Disse som har mange barn...

[AnonymBruker]

Er de laget av noe annet enn oss dødelige, eller har de veldig enkle barn??

Her har baby og småbarnstiden vært helt ufattelig utmattende, det ville bare ikke gått med mange barn, ingen av barna hadde fått sine behov dekket da. Og jeg hadde strøket med.

Anonymkode: 5fad7...5fc

[AnonymBruker]

En baby var plankekjøring, to tette ble stressende en stund. Fra yngste ble 1,5 har det gått helt fint. Skulle jeg hatt flere måtte det vært større aldersforskjell. Med 3 år mellom hvert barn skulle det gått greit å få mange.

Men da er vi over på det jeg overhode ikke skjønner: Til større barna blir, til mer frihet får man som foreldre. Hvem orker flere tiår som "fange" i eget hjem, måtte planlegge og organisere ethvert fravær fra hjemmet? 

Nå er ungene 9 og 10, vi må ikke passe på at en av oss er hjemme til enhver tid, de kommer seg til og fra fritidsaktiviteter osv. Jeg kunne aldri begynt på nytt. Den største forskjellen var å ikke lenger ha barnehagebarn. Levering og henting før og etter arbeid er et ork jeg er glad jeg aldri mer skal forholde meg til. Være avhengig av bil, dermed måtte måke, skrape og koste tidlig om morgenen. Aldri mer..

Anonymkode: 4a826...2f7

[Lykkeligliten]

Tja de trives vell med mange. Vi har tre barn å er ferdig nå, jeg trives med småbarnstiden så har to småbarn nå. Men stopper nå fordi nå har vi greit økonomi og mulighet til å gi hvert enkelt barn egentid med foreldrene. Skulle vi fått flere hadde det hvert for egoistiske grunner, vi hadde fått trang økonomi, barna måtte delt rom, vi hadde ikke hatt mulighet til å gitt de egentid og hadde ikke hatt råd til å ta med barna på ferier(for meg er det viktig å ha råd til innholdsrike ferier og skape masse morsomme minner sammendrag. Joda man kan sikkert finne på mye som er gratis også men det kan vi gjøre i hverdagen og ellers i helgene) 

[AnonymBruker]

Unger er forskjellige. Alle mine har vært verdens enkleste når de var veldig små. Sov hele natten allerede etter et par måneder, var utrolig stille og rolig og fornøyd, klådde ikke på alt osv. Jeg kunne sikkert ha hatt 5 av de samtidig.

Så ble de 2-3 år gamle og jeg fikk ekstrem trass og hyl og skrik og de ble så utfordrende at jeg hadde mest lyst å sette de i skogen.

Anonymkode: dd184...817

[AnonymBruker]

Dette har jeg spurt min mor om mange ganger. De har 7 barn. Hun svarer alltid at det ikke var noe nevneverdig arbeid med noen av oss. Og at det var barna som var deres fokus i mange år. Egentid fantes ikke med mindre den andre parten tok alle med ut på lekeplassen en time feks. Lite tid til hobbyer før bara ble større slik at de kunne drive med med når barna var våkne og rundt dem. 
 

hun sier hun lett hadde gjort det igjen. 
 

tror egentlig det har mye med personlighetstype og personlige grenser å gjøre. Noen takler det bedre enn andre av natur

Anonymkode: 8391f...3ff

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er de laget av noe annet enn oss dødelige, eller har de veldig enkle barn??

Her har baby og småbarnstiden vært helt ufattelig utmattende, det ville bare ikke gått med mange barn, ingen av barna hadde fått sine behov dekket da. Og jeg hadde strøket med.

Anonymkode: 5fad7...5fc

Sikkert en kombinasjon. Jeg har I utgangspunktet veldig behov for egentid, noe som er ikke-eksisterende når man har barn så jeg er ikke helt skapt for det.

Så tror jeg også det handler om hvor mye hjelp man får fra familie. Vi har ikke familie i samme by så vi får ikke avlastning på samme måte som flere av vennene våre får. Foreldrene våre kommer på besøk, men da bor i i leiligheten vår og det er ikke optimalt når ingen av oss sover. Hadde jeg kunne ringe mamma en lørdag og spurt om barnevakt et par timer hadde livet vært betraktelig enklere.

Vi har hatt en kjempekrevende start med en baby som har hatt mye plager (kolikk, melkeallergi, dårlig søvn både dag og natt og til tider utrøstelig. Utredes nå videre). Vi har vært sykemeldt av og på i 16 måneder fordi det har vært så slitsomt. Jeg skjønner ikke hvordan vi skulle klart å håndtere to barn (eller enda flere) sånn situasjonen vår er nå. Han krever alt vi har og mer til.

Samtidig tror jeg i alle høyeste grad de som får mange barn har relativt enkle barn. Søsteren til mannen min har fire barn (de tre første på tre år...), men som hun poengterer selv, alle sov! Hun rakk å gjøre de to eldste klar til barnehagen mens nummer tre lå og sov, så fikk hun seg et par timer til med søvn etter de var sendt i barnehage. Da er det ikke så rart at man har mer overskudd til å stå i alle de andre utfordringene man møter på.

Anonymkode: d3643...477

[AnonymBruker]

Jeg kjenner en del som har mange barn (12+) og gjengangeren er 

 

1) mor er hjemme, far arbeider

2) de har et stort støtteapparat i menigheten de tilhører

3) de er særdeles familieorientert og har lagt opp hele livet sitt til å ta vare på egne og andres (i menighetens) barn. 
 

4) barn som bryter ut av menigheten utvises av familien, så man sitter bare igjen med de som bidrar og hjelper til - alle andre forsvinner. 
 

 

Det er er helt saiko opplegg, men går jo med så felles livsverdier og -tro, da. 

Anonymkode: afbf1...8f9

[AnonymBruker]

Jeg har fem barn og har valgt bort karriere, enkelt og greit. Jeg er i utgangspunktet ufør, men kunne nok kjempet meg til et liv som utbrent tilkallingsvikar i helsevesenet. En jobb kroppen min trolig ikke ville taklet over tid (hadde sikkert gått greit i noen uker, så sykemelding, så greit en stund - veldig ustabilt pga helsa), men like fullt en jobb. 

Det livet jeg lever nå, derimot, takler jeg greit. Får hvile på dagtid mens barna er i skole, gjør unna husarbeid/matlaging og får tid til mann og barn når de kommer hjem. Det er en ganske heftig risiko, siden jeg ikke har jobb og pensjon og slikt, men jeg tror faktisk ikke jeg blir å angre. Jeg lever og ånder for barna mine, før de kom slet jeg med alvorlig anoreksi og depresjoner (resultat av overgrep i barndom), mens etter at jeg ble mor så har jeg vært stabil. 

Vi er ikke noe bedre eller dårligere enn andre foreldre. Vi må bare løse livet på en annen måte enn folk flest. Jeg er tilhenger av at man er forskjellige, og at man skal akseptere hverandre og være raus. Og akkurat det håper jeg at jeg klarer å lære barna mine også. 

Anonymkode: c28a8...f62

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg har fem barn og har valgt bort karriere, enkelt og greit. Jeg er i utgangspunktet ufør, men kunne nok kjempet meg til et liv som utbrent tilkallingsvikar i helsevesenet. En jobb kroppen min trolig ikke ville taklet over tid (hadde sikkert gått greit i noen uker, så sykemelding, så greit en stund - veldig ustabilt pga helsa), men like fullt en jobb. 

Det livet jeg lever nå, derimot, takler jeg greit. Får hvile på dagtid mens barna er i skole, gjør unna husarbeid/matlaging og får tid til mann og barn når de kommer hjem. Det er en ganske heftig risiko, siden jeg ikke har jobb og pensjon og slikt, men jeg tror faktisk ikke jeg blir å angre. Jeg lever og ånder for barna mine, før de kom slet jeg med alvorlig anoreksi og depresjoner (resultat av overgrep i barndom), mens etter at jeg ble mor så har jeg vært stabil. 

Vi er ikke noe bedre eller dårligere enn andre foreldre. Vi må bare løse livet på en annen måte enn folk flest. Jeg er tilhenger av at man er forskjellige, og at man skal akseptere hverandre og være raus. Og akkurat det håper jeg at jeg klarer å lære barna mine også. 

Anonymkode: c28a8...f62

Er jo ikke sammenlignbart når du ikke jobber. Er noe annet for de i jobb. 

Anonymkode: 5fad7...5fc

[AnonymBruker]

Vi er forresten ikke troende, om det har noe å si. Bare veldig fruktbare. 🙈 Så nå blir det operasjon på hannen i flokken

Anonymkode: c28a8...f62

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Er jo ikke sammenlignbart når du ikke jobber. Er noe annet for de i jobb. 

Anonymkode: 5fad7...5fc

Forsto ikke spørsmålet som at det kun gjaldt de i full jobb. Mange av oss med flere barn har det nettopp fordi vi ikke må jobbe, og har bedre tid til barna. Det er nettopp derfor en del av oss får flere barn, fordi vi slipper det jaget etter å prestere på så mange nivå. Beklager at du ikke likte svaret mitt eller syntes det var irrelevant, men ut fra spørsmålet så er jeg uenig. Da burde man skrevet "hvordan klarer de det pluss jobb" 

Anonymkode: c28a8...f62

[Rucula]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Dette har jeg spurt min mor om mange ganger. De har 7 barn. Hun svarer alltid at det ikke var noe nevneverdig arbeid med noen av oss. Og at det var barna som var deres fokus i mange år. Egentid fantes ikke med mindre den andre parten tok alle med ut på lekeplassen en time feks. Lite tid til hobbyer før bara ble større slik at de kunne drive med med når barna var våkne og rundt dem. 
 

hun sier hun lett hadde gjort det igjen. 
 

tror egentlig det har mye med personlighetstype og personlige grenser å gjøre. Noen takler det bedre enn andre av natur

Anonymkode: 8391f...3ff

Helt enig

Noen trives i kaos! Og lar seg sjelden stresse.

Mens jeg blir stresset av at mer enn en person snakker til meg på en gang og hater rot. Mer enn 2 barn er ikke realistisk for meg. Heller ikke noe jeg ønsker meg.

[AnonymBruker]

Av de jeg kjenner er det mye de eldste som passer de yngste. Spesielt jentene. 

Anonymkode: 02691...7bf

[fru Alving]

Her er det to ytterpunkter.

Det er ofte ressurssterke og driftige folk som får mange barn. Både fordi de har mye energi og fordi de har ressursene i form av økonomi, stor nok bolig osv. 

kvinnelige leger får ofte mange barn og det er en sammenheng med at de gjerne er folk med stor kapasitet. Gro hadde fire barn, utdannet lege og etterhvert politiker.

Så har du det andre ytterpunktet de som får mange barn fordi de ikke innser sin begrensning, barnerike familier som alle rundt skjønner at skulle stoppet mye før. 

[AnonymBruker]

Vi har 6 barn, jeg har vært hjemmeværende og ingen har gått i barnehage. De er litt spredd i alder, så eldste hadde begynt på skolen, da tredje kom. Jeg har kombinert det med gårdsarbeid og å være dagmamma. Har hatt kolikkunge, ikke enkle svangerskap, syke barn osv. Men heller en flokk barn hjemme, enn det stresset mange driver med, med å ha eldste i barnehage og selv være hjemme i permisjon osv. Eller å lure på hvordan de skal overleve 3 uker ferie med ungene hjemme hver dag...

Anonymkode: 5f038...018

[AnonymBruker]

Jeg kjenner flere som har mange barn. De fleste har barn i 2 omganger, etter å ha skilt seg og fått familie nummer 2. De jeg vet om klarer seg helt fint.

Jeg kjenner dog til flere familier hvor de har 4-6 barn. Disse klarer overhodet ikke å følge opp barna og gi dem det de trenger. Samtlige har mor og/eller far som går hjemme, barna har problemer på skolen og i forhold til venner, foreldrene er mest opptatte av å sitte våken om natta og drikke Pepsi Max, og legge seg når barna er levert på skole/barnehage og beskylde skole og barnehage-ansatte for å være slemme. De har dårlig råd, og er veldig opptatte av hva de kan få i støtte. Barna er deprimerte og barnevernet inne. Likevel popper de barn - da får de jo engangsstønad må vite….  Har aldri råd til noe som helst, bortsett fra røyk og Pepsi/cola. Alle er ikke like ille, men her vi bor på bygda, er det dessverre en del slike familier - også innad i vår slekt. 

Anonymkode: 7dc32...6c7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Vi har 6 barn, jeg har vært hjemmeværende og ingen har gått i barnehage. De er litt spredd i alder, så eldste hadde begynt på skolen, da tredje kom. Jeg har kombinert det med gårdsarbeid og å være dagmamma. Har hatt kolikkunge, ikke enkle svangerskap, syke barn osv. Men heller en flokk barn hjemme, enn det stresset mange driver med, med å ha eldste i barnehage og selv være hjemme i permisjon osv. Eller å lure på hvordan de skal overleve 3 uker ferie med ungene hjemme hver dag...

Anonymkode: 5f038...018

Vi har 4 barn. Har heldigvis alltid synes det er kjekt å ha barna hjemme når vi har ferie  

Anonymkode: 7dc32...6c7

[AnonymBruker]

Får man mange unger så legger man vel opp livet etter det. Alt går når man må, og folk trives vel med det. Skulle gjerne hatt 5 barn jeg, men livet ble ikke slik. 

Og så er det slik at slike søskenflokker blir sammensveisa og passer på hverandre. 

Anonymkode: 3839e...ad1

[AnonymBruker]

Vi har fire over en periode på 16,5 år. Normal middelklassefamilie med jobb i det offentlige. 
Første var en fantastisk grei unge. 
Har alltid villet ha tre barn, kommer selv fra en storfamilie med mange søskenbarn og ville ha en liten flokk. 
Etter første slet vi med å få flere, vet ikke grunnen. Etterhvert fikk vi tilbud om IVF og fikk to i slengen. 
Siden jeg tydeligvis ikke var så fruktbar, tenkte vi etterhvert at vi ikke trengte prevansjon, og om det kom en til var det greit. Fikk en liten en når tvillingene var 10.

Synes det har gått relativt greit. Ingen av oss er så veldig opptatt med reising, uteliv og selvrealisering. Vi lever bare livet vårt. 
Etteehvert tar også de eldste litt ansvar for å se ette de yngste i vaktskifte og sånt. 
 

Men; om en av tvillingene hadde vært førstemann, hadde vi nok ikke fått fire…

Anonymkode: 9fe06...880

[AnonymBruker]

Jeg har bare to barn selv, men jeg tenker det er fordi de trives med det. 

Jeg kan nesten sette meg inn i det, jeg er blant dem som liker baby- og småbarnstiden veldig godt, og syns det er ganske vemodig at den er over for alltid nå. Jeg jobber i småbarnsavdeling i barnehage, og hadde elsket det hvis ikke barnehagene var så dårlig bemannet at tilbudet ikke kan bli bra nok for de minste barna. 

Men jeg hadde likevel ikke hatt kapasitet til mer enn en til (kan ikke få flere, men hadde ønsket en nr. 3 hvis det gikk). Jeg er ganske introvert, selv om jeg er veldig glad i både mennesker og barn. Og er ikke typen med veldig høy energi, masse overskudd og stadig nye prosjeket.

Jeg ser for meg at hvis en er like glad i barn, og trives like godt med småbarn som jeg gjør, og samtidig er ekstrovert, har et høyt energinivå og er som f.eks. min mormor, som hadde mange barn og alltid var på farten med brød i ovnen, vaskebøtta, barnebarn i skjørtekanten og et smil om munnen, så kan en ha det veldig fint med mange barn. 

Veldig mange barn tett, tenker jeg ikke vil være bra for barna. Jeg ser det jo bare i barnehagen, for mange barn og for få fang. Nå er jobber jeg med bare 0 - 3 åringer, i en stor søskenflokk vil de eldre kreve litt mindre kontakt. Men likevel, en skal ha kapasitet til å gi alle den støtten og nærheten de trenger, og til å se alle godt nok. 

Anonymkode: 1de25...f83