Starte familie uten noen nære?

[AnonymBruker]

Noen som har startet familie, tenker da i hovedsak fått barn, uten å hatt nær familie eller nære venner rundt dere? Hvordan klarer dere det?

Både samboer og min familie bor ganske spredd (typ Sverige, Oslo, Tromsø og vi bor midt i alt). Vi har en hund og allerede nå ser jeg hvor vanskelig det kan være å få pass eller hjelp til han da vi ikke har noen nære venner eller familie i nærheten. Kan ikke se for meg hvordan det skal gå opp med et barn?! Har besteforeldre her, men de er i 90-åring og altfor gammel og syk til å hjelpe oss, naturlig nok. Har en søster i byen, men hun er ute på kjøret.. min mor bor sørpå, min far i Sverige og hans familie i nord og i oslo. Tenker litt på å flytte, men jeg aner ikke hvor da jeg er vokst opp her, og familien har spredd seg utover med årene. Venner har å flyttet for å studere eller på grunn av jobb. Det føles så sårt og ensomt, hva gjør man? Noen i samme situasjon…?

Anonymkode: 471fc...261

[AnonymBruker]

Det er mange som har det slik i og rundt de større byene, hvor folk flytter for jobb og utdanning og da gjerne bort fra oppvekststedet.

Man lager sitt eget nettverk. Det krever en del innsats, men det går absolutt an å etablere et godt nettverk rundt barn i form av naboer, omgangsvenner, foreldre til andre barn i barnehagen osv. 

Kan anbefale å lande hvor dere skal bo før barnet er født og holde dere så stabile som mulig hva gjelder barnehage og skole. Da er det lettere å få et nettverk på kjøpet. Og dere må være foroverlente selv. 

Anonymkode: b9eb4...678

[AnonymBruker]

Tenker at man må gjøre det man føler er rett for en selv. Ønsker man barn, og tenkt gjennom dette, så bør man gå for det. Det at dere har familie litt over alt, og få nære venner bør ikke være en hindring. Det er nok flere i samme kategori som dere selv, og mange blir også bedre kjent med andre via barna. Undersøk feks mulighet for om noen eldre feks ønsker å være ekstra besteforeldre. Det er mange eldre der ute, som gjerne i mangel på egne barnebarn, eller at barnebarna bor langt unna ønsker å ta del i livet til andre, og ha ekstra barnebarn som ikke er en biologisk del av familien  

Anonymkode: 01482...440

[AnonymBruker]

Vi hadde ingen familie her vi bor, men venner. Vi har i liten grad brukt dem/fått hjelp. Senere har vi brukt familien til de ulike barnas venner, f.eks som hjelp til å hente i barnehage hvis det har oppstått en situasjon eller vanskelig logistikk.

Anonymkode: b9cff...1ae

[AnonymBruker]

Jeg startet familie som nyinnflyttet langt fra slekt og venner. Jeg mener at når man velger å få barn må man være beredt til å ta seg av dem selv og ikke basere seg på at slekta skal gjøre en jobb de ikke har bedt om. Fikk raskt venner som også var innflyttere med småbarn. Er så mange tråder her inne om klaging over besteforeldre og tråder der mødre ikke kan fatte at onkler, tanter og venner ikke nødvendigvis er så vanvittig opptatt av avkommet deres.
Det gjelder å ha rett forventningsnivå så går det helt fint.

Anonymkode: 1b221...0f5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (47 minutter siden):

Jeg startet familie som nyinnflyttet langt fra slekt og venner. Jeg mener at når man velger å få barn må man være beredt til å ta seg av dem selv og ikke basere seg på at slekta skal gjøre en jobb de ikke har bedt om. Fikk raskt venner som også var innflyttere med småbarn. Er så mange tråder her inne om klaging over besteforeldre og tråder der mødre ikke kan fatte at onkler, tanter og venner ikke nødvendigvis er så vanvittig opptatt av avkommet deres.
Det gjelder å ha rett forventningsnivå så går det helt fint.

Anonymkode: 1b221...0f5

Handler ikke bare om hjelp, men nettverket, det å ha noen å prate med, dra på kafé med, oppleve gleder med, akt som hører med i en familie. Har selv gode minner med tanter, besteforeldre, kusiner, og sånn og det føles sårt uten..😊

 

ts

Anonymkode: 471fc...261

[AnonymBruker]

Hei. Jeg forstår godt hva du mener, men her må du gjøre en god innsats selv! Det er ensomt i starten men ikke gi opp! Skap dere trafikanter, rutiner og vær glad i dere selv. Folk blir dere kjent med❤️ Folk flest har ikke «storfamilien» man ser på film. 
 

Vi har tre barn og nesten ingen venner og familie i byen her. Nå er årsaken til oss litt annerledes enn din, men mange i vår familie er ikke her lengre dessverre. Vi har truffet flere i nabolaget, blitt venner med folk i barnehagen, samt vært aktiv med kollegaer. Familien vår er liten, men de få vi har har vi en veldig god tone med.  Så drar vi på kirkekaffe å møter andre familier i nærområde som også ønsker med kontakt med andre❤️
 

Redningen for oss var å skaffe oss au pair slik at familien blir større, og hun er verdens herligste og snilleste dame. Hun er som en søster for meg❤️

 

Anonymkode: a3e88...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Handler ikke bare om hjelp, men nettverket, det å ha noen å prate med, dra på kafé med, oppleve gleder med, akt som hører med i en familie. Har selv gode minner med tanter, besteforeldre, kusiner, og sånn og det føles sårt uten..😊

 

ts

Anonymkode: 471fc...261

Forstår hva du mener❤️

Anonymkode: a3e88...2b1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Handler ikke bare om hjelp, men nettverket, det å ha noen å prate med, dra på kafé med, oppleve gleder med, akt som hører med i en familie. Har selv gode minner med tanter, besteforeldre, kusiner, og sånn og det føles sårt uten..😊

 

ts

Anonymkode: 471fc...261

Vi besøker familie og de kommer på besøk, så da gjør vi noe sammen.

Går på jafe, teater, museum, tur i skogen osv med venner og naboer. Man trenger ikke være så nære for å gjøre noe sammen som begge parter harvlyste til.

Anonymkode: b9cff...1ae

[AnonymBruker]

Jeg husker spesielt at jeg følte meg ensom når førstemann kom til verden. Det var bare meg, samboer og henne. Svigermor var ikke på banen, og mine foreldre var døde. Ingen slekt som var interessert i kontakt men så flyttet broren til samboer til byen vår og vi fikk masse kontakt❤️ 

Da var der oss og broren. Så fikk vi barn nr 2, og det føltes litt «bedre». Så kom ensomhetsfølelsen snikende igjen.. Det har liksom bare oss og barna.. Så flyttet broren til samboer tilbake til Bergen og det ble det samme som før. Heldigvis har jeg er søskenbarn som er som en søster for meg og som har vært mye med oss. Vi er gode for henne og omvendt, men hun lever sitt eget liv og er kanskje ikke så voksen for alderen da alt handler om festing og moro… Så igjen var det bare oss.. 

Det vi gjorde var å melde oss på alt av frivillig. Vi dro på åpen barnehage, babysang og barseltreff! Ble kjent med naboer og tvang oss selv til å bli kjent med folk på jobb som vi hadde ting til felles med! Etter ca ett år fikk vi nære venner gjennom jobben til samboer. Vi inviterer hverandre på bursdager og drar på ferier sammen. Så dro vi på ferie i sommer med et vennepar med deres sønn til Syden og vi koset oss masse❤️

 

Nå 4 år etter har vi det bra. Vi har større nettverk og vi har dannet vår egen familie. Ja, det er ensomt når folk rundt deg har masse familie mens du sitter der bare med barna, men jeg prøver å fokusere på de positive tingene, samt at familie kan man velge selv i form av venner! 
 

Min opprinnelige familie var dysfunksjonelle og jeg har valgt å kutte aller bånd grunnet omsorgssvikt og rus/vold. Jeg har klart mer godt med høyere utdanning og tar nå master. Har fått nye venner og elsker jobben min❤️ 

Et godt tips er å logge deg av sosiale medier i ferier og høytider. Man blir bare trigget av å se «folk som skryter» av storfamilien.. 
 

Folk flest har ikke storfamilien da alle bor i forskjellige byer osv, og noen har ikke gode familier, og derfor har som meg valgt å bryte med god samvittighet. 
 

Ønsker dere masse lykke til❤️ Husk dere er ikke alene, vi er flere❤️

Anonymkode: a3e88...2b1

[liil]

Skjønner spørsmålet veldig godt. 

Er i delvis samme situasjon, og for vår del kan jeg si at det er beinhardt. Før handlet det litt om å være sliten og mangel på avlastning, mens nå er det vanskeligste at det ikke er noe backing, fellesskap, å feire høytidene (og hverdager) sammen -kort sagt, det som har med emosjonell støtte å gjøre.

Ordtaket "it takes a village to raise a child", har jeg ikke skjønt dybden av før vi fikk barn og landsbyen ikke var der. 

Vi har dessverre ikke, til tross for iherdig innsats, klart å finne erstatningsbesteforeldre eller bygge det alternative nettverket vi ønsket. Jeg savner det hver bidige dag. 

Vil likevel aldri si jeg angre på at vi fikk barn, men jeg er bekymret for fremtiden hens, for mangel på fellesskap og familietilhørighet til besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, av og til får vår egen mental sanity, og jeg går konstant og sammenligner med hva alle andre har, og delvis hva jeg selv vokste opp med (som langt fra var ideelt, men ligna mer på en vanlig storfamilie - i hvert fall på overflata). Det er en sorg som jeg gjør alt jeg kan for ikke å overføre til junior. 

[SnartMammaLykke]

liil skrev (Akkurat nå):

Skjønner spørsmålet veldig godt. 

Er i delvis samme situasjon, og for vår del kan jeg si at det er beinhardt. Før handlet det litt om å være sliten og mangel på avlastning, mens nå er det vanskeligste at det ikke er noe backing, fellesskap, å feire høytidene (og hverdager) sammen -kort sagt, det som har med emosjonell støtte å gjøre.

Ordtaket "it takes a village to raise a child", har jeg ikke skjønt dybden av før vi fikk barn og landsbyen ikke var der. 

Vi har dessverre ikke, til tross for iherdig innsats, klart å finne erstatningsbesteforeldre eller bygge det alternative nettverket vi ønsket. Jeg savner det hver bidige dag. 

Vil likevel aldri si jeg angre på at vi fikk barn, men jeg er bekymret for fremtiden hens, for mangel på fellesskap og familietilhørighet til besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, av og til får vår egen mental sanity, og jeg går konstant og sammenligner med hva alle andre har, og delvis hva jeg selv vokste opp med (som langt fra var ideelt, men ligna mer på en vanlig storfamilie - i hvert fall på overflata). Det er en sorg som jeg gjør alt jeg kan for ikke å overføre til junior. 

❤️

[AnonymBruker]

liil skrev (1 minutt siden):

Skjønner spørsmålet veldig godt. 

Er i delvis samme situasjon, og for vår del kan jeg si at det er beinhardt. Før handlet det litt om å være sliten og mangel på avlastning, mens nå er det vanskeligste at det ikke er noe backing, fellesskap, å feire høytidene (og hverdager) sammen -kort sagt, det som har med emosjonell støtte å gjøre.

Ordtaket "it takes a village to raise a child", har jeg ikke skjønt dybden av før vi fikk barn og landsbyen ikke var der. 

Vi har dessverre ikke, til tross for iherdig innsats, klart å finne erstatningsbesteforeldre eller bygge det alternative nettverket vi ønsket. Jeg savner det hver bidige dag. 

Vil likevel aldri si jeg angre på at vi fikk barn, men jeg er bekymret for fremtiden hens, for mangel på fellesskap og familietilhørighet til besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, av og til får vår egen mental sanity, og jeg går konstant og sammenligner med hva alle andre har, og delvis hva jeg selv vokste opp med (som langt fra var ideelt, men ligna mer på en vanlig storfamilie - i hvert fall på overflata). Det er en sorg som jeg gjør alt jeg kan for ikke å overføre til junior. 

Hvor bor dere? Vi er i samme situasjon selv. 

Anonymkode: a3e88...2b1

[liil]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Hvor bor dere? Vi er i samme situasjon selv. 

Anonymkode: a3e88...2b1

❤️ Stor-Oslo.

[AnonymBruker]

Jeg tenker at det klarer dere. Man kan ikke få barn på grunnlag av at man skal være avhengig av andres hjelp. 

Anonymkode: c5fc8...e49

[AnonymBruker]

liil skrev (12 minutter siden):

❤️ Stor-Oslo.

Trondheim her. 

Anonymkode: a3e88...2b1

[AnonymBruker]

Mange later som.. Jeg hadde et søskenbarn som var ca like gammel som meg. Hun skrøt hele tiden om hvor «stor og flott» familie hun hadde, og la hele tiden ut på sosiale medier alle som satt sammen i høytider, bursdager og ferier. Alt virket så flott og fantastisk. Hun skrøt ofte over hvor mye gaver barna deres fikk, samt at de hadde så mye folk i familien at de hadde aldri problemer med barnepass. Dette fortalte hun meg til tross for at jeg fortalte henne hvor ensomme vi var.. Hun gnei det liksom inn å likte å se mer såret virket det som.. 
 

Personlig ble vi aldri inkludert selv om hun så meg som sine «nærmeste». Når hun ba meg om å sette julegavene jeg hadde kjøpt til barna hennes på trappa fordi hun orket ikke å ha besøk av oss, fordi hun var så «travel», så orket jeg ikke mer. (Dette var mer årevis lang utestenging og baksnakking», og vips har jeg ikke snakket med henne på 2 år. Jeg kuttet ut hele familien hennes og alle. 
 

Nå vet jeg hvem jeg har som «familie», fordi familie inkluderer hverandre, snakker med hverandre og ikke minst møter hverandre en gang i ny og ned. Og de tråkker ikke på hverandre. Hun sendte meg snaps hele tiden av «storfamilien» når hun visste at vi var ensomme og gjerne kunne tenke oss å bli invitert. Jeg sa tilogmed til henne at vi gjerne ønsket å ta med barna våre hjemme til de, og omvendt da de var nesten like gamle men det orket de ikke fordi de hadde hadde så stor og flott en familie fra før av.

I dag savner hun meg, men jeg er ferdig med henne! Aldri mer igjen skal jeg tilbake til det giftige mennesker der! 

Anonymkode: a3e88...2b1

[AnonymBruker]

Skap ditt eget nettverk, prøv å skaff barnevakt fra starten av. Eldre naboer med god tid, studenter osv.

Anonymkode: 28ea4...7f2

[SnartMammaLykke]

liil skrev (28 minutter siden):

Skjønner spørsmålet veldig godt. 

Er i delvis samme situasjon, og for vår del kan jeg si at det er beinhardt. Før handlet det litt om å være sliten og mangel på avlastning, mens nå er det vanskeligste at det ikke er noe backing, fellesskap, å feire høytidene (og hverdager) sammen -kort sagt, det som har med emosjonell støtte å gjøre.

Ordtaket "it takes a village to raise a child", har jeg ikke skjønt dybden av før vi fikk barn og landsbyen ikke var der. 

Vi har dessverre ikke, til tross for iherdig innsats, klart å finne erstatningsbesteforeldre eller bygge det alternative nettverket vi ønsket. Jeg savner det hver bidige dag. 

Vil likevel aldri si jeg angre på at vi fikk barn, men jeg er bekymret for fremtiden hens, for mangel på fellesskap og familietilhørighet til besteforeldre, onkler, tanter og søskenbarn, av og til får vår egen mental sanity, og jeg går konstant og sammenligner med hva alle andre har, og delvis hva jeg selv vokste opp med (som langt fra var ideelt, men ligna mer på en vanlig storfamilie - i hvert fall på overflata). Det er en sorg som jeg gjør alt jeg kan for ikke å overføre til junior. 

Kan jeg spørre om hvorfor du ikke har valgt å ha så mye med familien din å gjøre? 
 

Og hva med hans? 

[SnartMammaLykke]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Skap ditt eget nettverk, prøv å skaff barnevakt fra starten av. Eldre naboer med god tid, studenter osv.

Anonymkode: 28ea4...7f2

Godt tips, men vær nøye på å skaff noen med gode referanser! 
 

Venner, barnevakt og naboer kan også være «familie»❤️