Flere her som har erfaring som den "engstelige" i et parforhold?

[AnonymBruker]

Jeg er en godt voksen dame. Traff kjæresten min for ca 8 år siden. Det var en del frem og tilbake de første årende. Så ble det slutt i ca 3 år sammenhengende. Det har alltid vært jeg som har gått. Som oftest uten noen forklaring til kjæresten min. For ett år siden fant vi ut at vi ønsket å prøve igjen. Vi har begge dype følelser for den andre. Det har godt ganske bra denne tiden. Problemet mitt er at jeg hele tiden går med angst for at han skal forlate meg. Dette har også vært årsaken til at jeg har avsluttet tidligere. Vi har begge opplevd en vanskelig barndom som vi har tatt med oss i voksenlivet. Han mer enn meg. Jeg har hatt ganske mange forhold, hvor noen har vært gangske traumatiske pga sjalusi og vold, mens han har vært i to forhold før meg. 

Problemet mitt med denne mannen er at han er svært anneledes enn mine tidligere partnere. Dette har merkelig gjort meg usikker på om han egentlig er glad i meg. Meldinger han skriver til meg kan jeg i mitt hode fremstå som at han ikke bryr seg. Har det gått noen dager uten at han f.eks har skrevet at han er glad i meg, kan jeg gå helt ned i kjelleren. Jeg tror hovedproblemet mitt er at denne mannen ikke er så "på" til en hver tid. Han kan til tider trekke seg litt bort av årsaker jeg ikke kjenner til. Vi er ikke så flinke til å snakke sammen om ting som er vanskelig oss i mellom.

Grunnen til at jeg skriver her er at jeg ønsker erfaringer fra andre som har en "pågående, engstelig tiknytning" til sin partner. Hvordan løse dette på en best mulig måte. Slik jeg ser det har min partner til tider det som kalles "unnvikende, utrygg tilknytning". 

Anonymkode: 9ddf7...e7d

[AnonymBruker]

Hvor gamle er dere? Ungdomsskolen?

Anonymkode: 67435...5b5

[MacadamiaNut]

Hva føler du om dette?

[AnonymBruker]

Disse følelsene kommer tydelig pga av fortiden din, og ikke fordi kjæresten din har gjort noe galt. Jeg tror du kommer til å oppleve dette resten av livet hvis du ikke får hjelp til barndomssårene dine

Anonymkode: 8cc1a...967

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hvor gamle er dere? Ungdomsskolen?

Anonymkode: 67435...5b5

Nei,  vi er så absolutt ikke på ungdomsskolealder🤭 Som jeg skrev er vi godt voksne.  Dette handler ikke om alder,  men tror det stammer fra den tiden vi vokste opp,  og om ulike tilknytningsmønster man da får som voksne i et parforhold.  

Ts

Anonymkode: 9ddf7...e7d

[Carrot]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Nei,  vi er så absolutt ikke på ungdomsskolealder🤭 Som jeg skrev er vi godt voksne.  Dette handler ikke om alder,  men tror det stammer fra den tiden vi vokste opp,  og om ulike tilknytningsmønster man da får som voksne i et parforhold.  

Ts

Anonymkode: 9ddf7...e7d

så hvorfor går du automatisk inn i "han er ikke glad i meg" tanker når noe oppstår om du vet at det er din egen bagasje som kødder med deg? 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Disse følelsene kommer tydelig pga av fortiden din, og ikke fordi kjæresten din har gjort noe galt. Jeg tror du kommer til å oppleve dette resten av livet hvis du ikke får hjelp til barndomssårene dine

Anonymkode: 8cc1a...967

Jeg vet det stammer fra fortiden min.  Men tror også han sliter med det som kalles "unnvikende tilknytning" i en viss grad.  Og jeg tror det er her problemet egentlig er.  Derfor jeg reagerer slik jeg gjør på denne mannen.  Det er altså ikke slik jeg pleier å være i et parforhold.  

Å skaffe hjelp nå tror jeg har lite for seg.  Men hadde vært greit å vite om det er flere som kjenner seg igjen,  og hvordan løser de det🙂

Anonymkode: 9ddf7...e7d

[Tusjpenn]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette er hovedproblemet, at dere ikke kommuniserer.  Les deg litt opp på anxious-avoidant trap. Hvis han ikke vil kommunisere eller ikke kan/vil møte dine behov, må du enten akseptere dette eller gå. 

Endret 6. november 2023 av Tusjpenn

[AnonymBruker]

Tusjpenn skrev (16 minutter siden):

Dette er hovedproblemet, at dere ikke kommuniserer.  Les deg litt opp på anxious-avoidant trap. Hvis han ikke vil kommunisere eller ikke kan/vil møte dine behov, må du enten akseptere dette eller gå. 

En del av problemet er at vi ikke kommuniserer godt nok. I forhold til hvordan vi kommuniserte en del år tilbake, synes jeg det er blitt mye bedre nå. Har erfart at han er en slik type som trenger noe tid på å bli trygg i et forhold.

Har på mange måter akseptert at forholdet er slik det er. Alternativet er ikke å gå fra han. Har som sagt tidligere gjort det, men problemet er at jeg ikke kommer klarer å komme over han.

Har perioder vi har det veldig bra sammen, men så kommer engstelsen hos meg ved at han ikke alltid reagerer på den måten jeg forventer det. Overanalyserer alt i perioder. Prøver nå å ikke vise han at jeg blir skuffet, men skjønner jo at jeg ofte blir gjennomskuet. 

Anonymkode: 9ddf7...e7d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

En del av problemet er at vi ikke kommuniserer godt nok. I forhold til hvordan vi kommuniserte en del år tilbake, synes jeg det er blitt mye bedre nå. Har erfart at han er en slik type som trenger noe tid på å bli trygg i et forhold.

Har på mange måter akseptert at forholdet er slik det er. Alternativet er ikke å gå fra han. Har som sagt tidligere gjort det, men problemet er at jeg ikke kommer klarer å komme over han.

Har perioder vi har det veldig bra sammen, men så kommer engstelsen hos meg ved at han ikke alltid reagerer på den måten jeg forventer det. Overanalyserer alt i perioder. Prøver nå å ikke vise han at jeg blir skuffet, men skjønner jo at jeg ofte blir gjennomskuet. 

Anonymkode: 9ddf7...e7d

Jeg har litt erfaring med dette. Dvs ikke så ekstremt som det høres ut hos dere, men en variant likevel. Det kan bare bli bedre av at du jobber med deg selv. Du må røske opp i dine gamle sår som har med foreldrene dine å gjøre. Les deg opp om engstelig tilknytning og gå inn for å snu dette. Hvis du forandrer hvordan du reagerer på ting, vil han kunne komme etter også. Kanskje. Hvis ikke, så må du innse at dette forholdet ikke er for deg. Men begynn med deg selv! 
 

Det finnes masse ressurser for å gjøre dette. Søk opp anxious attachment (veldig mye mere stoff på engelsk om dette). Og finn måter å jobbe med dette på. Gjør det for din egen skyld, ikke for at han skal forandre seg. Du vil få et bedre liv om du greier å gå fra å være engstelig tilknytta til trygg. 

Anonymkode: f7eba...64d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har litt erfaring med dette. Dvs ikke så ekstremt som det høres ut hos dere, men en variant likevel. Det kan bare bli bedre av at du jobber med deg selv. Du må røske opp i dine gamle sår som har med foreldrene dine å gjøre. Les deg opp om engstelig tilknytning og gå inn for å snu dette. Hvis du forandrer hvordan du reagerer på ting, vil han kunne komme etter også. Kanskje. Hvis ikke, så må du innse at dette forholdet ikke er for deg. Men begynn med deg selv! 
 

Det finnes masse ressurser for å gjøre dette. Søk opp anxious attachment (veldig mye mere stoff på engelsk om dette). Og finn måter å jobbe med dette på. Gjør det for din egen skyld, ikke for at han skal forandre seg. Du vil få et bedre liv om du greier å gå fra å være engstelig tilknytta til trygg. 

Anonymkode: f7eba...64d

Takk for råd om litteratur:) Skal skjekke opp dette. Det høres kanskje ut som at problemet er større enn det egentlig er. Men jeg merker at i perioder hvor jeg f.eks er sliten, eller at han endrer seg litt, får meg til å tro at nå er han begynt å bli lei av meg, og jeg blir fryktelig usikker. Vet jo at dette er bare tull fra min side.  Men jeg ønsker å endre meg litt. Ikke nødvendigvis bare for forholdet vårt sin del. Ønsker bare å finne ro med meg selv.  

Anonymkode: 9ddf7...e7d

[AnonymBruker]

Jeg har erfaring med dette. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For min del handler det også om barndommen, og utrygge relasjoner fra barndommen.

Jobber mye med meg selv og tankene mine når jeg blir usikker. Finner alternative forklaringer på min umiddelbare tolkning av følelsene mine. Prøver å snakke om det selv om det er vanskelig for der og da føler jeg meg så sårbar. 

Tenker at kjæresten din også blir utrygg når han ikke vet hvor han har deg. Plutselig kan du slå opp. Om du er som meg vil du slå opp for det gjør mindre vondt enn å bli slått opp med. Du har mer kontroll på situasjonen. 

Tenker du bør få litt tips til hvordan håndtere disse situasjonene. Psykolog eller lavterskeltilbud i kommunen eller noe sånt.. 

Anonymkode: fa9ed...ed7

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har erfaring med dette. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. For min del handler det også om barndommen, og utrygge relasjoner fra barndommen.

Jobber mye med meg selv og tankene mine når jeg blir usikker. Finner alternative forklaringer på min umiddelbare tolkning av følelsene mine. Prøver å snakke om det selv om det er vanskelig for der og da føler jeg meg så sårbar. 

Tenker at kjæresten din også blir utrygg når han ikke vet hvor han har deg. Plutselig kan du slå opp. Om du er som meg vil du slå opp for det gjør mindre vondt enn å bli slått opp med. Du har mer kontroll på situasjonen. 

Tenker du bør få litt tips til hvordan håndtere disse situasjonene. Psykolog eller lavterskeltilbud i kommunen eller noe sånt.. 

Anonymkode: fa9ed...ed7

Litt godt å høre at det er flere som opplever det samme som meg.

Vi snakker ikke så mye om følelser. Han har ved et par anledninger sagt at han synes jeg er uforutsigbar. Jeg er selvfølgelig enig med han i det. Har avsluttet forholdet med han tidligere uten noen stor grunn til det, samtidig som jeg hele tiden har fomidlet at jeg er svært glad i han.

Jeg vet at han hadde en mye vanskeligere barndom enn det jeg hadde, noe som preger han ganske mye til tross for hans voksne alder. 

Jeg jobber ganske mye med følelsene mine i forhold til dette. Er også blitt ganske mye bedre enn jeg har vært tidligere. Derfor tror jeg ikke at jeg trenger å oppsøke psykolog (noe som uansett er vanseklig å få i denne kommunen). 

 

Anonymkode: 9ddf7...e7d