28d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Det gjelder et barn på 17. Jeg bodde sammen med faren i mange år. Når barnet var 10 år ville jeg ikke mer. Barnet var lettet og var øyevitne til at faren var skremmende.

Faren er et ressurssterk fasademenneske. 
Siden jeg reiste har han gashlightet barnet og vært en snill lørdagspappa.

Nå er barnet så forvirret at det er begynt å oppføre seg respektløst mot meg. Jeg håpte dette var en fase, men det er bare blitt verre. 
13 år med denne mannen brøt meg ned på en måte jeg har vanskelig å sette ord på. 
Alle ressurser jeg har, har jeg brukt på barnet mitt. Derfor er det så vondt å nå bli stilt til veggs av eget barn. 
Jeg vet at man skal sette grenser og stå i det. Så vil sannheten komme for en dag. Dessverre er ikke dette så lett å sette ut i praksis for de som allerede er trakket på over mange år. 
Jeg føler meg så mobbet og hatet i eget hjem for tiden  at jeg teller på knappene om å be barnet reise.

Jeg har forsøkt grenser. Samtale. Det hjelper ikke. For hver gang barnet kommer fra far er det et hakk tilbake.

 

 

Anonymkode: e83a3...28d

Ja BV har plikt hjelpe deg. Han er enda ikke blitt 18år.

Ta kontakt med dem.

Anonymkode: b87e6...a61

[norw]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Ja BV har plikt hjelpe deg. Han er enda ikke blitt 18år.

Ta kontakt med dem.

Anonymkode: b87e6...a61

Han, hun... 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (49 minutter siden):

Ja BV har plikt hjelpe deg. Han er enda ikke blitt 18år.

Ta kontakt med dem.

Anonymkode: b87e6...a61

Hva kan bv gjøre? Oppfordre/motivere 17-åringen til «det er lurt å være snill med mamma, ellers blir mamma lei seg»?

Anonymkode: 15b92...95c

[AnonymBruker]

Skjønner deg godt, og at det gjør veldig vondt. Sto i tilsvarende situasjon for noen år siden, barnet var da 15 år. Etter en alvorsprat med barnet om oppførsel og væremåte, hvor barnet under samtalen fortsatte å være frekk og ufin, fikk barnet beskjed om å pakke tingene sine og flytte til faren. Barnet og far var fornøyde, og jeg fikk fred. Etter 4 mnd tryglet barnet om å få flytte til meg igjen, noe som var greit med mange premisser og regler som skulle følges. Gresset var ikke så grønt hos far likevel.

Anonymkode: 4ade8...e45

[AnonymBruker]

Hadde nok ikke gitt fra meg foreldreretten, men kanskje heller foreslått at barnet bodde hos far mesteparten av tiden. Det er stor forskjell på det, og det å si fra seg foreldreretten tror jeg ville ødelegge litt for barnet skal jeg være ærlig..

Anonymkode: 686c4...2c0

[AnonymBruker]

Send barnet til far så det selv får oppleve hverdagen med ham. Store barn er lette å manipulere. Det har nok far gjort her. Da er eneste vei å la barnet selv gjøre seg erfaringer. 

Anonymkode: dc861...a92

[AnonymBruker]

Hvis barnet er 17 år, så ville jeg nok oppfordret til å prøve å bo hos far litt. 

Min datter gjorde det da hun var 17 år, og kom tilbake i tårer en uke etter. Dessverre. Hun var ikke ufin med meg, men ville gjerne komme nærmere sin far. Jeg hadde bange anelser om det...men når de er så gammel må de få teste det ut litt. 

Det høres ut som en virkelighetsorientering ikke er så dumt i dette tilfellet. 

Si at du er så glad i han/ hun, men at det kanskje er greit med forandring. Barnet er snart 18 år og er voksen. Det bor der det vil bo. 

Anonymkode: 9ed1b...28a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Hva kan bv gjøre? Oppfordre/motivere 17-åringen til «det er lurt å være snill med mamma, ellers blir mamma lei seg»?

Anonymkode: 15b92...95c

Barnevernet har mange gode hjelpetiltak. Fikk selv god hjelp til vanskelig ungdom. Det tok ett år før ungdommen fungerte greit igjen. Jeg fikk også trygg avlastning hos folk med kompetanse. Ungdom lytter også bedre på andre enn foreldrene. Foreldre " bare maser". Andre voksne kan si nøyaktig det samme, men da går det plutselig hjem hos ungdommen. Jeg fikk rådgivning, de laget bl.a skriftlige avtaler som ungdommen selv var med å satt opp. Mye god hjelp å få. 

Anonymkode: fb045...6ed

[lillevill]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Det gjelder et barn på 17. Jeg bodde sammen med faren i mange år. Når barnet var 10 år ville jeg ikke mer. Barnet var lettet og var øyevitne til at faren var skremmende.

Faren er et ressurssterk fasademenneske. 
Siden jeg reiste har han gashlightet barnet og vært en snill lørdagspappa.

Nå er barnet så forvirret at det er begynt å oppføre seg respektløst mot meg. Jeg håpte dette var en fase, men det er bare blitt verre. 
13 år med denne mannen brøt meg ned på en måte jeg har vanskelig å sette ord på. 
Alle ressurser jeg har, har jeg brukt på barnet mitt. Derfor er det så vondt å nå bli stilt til veggs av eget barn. 
Jeg vet at man skal sette grenser og stå i det. Så vil sannheten komme for en dag. Dessverre er ikke dette så lett å sette ut i praksis for de som allerede er trakket på over mange år. 
Jeg føler meg så mobbet og hatet i eget hjem for tiden  at jeg teller på knappene om å be barnet reise.

Jeg har forsøkt grenser. Samtale. Det hjelper ikke. For hver gang barnet kommer fra far er det et hakk tilbake.

 

 

Anonymkode: e83a3...28d

Barnet er 17 år. Hen er straks voksen. Oppdragelsen er vel egentlig ferdig nå og det som står igjen nå er at du er en sterk og stødig voksen som tåler en ungdom som tester deg. For alt du vet så er hen en helt normal sur trassig og irriterende ungdom. Kansje alle andre opplever akkurat det du opplever som forelder. Men å kaste inn håndkleet og gi opp rolla di som mor? Det er ganske ekstremt. Da er det mer en frekke kommentarer og krangling bak. 

Straks er huset tomt. 

Det er Kansje bare et år til og så har hen flyttet på hybel. 5 år til og så er hen ferdig utviklet og forstår mye mer hva dere voksne gjør og ikke gjør for hen.