Er det bare meg? Så lei av småbarnsperioden

[AnonymBruker]

Jeg har to nydelige barn på 1 og 4 år, men jeg klarer ikke å nyte det. Minstemann går fra å være solstråle til å ha et voldsomt temperament, og er i kontant bevegelse hvert våkne øyeblikk. Eldste er veldig sensitiv til alt (andre mennesker, liv og røre, overtrøtthet, forandringer, rutinesvikt osv. - det skal nesten ingenting til før han «bekker over»). Jeg er så sliten. Det er noe hele tiden. Er ikke den ene syk så er den andre det. Begge vil helst kun ha mamma (selv om pappa er supergod, blid og tålmodig), det er det ene sammenbruddet etter det andre, eldstemann utfordrer grenser konstant… Ikke misforstå. Jeg ELSKER ungene mine, men det går i ett HELE tiden. Jeg kan ikke sette meg ned et sekund etter middag, ikke før ungene er i seng. Legging er en egen historie, for begge to. Dårlig søvn på minste i tillegg. Det er sånn at jeg gruer meg til helgene. Føler meg som verdens verste mor. Jeg ville gjort alt for de ungene, men jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Føler meg som et skall av meg selv som bare går rundt på autopilot. Vet ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje høre fra noen som har vært igjennom det samme. Jeg er bare så sliten. 

Anonymkode: 20697...fcf

[AnonymBruker]

Du er snart gjennom det verste. De fleste femåringer er ferdige med jevnlige sammenbrudd (selvfølgelig med unntaksvise). 
 

La pappaen finne på noe med dem en av helgedagene fremover, så du får litt rom til å hente deg inn. 

Anonymkode: 8c7af...d40

[AnonymBruker]

Jeg forstår at du føler deg utmattet og overveldet av småbarnsperioden. Det er helt normalt å føle seg sliten og miste seg selv litt i den hektiske hverdagen. Du er ikke alene! Mange foreldre har opplevd lignende utfordringer. Det kan være nyttig å søke støtte fra andre i samme situasjon, som for eksempel en støttegruppe for foreldre eller snakke med venner eller familie som har erfaring med småbarn. Husk at det er viktig å ta vare på deg selv også. Finn tid til å gjøre ting som gir deg glede og energi, selv om det kan være utfordrende. Du gjør ditt beste som mor, og det er viktig å være snill mot deg selv.

Anonymkode: 68bef...118

[AnonymBruker]

Klem til deg ❤️ Småbarnsfasen er tøff! Selv har jeg 3 barn - på 7 måneder, 4 år og 7 år. Savner egentid. Og sex 🙈

Anonymkode: e6fab...06a

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har to nydelige barn på 1 og 4 år, men jeg klarer ikke å nyte det. Minstemann går fra å være solstråle til å ha et voldsomt temperament, og er i kontant bevegelse hvert våkne øyeblikk. Eldste er veldig sensitiv til alt (andre mennesker, liv og røre, overtrøtthet, forandringer, rutinesvikt osv. - det skal nesten ingenting til før han «bekker over»). Jeg er så sliten. Det er noe hele tiden. Er ikke den ene syk så er den andre det. Begge vil helst kun ha mamma (selv om pappa er supergod, blid og tålmodig), det er det ene sammenbruddet etter det andre, eldstemann utfordrer grenser konstant… Ikke misforstå. Jeg ELSKER ungene mine, men det går i ett HELE tiden. Jeg kan ikke sette meg ned et sekund etter middag, ikke før ungene er i seng. Legging er en egen historie, for begge to. Dårlig søvn på minste i tillegg. Det er sånn at jeg gruer meg til helgene. Føler meg som verdens verste mor. Jeg ville gjort alt for de ungene, men jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Føler meg som et skall av meg selv som bare går rundt på autopilot. Vet ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje høre fra noen som har vært igjennom det samme. Jeg er bare så sliten. 

Anonymkode: 20697...fcf

Er så glad jeg har store barn. Grøss og gru!!!

Anonymkode: a081c...9fe

[AnonymBruker]

Det går over. Min niste er fem nå og livet er helt annerledes. Jeg er fremdeles sliten etter de ti årene jeg har hatt småbarn under fem år hjemme. Helt ok å si at man er sliten, det er heftig 

Anonymkode: d7930...156

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Det går over. Min niste er fem nå og livet er helt annerledes. Jeg er fremdeles sliten etter de ti årene jeg har hatt småbarn under fem år hjemme. Helt ok å si at man er sliten, det er heftig 

Anonymkode: d7930...156

Min minste er fem. Ikke min niste 😅

Anonymkode: d7930...156

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Jeg har to nydelige barn på 1 og 4 år, men jeg klarer ikke å nyte det. Minstemann går fra å være solstråle til å ha et voldsomt temperament, og er i kontant bevegelse hvert våkne øyeblikk. Eldste er veldig sensitiv til alt (andre mennesker, liv og røre, overtrøtthet, forandringer, rutinesvikt osv. - det skal nesten ingenting til før han «bekker over»). Jeg er så sliten. Det er noe hele tiden. Er ikke den ene syk så er den andre det. Begge vil helst kun ha mamma (selv om pappa er supergod, blid og tålmodig), det er det ene sammenbruddet etter det andre, eldstemann utfordrer grenser konstant… Ikke misforstå. Jeg ELSKER ungene mine, men det går i ett HELE tiden. Jeg kan ikke sette meg ned et sekund etter middag, ikke før ungene er i seng. Legging er en egen historie, for begge to. Dårlig søvn på minste i tillegg. Det er sånn at jeg gruer meg til helgene. Føler meg som verdens verste mor. Jeg ville gjort alt for de ungene, men jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Føler meg som et skall av meg selv som bare går rundt på autopilot. Vet ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje høre fra noen som har vært igjennom det samme. Jeg er bare så sliten. 

Anonymkode: 20697...fcf

Er ikke bare deg, nei! 
Her er vi også dauslitne. Tror det er normalen.

Anonymkode: 443ef...4ce

[AnonymBruker]

Åh. Jeg føler sånn med deg😌 Har to tette med knappe to års mellomrom. Nå er de 9 og 11 og livet er noe helt annet. Det løsner litt når de bikker fem år, er min erfaring. Jeg husker hvor fysisk sliten jeg var når de var i den alderen. Det gikk i ett! Forsøk å la pappaen ta de med ut litt, selv om det kanskje er litt styr når minste sikkert sover på dagtid fremdeles. Du trenger hente deg inn, om det så bare er et par timer. 

Anonymkode: 8ab92...36c

[AnonymBruker]

Jeg har kun en nydelig baby på snart ett år. Jeg er sliten og sur konstant. Forstår når jeg leser slike tråder at det holder med ett lite småtroll for meg. 

Anonymkode: f50d4...181

[AnonymBruker]

Jeg forstår deg! Det er veldig slitsomt. Å få drikke kaffien sin i fred og ro ( typ 15 minutter) uten at noen skal ha noe av deg, det var veldig savn. Og jeg er vel egentlig ikke over den perioden enda. Barna er nå snart 5 og 9. Det går fortsatt ikke an å få drukket kaffe i fred. I løpet av 15 minutter, så er det ett eller annet..."Mamma......".

Skal jeg ha en god kaffi opplevelse, så ønsker jeg fred og ro, dvs... At jeg ikke må bryte av med kaffedrikking for å hjelpe til med tørking på do, løse opp en krangel, feste sammen en leke.... Jeg trenger bare disse 15 minuttene i fred og ro, uten at noen trenger noe av meg....

Anonymkode: 060f2...bc5

[AnonymBruker]

Vet akkurat hvordan du har det. Perioden du står i nå er den tøffeste. Her er barna 7 og 4 og jeg kan endelig sette meg ned etter middag, så det går seg jo til etterhvert..

Anonymkode: 9e3c4...466

[AnonymBruker]

I følge kvinnene her på kvinneguiden så er småbarnsfasen bare en "walk in the park" i forhold til tenårene...

Jeg tror folk automatisk får hjernesvinn når barna blir tenåringer, fordi det er virkelig beintøft å ha flere småbarn.

Anonymkode: 4edee...bc0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (25 minutter siden):

I følge kvinnene her på kvinneguiden så er småbarnsfasen bare en "walk in the park" i forhold til tenårene...

Jeg tror folk automatisk får hjernesvinn når barna blir tenåringer, fordi det er virkelig beintøft å ha flere småbarn.

Anonymkode: 4edee...bc0

Helt korrekt.

Og oppførselen til tenåringene til foreldrene som påstår at dette er den tøffeste tiden, har de lagt opp til selv/de tillater den elendige oppførselen.

Helt ufattelig. Vi snakker om ungdommer som skal være selvgående, men som man skulle tro var 5 år 🤢

Når man får sove hele netter og har så mye egentid, tåler man det som måtte være av utfordringer MYE bedre.

Anonymkode: 6a10b...88f

[AnonymBruker]

TAKK FOR AT JEG IKKe ER DEN ENESTE.

 

Har en 1åring som er høyt og lavt og krever meg konstant. Og en 3åring med meltdowns og trass. Og ingen av de sover godt på natta. Er så lei og sliten. 🥵 Dette er så heftig.

Anonymkode: eb6c6...2da

[Serafin]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har to nydelige barn på 1 og 4 år, men jeg klarer ikke å nyte det. Minstemann går fra å være solstråle til å ha et voldsomt temperament, og er i kontant bevegelse hvert våkne øyeblikk. Eldste er veldig sensitiv til alt (andre mennesker, liv og røre, overtrøtthet, forandringer, rutinesvikt osv. - det skal nesten ingenting til før han «bekker over»). Jeg er så sliten. Det er noe hele tiden. Er ikke den ene syk så er den andre det. Begge vil helst kun ha mamma (selv om pappa er supergod, blid og tålmodig), det er det ene sammenbruddet etter det andre, eldstemann utfordrer grenser konstant… Ikke misforstå. Jeg ELSKER ungene mine, men det går i ett HELE tiden. Jeg kan ikke sette meg ned et sekund etter middag, ikke før ungene er i seng. Legging er en egen historie, for begge to. Dårlig søvn på minste i tillegg. Det er sånn at jeg gruer meg til helgene. Føler meg som verdens verste mor. Jeg ville gjort alt for de ungene, men jeg kjenner ikke meg selv igjen lenger. Føler meg som et skall av meg selv som bare går rundt på autopilot. Vet ikke hvor jeg vil med dette. Kanskje høre fra noen som har vært igjennom det samme. Jeg er bare så sliten. 

Anonymkode: 20697...fcf

Jeg er trist og lei av å være kronisk singrl mann i 30 årene som nylig har flyttet hjem igjen med nesten ingen sosialt nettverk og ingen kjæreste. Ikke har jeg hatt muligheten til å date heller fordi det er ingen å date i området og mye av tiden min går til å jobbe og trene. Bare for å sette ting litt i perspektiv sett fra et annet ståsted.

[AnonymBruker]

Jeg har hatt det sånn med mine, men eldste er et år eldre, og i høst har det faktisk blitt litt bedre. Det hjelper med mindre sykdom, mindre eksplosivt temperament og mer selvstendighet
 

Som kontrast jobber jeg i Vgs. I høst har det vært mange klasser med utfordringer, der kollegaer av meg faller som fluer fordi totalbelastningen blir for stor, med mange elever som trenger ippfølging, og en klasseromsdiskusjon som sliter dem ut. Jeg har elever som ikke orker gå ute i gangene utenom timer pga tilrop pga legning, og derfor kommer for seint hver dag. Elever som har slitt faglig og sosialt siden barneskolen. Elever som ikke har en eneste venn, jentegjenger som utestenger, «regler» for hvem som får sitte hvor i kantina, osv… 

ungdomsgjenger på ettermiddagstid/kveldstid som raner jamngamle med kniv…

 

Samtidig har eldste endelig funnet seg til rette i barnehagen, blitt trygg, fått mange venner og har det veldig bra!

så i løpet av høsten har jeg gått fra å ønske meg ut av småbarnslivet for alt i verden til å ønske at de aldri skal bli større 🤪 Jeg har fått lyst å bli i denne bobla. 
Altså, jeg skjønner så godt hvordan du har det, og dette er på ingen måte et forsøk på å fortelle deg «det blir verre»/«andre har det verre», jeg barr innser at noe har skjedd med meg som gjør at jeg har kommet meg litt videre, sannsynligvis bare mindre sliten. 

Anonymkode: d2fe8...3f1

[AnonymBruker]

Serafin skrev (8 minutter siden):

Jeg er trist og lei av å være kronisk singrl mann i 30 årene som nylig har flyttet hjem igjen med nesten ingen sosialt nettverk og ingen kjæreste. Ikke har jeg hatt muligheten til å date heller fordi det er ingen å date i området og mye av tiden min går til å jobbe og trene. Bare for å sette ting litt i perspektiv sett fra et annet ståsted.

Vi småbarnsforeldre drømmer om livet ditt. For å sette det i perspektiv.

Anonymkode: eb6c6...2da

[AnonymBruker]

Det er ikke bare deg. I de tidene med barn hjemme så eksisterte jeg bare. Alt gikk på autopilot. Når ungene flyttet så våknet jeg opp. Mye jeg ikke husker fra tiden ungene var små. Liker det ikke. Har jeg skulla valgt en hang til så hadde jeg valgt uten barn. Elsket barna mine men dette er ikke et liv for meg dessverre. 

Anonymkode: 7791d...b83

[AnonymBruker]

Samme her. Er til tider drittlei småbarnslivet.  Er konstant sliten og lei. Gruer meg til helger og ferier. Har liten tilgang til barnevakt og får aldri hentet meg inn selv om vi er to. Kvalitetstid med mannen min eksisterer ikke.  Jeg er glad i barna mine men det er veldig slitsomt. 

Anonymkode: f04ca...4b3