Jeg tror oppriktig at det ikke er min datter som er problemet. Men hvordan hjelpe?

[AnonymBruker]

Min datter har anstrengt seg veldig for å få nye venner etter at hun begynte på ungdomsskolen i høst. Hun kjenner 2 i klassen fra før, men disse to har hun hatt et ønske om å komme seg litt bort fra da hun føler de er fryktelig negative og tunge. 

Hun har på mange måter vært veldig positiv og optimistisk etter skolestart. Lagt mye i å passe inn og lete etter nye venninner. 

Hun har fått flere nye bekjentskaper blant guttene, men hun savner venninner. 

En jente i klassen har hun blitt litt kjent med, men hun erfarer at denne jenten har den samme tunge og negative energien som de gamle vennene og min datter holder derfor litt igjen. 

Min datter har i flere år vært den omsorgsfulle i vennegjengen. Den som løfter og er positiv, men selv om hun har opplevd mye vondt selv, opplever hun aldri å få samme omsorg i retur. Hun har derfor tatt et bevist valg om å trekke seg ut av denne gjengen. Noe jeg støtter henne i. 

Dette har vært jenter som alle har ulike former for omsorgssvikt med i bagasjen og vennskapene har båret preg av løgn, tyverier, drama og direkte slemme jenter. 

Hun hadde derfor gledet seg til ny start og nye venner på ungdomsskolen. 

De siste ukene har hun blitt mer og mer lei seg, og i dag nektet hun å dra på skolen. 

Hun føler hun gir og gir, men uten at det kommer positive resultater i retur. 

Jeg har snakket med læreren om dette, og både lærer og min datter beskriver at hun er glad, positiv og tar initiativ. 

Så jeg tror på at hun virkelig prøver. 

Hun er en snill og rolig jente som ikke finner på så mye tull og er ikke frekk etc. 

Nå er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal gripe dette ann. 

Jeg er i dialog med skolen, og jeg har bedt om klasseliste for å kunne hjelpe med å bygge relasjoner. 

Men hun er snart 14 år og synes det er dødelig flaut hvis jeg skal ringe andre foreldre for å avtale «Play dates» for henne. 

Og er sånn sett enig i at de er for gamle til det nå. 

Skolen har gjort ekstremt lite for å bygge nye relasjoner. 

De bytter plasser hver 3-4. uke, men hun sitter stort sett med de samme - bare i ulik konstellasjon hver gang det er bytte. 

Hjelp!! 

Hilsen fortvilet mamma 

Anonymkode: b6b7d...e6e

[AnonymBruker]

Det høres ut som datteren din er moden for alderen. 
Jenter i den alderen er ofte slik hun beskriver dem og de fleste tenker ikke så mye over dette. Denne negative energien kan også være alderstypisk og noe som går over. 
Det trenger ikke å være dårlig omgang selv om noen kan opptre svikefulle. Det er læring og sosialt samspill som må øves på. Kanskje datteren din ikke er tydelig nok på å si fra når dette skjer.
Ungdomsskolen husker jeg var et evig slit for å være i riktig «posisjon». Selv om jeg var midt på treet og hadde mange venninner, var det også et utrolig komplisert sosialt spill for å ikke havne utenfor. Slitsomt! 

Om datteren din er høysensitiv blir dette ekstra krevende. Om hun har gode guttevenner er dette like bra som jentevenner. 
Min erfaring (som mamma til forsiktige jenter) er at de rettet seg mot de populære jentene og jobbet hardt for innpass. Jeg ba dem se etter de mer forsiktige i klassedynamikken og da kom solide vennskap på plass. De så rett og slett feil vei. Det var også viktig hva de gjorde på fritiden, og så fort våre deltok på samme aktiviteter som noen av de andre falt det sosiale på skolen på plass også. 
Uansett skjønner jeg ditt dilemma og ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: 03d9e...7df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Det høres ut som datteren din er moden for alderen. 
Jenter i den alderen er ofte slik hun beskriver dem og de fleste tenker ikke så mye over dette. Denne negative energien kan også være alderstypisk og noe som går over. 
Det trenger ikke å være dårlig omgang selv om noen kan opptre svikefulle. Det er læring og sosialt samspill som må øves på. Kanskje datteren din ikke er tydelig nok på å si fra når dette skjer.
Ungdomsskolen husker jeg var et evig slit for å være i riktig «posisjon». Selv om jeg var midt på treet og hadde mange venninner, var det også et utrolig komplisert sosialt spill for å ikke havne utenfor. Slitsomt! 

Om datteren din er høysensitiv blir dette ekstra krevende. Om hun har gode guttevenner er dette like bra som jentevenner. 
Min erfaring (som mamma til forsiktige jenter) er at de rettet seg mot de populære jentene og jobbet hardt for innpass. Jeg ba dem se etter de mer forsiktige i klassedynamikken og da kom solide vennskap på plass. De så rett og slett feil vei. Det var også viktig hva de gjorde på fritiden, og så fort våre deltok på samme aktiviteter som noen av de andre falt det sosiale på skolen på plass også. 
Uansett skjønner jeg ditt dilemma og ønsker dere alt godt. 

Anonymkode: 03d9e...7df

Takk for fint svar! 
ja hun er veldig høysensitiv og moden for alderen. Høflig og ikke den som markerer seg så sterkt på rangstigen. 
samtidig ser jeg at hun faktisk lider under å være den «snille» 😢 

Og hun sier det faktisk selv noen ganger; hvorfor er det de slemme som er populære? 
 

Kjenner at dette blir 3 lange år hvis det skal fortsette sånn 😢💔

Anonymkode: b6b7d...e6e

[AnonymBruker]

Noe liknende situasjon med min 13/14 åring.

Hun ble aldri helt med på alt jente-dramaet. Hun «klenget» seg ikke på, er litt mer moden med tanke på vennskap, og valgte derfor å trekke seg ut og henge med de «snille». Men disse var hun egentlig altfor forskjellig fra, og selv om hun da teknisk sett hadde det greit og hadde venner, så trivdes hun ikke helt likevel.

Etter over ett år med spørsmål om å bytte skole, gikk vi for privat skole. 
Jeg lyver ikke når jeg sier at hun ble en helt annen person fra dag 1. Hun er nå 14 og har gått ca ett år. Skjønner ikke hvorfor jeg ille gjorde det tidligere. Viser seg at det er ingenting galt med henne. På den nye skolen er det mye mer samhold, alle er invitert og har det gøy sammen. Selvfølgelig litt guttedrama og sånn, men bare helt sånn det skal være.

Anonymkode: cfcd5...ea1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Min datter har anstrengt seg veldig for å få nye venner etter at hun begynte på ungdomsskolen i høst. Hun kjenner 2 i klassen fra før, men disse to har hun hatt et ønske om å komme seg litt bort fra da hun føler de er fryktelig negative og tunge. 

Hun har på mange måter vært veldig positiv og optimistisk etter skolestart. Lagt mye i å passe inn og lete etter nye venninner. 

Hun har fått flere nye bekjentskaper blant guttene, men hun savner venninner. 

En jente i klassen har hun blitt litt kjent med, men hun erfarer at denne jenten har den samme tunge og negative energien som de gamle vennene og min datter holder derfor litt igjen. 

Min datter har i flere år vært den omsorgsfulle i vennegjengen. Den som løfter og er positiv, men selv om hun har opplevd mye vondt selv, opplever hun aldri å få samme omsorg i retur. Hun har derfor tatt et bevist valg om å trekke seg ut av denne gjengen. Noe jeg støtter henne i. 

Dette har vært jenter som alle har ulike former for omsorgssvikt med i bagasjen og vennskapene har båret preg av løgn, tyverier, drama og direkte slemme jenter. 

Hun hadde derfor gledet seg til ny start og nye venner på ungdomsskolen. 

De siste ukene har hun blitt mer og mer lei seg, og i dag nektet hun å dra på skolen. 

Hun føler hun gir og gir, men uten at det kommer positive resultater i retur. 

Jeg har snakket med læreren om dette, og både lærer og min datter beskriver at hun er glad, positiv og tar initiativ. 

Så jeg tror på at hun virkelig prøver. 

Hun er en snill og rolig jente som ikke finner på så mye tull og er ikke frekk etc. 

Nå er jeg veldig usikker på hvordan jeg skal gripe dette ann. 

Jeg er i dialog med skolen, og jeg har bedt om klasseliste for å kunne hjelpe med å bygge relasjoner. 

Men hun er snart 14 år og synes det er dødelig flaut hvis jeg skal ringe andre foreldre for å avtale «Play dates» for henne. 

Og er sånn sett enig i at de er for gamle til det nå. 

Skolen har gjort ekstremt lite for å bygge nye relasjoner. 

De bytter plasser hver 3-4. uke, men hun sitter stort sett med de samme - bare i ulik konstellasjon hver gang det er bytte. 

Hjelp!! 

Hilsen fortvilet mamma 

Anonymkode: b6b7d...e6e

Du kan ikke "løse" dette for henne. Du må bar være der for henne og støtte henne i det hun føler.

 

Anonymkode: ecd0f...2c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Noe liknende situasjon med min 13/14 åring.

Hun ble aldri helt med på alt jente-dramaet. Hun «klenget» seg ikke på, er litt mer moden med tanke på vennskap, og valgte derfor å trekke seg ut og henge med de «snille». Men disse var hun egentlig altfor forskjellig fra, og selv om hun da teknisk sett hadde det greit og hadde venner, så trivdes hun ikke helt likevel.

Etter over ett år med spørsmål om å bytte skole, gikk vi for privat skole. 
Jeg lyver ikke når jeg sier at hun ble en helt annen person fra dag 1. Hun er nå 14 og har gått ca ett år. Skjønner ikke hvorfor jeg ille gjorde det tidligere. Viser seg at det er ingenting galt med henne. På den nye skolen er det mye mer samhold, alle er invitert og har det gøy sammen. Selvfølgelig litt guttedrama og sånn, men bare helt sånn det skal være.

Anonymkode: cfcd5...ea1

Det gir håp å høre! 
Jeg søkte henne inn på privatskole før sommeren, men da valgte hun selv å begynne på den lokale ungdomsskolen. 
kjenner at jeg angrer litt på det nå 😢

Anonymkode: b6b7d...e6e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Det gir håp å høre! 
Jeg søkte henne inn på privatskole før sommeren, men da valgte hun selv å begynne på den lokale ungdomsskolen. 
kjenner at jeg angrer litt på det nå 😢

Anonymkode: b6b7d...e6e

Vi kom inn her midt i året. Men kommer jo helt an på om det er plass osv. Her kunne vi også få prøvedag osv. Jeg hadde forhørt meg litt, og spurt hvordan miljøet er på den evt skolen. 
Jeg håper hun/dere får det bedre ❤️ Er så viktig å beholde selvtillit i den alderen!

Anonymkode: cfcd5...ea1

[Gjest Refreng]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Takk for fint svar! 
ja hun er veldig høysensitiv og moden for alderen. Høflig og ikke den som markerer seg så sterkt på rangstigen. 
samtidig ser jeg at hun faktisk lider under å være den «snille» 😢 

Og hun sier det faktisk selv noen ganger; hvorfor er det de slemme som er populære? 
 

Kjenner at dette blir 3 lange år hvis det skal fortsette sånn 😢💔

Anonymkode: b6b7d...e6e

Det er viktig å skille mellom snill og "ikke klare sette grenser". Er datteren din egentlig snill, eller tørr hun bare ikke si egne meninger og sette grenser når hun mener noe er galt? Hvordan har dere møtt henne hjemme når hun har sagt fra om noe hun ikke vil? Har dere hørt på henne, eller har dere kjeftet, gitt henne dårlig samvittighet eller overkjørt henne og tvunget henne til å gjøre det hun skulle? Slike episoder kan skape barn som ikke tørr eller ikke klarer sette grenser. Andre kan oppfatte dem som "snille", men det som egentlig har skjedd er at de har blitt et skall av seg selv som ikke tørr si fra.

Det høres jo litt ut som om hun sliter med å forstå sosiale spilleregler. Om det er manglende sosialisering, eller om hun er treigt utviklet på det sosiale eller har diagnoser er vanskelig å si. Men uansett virker det som om datteren din har potensielt store problemer som ikke merkes av dere fordi hun er "snill" og lydig og gjør det hun skal.

Jeg ville meldt henne på en aktivitet der hun kan bygge selvtillit. Kanskje en kampsport. Jeg ville oppmuntret henne på hjemmebane til å "krangle" mer med dere når hun har en annen mening enn dere. Hun må lære at man kan bli sinte på hverandre og si nei uten at det betyr at dere vil straffe henne eller at dere ikke kan løse konflikter på en voksen måte selv når hun sier sin ærlige mening. Ta opp temaer dere kan diskutere og være uenige om. Tren henne opp til å klare argumentere for seg selv og meningene sine, og at det blir respektert av dere.

[AnonymBruker]

Refreng skrev (1 minutt siden):

Det er viktig å skille mellom snill og "ikke klare sette grenser". Er datteren din egentlig snill, eller tørr hun bare ikke si egne meninger og sette grenser når hun mener noe er galt? Hvordan har dere møtt henne hjemme når hun har sagt fra om noe hun ikke vil? Har dere hørt på henne, eller har dere kjeftet, gitt henne dårlig samvittighet eller overkjørt henne og tvunget henne til å gjøre det hun skulle? Slike episoder kan skape barn som ikke tørr eller ikke klarer sette grenser. Andre kan oppfatte dem som "snille", men det som egentlig har skjedd er at de har blitt et skall av seg selv som ikke tørr si fra.

Det høres jo litt ut som om hun sliter med å forstå sosiale spilleregler. Om det er manglende sosialisering, eller om hun er treigt utviklet på det sosiale eller har diagnoser er vanskelig å si. Men uansett virker det som om datteren din har potensielt store problemer som ikke merkes av dere fordi hun er "snill" og lydig og gjør det hun skal.

Jeg ville meldt henne på en aktivitet der hun kan bygge selvtillit. Kanskje en kampsport. Jeg ville oppmuntret henne på hjemmebane til å "krangle" mer med dere når hun har en annen mening enn dere. Hun må lære at man kan bli sinte på hverandre og si nei uten at det betyr at dere vil straffe henne eller at dere ikke kan løse konflikter på en voksen måte selv når hun sier sin ærlige mening. Ta opp temaer dere kan diskutere og være uenige om. Tren henne opp til å klare argumentere for seg selv og meningene sine, og at det blir respektert av dere.

Hun har aldri blitt møtt med kjeft når hun gjør noe feil/galt. Tvert imot- vi krangler mer eller mindre aldri her hjemme. 
vi er en harmonisk familie med mye omsorg og kjærlighet for hverandre. 
At hun sliter med å sette grenser er nok på mange måter riktig, og dette er noe vi både øver på og snakker om. 
Jeg opplever at hun er veldig flink sosialt i den forstand at hun er godt likt av mange, men har blitt venner med «feil» gjeng. 
Hun har aldri blitt mobbet eller utestengt. 
Lærere skryter av henne og sier hun er et positivt tilskudd i klassen. 
Likevel kommer hun til kort- og for å sette det på spissen så føles det som om alle de som selv kanskje har det vanskelig trekkes mot henne som fluepapir.. 

Det høres kanskje stygt og «snobbete» ut å si, men faktum er at hun har det vanskelig. Hun er ensom og fryktelig trist. 
hun har en sykdom som hindrer henne i å delta på aktivitet der man må løpe. 
mange her spiller håndball og selv om jeg ser at hun burde vært en del av det miljøet er det ikke mulig pga en kronisk fysisk lidelse (som ikke er synlig for andre i hverdagen). 
 

skjønner at det kanskje ikke er så mye jeg kan gjøre, men utrolig vondt å se barnet sitt til slutt utvikle skolevegring pga dette. 

Anonymkode: b6b7d...e6e