Tror jeg rett og slett ikke jeg er interessant nok til at noen vil bli venn

[AnonymBruker]

Før handlet det også om selvtilliten, men den begynner å komme seg. Mye ordnet seg for meg når jeg aksepterte meg som den jeg er, nemlig ganske anonym og lavmælt.

Jeg er hjelpsom, blid, flink til å lytte. Men på den reisen jeg har vært på nå ser jeg at jeg har det med å forsvinne i mengden. Har vært på singel utenlandsturer, meldt meg på kurs, hobbyer. Standarden er at jeg får kanskje connection og kontakt med en person, gjerne en som er litt som meg. Forsiktig og litt usikker. Men så fort h*n har blitt varm i trøya så går de videre til de mer interessante i gruppa. 

Synes det er vanskelig med de som er uredde, som har veldig mye på hjertet, gir av seg selv og ikke er redde for å drite seg ut. Disse er gjerne høylydte, og sammen med 3-4 andre som er på samme måte kniver de om å få ordet og være i sentrum. På den måten har de allerede markert seg som ledertyper og vi andre blir diltende etter. 

Jeg merker også det samme når det kommer til menn jeg liker. At de gir meg gjerne litt oppmerksomhet i starten før de retter oppmerksomheten mot andre damer som markerer seg mer. 

Så jeg begynner å lure på om jeg likevel må endre meg til å bli mer høylydt og ta mer plass? 

Anonymkode: 85390...a4f

[AnonymBruker]

Føler på en måte jeg alltid ender opp med å bli statist i andres liv.

Anonymkode: 85390...a4f

[AnonymBruker]

Det er godt å slippe nære venner, tro meg. Lær deg å trives i eget selskap, finn deg en interesse du kan dyrke litt. Trening er veldig bra for mentale helsen.

Du må ikke prøve så hardt, bruke så mye tid på dette. Det bryter deg ned enda mer mentalt, heller fokusere på å bygge opp et selvstendig liv du liker å ha. Så får evt "venner" komme naturlig, om det skulle skje.

Kan fint leve et helt liv på egenhånd  Uten nære venner. Nå er jeg blitt vandt med det som voksen, kunne aldri tenke meg mann og barn. Elsker å reise på turer rundt i verden på egenhånd, der møter man så masse mennesker å snakke med. Drar helst til land med sosial kultur, noe vi ikke har i Norge. Det er også en grunn til at vennskap i Norge er svært sjelden, men som regel fra barndomstiden med folk man møtte på grunnskolen.

Liker å spise ute også, på egenhånd. Gå på cafe  Jobben min er krevende, der omgås jeg mennekser personlig. Det er nok for meg, alle ser på meg som veldig ekstrovert og utadvent. Det er jeg jo også, men har ikke behov for vennskap. Elsker å styre min ubetalte tid  

Anonymkode: 89a0c...098

[Fountaine]

Det er gjerne mellom felles interesser at man møter noen, da har man noe å gjøre og snakke om sammen.

Ellers så kommer du bare til å bli utslitt av å prøve å være en du ikke er, så det anbefales ikke. Prøv heller å møt folk som er like som deg og som aksepterer deg.

[AnonymBruker]

Du må slutte å tenke at vi som gjør mer utav oss er bedre enn deg. Vi som prater kan være like usikre vi, angre på hva vi har sagt, prøve og feile i sosiale sammenhenger. Jeg oppleves sikkert ganske utadvendt, men synes det kan være slitsomt å snakke lenge med folk jeg egentlig ikke kjenner. Småprat i en ny gruppe går bra, men kjenner jeg kvier meg for f eks å dra på gruppereide og skulle omgås de samme lenge…

Alle har sitt, og få er vel 100 % selvsikre og fornøyd med seg selv (fint for dem som er det da). Jeg som er en som prater har virkelig ikke noe ønske at de som er stille skal bli «hengende etter» som du sier. Gjør din egen greie, det er ingen sjef. Snakk med de DU trives med. Ikke tenk at du ikke er bra nok, ingen andre tenker det.

Hvis noen blir «glemt» i en gruppe forsøker jeg å gjøre noe med det. Dempe dem som tar for stor plass og lage rom for de andre. Har selv vært sjenert og beskjeden, og jeg vil bare si at det sosiale er ikke så farlig som du tror!
Det er ikke sånn at alle er en gjeng som er så trygge og det er ikke en sånn lukka gruppe som regel. Ikke sett deg selv på sidelinja, bare ta din plass! Du trenger bare være den du er

Anonymkode: 4dca6...24b

[AnonymBruker]

Fountaine skrev (1 time siden):

Det er gjerne mellom felles interesser at man møter noen, da har man noe å gjøre og snakke om sammen.

Ellers så kommer du bare til å bli utslitt av å prøve å være en du ikke er, så det anbefales ikke. Prøv heller å møt folk som er like som deg og som aksepterer deg.

Det er sant. Men som jeg skrev så møter jeg folk via felles interesser (hobby) og kommer fort i kontakt med de som er litt lik meg. Problemet mitt er altså at de forsvinner når de blir kjent med de andre 

Anonymkode: 85390...a4f

[AnonymBruker]

Det er forståelig at du føler deg usikker på hvorfor du ikke føler deg interessant nok for å bli venn med noen. Det er viktig å huske at det å være seg selv er det viktigste. Du trenger ikke å endre deg for å passe inn i en bestemt type personlighet. Finn mennesker som setter pris på deg for den du er, og som verdsetter dine egenskaper som å være hjelpsom, blid og flink til å lytte. Det er viktig å finne mennesker som aksepterer og respekterer deg som du er.

Anonymkode: c5822...b66

[AnonymBruker]

Jeg klarer heller ikke å få nye venner. Jeg vet ikke helt hvorfor. 

Anonymkode: d4156...54c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Det er sant. Men som jeg skrev så møter jeg folk via felles interesser (hobby) og kommer fort i kontakt med de som er litt lik meg. Problemet mitt er altså at de forsvinner når de blir kjent med de andre 

Anonymkode: 85390...a4f

Men hva skjer konkret? Er det slik at du finner deg en annen litt rolig person, men så blir de med i fellesskapet, mens du helst vil fortsette å være på «tomannshånd». Sikker på at du ikke blir litt kvelende?

Sånn at hvis du og «Anne» fant tonen, så tenker du at Anne skal drikke kaffe med deg i pausene (eller sitte ved siden av deg på tribunen, eller hva dere nå gjør)? Og at du føler deg litt sviktet og trekker deg tilbake når Anne drikker kaffe med Petter og Heidi,  i stedet for å bli med? 

Anonymkode: 4dca6...24b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Før handlet det også om selvtilliten, men den begynner å komme seg. Mye ordnet seg for meg når jeg aksepterte meg som den jeg er, nemlig ganske anonym og lavmælt.

Jeg er hjelpsom, blid, flink til å lytte. Men på den reisen jeg har vært på nå ser jeg at jeg har det med å forsvinne i mengden. Har vært på singel utenlandsturer, meldt meg på kurs, hobbyer. Standarden er at jeg får kanskje connection og kontakt med en person, gjerne en som er litt som meg. Forsiktig og litt usikker. Men så fort h*n har blitt varm i trøya så går de videre til de mer interessante i gruppa. 

Synes det er vanskelig med de som er uredde, som har veldig mye på hjertet, gir av seg selv og ikke er redde for å drite seg ut. Disse er gjerne høylydte, og sammen med 3-4 andre som er på samme måte kniver de om å få ordet og være i sentrum. På den måten har de allerede markert seg som ledertyper og vi andre blir diltende etter. 

Jeg merker også det samme når det kommer til menn jeg liker. At de gir meg gjerne litt oppmerksomhet i starten før de retter oppmerksomheten mot andre damer som markerer seg mer. 

Så jeg begynner å lure på om jeg likevel må endre meg til å bli mer høylydt og ta mer plass? 

Anonymkode: 85390...a4f

Det finnes nok menn som passer godt med din energi også. Men ikke sikkert du ser dem, fordi man ofte ser på de som er mye, fordi de tar plass. Se bak dem, og søk blikket på den som ikke er mest frempå

Anonymkode: 01fcd...5ff

[Lille39]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg klarer heller ikke å få nye venner. Jeg vet ikke helt hvorfor. 

Anonymkode: d4156...54c

Samme her. 
Selv om jeg er åpen med folk og prater. 
Gir for mye tror jeg og skremmer dem bort. 
adhd 

[AnonymBruker]

Jeg får heller ikke lett venner. Kan bli kjent med noen og ha de i livet mitt en stund, men så forsvinner de bare. Ikke noe spesiell grunn tror jeg, de velger bare å prioritere andre vennskap fremfor det de har med meg.. hver gang. Nå har jeg sluttet å prøve, orker ikke lenger og har det egentlig greit alene også. 

Anonymkode: 04bdb...71e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2023 den 11.38):

Før handlet det også om selvtilliten, men den begynner å komme seg. Mye ordnet seg for meg når jeg aksepterte meg som den jeg er, nemlig ganske anonym og lavmælt.

Jeg er hjelpsom, blid, flink til å lytte. Men på den reisen jeg har vært på nå ser jeg at jeg har det med å forsvinne i mengden. Har vært på singel utenlandsturer, meldt meg på kurs, hobbyer. Standarden er at jeg får kanskje connection og kontakt med en person, gjerne en som er litt som meg. Forsiktig og litt usikker. Men så fort h*n har blitt varm i trøya så går de videre til de mer interessante i gruppa. 

Synes det er vanskelig med de som er uredde, som har veldig mye på hjertet, gir av seg selv og ikke er redde for å drite seg ut. Disse er gjerne høylydte, og sammen med 3-4 andre som er på samme måte kniver de om å få ordet og være i sentrum. På den måten har de allerede markert seg som ledertyper og vi andre blir diltende etter. 

Jeg merker også det samme når det kommer til menn jeg liker. At de gir meg gjerne litt oppmerksomhet i starten før de retter oppmerksomheten mot andre damer som markerer seg mer. 

Så jeg begynner å lure på om jeg likevel må endre meg til å bli mer høylydt og ta mer plass? 

Anonymkode: 85390...a4f

Jeg er akkurat som deg, kunne skrevet dette selv. Jeg klarer ikke å forandre meg. Tror heller vi må håpe å treffe noen som oss selv en dag.. Det er vanskelig.

Anonymkode: 35adb...c2d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 4.11.2023 den 11.49):

Det er godt å slippe nære venner, tro meg. Lær deg å trives i eget selskap, finn deg en interesse du kan dyrke litt. Trening er veldig bra for mentale helsen.

Du må ikke prøve så hardt, bruke så mye tid på dette. Det bryter deg ned enda mer mentalt, heller fokusere på å bygge opp et selvstendig liv du liker å ha. Så får evt "venner" komme naturlig, om det skulle skje.

Kan fint leve et helt liv på egenhånd  Uten nære venner. Nå er jeg blitt vandt med det som voksen, kunne aldri tenke meg mann og barn. Elsker å reise på turer rundt i verden på egenhånd, der møter man så masse mennesker å snakke med. Drar helst til land med sosial kultur, noe vi ikke har i Norge. Det er også en grunn til at vennskap i Norge er svært sjelden, men som regel fra barndomstiden med folk man møtte på grunnskolen.

Liker å spise ute også, på egenhånd. Gå på cafe  Jobben min er krevende, der omgås jeg mennekser personlig. Det er nok for meg, alle ser på meg som veldig ekstrovert og utadvent. Det er jeg jo også, men har ikke behov for vennskap. Elsker å styre min ubetalte tid  

Anonymkode: 89a0c...098

Men man har jo ett behov for andre mennesker, ett nettverk. Jeg er introvert og liker meg litt alene, men lengter så etter den tryggheten ett nettverk gir. De som ikke har behov for noe særlig med venner, har kanskje familie og mange barn. Jeg har ett barn, ellers ikke familie..

Anonymkode: 35adb...c2d

[AnonymBruker]

Kanskje du må bare lære å ta litt initiativ? Ikke nødvendigvis være så høylydt, bare litt mindre passiv i forhold til de du faktisk får kontakt med. Mulig de forsvinner videre fordi du virker uinteressert.

Anonymkode: 677d2...bd1

[AnonymBruker]

Bli mer interessant da. Setter du en ære i å være en utholdenhetsprøve i kjedsommelighet?

  

Anonymkode: 03b1e...3fc

[AnonymBruker]

2 hours ago, AnonymBruker said:

Bli mer interessant da. Setter du en ære i å være en utholdenhetsprøve i kjedsommelighet?

  

Anonymkode: 03b1e...3fc

For idiotisk svar

Anonymkode: d87fb...fdc

[AnonymBruker]

Om du er nødt til å oppføre deg unaturlig for at noen skal være venner med deg, er de ikke skikkelige venner. 

Så nei, det er bare slitsomt å late som og gjøre seg til for at noen skal like deg. 

Jeg vil heller være Viggo Venneløs enn å måtte gjøre meg til. 

Jeg trenger ikke at folk er Interessante for at jeg skal like dem. Mannen min er overhodet ikke "interessant" i den forstand folk flest bruker ordet, likevel er han den jeg har aller mest glede av å være sammen med i hele verden. Han har ingen hobbyer, han liker å se på tv og game. Han driver ikke med noen spennende idretter, han har ikke reist alle verdens veier, han har ikke masse spennende kunnskap om noe, osv. Likevel er det ingen jeg ler og koser meg så mye sammen med. 

Samme med "bestevenninnen" min, hun er kronisk syk og forlater omtrent aldri leiligheten. Der driver hun ikke med noe spennende, hun gamer litt, og ligger mye og hviler, og that's it. Og likevel er det veldig kjekt å være venner med henne. 

Man trenger ikke være "Spennende & Interessant" for å at noen skal være venner med deg. Du må bare treffe Dine Folk. 

Anonymkode: 81307...c33

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Bli mer interessant da. Setter du en ære i å være en utholdenhetsprøve i kjedsommelighet?

  

Anonymkode: 03b1e...3fc

Seriøst??🙄

Anonymkode: bff78...98a

[Trolltunge]

Jeg er nok en av dem som er skyldig i å velge bort mennesker. Jeg prater i utgangspunktet med alle typer mennesker, men jeg har lett for det sosiale, og velger fort bort mennesker som enten blir ubehagelige, anstrengende eller gir meg lite. Jeg gjør ikke dette for å være slem, men fordi hvert menneske selvfølgelig har egne behov angående det sosiale. Jeg personlig har to sosiale behov, og det er enten å kose meg/trives eller å connecte på et intellektuelt eller personlig plan. 

Mennesker jeg velger bort kommer i noen ulike kategorier.

1. For intense og innpåslitne, respekterer gjerne ikke intimgrenser.

2. For bakpå, og jeg må ha ansvaret for hele dialog og relasjon. Slike deler ofte lite, og samtaler blir veldig statiske og overfladiske, hvor det er lite å spille på, for vedkommende fremstår som et blankt ark, eller uinteressert i å snakke med meg egentlig. 

3. Deler for fort for mye personlig, og jeg kommer i en slags terapeutisk rolle.

4. Alt er pessimistisk og negativt vinklet. 

5. Språk og holdninger jeg bare rygger unna mentalt. (Helvetes kuken, forbanna fitte og lignende i vanlige samtaler. Eventuelt ovenfra og ned på ulike grupper mennesker, som rasisme/homofobi.) I denne kategorien kommer også dem som har dårlige sosiale antenner på slikt som for eksempel volum eller aggressivitet. 

I tillegg til det over som får meg til å styre unna/trekke meg har jeg notert meg at dersom jeg ikke ler (ekte, ikke platt og høflig) sammen med mennesker i løpet av første til andre møte mellom oss hjelper det lite at det har vært vennlige, høflige og hyggelige samtaler mellom oss. Humor virker som en ganske vesentlig joker angående å knytte vennskap. Jeg har flere venninner som lett kunne havnet i kategori 2 om de ikke hadde en lun fin humor som de glimter til med så jevnlig at de ikke blir platte og statiske, selv om de er ganske stillferdige og bruker tid på å åpne seg for noen. Det var den humoren og gnisten i den som viste at de hadde spennende dybde, og som bygget bro mellom oss, før vi kjente hverandre så godt at jeg fikk mer innblikk i deres erfaringer og dybde. 

Som en som ikke sliter sosialt føler jeg ofte dårlig samvittighet for at dem jeg velger bort er dem andre også velger bort, og at det gjerne er dem som trenger meg mest, men jeg har ikke energi til å ivareta alt og alle, og sosialt sett har jeg et behov for et påfyll ved at det oppleves positivt, og de i nevnte kategorier tar mer energi fra meg enn det å være med dem gir i retur. Det er veldig dumt, men det er ikke for å være slem, men for å ivareta meg selv og mine behov. 

Vanskelig å si hva folk som sliter med å bli valgt bort skal gjøre, men det som medfører at jeg ikke sliter sosialt er nok at jeg har lett for å smile og le, og jeg lytter og prater i en ok balanse, og det på en måte folk ikke reagerer negativt på, også om de kommer fra annet miljø enn meg. 

Jeg synes dette er et vanskelig tema selv, for det føles ikke godt å være heldig angående slikt, og likevel ikke klare å strekke meg lengre enn til viss grense angående dem som sikkert hadde trengt meg mest. 

Endret 9. november 2023 av Trolltunge