Hvordan kan jeg lære meg å forholde meg til at han omgås eksen sin uten å bli usikker/trist.

[AnonymBruker]

Hei.

Vær så snill å les hele innlegget før dere halshugger meg og sier jeg bare må gå når jeg ikke takler at han må omgås eksen for barnas skyld.

Vært sammen med drømmemannen noen år nå. Han har to «store» barn, VGS alder. De har i utgangspunktet 50/50, men har blitt mer at et barn bor hos mor og det andre hos far. Hovedsakelig for de går på forskjellige vgs og mor bor nærmest den ene og far den andre. I tillegg opplever de nok begge at de da får mer plass og mindre mas. Dette ene barnet har ADHD så kan ta litt plass. 

Jeg og kjæresten møttes på tinder, begge var i utgangspunktet bare på utkikk etter litt uforpliktende morro da begge var ganske ny-single. Så at han hadde barn (jeg har ingen, kan ikke få, vil ikke ha og er nå uansett for gammel) tenkte jeg ikke så mye på i startfasen. Etterhvert som tiden gikk innså vi begge at vi var en god match, at vi hadde fått følelser for hverandre og ble kjærester. Når vi møttes hadde han et anstrengt forhold til eksen, de snakket stort sett sammen på melding og gikk i hyppige samtaler på familievernkontoret. Så med unntak av litt «negative» referater på hva hun hadde sagt/gjort så var hun en liten del av forholdet vårt.

Etter ønske fra barna møtte jeg de ganske raskt etter at vi var «offisielle», og det virker som de liker meg og jeg liker de. Jeg er vansker vant til å omgås ungdom/yngre og tror de liker at jeg behandler som som det og ikke barn. Vi hadde endel spillkvelder, gikk på kino og hytteturer. Var veldig obs på å ikke være der for mye, sover der ca en gang i uken og han sover ca en gang i uken hos meg. I tillegg har vi en felles hobby vi møtes på 1-2 ganger i uken. 

Etterhvert som tiden har gått, har de fått et bedre samarbeid. Det var nok mange vonde følelser hos begge som har gått over. Det er jo selvfølgelig bra, men….. Barna ønsker at de skal omgås som en «familie», spise middag sammen, se en fil osv. Ene barnet har også antydet at hun ønsker de skal feire julen sammen… Etter at de begynte med dette så føler jeg at vi finner på mindre sammen med barna, selv om de er like hyggelige og greie mot meg som alltid. 

Og jeg kjenner at jeg blir så utrolig usikker av hele situasjonen. Altså jeg forstår at barna setter pris på å tilbringe tid med mor og far sammen, men blir selvfølgelig «redd» for at de har en drøm/mål om at de skal bli sammen igjen. Jeg kjenner veldig på en sjalusi jeg ikke føler jeg er berettiget til å ha, og som er fryktelig vond. Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, så jeg kan ikke relatere til situasjonen. Jeg vet heller ikke hvordan det er å ha skilte foreldre, da mine fortsatt er gift.

Jeg har prøvd å snakke med kjæresten min, han sier det kun dreier seg om barna og at han i utgangspunktet ikke har noe behov for å tilbring tid med eksen, men at barna setter pris på det. Han sier det er meg han elsker og vil være sammen med, og at han gleder seg til vi en gang i fremtiden skal bo sammen. (Når barna er flyttet ut og vi kan kjøpe leilighet i et område begge vil bo.) Likevel så gjør det så sykt vondt og jeg blir så usikker. De har hatt et langt liv og skapt en familie sammen. Jeg kan jo aldri konkurrere mot det. Vil jo aldri kunne bli så spesiell for han som hun som er mor til hans barn. Jeg har prøvd å forklare han hvordan jeg føler, men vil ikke sette han i en kjip situasjon der han føler han må velge mellom barna og meg. (Og det valget vet jeg at jeg taper uansett). Men det har medført at han prøver å «skåne» meg ved å ikke fortelle at de har truffet hverandre, at hun har vært innom ect. Og da føler jeg at han er uærlig også blir det enda værre. 

Tror meg, jeg har tenkt tanken på å gå så mange ganger. Men han og jeg har det så sykt fint sammen, og jeg har aldri elsket noen så høyt før. Men hvordan kan jeg jobbe med meg selv, så jeg ikke har det så vondt når de omgås?

 

Anonymkode: 3d4b6...997

[AnonymBruker]

Hvorfor skal du forholde deg til dette uten å bli trist? Barna er store, at mamma og pappa skal ha filmkvelder og feire jul sammen må jo ta slutt en gang. At de etter å ha hatt opphold i dette samværet, nå har tatt det opp igjen etter at pappa fikk seg kjæreste er merkelig og sikkert ikke så heldig. De hadde jo allerede tilpasset seg situasjonen. 

Anonymkode: f46c1...b7e

[AnonymBruker]

Dette er ikke noe du trenger å lære deg. Du har vonde følelser som du skal lære deg å leve med fordi de skal ha felles samvær? «Kun dreie seg om barna», ja, men det er ikke det det handler om for deg. Dette har jeg erfaring på så det holder! Det er på tide å slutte å «omgås» sin x. Enten så investerer han tid med deg og ungdommene som er fremtiden. Ellers så kan han velge å investere tid med ungdommer og x, som er fortid. Og en gang i fremtiden så skal det blir dere? Om x antall år? Så da skal du ha vonde følelser på ubestemt tid, fordi de må ha felles samvær? Jeg lukter en kontrollerende x, som plutselig skal ha samvær sammen, nå som far har fått seg kjærest. Jeg er sikker på at dette ikke er ungdommene selv sitt ønske, heller x. Og det er klassisk at far sier det er «barnas» ønske, for å pakke inn hele situasjonen i gullpapir. Dette hadde jeg ikke gått videre inn i, du vil vel ikke ha det vondt i x antall år, pga «barnas beste»? Du er ikke lykkelig nå, og blir det heller ikke, før han kvitter seg med sosialt samvære med x og «barn» Tenk på deg selv! Det er lov!

Anonymkode: c00a6...341

[AnonymBruker]

Personlig synes jeg det er litt rart at store barn, flere år etter, vil samle kjernefamilien. Er det barnas ønsker? VGS ungdom har jo ofte nok med seg selv og venner. De vil bare at foreldrene skal være tilgjengelige, de er  tryggheten. De vet jo godt at forholdet til foreldrene er over. Kan det være morens ønsker som ligger bak?

Skulle jeg tilbrakt kvelder med min eks, vet jeg at jeg hadde måttet svelge mange kameler, flere år etter. Vi må nødvendigvis tilbringe litt tid sammen, pga selskap(konfirmasjon o.l), og hver gang blir jeg lettet over at forholdet tok slutt. Julefeiring og kvelder utover det, hadde nok endt med at jeg fikk nok. Det var en grunn til at det tok slutt, og man venter ofte for lenge når det er barn involvert. 

Dere bør ta en prat om det. Han bør snakke med barna, de er store nok til å reflektere over hva de tenker om dette. Han bør også ta hensyn til deg. 

Anonymkode: 139b2...f4e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Personlig synes jeg det er litt rart at store barn, flere år etter, vil samle kjernefamilien. Er det barnas ønsker? VGS ungdom har jo ofte nok med seg selv og venner. De vil bare at foreldrene skal være tilgjengelige, de er  tryggheten. De vet jo godt at forholdet til foreldrene er over. Kan det være morens ønsker som ligger bak?

Skulle jeg tilbrakt kvelder med min eks, vet jeg at jeg hadde måttet svelge mange kameler, flere år etter. Vi må nødvendigvis tilbringe litt tid sammen, pga selskap(konfirmasjon o.l), og hver gang blir jeg lettet over at forholdet tok slutt. Julefeiring og kvelder utover det, hadde nok endt med at jeg fikk nok. Det var en grunn til at det tok slutt, og man venter ofte for lenge når det er barn involvert. 

Dere bør ta en prat om det. Han bør snakke med barna, de er store nok til å reflektere over hva de tenker om dette. Han bør også ta hensyn til deg. 

Anonymkode: 139b2...f4e

Det er jo ikke det at barna vil det som er rart, det rare er at kjæresten til TS vil det.

Åpenbart er han ikke helt ferdig med forholdet.

Anonymkode: e0f2a...cce

[Blåtrå]

Rart at barna plutselig vil ha familiesammenkomster. Jeg tror det kommer fra mor. Og kjæresten din har allerede gått bak ryggen for å ha sos.samv. Du skal ikke lære deg å ha det vondt! Hold deg til DINE grenser.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det er jo ikke det at barna vil det som er rart, det rare er at kjæresten til TS vil det.

Åpenbart er han ikke helt ferdig med forholdet.

Anonymkode: e0f2a...cce

Så store barn vil normalt forstå dette. Far kan føle han må stille dersom barna spør. Det trenger ikke å være fordi han ikke er ferdig med forholdet, han kan være redd for å skyve ungene bort. 

Anonymkode: 139b2...f4e

[Frk Midnattsol]

Jeg tenker at det muligens ikke handler om at barna ønsker at foreldrene finner sammen igjen, men ut fra hva du skriver, så har det vært vanskelig samarbeidsforhold i en lengre periode mellom disse to foreldrene.

Barna har dessverre måttet forholde seg til dette, noe som sikkert har gitt de mange ubehagelige følelser, tanker og redsler.

Det at barna nå ønsker at foreldrene skal kunne omgås på en normal, hyggelig og rolig måte, tror jeg ikke handler om at de ønsker sine foreldre sammen, men heller et ønske om å få "landet" en vanskelig og utfordrende livssituasjon. De ønsker å se at foreldrene kan oppføre seg sammen, at de er hyggelig mot hverandre, at alle fortsatt tilhører samme "flokk", og at de (barna) ikke lengre trenger å være redde for å måtte velge side, ivareta den knuste parten, høre på negativt snakk om den andre foreldren, måtte velge hvor de skal være på julaften uten å ha dårlig samvittighet, ikke trenger å være redd for at de må velge foreldre under store begivenheter, samt at de ikke trenger å være redd for å snakke om den ene foreldren til den andre.

Det å være skilsmissebarn kan være en vanskelig situasjon, og mange barn takler dette veldig dårlig hvis foreldrene ikke klarer å samarbeide. De kan utvikle mange psykiske lidelser, og dra med seg mye negativt, så jeg tenker at dette nok er en strategi fra barna for å få en stabil tilværelse igjen-

[Blåtrå]

Frk Midnattsol skrev (5 minutter siden):

Jeg tenker at det muligens ikke handler om at barna ønsker at foreldrene finner sammen igjen, men ut fra hva du skriver, så har det vært vanskelig samarbeidsforhold i en lengre periode mellom disse to foreldrene.

Barna har dessverre måttet forholde seg til dette, noe som sikkert har gitt de mange ubehagelige følelser, tanker og redsler.

Det at barna nå ønsker at foreldrene skal kunne omgås på en normal, hyggelig og rolig måte, tror jeg ikke handler om at de ønsker sine foreldre sammen, men heller et ønske om å få "landet" en vanskelig og utfordrende livssituasjon. De ønsker å se at foreldrene kan oppføre seg sammen, at de er hyggelig mot hverandre, at alle fortsatt tilhører samme "flokk", og at de (barna) ikke lengre trenger å være redde for å måtte velge side, ivareta den knuste parten, høre på negativt snakk om den andre foreldren, måtte velge hvor de skal være på julaften uten å ha dårlig samvittighet, ikke trenger å være redd for at de må velge foreldre under store begivenheter, samt at de ikke trenger å være redd for å snakke om den ene foreldren til den andre.

Det å være skilsmissebarn kan være en vanskelig situasjon, og mange barn takler dette veldig dårlig hvis foreldrene ikke klarer å samarbeide. De kan utvikle mange psykiske lidelser, og dra med seg mye negativt, så jeg tenker at dette nok er en strategi fra barna for å få en stabil tilværelse igjen-

Mye mulig det. Men denne strategien passer ikke for nye partnere. 

[Frk Midnattsol]

Blåtrå skrev (6 minutter siden):

Mye mulig det. Men denne strategien passer ikke for nye partnere. 

Vel, jeg håper jo at nye partnere skjønner dynamikken bak barnas handlinger, og skjønne at det ikke handler om at kjæresten ønsker å få tilbake sin tidligere partner. Det kan hjelpe å få ett nytt og annerledes syn på situasjonen, slik at man kan skjønne den i en annen kontekst enn bare sin egen.

TS er redd for å miste sin kjærest, og det har jeg full forståelse for, men TS må også skjønne at han sikkert ikke på noen måte har tenkt å forlate henne, men heller prøve å møte sin barn på det de har behov for. Det trenger ikke være "enten/eller"

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 Likevel så gjør det så sykt vondt og jeg blir så usikker. De har hatt et langt liv og skapt en familie sammen. Jeg kan jo aldri konkurrere mot det. Vil jo aldri kunne bli så spesiell for han som hun som er mor til hans barn.

 

Anonymkode: 3d4b6...997

Hvordan har du hatt det i tidligere forhold? Har du vært usikker på ting og tang da også?
Min erfaring er at mindreverdighetskomplekser bare vil dukke opp igjen og igjen, i ulike former, fram til man klarer å jobbe med dem.

Hvorfor er ikke du like spesiell som henne? Hvorfor er ikke du god nok som du er? Og hvorfor føler du at du må konkurrere mot noe som var i fortiden, og som ikke finnes lengre? Har du tenkt over at det sikkert er mange grunner til at det ble slutt? At han og henne kanskje ikke var en like bra match som du er for han? Kanskje, om han kunne, så ville han heller hatt deg som mor til sine barn?

Høres ut som om du bør ta et dypdykk i dine usikkerheter og finne ut hvor de egentlig kommer fra.

Barn vil alltid elske sin mor og sin far mer enn alle andre, og velge dem foran alle andre. Det er bare naturlig og bra. Og en far og en mor vil alltid velge sine barn foran alt - også deg. Det er slik det skal være. Og du skal være glad for at du er sammen med en mann som tilsynelatende gjør akkurat det. Tenker på at barna sine skal ha det bra. Jeg har full forståelse for at det er kjempevanskelig å bli sammen med en mann som allerede har barn. Det kommer alltid en eks med på kjøpet, nesten uansett. Og det er nesten uungåelig at man begynner å sammenligne seg med henne og livet de hadde. Det kreves at man klarer å jobbe med sine egne usikkerheter, og at man er sammen med en mann som gir deg den bekreftelsen du trenger.

Anonymkode: aab0d...0e0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Hvordan har du hatt det i tidligere forhold? Har du vært usikker på ting og tang da også?
Min erfaring er at mindreverdighetskomplekser bare vil dukke opp igjen og igjen, i ulike former, fram til man klarer å jobbe med dem.

Hvorfor er ikke du like spesiell som henne? Hvorfor er ikke du god nok som du er? Og hvorfor føler du at du må konkurrere mot noe som var i fortiden, og som ikke finnes lengre? Har du tenkt over at det sikkert er mange grunner til at det ble slutt? At han og henne kanskje ikke var en like bra match som du er for han? Kanskje, om han kunne, så ville han heller hatt deg som mor til sine barn?

Høres ut som om du bør ta et dypdykk i dine usikkerheter og finne ut hvor de egentlig kommer fra.

Barn vil alltid elske sin mor og sin far mer enn alle andre, og velge dem foran alle andre. Det er bare naturlig og bra. Og en far og en mor vil alltid velge sine barn foran alt - også deg. Det er slik det skal være. Og du skal være glad for at du er sammen med en mann som tilsynelatende gjør akkurat det. Tenker på at barna sine skal ha det bra. Jeg har full forståelse for at det er kjempevanskelig å bli sammen med en mann som allerede har barn. Det kommer alltid en eks med på kjøpet, nesten uansett. Og det er nesten uungåelig at man begynner å sammenligne seg med henne og livet de hadde. Det kreves at man klarer å jobbe med sine egne usikkerheter, og at man er sammen med en mann som gir deg den bekreftelsen du trenger.

Anonymkode: aab0d...0e0

Nei, aldri vært spesielt usikker eller sjalu i tidligere forhold. Men har heller aldri vært sammen med noen som har barn eller omgås tidligere partnere.

Var sammen med exen i 13 år, og vi var aldri usikre på hverandre. Jeg er heller ikke usikker eller sjalu på kjæresten når han er på gutteturer, jobbkonferanser ect. Så vil ikke si at jeg er noen generelt problem med usikkerhet. 

Men er nok kanskje det at de deler og har skapt noe vi aldri kan skape sammen. At når de omgås og ting er fint, så er jeg redd følelsene kan blusse opp igjen???

Anonymkode: 3d4b6...997

[AnonymBruker]

Frk Midnattsol skrev (23 minutter siden):

Vel, jeg håper jo at nye partnere skjønner dynamikken bak barnas handlinger, og skjønne at det ikke handler om at kjæresten ønsker å få tilbake sin tidligere partner. Det kan hjelpe å få ett nytt og annerledes syn på situasjonen, slik at man kan skjønne den i en annen kontekst enn bare sin egen.

TS er redd for å miste sin kjærest, og det har jeg full forståelse for, men TS må også skjønne at han sikkert ikke på noen måte har tenkt å forlate henne, men heller prøve å møte sin barn på det de har behov for. Det trenger ikke være "enten/eller"

Uansett om han ikke vil ha sin x tilbake. Så er det vondt å bli holdt utenfor. De har noe felles, som ts og kjæresten ikke har. Jeg har prøvd dette, jeg følte meg utenfor. Det er urettferdig at ts skal gå med vonde følelser, fordi mor og far skal være sammen med barna samtidig. Og det er helt unødvendig! 

Anonymkode: c00a6...341

[Diverse]

Kan du inkluderes når de skal møtes? Bli med når skal spise middag sammen, feire jul sammen etc. Tror det ville få deg til å føle deg mindre utenfor. Du er jo også en del av familien nå.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Nei, aldri vært spesielt usikker eller sjalu i tidligere forhold. Men har heller aldri vært sammen med noen som har barn eller omgås tidligere partnere.

Var sammen med exen i 13 år, og vi var aldri usikre på hverandre. Jeg er heller ikke usikker eller sjalu på kjæresten når han er på gutteturer, jobbkonferanser ect. Så vil ikke si at jeg er noen generelt problem med usikkerhet. 

Men er nok kanskje det at de deler og har skapt noe vi aldri kan skape sammen. At når de omgås og ting er fint, så er jeg redd følelsene kan blusse opp igjen???

Anonymkode: 3d4b6...997

Jeg tror ikke du skal være redd for at følelsene blusser opp igjen. Skal mye til da de har hatt et dårlig forhold. Men jeg synes det er en uting at de er sammen, da dette påvirker deg negativt. Han skal ta hensyn til deg. Men det gjør han ikke, «da dette dreier seg om barna» usmakelig spør du meg. Da kan han bare være singel. 

Anonymkode: c00a6...341

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Så store barn vil normalt forstå dette. Far kan føle han må stille dersom barna spør. Det trenger ikke å være fordi han ikke er ferdig med forholdet, han kan være redd for å skyve ungene bort. 

Anonymkode: 139b2...f4e

Men… det er jo akkurat det jeg mener. At så store barn selvsagt forstår at skilte ikke har noe behov for å gå på kino sammen eller spise middag sammen. En normal far klarer fint å forklare det for barna sine. Man skyver ikke barna bort ved å si nei takk til sånne forslag. Må si det er nesten enda verre hvis han tror han må gjøre alt barna foreslår.

Dette er ikke vanlig. 

Anonymkode: e0f2a...cce

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Hei.

Vær så snill å les hele innlegget før dere halshugger meg og sier jeg bare må gå når jeg ikke takler at han må omgås eksen for barnas skyld.

Vært sammen med drømmemannen noen år nå. Han har to «store» barn, VGS alder. De har i utgangspunktet 50/50, men har blitt mer at et barn bor hos mor og det andre hos far. Hovedsakelig for de går på forskjellige vgs og mor bor nærmest den ene og far den andre. I tillegg opplever de nok begge at de da får mer plass og mindre mas. Dette ene barnet har ADHD så kan ta litt plass. 

Jeg og kjæresten møttes på tinder, begge var i utgangspunktet bare på utkikk etter litt uforpliktende morro da begge var ganske ny-single. Så at han hadde barn (jeg har ingen, kan ikke få, vil ikke ha og er nå uansett for gammel) tenkte jeg ikke så mye på i startfasen. Etterhvert som tiden gikk innså vi begge at vi var en god match, at vi hadde fått følelser for hverandre og ble kjærester. Når vi møttes hadde han et anstrengt forhold til eksen, de snakket stort sett sammen på melding og gikk i hyppige samtaler på familievernkontoret. Så med unntak av litt «negative» referater på hva hun hadde sagt/gjort så var hun en liten del av forholdet vårt.

Etter ønske fra barna møtte jeg de ganske raskt etter at vi var «offisielle», og det virker som de liker meg og jeg liker de. Jeg er vansker vant til å omgås ungdom/yngre og tror de liker at jeg behandler som som det og ikke barn. Vi hadde endel spillkvelder, gikk på kino og hytteturer. Var veldig obs på å ikke være der for mye, sover der ca en gang i uken og han sover ca en gang i uken hos meg. I tillegg har vi en felles hobby vi møtes på 1-2 ganger i uken. 

Etterhvert som tiden har gått, har de fått et bedre samarbeid. Det var nok mange vonde følelser hos begge som har gått over. Det er jo selvfølgelig bra, men….. Barna ønsker at de skal omgås som en «familie», spise middag sammen, se en fil osv. Ene barnet har også antydet at hun ønsker de skal feire julen sammen… Etter at de begynte med dette så føler jeg at vi finner på mindre sammen med barna, selv om de er like hyggelige og greie mot meg som alltid. 

Og jeg kjenner at jeg blir så utrolig usikker av hele situasjonen. Altså jeg forstår at barna setter pris på å tilbringe tid med mor og far sammen, men blir selvfølgelig «redd» for at de har en drøm/mål om at de skal bli sammen igjen. Jeg kjenner veldig på en sjalusi jeg ikke føler jeg er berettiget til å ha, og som er fryktelig vond. Jeg vet ikke hvordan det er å ha barn, så jeg kan ikke relatere til situasjonen. Jeg vet heller ikke hvordan det er å ha skilte foreldre, da mine fortsatt er gift.

Jeg har prøvd å snakke med kjæresten min, han sier det kun dreier seg om barna og at han i utgangspunktet ikke har noe behov for å tilbring tid med eksen, men at barna setter pris på det. Han sier det er meg han elsker og vil være sammen med, og at han gleder seg til vi en gang i fremtiden skal bo sammen. (Når barna er flyttet ut og vi kan kjøpe leilighet i et område begge vil bo.) Likevel så gjør det så sykt vondt og jeg blir så usikker. De har hatt et langt liv og skapt en familie sammen. Jeg kan jo aldri konkurrere mot det. Vil jo aldri kunne bli så spesiell for han som hun som er mor til hans barn. Jeg har prøvd å forklare han hvordan jeg føler, men vil ikke sette han i en kjip situasjon der han føler han må velge mellom barna og meg. (Og det valget vet jeg at jeg taper uansett). Men det har medført at han prøver å «skåne» meg ved å ikke fortelle at de har truffet hverandre, at hun har vært innom ect. Og da føler jeg at han er uærlig også blir det enda værre. 

Tror meg, jeg har tenkt tanken på å gå så mange ganger. Men han og jeg har det så sykt fint sammen, og jeg har aldri elsket noen så høyt før. Men hvordan kan jeg jobbe med meg selv, så jeg ikke har det så vondt når de omgås?

 

Anonymkode: 3d4b6...997

Jeg fordømmer deg ikke. Det er helt forståelig at du føler og tenker slik. 

Du sier at hun er spesiell for ham fordi hun har født barna hans. Men snu på den tanken litt.. Hun fødte barna og ble mor. Han ble far. Etterhvert sluttet hun å være kjæreste. Hun ble jo mest sannsynlig kun mor og samarbeidspartner. For mange er det drepen for kjærestelivet. Du vil aldri bli mor og logistikkpartner. Du har mulighet til å være kjæreste for alltid. 

Min eks er ikke spesiell for meg fordi han er far til min førstefødte. Jeg er glad for barnet vi fikk, selvsagt, men faren til ungen er ikke spesiell for meg på noen annen måte enn at han er far til min sønn. Vi har samarbeidet helt fint, fra barnet var 3 år. Nå er han ung mann på 22 år. Jeg har fortsatt god kontakt med eksen. I fjor inviterte min mann og jeg min eks og datteren hans til oss på julaften, slik at min sønn kunne feire jul med alle sine søsken og foreldre. 

[Festlig]

I denne saken så synes jeg at ungdommene styrer i for stor grad sine foreldre. 
Det er på tide at far tar de med på en samtale om hvordan en behandler sine kjærester og hvordan de skal følge og stole på rettferdighetsssansen sin.  
Det er ikke slik at foreldre skal være dørmatte for sine barn 

[Gjest Angry Man]

Forstår godt at den situasjonen du beskriver oppfattes vanskelig og trist.  

Selfølgelig er det mulig at barna ønsker en familie gjenforening. Eller ikke. 😄

Det er mulig at barna foretrekker at foreldrene er sammen ved enkelte annledninger som juleaften så de slipper å velge hvor de skal være. Å velge hvem forelder man skal være med kan være et vanskelig valg for barna da uansett hva de velger så utelater de en. 

Har Ex'en hans en ny mann? Hvis hun ikke har det kan det jo tenkes at de vil få dårligere samvittighet om de ikke feirer med moren da hun jo ikke har noen. Eneste måten å løse dette på er jo å prøve å få de til å feire sammen. 

Kanskje de har begrenset tid til å tilbringe med sine "gamle" foreldre så filmer og slikt med begge to er simpelthen to fluer i samme smekk?  

Det eneste du kan gjøre er å sette deg ned med han å prøve å komme til et kompromiss som fungerer for dere begge. 

Gi og ta. Ikke still noe ultimatum. Det fungerer sjelden i slike situasjoner hvor barna er involvert.