Klarer ikke være alene med barna

[AnonymBruker]

Jeg trenger sårt råd. For akkurat ett år siden gikk jeg og mannen min fra hverandre. Vi har hatt god tone hele veien mer eller mindre, og vi ble enige om at jeg skulle ha barna og flytte til hjembyen. Han har dem annenhver helg og er velkommen på besøk. 

Jeg jobber fullt, eldste går på skole og yngste i barnehage. 

Men jeg kjenner at jeg ikke klarer å ha barna alene for tiden. Eldste har kommet i en utrolig utfordrende fase hvor det er et forferdelig drama fra hun våkner til hun legger seg. Hun roper, skriker, sutrelyder og snakker babyspråk og trasser og alt og jeg er sjokkert over at politiet ikke enda har kommet på døren. Hun hører faktisk ikke etter, uansett hvordan jeg sier det. 

Det er mange episoder som jeg ikke vil gå inn på her, men for å si det enkelt. Jeg er konsekvent, kuttet ned på skjermtitting, passer på å være på, men til ingen nytte. Rolig stemme hjelper hvertfall ikke, Kjefting hjelper ikke, streng stemme hjelper ikke, og fysisk tvang hjelper ikke og det har blitt så ille at jeg er så sliten og gruer meg til en ny dag. Jeg misliker helgene sammen nå, fordi det er krangel og drama dagen lang. Jeg er skuffet over at jeg ikke lenger klarer å være rolig og tålmodig, og jeg har ikke blitt en hyggelig person å være rundt fordi jeg klikker. 

Jeg begynner å mistenke at datteren min har en eller annen diagnose, men ifølge alle andre så er hun aldeles nydelig og så utrolig enkel å være rundt. Jeg kjenner ikke igjen den jenta alle andre beskriver. 

Jeg har bestilt time hos helsesøster, og skal be om all den veiledningen som er, men tviler sterkt på at noe funker for ingenting har noen gang funket på henne. 

Jeg er selvsagt glad i datteren min, hun har sine øyeblikk og jeg vil jo kun det beste for henne, men denne seksårsalderen var virkelig over and beyond for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde roen. 

Jeg jobber i barnehage, og tar utdanning som barnehagelærer, så skulle tro jeg klarte å håndtere datteren min, men så feil kan man altså ta. 

Et alternativ er at far overtar barna, så får jeg heller besøke dem, men da må hun bytte skole og hun trives så godt :/

Hva kan jeg gjøre 😢 og ja, dette er skrevet i affekt. Beklager rotet. 

Anonymkode: 1fffb...ef7

[AnonymBruker]

Kanskje det er en slags reaksjon på bruddet og savn av faren? Det er lurt å dra til helsesykepleier å ta det derfra. Jeg har ingen gode råd, men har også en 6-åring og syntes det er utfordrende. 

Anonymkode: 25096...123

[AnonymBruker]

Åh, det høres virkelig tøft ut. Det er helt naturlig å føle seg overveldet og sliten når man står overfor utfordrende barn. Husk at du ikke er alene i dette. Det kan være nyttig å søke støtte fra andre foreldre, enten gjennom samtaler med venner eller ved å delta i støttegrupper. Det kan også være lurt å oppsøke hjelp fra en barneoppdragelsesekspert som kan gi deg råd og veiledning spesifikt tilpasset din situasjon. Ta vare på deg selv og husk at du gjør ditt aller beste som mamma. 💛

Anonymkode: 9e7b6...890

[AnonymBruker]

Skolestarer? Alle våre tre har hatt utfordrende måneder etter at de begynte i 1.klasse, med utagering/sinne/sutring osv i varierende grad. Din har i tillegg vært gjennom skilsmisse og flytting, så det er jo ikke rart at dt kommer en reaksjon. Når det er sagt, er det klart at det kan ligge «mer» bak, men som du sier opplever andre henne som et enkelt barn.

Anonymkode: 63696...c26

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Kanskje det er en slags reaksjon på bruddet og savn av faren? Det er lurt å dra til helsesykepleier å ta det derfra. Jeg har ingen gode råd, men har også en 6-åring og syntes det er utfordrende. 

Anonymkode: 25096...123

Ja, det er nok det ❤️

AnonymBruker skrev (46 minutter siden):

Åh, det høres virkelig tøft ut. Det er helt naturlig å føle seg overveldet og sliten når man står overfor utfordrende barn. Husk at du ikke er alene i dette. Det kan være nyttig å søke støtte fra andre foreldre, enten gjennom samtaler med venner eller ved å delta i støttegrupper. Det kan også være lurt å oppsøke hjelp fra en barneoppdragelsesekspert som kan gi deg råd og veiledning spesifikt tilpasset din situasjon. Ta vare på deg selv og husk at du gjør ditt aller beste som mamma. 💛

Anonymkode: 9e7b6...890

Jeg snakket med ei venninne etter jeg skrev innlegget. Hun virker som en utrolig god mamma, så jeg fikk litt inspirasjon derfra. Det er ikke alltid nødvendig å forklare med logikk, men når man er i den alderen er det ekstra viktig å la dem vite at man elsker dem etc.. Skal innrømme at å komme med kjærlighetserklæringer har vært veldig lite fristende hvor det står på som verst, men det er kanskje da de trenger det mest. 

Vi skal til helsesøster om et par uker, så får ta opp litt da, jeg ba henne sjekke opp noen kurs i mellomtiden 😅

AnonymBruker skrev (45 minutter siden):

Skolestarer? Alle våre tre har hatt utfordrende måneder etter at de begynte i 1.klasse, med utagering/sinne/sutring osv i varierende grad. Din har i tillegg vært gjennom skilsmisse og flytting, så det er jo ikke rart at dt kommer en reaksjon. Når det er sagt, er det klart at det kan ligge «mer» bak, men som du sier opplever andre henne som et enkelt barn.

Anonymkode: 63696...c26

Jepp. Kan hende det er en reaksjon ja, mest sannsynlig. Jeg vet jo at jeg må møte det riktig, men jeg har prøvd så lenge og kanskje ikke funnet riktig metode, og nå er jeg så utrolig lei.  

Anonymkode: 1fffb...ef7

[AnonymBruker]

45 minutter siden, AnonymBruker said:

Ja, det er nok det ❤️

Jeg snakket med ei venninne etter jeg skrev innlegget. Hun virker som en utrolig god mamma, så jeg fikk litt inspirasjon derfra. Det er ikke alltid nødvendig å forklare med logikk, men når man er i den alderen er det ekstra viktig å la dem vite at man elsker dem etc.. Skal innrømme at å komme med kjærlighetserklæringer har vært veldig lite fristende hvor det står på som verst, men det er kanskje da de trenger det mest. 

Vi skal til helsesøster om et par uker, så får ta opp litt da, jeg ba henne sjekke opp noen kurs i mellomtiden 😅

Jepp. Kan hende det er en reaksjon ja, mest sannsynlig. Jeg vet jo at jeg må møte det riktig, men jeg har prøvd så lenge og kanskje ikke funnet riktig metode, og nå er jeg så utrolig lei.  

Anonymkode: 1fffb...ef7

Det høres flott ut at du fikk inspirasjon fra venninnen din! Det er sant at kjærlighetserklæringer og å vise omsorg kan være viktig, spesielt når barna er i den alderen. Det er flott at dere skal til helsesøster om et par uker, og det kan være lurt å ta opp kursmuligheter med dem. Lykke til! 😊👍

Anonymkode: 9e7b6...890

[AnonymBruker]

Det er noe som heter " elsk meg mest når jeg fortjener det minst".

Det er nok ett veldig godt råd, men det kan jo være veldig krevende å tone seg inn på dette sporet når man er dønn sliten, og har gitt beskjed nr.100 i løpet av de siste timene.

Når du er sliten, og føler deg helt rådvill, så prøv å henge deg på de positive tankene. Som feks " at barnet mitt utfordrer, raser og er i dårlig humør, så heter det at barn viser ofte dette kun overfor de nærmeste, som de er trygge på".

Når det har stormet som verst her, man føler seg helt håpløs i foreldrerollen, og man føler at alle andre får det til, men ikke man selv, så får jeg for min del veldig god utkobling ved å feks høre på podcast fra Hedvig Montgomery. Da skjønner man at man kanskje ikke er så unormal, og at veldig mange andre står i akkurat det samme, og at det er ganske normalt.

Anonymkode: 38d5e...a56

[AnonymBruker]

Snakk med datteren din i fredstid. Fortell henne at du skjønner det har vært mye for henne en stund, at du ønsker henne alt godt og elsker henne over alt på jord. Så kan du fortsette med å si at disse opptrinnene må ta slutt, og be om hennes bekreftelse på at hun er enig. De skaper dårlig stemning, hun er helt sikkert trist og lei og det er du også. Bruk enkle ord og få henne til å bekrefte underveis.

Gjenta at du elsker henne, at du vil elske henne alltid, og at ditt høyeste ønske er å ta bort det som er vanskelig for henne - men at det ikke er slik livet er. 
Og, er hun krakilsk - ta henne på fanget og hold henne godt fast. Fortell henne at du er glad i henne, men nå må hun roe seg ned. Dette går bra! Dette gjorde jeg en del med sønnen min da han var i den alderen, han har også stått i mye og kanskje reagert «rart» innimellom. Tilslutt har han da «sluppet» sinne, helt løs i kroppen, gråtende/hulkende og virkelig og tydelig kun trengt den nærheten og de varme ordene. Kanskje datteren din er lik ❤️

Masse lykke til 🥰

Anonymkode: d19fe...6df

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Jeg trenger sårt råd. For akkurat ett år siden gikk jeg og mannen min fra hverandre. Vi har hatt god tone hele veien mer eller mindre, og vi ble enige om at jeg skulle ha barna og flytte til hjembyen. Han har dem annenhver helg og er velkommen på besøk. 

Jeg jobber fullt, eldste går på skole og yngste i barnehage. 

Men jeg kjenner at jeg ikke klarer å ha barna alene for tiden. Eldste har kommet i en utrolig utfordrende fase hvor det er et forferdelig drama fra hun våkner til hun legger seg. Hun roper, skriker, sutrelyder og snakker babyspråk og trasser og alt og jeg er sjokkert over at politiet ikke enda har kommet på døren. Hun hører faktisk ikke etter, uansett hvordan jeg sier det. 

Det er mange episoder som jeg ikke vil gå inn på her, men for å si det enkelt. Jeg er konsekvent, kuttet ned på skjermtitting, passer på å være på, men til ingen nytte. Rolig stemme hjelper hvertfall ikke, Kjefting hjelper ikke, streng stemme hjelper ikke, og fysisk tvang hjelper ikke og det har blitt så ille at jeg er så sliten og gruer meg til en ny dag. Jeg misliker helgene sammen nå, fordi det er krangel og drama dagen lang. Jeg er skuffet over at jeg ikke lenger klarer å være rolig og tålmodig, og jeg har ikke blitt en hyggelig person å være rundt fordi jeg klikker. 

Jeg begynner å mistenke at datteren min har en eller annen diagnose, men ifølge alle andre så er hun aldeles nydelig og så utrolig enkel å være rundt. Jeg kjenner ikke igjen den jenta alle andre beskriver. 

Jeg har bestilt time hos helsesøster, og skal be om all den veiledningen som er, men tviler sterkt på at noe funker for ingenting har noen gang funket på henne. 

Jeg er selvsagt glad i datteren min, hun har sine øyeblikk og jeg vil jo kun det beste for henne, men denne seksårsalderen var virkelig over and beyond for jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde roen. 

Jeg jobber i barnehage, og tar utdanning som barnehagelærer, så skulle tro jeg klarte å håndtere datteren min, men så feil kan man altså ta. 

Et alternativ er at far overtar barna, så får jeg heller besøke dem, men da må hun bytte skole og hun trives så godt 😕

Hva kan jeg gjøre 😢 og ja, dette er skrevet i affekt. Beklager rotet. 

Anonymkode: 1fffb...ef7

6-9 årsfasen er verst.. Jeg har samme opplevelse, min jente har ADHD. Alle rundt henne fant henne så fantastisk, alt kom ut til meg. Kaoset innvendig kom ut der hun var trygg .. et helvete å stå i. Det påstås at jenter med ADHD er drømmere, som sitter stille i en krok. Det er ikke sant. De kan like gjerne være ustabile hysteriske dramaqueens med 0 konsekvensttenkning. Men da starter det den dagen de er født. 

Hvis dette har oppstått "ut av det blå" den siste tiden så reagerer hun på noe, ikke nødvendigvis utenfra heller. Men forandringer like gjerne innvendig, avhengig av alder. Du sa ikke hvor gammel? 

Innvolver far! 100% enig i  at han trenger å være tilstede, i verste fall får hun bo hos han. Mødre er altfor redd for å gi vekk kontrollen og stole på at de ikke mister barnet sitt selv om de overleverer "problemet" til noen andre. 

Anonymkode: 2e341...33d