Noen som lever i et forhold og ikke har det topp men for barnas skyld så går det?

[AnonymBruker]

Vi har vært sammen i mange år og jeg er forelsket i min partner. Men vi er veldig dårlig på å være alene,bare oss to. Det virker som min partner ikke er lykkelig med meg. Samtaler blir så overfladisk, sex virker ikke interessant . Ingen latter og gøy. Bare den vanlige A4 hverdagen.  

Vi forteller hverandre at vi elsker hverandre men det føles ikke ekte. Bare fra min side. 

Så nå føler jeg at vi egentlig bare bor sammen fordi barna ikke skal måtte flytte. Pga økonomi og vi funker jo. 

Andre likesinnede? 

Anonymkode: 24383...c65

[AnonymBruker]

Jeg forstår hva du mener. Det kan være tøft når man er i et forhold som ikke føles helt topp, men man velger å bli sammen for barnas skyld. Det er ikke uvanlig å føle seg alene selv om man er sammen med noen.

Anonymkode: ec551...878

[AnonymBruker]

Har du prøvt å snakke med mannen din, spørre hvordan han EGENTLIG har det og fortelle hvordan du har det?

Så lenge dere har det ok tenker jeg at dette kan løses på et vis. Livet består uansett av flest hverdager.

Anonymkode: 5c3b2...0f7

[AnonymBruker]

Her ville jeg prøvd forbyggende parterapi for barnas skyld. 

Anonymkode: dbfda...27d

[AnonymBruker]

Kanskje har du for høye forventninger til hvordan din partner skal vise din kjærlighet til deg i det daglige?

Anonymkode: ae77b...6f0

[AnonymBruker]

Jeg er litt i samme situasjon. Eller egentlig litt kjipere - vi har levd sammen i snart 20 år og har barn på 9 og 11 år.

De siste årene har mannen min hatt en mild depresjon som arter seg på den måten at han ofte er veldig irritabel, aggressiv, han er giddalaus og lat (absolutt alt er «tiltak»), han er uoppmerksom, ufokusert og «treg» i hodet, og han er generelt ikke spesielt hyggelig å leve sammen med.

Men han fungerer tilsynelatende greit i hverdagen, han er i full (og svært godt betalt) jobb, han stiller opp på det han skal på hjemmebane (kjører barna til kamper, går på foreldremøter osv). 

Tidvis har han så kort lunte at vi alle her hjemme nærmest går på eggeskall for å ikke trigge ham. Han har aldri vært voldelig, men det er slitsomt for oss andre når han er så hissig og sur og lager dårlig stemning for omtrent hva det måtte være.

Barna «klager» mye på oppførselen hans til meg, og spør meg hvorfor han oppfører seg sånn. Jeg har i alle år forklart dem at det handler om ham og ikke om dem, og at det ikke er barnas skyld at han oppfører seg sånn. Fordi vi snakker mye om dette, har jeg også foreslått at vi flytter fra han som en mulig løsning (har kun nevnt dette for elleveåringen).

Men det ønsker han ikke - fordi han da 1) med jevne mellomrom må være alene med pappa og hans dårlige humør, uten meg til å sette pappa på plass og bidra til å løfte stemningen for barna når pappa er sur og 2) vi vil måtte flytte til en mindre bolig, kanskje til og med ut av skolekretsen, og vil ha dårligere økonomi generelt. Det blir færre fritidsaktiviteter, færre reiser, sjeldnere badeland, slalom, sommerland etc. Han har venner med skilte foreldre der alt dette har skjedd etter skilsmissen, han ønsker derfor sterkt å unngå at det skjer ham selv.

Så vi holder sammen - for min del, aller mest for å kunne ha en viss «kontroll» med surheten til far, å kunne gripe inn hver gang han oppfører seg urimelig osv. (Altså ikke fysisk vold, men kjefting, aggresjon, kort lunte osv). Som sagt fungerer han tilsynelatende greit i hverdagen, så han ville garantert ha fått innvilget en hel del samvær med barna. Og barna hadde syntes det var vanskelig å si nei, for å ikke såre og skuffe han.

Anonymkode: 0785f...f17

[AnonymBruker]

Ja det er mange idioter der ute som tror de må holde sammen for barnas skyld. Men med utroskap så går det mye bedre. 

Anonymkode: 6f3a1...a9c

[AnonymBruker]

Ja, halve Norge. 

Anonymkode: b5cdf...38b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg er litt i samme situasjon. Eller egentlig litt kjipere - vi har levd sammen i snart 20 år og har barn på 9 og 11 år.

De siste årene har mannen min hatt en mild depresjon som arter seg på den måten at han ofte er veldig irritabel, aggressiv, han er giddalaus og lat (absolutt alt er «tiltak»), han er uoppmerksom, ufokusert og «treg» i hodet, og han er generelt ikke spesielt hyggelig å leve sammen med.

Men han fungerer tilsynelatende greit i hverdagen, han er i full (og svært godt betalt) jobb, han stiller opp på det han skal på hjemmebane (kjører barna til kamper, går på foreldremøter osv). 

Tidvis har han så kort lunte at vi alle her hjemme nærmest går på eggeskall for å ikke trigge ham. Han har aldri vært voldelig, men det er slitsomt for oss andre når han er så hissig og sur og lager dårlig stemning for omtrent hva det måtte være.

Barna «klager» mye på oppførselen hans til meg, og spør meg hvorfor han oppfører seg sånn. Jeg har i alle år forklart dem at det handler om ham og ikke om dem, og at det ikke er barnas skyld at han oppfører seg sånn. Fordi vi snakker mye om dette, har jeg også foreslått at vi flytter fra han som en mulig løsning (har kun nevnt dette for elleveåringen).

Men det ønsker han ikke - fordi han da 1) med jevne mellomrom må være alene med pappa og hans dårlige humør, uten meg til å sette pappa på plass og bidra til å løfte stemningen for barna når pappa er sur og 2) vi vil måtte flytte til en mindre bolig, kanskje til og med ut av skolekretsen, og vil ha dårligere økonomi generelt. Det blir færre fritidsaktiviteter, færre reiser, sjeldnere badeland, slalom, sommerland etc. Han har venner med skilte foreldre der alt dette har skjedd etter skilsmissen, han ønsker derfor sterkt å unngå at det skjer ham selv.

Så vi holder sammen - for min del, aller mest for å kunne ha en viss «kontroll» med surheten til far, å kunne gripe inn hver gang han oppfører seg urimelig osv. (Altså ikke fysisk vold, men kjefting, aggresjon, kort lunte osv). Som sagt fungerer han tilsynelatende greit i hverdagen, så han ville garantert ha fått innvilget en hel del samvær med barna. Og barna hadde syntes det var vanskelig å si nei, for å ikke såre og skuffe han.

Anonymkode: 0785f...f17

Hvor lenge er det siden du og mannen fungerte sammen romantisk og seksuelt?

Jeg kjenner meg igjen fra den andre siden i deler av det du beskriver. Jeg lever i et dødt forhold med barn på din alder. Jeg vil veldig gjerne være en del av barnas liv på heltid. Barna har mye godt «valgt meg bort». De bruker silent treatment ikke bare som del av en krangel, men som «default respons» fra morgenen av, også uten at det har vært noe konflikt. De ekskluderer meg aktivt ved å si at jeg lukter vondt, er dårlig kledd, snakker teit og gråte hvis de må sitte ved siden av pappa til middag.

Dette har mye godt fjernet meg fra en emosjonell kobling med egne barn. Jeg gir dem mat, kjører dem, passer på at de har nok klær, tar dem med på kino eller andre fritidsaktiviteter, men underliggende er det alltid et «ondt øye» på lur med at jeg er uønsket. Dette demper seg bare når mor er borte i flere dager, da må/greier/vil de forholde seg til meg, og da kan vi ha tilløp til det jeg tenker på som genuint god stemning uten at jeg må «kjøpe» hjertet deres.

Det er en fortvilet situasjon og mor har nok med seg selv og sin relasjon med barna. Dvs hun vil gjerne være i en relasjon med meg hvor jeg er mer å betaler og lager god mat og bidrar med det praktiske, men hun ønsker ikke å være kjærester.

 

For meg er det hele veldig trist og etter år med dette er jeg ikke verdens mest hyggelige person å bo sammen med. Jeg skulle gjerne ha sagt at kjærligheten til barna tåler alt, men jeg er tydeligvis ikke så generøs. Når jeg stadig blir hakket på og frosset ut og må ta alle kamper helt alene (og hvordan ta en kamp med et barn som bare vil bli kvitt deg?) så blir jeg både sur og tverr.

Anonymkode: 108e4...8da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hvor lenge er det siden du og mannen fungerte sammen romantisk og seksuelt?

Jeg kjenner meg igjen fra den andre siden i deler av det du beskriver. Jeg lever i et dødt forhold med barn på din alder. Jeg vil veldig gjerne være en del av barnas liv på heltid. Barna har mye godt «valgt meg bort». De bruker silent treatment ikke bare som del av en krangel, men som «default respons» fra morgenen av, også uten at det har vært noe konflikt. De ekskluderer meg aktivt ved å si at jeg lukter vondt, er dårlig kledd, snakker teit og gråte hvis de må sitte ved siden av pappa til middag.

Dette har mye godt fjernet meg fra en emosjonell kobling med egne barn. Jeg gir dem mat, kjører dem, passer på at de har nok klær, tar dem med på kino eller andre fritidsaktiviteter, men underliggende er det alltid et «ondt øye» på lur med at jeg er uønsket. Dette demper seg bare når mor er borte i flere dager, da må/greier/vil de forholde seg til meg, og da kan vi ha tilløp til det jeg tenker på som genuint god stemning uten at jeg må «kjøpe» hjertet deres.

Det er en fortvilet situasjon og mor har nok med seg selv og sin relasjon med barna. Dvs hun vil gjerne være i en relasjon med meg hvor jeg er mer å betaler og lager god mat og bidrar med det praktiske, men hun ønsker ikke å være kjærester.

 

For meg er det hele veldig trist og etter år med dette er jeg ikke verdens mest hyggelige person å bo sammen med. Jeg skulle gjerne ha sagt at kjærligheten til barna tåler alt, men jeg er tydeligvis ikke så generøs. Når jeg stadig blir hakket på og frosset ut og må ta alle kamper helt alene (og hvordan ta en kamp med et barn som bare vil bli kvitt deg?) så blir jeg både sur og tverr.

Anonymkode: 108e4...8da

Jeg har ikke hatt seksuelle eller romantiske følelser for mannen på en del år - det er vanskelig å opprettholde gnisten og gleden i samlivet når den ene parten nesten bestandig er sur, gretten og hissig.

Men her oppfører heldigvis ikke barna seg som dine - de uttrykker tvert imot daglig at de setter pris på pappa, de vil gjerne sitte på fanget hans, tulle (kiling etc) med ham ved leggetid osv. (Men det at barna er så kontaktsøkende og «snille» mot pappaen sin gjør at jeg synes det er enda vondere for dem at han igjen og igjen er så irritabel og sur mot dem 🙁)

Min mann føler seg derfor ikke ekskludert og valgt bort av barna på den måten du gjør - som jeg forstår at må være veldig vondt..

Anonymkode: 0785f...f17