50/50 er en elendig løsning

[AnonymBruker]

50/50 er alltid en helt elendig løsning for barnet, og foreldre burde skjerpe seg. Å skilles burde strengt tatt ikke være nødvendig utenom ekstreme tilfeller hvor det sannsynligvis ikke blir 50/50 uansett (vold, rus osv). 
 

Vet ikke om ett barn som syns det å ha to hjem faktisk er en god ting, snarere tvert imot. Skilsmissebarn er en egen «greie» på grunn av slikt som dette, at man ikke lar dem ha stabilitet og tilhørighet, at foreldre gikk fra å ta det å være forelder seriøst til å plutselig ikke bry seg, flytte ut og fra hverandre, krangle hele tiden, være utro, få seg nye kjærester i hytt og vær. Det er utrolig uansvarlig, og når man har tatt valget å være forelder må man faktisk stå for det - og man må være to om det - også dette med å se an hvem av dere som faktisk er skikket til å være forelder med hovedansvar.
 

(Hos oss er det far som er aller best egnet til å ha hovedomsorgen. Han har høyest inntekt, gunstige og fleksible arbeidsforhold og -tider, større nettverk, stor tålmodighet og generelt mer tid. Han er verdens mest omsorgsfulle vesen, og jeg vet MANGE menn som han ville slitt med å få hovedomsorgen selv om de helt klart er best egnet.)

Anonymkode: 7acc7...93d

[AnonymBruker]

Dette innlegget er ikke til barnets beste iallefall... 

Spiller egentlig ingen rolle hvilken %del man deler barna. Det som har noe å si, og egentlig alt å si er foreldrenes evne til å samarbeide og kommunisere, legge sine egne usikkerheter, uenigheter til side og se barnets beste i en barnefordelingssak og årene videre. 

Men nei, det er ikke bedre at foreldre som ikke ønsker å være sammen, holder sammen for barnas "beste" . Det gjorde mine foreldre. Vi hadde forstått for mange år siden at våre foreldre ikke var sammen ut av kjærlighet til hverandre. Vi hadde alle hatt det bedre om de hadde gått fra hverandre når vi var yngre enn når vi var voksne. 

Jeg er skilt. Og angrer ikke ett sekund. Vi har 50/50. Samarbeider veldig bra. Feirer bursdager og høytider sammen til en viss grad der det passer og lar seg gjøre. Vi har aldri kranglet om barna eller foran barna. Barna har det best når mor og far har det bra.

Så er det en vurderingsak for hver enkelt foreldrepar hvordan de vil fordele det. For noen funker 50/50, for andre ikke.. Det finnes ingen mal for hva som er rett og galt. Hvert barn, hver voksen, hver forelder er ulik. Det som funker for naboen, funker kansje ikke for meg.. 

Mange foreldre er dessverre mer opptatt av å bruke barna som brikker, eller la sine egne problemer komme i veien for samvær ( tiltenkt "normale" forhold, ikke vold, rus etc) . 

Anonymkode: 0d4b3...f63

[AnonymBruker]

Hvem er du til å hevde hvilken prosentfordeling som passer for andres barn, basert på egne erfaringer? Jesus. Dette vil variere fra familie til familie. Og mange barn ønsker å se begge foreldre like mye. 

Hilsen mor som hverken krangler med eksmann eller har nye kjærester i hytt og pine. 

Anonymkode: e5b31...9e1

[AnonymBruker]

Mine foreldre skilte seg når jeg var 10 år gammel, og jeg bodde hos mamma og var hos pappa bare i helgene. 
 

Jeg syntes det var skikkelig ugreit og skulle ønsket jeg bodde 50/50 hos begge. Det å være skikkelig «på besøk» hos pappa var trist og skapte unødvendig avstand mellom oss. Han fikk aldri være ordentlig pappa i hverdagene som fulgte opp skole, aktiviteter, osv. I og med at jeg bare var hos han annenhver helg så ble det alltid gjort noe ekstra staselig eller vi dro på besøk hos bestemor f.eks. Jeg følte meg som om jeg var på ferie hver gang.

Jeg elsket begge foreldrene mine like mye, og det var helt ugreit å plutselig se så lite til pappa. Bare det å måtte pakke en bag forsterket ferie-følelsen.

Så nei TS, du snakker slett ikke for alle barn.

Anonymkode: eb9a4...b9d

[AnonymBruker]

Barnet min ville i hvert fall protestert vilt om det ikke fikk se oss begge like mye. Selvfølgelig ville det beste vært at vi bodde sammen, men når det ikke er et alternativ så er 50/50 nest best i vårt tilfelle.

Vi har et godt samarbeid (100% avklart forhold, aldri vært noen «tilbakefall»), bor i nærheten av hverandre, brnet slipper i hovedsak å frakte annet enn skolesekken frem og tilbake. Om noe glemmes fikser vi det. Vi feirer høytider og bursdager sammen ettersom ingen av oss har nye partnere, har også vært på flere ferier (vi har særkullsbarn også som er med).

Det blir ikke mer enn 9-10 dager + ev. ferie i året, for de som kommer med argument «hvorfor er dere ikke bare sammen». Stor forskjell på max 20 dager med bare hyggelige ting (der brorparten ville blitt avviklet om vi fikk partnere) kontra 365 dager med dårlig stemning. 

Anonymkode: 32de8...5c5

[AnonymBruker]

At du ikke kan se for deg at det er mulig å samarbeide godt og nært som foreldre også gjennom og etter et samlivsbrudd, sier mye om deg.

At du er bastant ut fra egne (manglende) erfaringer, sier imidlertid ingenting om hva som er bra for barn.

Anonymkode: d047c...e9b

[AnonymBruker]

Greit, skjønner jeg har tatt feil

Anonymkode: 7acc7...93d

[Gregarious]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg forstår at du har sterke meninger om dette emnet, og det er viktig å respektere ulike synspunkter. Det er sant at skilsmisse kan være utfordrende for barn, og det er viktig for foreldre å jobbe sammen for å skape stabilitet og trygghet for dem. Hver familiesituasjon er unik, og det er viktig å finne løsninger som passer best for barnets behov. Hvis dere begge er enige om at faren er best egnet til å ha hovedomsorgen, kan det være en god løsning for deres situasjon. Det viktigste er at barna blir tatt vare på og har en kjærlig og støttende oppvekst.

Anonymkode: d368c...304

Dette hørtes akkurat ut som noe ChatGPT kunne skrevet. 

[SPOCA]

Jeg tenker at barnets behov går først, og derfor er det helt feil å si at 50/50 er feil. Ulike barn har tross alt forskjellige behov.

For min stesønns del er det helt klart til fordel for han selv, og foreldrene. En ting var at mor var psykisk voldelig mot far, og derfor er det helt urealistisk at far skal være med mor, men barnet har mange ulike diagnoser, og foreldrene fungerer som avlastning for hverandre. Det er noe begge foreldre trenger. Dette er et barn som trenger oppfølging 24/7, som aldri vil kunne være som deg og meg. Barnet har svært krevende diagnoser, og barnet krever derfor mye av omgivelsene rundt seg. I stedet for at foreldrene sliter seg fullstendig ut, slik det var før, har barnet nå fått to foreldre som stort sett klarer å holde seg på bena, som klarer å stå 100% i jobb og klarer å være til stede. Og bare for å si det, barnet har såpass store behov at til tross for at man avlaster hverandre, får min samboer pleiepenger, og man trenger støtte fra omgivelsene (besteforeldre og mine foreldre som passer og henter for å få kabalen til å gå opp fordi barnet krever nesten ukentlig oppfølging fra ulike hjelpeinstanser).

Jeg tenker man bør løfte blikket litt innimellom.

[AnonymBruker]

Jeg er på mange måter enig med deg, TS. Men jeg er usikker på om det er de som er enige med oss som vil rote seg inn i denne tråden.
 

Jeg er enig i at altfor mange gir opp altfor fort, altfor mange setter sine egne egoistiske behov foran barnets, og at altfor mange skaffer skilsmissebarnet steforeldre, stesøsken og halvsøsken i fleng mot barnets vilje. Voksne går bare videre i livet,  koste hva det koste vil,  i jakten på det perfekte kjæresteforholdet. Samtidig sitter mange barn der og sliter maks med situasjonen, men foreldrene har rosa briller som ikke fanger opp sånne signaler. De lever i troen på at hvis jeg har det bra, så må jo barnet være like lykkelig som jeg… Eh, nei! 

Samtidig kan man ikke si at foreldre bør bli i forhold som er giftige over tid. Men med en gang man sier det, er det altfor mange som skjuler seg bak den unnskyldningen. Jeg kjenner mange som er skilt, men flertallet mener jeg faktisk burde forblitt sammen av hensyn til ungene. «Han er fantastisk, men var mer som en god venn» er ikke en ok unnskyldning for å ta fra ungene hjemmet sitt og familien sin. Å elske noen er et valg, å forlate noen er et valg. Det er du som velger å ta fra ungen din hjemmet og familien. Det skal mye til for å forsvare det valget.

Anonymkode: 812e4...e16

[AnonymBruker]

Mitt eldste barn ville frivillig fortsette med 50/50 helt frem til han dro i militæret- så det kan føles verdt det for barna og. Forutsatt at de har det like bra hos begge foreldrene og lavt/ ikke eksisterende konfliktnivå.

 

Anonymkode: bdf99...29b

[AnonymBruker]

Enig med deg. Foreldrene bør bo sammen når de har barn under atten. 

Det er det eneste ansvarlige.

Ellers må barna styre med ulike hjem, steforeldre, pakke bag hver uke, osv. Det er tryggere og bedre at familien er sammen.

Anonymkode: 9bf41...879

[AnonymBruker]

Vokste opp med to foreldre som kranglet mye og det var ofte anspent eller påtatt stemning. Det har preget meg mye. Både meg og søsken har slitt psykisk og med forhold. Vi er enige om at det stammer fra barndom. Og jeg drømte om at de skulle skille seg som barn. At foreldre skal holde sammen uansett er en løgn folk forteller seg selv fordi de ikke klarer å gå fra partner.

Anonymkode: eb71a...1e6

[Ebbeliten]

AnonymBruker skrev (16 timer siden):

50/50 er alltid en helt elendig løsning for barnet, og foreldre burde skjerpe seg. Å skilles burde strengt tatt ikke være nødvendig utenom ekstreme tilfeller hvor det sannsynligvis ikke blir 50/50 uansett (vold, rus osv). 
 

Vet ikke om ett barn som syns det å ha to hjem faktisk er en god ting, snarere tvert imot. Skilsmissebarn er en egen «greie» på grunn av slikt som dette, at man ikke lar dem ha stabilitet og tilhørighet, at foreldre gikk fra å ta det å være forelder seriøst til å plutselig ikke bry seg, flytte ut og fra hverandre, krangle hele tiden, være utro, få seg nye kjærester i hytt og vær. Det er utrolig uansvarlig, og når man har tatt valget å være forelder må man faktisk stå for det - og man må være to om det - også dette med å se an hvem av dere som faktisk er skikket til å være forelder med hovedansvar.
 

(Hos oss er det far som er aller best egnet til å ha hovedomsorgen. Han har høyest inntekt, gunstige og fleksible arbeidsforhold og -tider, større nettverk, stor tålmodighet og generelt mer tid. Han er verdens mest omsorgsfulle vesen, og jeg vet MANGE menn som han ville slitt med å få hovedomsorgen selv om de helt klart er best egnet.)

Anonymkode: 7acc7...93d

Ok. Takk for denne viktige informasjonen. 

[St. Hans]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er på mange måter enig med deg, TS. Men jeg er usikker på om det er de som er enige med oss som vil rote seg inn i denne tråden.
 

Jeg er enig i at altfor mange gir opp altfor fort, altfor mange setter sine egne egoistiske behov foran barnets, og at altfor mange skaffer skilsmissebarnet steforeldre, stesøsken og halvsøsken i fleng mot barnets vilje. Voksne går bare videre i livet,  koste hva det koste vil,  i jakten på det perfekte kjæresteforholdet. Samtidig sitter mange barn der og sliter maks med situasjonen, men foreldrene har rosa briller som ikke fanger opp sånne signaler. De lever i troen på at hvis jeg har det bra, så må jo barnet være like lykkelig som jeg… Eh, nei! 

Samtidig kan man ikke si at foreldre bør bli i forhold som er giftige over tid. Men med en gang man sier det, er det altfor mange som skjuler seg bak den unnskyldningen. Jeg kjenner mange som er skilt, men flertallet mener jeg faktisk burde forblitt sammen av hensyn til ungene. «Han er fantastisk, men var mer som en god venn» er ikke en ok unnskyldning for å ta fra ungene hjemmet sitt og familien sin. Å elske noen er et valg, å forlate noen er et valg. Det er du som velger å ta fra ungen din hjemmet og familien. Det skal mye til for å forsvare det valget.

Anonymkode: 812e4...e16

Han var fantastisk, men mer som en god venn.

Det er sånt man sier,man bretter ikke hele skittentøyvasken ut så alle kan se. Å dra detaljene på hvor ille det var gjør det vanskeligere å samarbeide etterpå, vanskeligere for barna å ha et godt forhold til begge foreldrene, vanskeligere å beholde omgangskrets fordi de tar side eller trekker seg unna klaginga.

Jeg tror ikke folk jevnt over skiller seg for lettvint.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Enig med deg. Foreldrene bør bo sammen når de har barn under atten. 

Det er det eneste ansvarlige.

Ellers må barna styre med ulike hjem, steforeldre, pakke bag hver uke, osv. Det er tryggere og bedre at familien er sammen.

Anonymkode: 9bf41...879

Så man skal tvinge seg selv å bo sammen med noen man ikke klarer å kommunisere med, ikke sove med, ikke ha sex med osv… for barnas beste? Har ikke vi som foreldre lov å ha det fint? Når man mistrives i hverdagen så er det slik at man må, fordi barna skal ha to stk ufungerende foreldre under samme tak?

Anonymkode: 85c22...e5a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 timer siden):

Jeg er på mange måter enig med deg, TS. Men jeg er usikker på om det er de som er enige med oss som vil rote seg inn i denne tråden.
 

Jeg er enig i at altfor mange gir opp altfor fort, altfor mange setter sine egne egoistiske behov foran barnets, og at altfor mange skaffer skilsmissebarnet steforeldre, stesøsken og halvsøsken i fleng mot barnets vilje. Voksne går bare videre i livet,  koste hva det koste vil,  i jakten på det perfekte kjæresteforholdet. Samtidig sitter mange barn der og sliter maks med situasjonen, men foreldrene har rosa briller som ikke fanger opp sånne signaler. De lever i troen på at hvis jeg har det bra, så må jo barnet være like lykkelig som jeg… Eh, nei! 

Samtidig kan man ikke si at foreldre bør bli i forhold som er giftige over tid. Men med en gang man sier det, er det altfor mange som skjuler seg bak den unnskyldningen. Jeg kjenner mange som er skilt, men flertallet mener jeg faktisk burde forblitt sammen av hensyn til ungene. «Han er fantastisk, men var mer som en god venn» er ikke en ok unnskyldning for å ta fra ungene hjemmet sitt og familien sin. Å elske noen er et valg, å forlate noen er et valg. Det er du som velger å ta fra ungen din hjemmet og familien. Det skal mye til for å forsvare det valget.

Anonymkode: 812e4...e16

Amen!

Anonymkode: 5e482...6ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 timer siden):

Enig med deg. Foreldrene bør bo sammen når de har barn under atten. 

Det er det eneste ansvarlige.

Ellers må barna styre med ulike hjem, steforeldre, pakke bag hver uke, osv. Det er tryggere og bedre at familien er sammen.

Anonymkode: 9bf41...879

🤦‍♀️

Anonymkode: cd132...c47

[AnonymBruker]

Vi hadde 50/ 50 i 10 år. Guttungen har alltid hatt tics i forskjellige varianter. Samarbeidet har fungert greit mellom oss foreldre, men ikke optimalt. Vi har også litt forskjellig grenser og oppdragelse. Vanskelig å gjøre alt helt likt, når vi begge har gått videre med nye partnere og barn. Vi ble til slutt enige om at guttungen skal bo fast hos far, fordi det var nærmere skolen og vennene hans. Prøvde å sette meg inn i hvordan jeg ville hatt det da jeg var på den alderen, husker jo at venner var alt når jeg ble ungdom. Gutten vår har fått det mye bedre etter at vi ble enige om dette. Han har ikke tics lenger. Tror han synes det er deilig å slippe å reise så mye frem og tilbake. Også at han slapp å velge mellom oss. Det var vi voksne som fant ut av det. Nå er han jo snart 18 år så han er ikke noen liten gutt lenger. Har ikke angret et sekund på at vi gjorde det sånn. Han har alltid visst at døra hos oss alltid stod åpen, og kunne komme og gå som han ville selv om basen var hos faren. 

Anonymkode: 9e996...828