Noen som har opplevd at barnefaren viste seg å være en uempatisk dritt? Hva er din historie i så fall?

[AnonymBruker]

Fikk barn med det som viste seg å være en egoistisk, rigid og uempatisk fyr. Skinnet bedro. Og hans ekle sider kom fram etter fødsel. Utad kan han sjarmere og framstå som en varm og raus person. Vi er ikke sammen. Jeg sliter med å se lyspunktene og at jeg skal komme meg gjennom dette. Barnet vårt er lite og det er så mange år igjen... Sliter med maks selvkritikk over at jeg ikke så igjennom ham før jeg ble gravid. 

Finner en slags trøst i andres historier og dem som også har opplevd kjipe og vonde greier med barnefar. Som man kanskje tenkte at man ikke skulle klare å leve seg igjennom.

Hva er din historie? 

Anonymkode: fa63e...119

[AnonymBruker]

Tror vi er ganske mange i samme båt som deg, man svelger kameler og barnas beste i fokus. På et vis kommer man gjennom ..

Anonymkode: 686be...1a3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Tror vi er ganske mange i samme båt som deg, man svelger kameler og barnas beste i fokus. På et vis kommer man gjennom ..

Anonymkode: 686be...1a3

Ikke sant. Jeg har aldri tidligere svelget så mange kameler og dromedarer før. Setter alltid barnet først. Hen skal ikke lide for det. Det er alle følelsene, skuffelsene og tidvis sinnet inni meg som rivet meg i fillebiter. 

Anonymkode: fa63e...119

[AnonymBruker]

Det skjedde etter vi fikk barn her og. Ingen antydning til noe før det og vi var sammen i 7 år før vi fikk barn. Hadde ikke sjans til å se noen tegn. 

Har blitt noen kameler å svelge oppigjennom, og jeg syns det var skikkelig dritt med engang, men så lærer man seg å leve med det. Og det kommer til å ordne seg.

Anonymkode: aedca...40e

[AnonymBruker]

For lang historie å skrive her, men jeg kan gjengi de rådene jeg fikk, som hjalp meg: 

1) Han kommer ALDRI til å endre seg. Derfor kommer han heller aldri til å be om unnskyldning. Aksepter det, ellers ødelegger du bare for deg selv, ingen andre. 

2) ALT det du tenkte at barnet skulle få av faren sin (opplevelser, læring, kjærlighet), kan du gi selv. 

3) Kutt alle følelser. Vær rasjonell. Anse samarbeidet som et livslangt sjakkspill. 

Anonymkode: ae678...ed4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

For lang historie å skrive her, men jeg kan gjengi de rådene jeg fikk, som hjalp meg: 

1) Han kommer ALDRI til å endre seg. Derfor kommer han heller aldri til å be om unnskyldning. Aksepter det, ellers ødelegger du bare for deg selv, ingen andre. 

2) ALT det du tenkte at barnet skulle få av faren sin (opplevelser, læring, kjærlighet), kan du gi selv. 

3) Kutt alle følelser. Vær rasjonell. Anse samarbeidet som et livslangt sjakkspill. 

Anonymkode: ae678...ed4

Takk for disse rådene... Det første er nok det vanskeligste å innse. Men skjønner jo at jeg vil få det bedre hvis jeg klarer å akseptere situasjonen og at den - og han - ble en diger kontrast til hva jeg hadde sett for meg. 

Anonymkode: fa63e...119

[AnonymBruker]

Var sammen i mange mange år før vi fikk barn. Barnet var planlagt, vi gledet oss til barnet skulle komme. I det sekundet barnet ble født snudde alt. Han viste sider av seg selv som jeg ikke var forberedt på. Psykologen hans sa at jeg måtte komme meg bort fra han, så jeg gjorde det. Det har ikke vært enkelt å dele barn med en sånn person, nå venter jeg dessverre bare til barnet blir så stort at det kan få lov å slippe samvær. Hvis jeg skulle fått barn igjen hadde jeg gjort det med hjelp fra en donor, jeg kommer aldri til å stole på en mann igjen. 

Anonymkode: 2b713...638

[AnonymBruker]

For meg hjalp det også litt å se på serier om menn som min eks. Big Little Lies for eksempel. 

Anonymkode: ae678...ed4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

For meg hjalp det også litt å se på serier om menn som min eks. Big Little Lies for eksempel. 

Anonymkode: ae678...ed4

Takk for tips! Den skal jeg sjekke ut. Har hørt om den. 

Anonymkode: fa63e...119

[Tiuren]

3 hours ago, AnonymBruker said:

Fikk barn med det som viste seg å være en egoistisk, rigid og uempatisk fyr. Skinnet bedro. Og hans ekle sider kom fram etter fødsel. Utad kan han sjarmere og framstå som en varm og raus person. Vi er ikke sammen. Jeg sliter med å se lyspunktene og at jeg skal komme meg gjennom dette. Barnet vårt er lite og det er så mange år igjen... Sliter med maks selvkritikk over at jeg ikke så igjennom ham før jeg ble gravid. 

Finner en slags trøst i andres historier og dem som også har opplevd kjipe og vonde greier med barnefar. Som man kanskje tenkte at man ikke skulle klare å leve seg igjennom.

Hva er din historie? 

Anonymkode: fa63e...119

Det å ferdes i et ekkokammer av dritt er vanligvis ikke den beste oppskriften på å finne glede, selv om det gir en form for trøst. Omtrent som rusmiddel. 

[AnonymBruker]

Tiuren skrev (33 minutter siden):

Det å ferdes i et ekkokammer av dritt er vanligvis ikke den beste oppskriften på å finne glede, selv om det gir en form for trøst. Omtrent som rusmiddel. 

Ser den. Forsøker å balansere det opp mot å fokusere på og gjøre hyggelige ting også. Er vel en slags mager trøst i tunge øyeblikk at andre også står i, og har stått i, dritt. Og likevel lever. Og forhåpentligvis også klarer å finne glede og takknemlighet. TS

Anonymkode: fa63e...119

[AnonymBruker]

Jeg har også opplevd det samme, på tross av mange år sammen før barn. Min var ikke så veldig sjarmerende og sånt, heller sjenert og forsiktig og tok lite plass, men det var personlighetstrekk som gjorde at både jeg og alle andre trodde han bare var snill og god. Han hadde aldri stygge handlinger mot andre, men jeg har jo lært i ettertid at det å la være å gjøre ting kan være vel så slemt. Han var i utgangspunktet veldig konfliktsky, men ble etterhvert både ganske sint og var veldig mye passiv aggressiv når jeg spurte om han kunne bidra. Det var ikke noe rom for at jeg kunne være sur og sliten av å stå i alt alene, da var jeg problemet og han straffet meg hvis jeg var sur, på den måten at han f.eks spontant reiste vekk når jeg var skikkelig syk, fordi jeg var i litt dårlig humør fordi jeg måtte takle et aktivt barn mens jeg var syk. Han forventet at jeg tok meg av både barnet og huset 100% alene, selv om det selvfølgelig ikke var avtalen eller de holdningene han viste før barn. 

Jeg strakk meg veldig langt og var alt for grei i perioder for å se om det hjalp, samtidig som jeg i utgangspunktet satt veldig tydelige krav og kommuniserte tydelig hvordan det burde være. Etterhvert orket jeg virkelig ikke mer, når det ble så ekstremt tydelig hvor galt dette var. Det som ble vendepunktet her var at jeg hadde virkelig gått inn for å være snill og grei to uker på rad. Jeg klagde ikke én eneste gang og stod i alt med hus, barn og organisering alene. I tillegg var jeg snill og kjærlig med han og vi hadde sex nesten hver dag i den perioden. Når jeg da våknet med dundrende hodepine den siste søndagen og sa i en litt streng tone at nå måtte han faktisk stå opp og ta ansvar, fordi jeg hadde voldsom hodepine, så gikk han helt i lås pga tonen min, nektet å bidra og dro på fjelltur alene, da han etter en stund fant ut at han gadd å stå opp. Etter bruddet ønsket han ikke samvær, men besøker barnet sporadisk i et par timer om gangen. 

Anonymkode: b6fe6...4fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Jeg har også opplevd det samme, på tross av mange år sammen før barn. Min var ikke så veldig sjarmerende og sånt, heller sjenert og forsiktig og tok lite plass, men det var personlighetstrekk som gjorde at både jeg og alle andre trodde han bare var snill og god. Han hadde aldri stygge handlinger mot andre, men jeg har jo lært i ettertid at det å la være å gjøre ting kan være vel så slemt. Han var i utgangspunktet veldig konfliktsky, men ble etterhvert både ganske sint og var veldig mye passiv aggressiv når jeg spurte om han kunne bidra. Det var ikke noe rom for at jeg kunne være sur og sliten av å stå i alt alene, da var jeg problemet og han straffet meg hvis jeg var sur, på den måten at han f.eks spontant reiste vekk når jeg var skikkelig syk, fordi jeg var i litt dårlig humør fordi jeg måtte takle et aktivt barn mens jeg var syk. Han forventet at jeg tok meg av både barnet og huset 100% alene, selv om det selvfølgelig ikke var avtalen eller de holdningene han viste før barn. 

Jeg strakk meg veldig langt og var alt for grei i perioder for å se om det hjalp, samtidig som jeg i utgangspunktet satt veldig tydelige krav og kommuniserte tydelig hvordan det burde være. Etterhvert orket jeg virkelig ikke mer, når det ble så ekstremt tydelig hvor galt dette var. Det som ble vendepunktet her var at jeg hadde virkelig gått inn for å være snill og grei to uker på rad. Jeg klagde ikke én eneste gang og stod i alt med hus, barn og organisering alene. I tillegg var jeg snill og kjærlig med han og vi hadde sex nesten hver dag i den perioden. Når jeg da våknet med dundrende hodepine den siste søndagen og sa i en litt streng tone at nå måtte han faktisk stå opp og ta ansvar, fordi jeg hadde voldsom hodepine, så gikk han helt i lås pga tonen min, nektet å bidra og dro på fjelltur alene, da han etter en stund fant ut at han gadd å stå opp. Etter bruddet ønsket han ikke samvær, men besøker barnet sporadisk i et par timer om gangen. 

Anonymkode: b6fe6...4fa

Høres ut som en covert narsissist. Veldig vanskelig å avsløre. Bra du kom deg vekk🦾

Anonymkode: 80154...8a9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (55 minutter siden):

Høres ut som en covert narsissist. Veldig vanskelig å avsløre. Bra du kom deg vekk🦾

Anonymkode: 80154...8a9

Oj, shit! Jeg hadde ikke hørt om covert narsissist før, men det stemmer virkelig på eksen! Det er andre ting ved han som jeg ikke nevnte i innlegget også, så det skulle ikke forundre meg om han rett og slett er covert narsissist. Jeg vet jo at noe skurrer veldig med han og at det garantert er noe i veien med den psykiske helsen, men han var alltid uenig i det og prøvde aldri å skaffe seg hjelp.

Anonymkode: b6fe6...4fa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (13 minutter siden):

Oj, shit! Jeg hadde ikke hørt om covert narsissist før, men det stemmer virkelig på eksen! Det er andre ting ved han som jeg ikke nevnte i innlegget også, så det skulle ikke forundre meg om han rett og slett er covert narsissist. Jeg vet jo at noe skurrer veldig med han og at det garantert er noe i veien med den psykiske helsen, men han var alltid uenig i det og prøvde aldri å skaffe seg hjelp.

Anonymkode: b6fe6...4fa

Vet at ordet narsissist blir slengt litt rundt om, men skulle ikke forundre meg om eksen din er det. Leser det egentlig mest mellom linjene, og det er det samme mønsteret. Feks at du blir snillere når han er slemmere (ja, for man tror man har gjort noe galt) eller at han benekter din subjektivitet som menneske ved å svikte når du er syk (for alt skal jo bare handle om han!)  Covert mishandling er vanskelig å avsløre, det er fraværet av ting, det er tonefall, mimikk, kroppsspråk, som kun er til for å vise hvor lite du liksom er verdt. Det er tusen papirkutt på sjela over lang tid. Er j…glad du er borte fra han!

Anonymkode: 80154...8a9

[AnonymBruker]

Jeg kan forstå at du har hatt en vanskelig opplevelse med barnefaren til barnet ditt. Det kan være tøft når noen viser seg å være annerledes enn det de først virket som. Selv om jeg ikke har en personlig historie å dele, kan jeg si at du ikke er alene. Mange har opplevd lignende situasjoner og har funnet styrke til å komme seg gjennom det. Husk at du er en sterk og kjærlig mor, og du vil finne veien for deg og barnet ditt. Ta gjerne kontakt med støttegrupper eller profesjonell hjelp for å få ekstra støtte og veiledning. Du fortjener å ha lyspunkter og en positiv framtid. Ta vare på deg selv!

Anonymkode: 3316b...d2a