Hva vil det egentlig si "å kjefte"?

[Aristoteles]

Jeg har sett mange innlegg her inne om at man som forelder skal unngå å kjefte, men jeg lurer på hva det egentlig betyr. Tradisjonelt er det jo enkelt å tenke på en som hever stemmen og kanskje heller ikke forklarer noe, men bare roper ut ordrer, men er det kun det som kvalifiserer som kjefting?

Mine foreldre drev ikke med det særlig ofte, men jeg ville kalt en del av det de holdt på med for kjefting likevel. Mange "alvorsprater" som opplevdes som kjeft. Og enda verre når de, spesielt mamma, spilte på dårlig samvittighet av typen "Mamma blir lei seg/sliten når..." Faktisk hadde jeg fortrukket tradisjonell kjefting over "alvorsprat", for det siste fikk meg til å føle meg egoistisk, litt dum som ikke forsto nok selv, og tidvis en byrde.

For å ta et eksempel: om ungdommen har et ufattelig rot på rommet sitt, og man har bedt den rydde opp mange ganger og ingenting skjer (som det jo ofte ikke gjør  ). Hvis man hever stemmen og sier "Nå får du f..n meg få rydda opp her og det øyeblikkelig!", så er det tradisjonell kjefting. Men hva om man tar en lang prat om hva som skjer med skitne fat med matrester, halvvåte håndklær på gulvet osv. Og legger til noe om alder på ungdommen, om det ikke er flaut å ha det slik, om det ser ut sånn hos vennene og blablabla.

Hva er verst for selvfølelsen? En kort ordre med en sint stemme, eller en lengre tale som i bunn har et budskap a la "Du er litt kort, er du ikke?"

[AnonymBruker]

Jeg foretrekker en rask forklaring ala «hvis ikke du rydder rommet ditt kan lekene gå i robotstøvsugeren/klærne blir ikke rene hvis du ikke legger dem i skittentøyskurven». Mine foreldre sa ofte ting som «ikke gråt på butikken, tenk hvis noen hører deg». Jeg mener absolutt at måten man sier ting på kan prege selvfølelsen til barnet, men samtidig er det veldig vanskelig å skulle vokte ordene sine i hverdagen. Kjeft er for meg brøling og skriking, og det er noe vi IKKE gjør hjemme hos oss. For meg er det helt unødvendig, vi bruker ordene våre til å løse opp i problemer. 

Anonymkode: c682b...962

[AnonymBruker]

For meg er det å "kjefte" for eksempel å bryskt/sint komme med korreksjoner/ordrer uten forklaringer, ofte ispedd litt ufint språk slik som eksempelet i hovedinnlegget. Jeg har observert plenty av unger få skjenn av foreldre der de prøver å rette seg etter det, men de forstår egentlig ikke hva de fikk kjet for.

"Skjenn" er i min verden en mildere variant av kjeft, det kan være bryske korreksjoner, men formidlet på en måte der det også er klart hva problemet er.  (Ser man f.eks. en liten unge på tur ut i veien etter ballen er det på sin plass å være brysk, men da forklarer man også faren.)

Anonymkode: 088f8...b76

[AnonymBruker]

Aristoteles skrev (3 timer siden):

Jeg har sett mange innlegg her inne om at man som forelder skal unngå å kjefte, men jeg lurer på hva det egentlig betyr. Tradisjonelt er det jo enkelt å tenke på en som hever stemmen og kanskje heller ikke forklarer noe, men bare roper ut ordrer, men er det kun det som kvalifiserer som kjefting?

Mine foreldre drev ikke med det særlig ofte, men jeg ville kalt en del av det de holdt på med for kjefting likevel. Mange "alvorsprater" som opplevdes som kjeft. Og enda verre når de, spesielt mamma, spilte på dårlig samvittighet av typen "Mamma blir lei seg/sliten når..." Faktisk hadde jeg fortrukket tradisjonell kjefting over "alvorsprat", for det siste fikk meg til å føle meg egoistisk, litt dum som ikke forsto nok selv, og tidvis en byrde.

For å ta et eksempel: om ungdommen har et ufattelig rot på rommet sitt, og man har bedt den rydde opp mange ganger og ingenting skjer (som det jo ofte ikke gjør  ). Hvis man hever stemmen og sier "Nå får du f..n meg få rydda opp her og det øyeblikkelig!", så er det tradisjonell kjefting. Men hva om man tar en lang prat om hva som skjer med skitne fat med matrester, halvvåte håndklær på gulvet osv. Og legger til noe om alder på ungdommen, om det ikke er flaut å ha det slik, om det ser ut sånn hos vennene og blablabla.

Hva er verst for selvfølelsen? En kort ordre med en sint stemme, eller en lengre tale som i bunn har et budskap a la "Du er litt kort, er du ikke?"

En kort ordre med sint stemme kan fort gå på selvfølelsen løs om barnet aldri får forklart og forstår hvorfor det får kjeft og fet må gjøre noe. 
Men det går også an å forklare uten å være nedlatende. 
 

Hvilken tenåring tror du har det best?

- jeg må rydde på rommet mitt ellers blir mamma sint

- jeg må henge opp det våte håndkleet, de fuktige klærne  og rydde de skittene tallerkenene/glassene ellers blir yndlingsgenseren min ødelagt og jeg går tom for rene klær, og det kan komme insekter på rommet mitt

Anonymkode: d54c3...f93