Asperger/Autisme.

[AnonymBruker]

Hei.

Er det noen her inne som er diagnostisert med autisme?

jeg fikk nettoop diagnosen, er er utrolig sliten etter utredningen. 
Føler meg helt tom men samtidig godt å få svar på mange ting. Kunne godt å ha fått diagnosen før men bedre sent enn aldri (er 36år)

 Om du har det, når fikk du diagnosen?

Hva sliter du mest med og hva gjør du for å lette ting for deg selv? ❤️

Takker for alle svar🥰

Anonymkode: db3de...53d

[Gjest Lykkedykker]

Fikk diagnosen min i fjor som 34 åring. Sliter mest med det sosiale, både privat og i jobb. Er for tiden 100% sykmeldt, og storkoser meg hjemme. 

[Akkarogg]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Hei.

Er det noen her inne som er diagnostisert med autisme?

jeg fikk nettoop diagnosen, er er utrolig sliten etter utredningen. 
Føler meg helt tom men samtidig godt å få svar på mange ting. Kunne godt å ha fått diagnosen før men bedre sent enn aldri (er 36år)

 Om du har det, når fikk du diagnosen?

Hva sliter du mest med og hva gjør du for å lette ting for deg selv? ❤️

Takker for alle svar🥰

Anonymkode: db3de...53d

Jeg er 37 og fikk den som 28, er ikke 100% sikker på om diagnosen stemmer, det er veldig mange typiske asperger trekk jeg ikke har.

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen som barn. Det største problemet mitt er det sosiale, kommer aldri ordentlig inn i grupper og er mye ufrivillig alene. 

Det fins ikke noe man kan gjøre for å lette på dette, men det er mulig at jeg bruker nettsamfunn for å kompensere for at jeg ikke får den sosiale omgangen jeg ønsker i det virkelige liv. Men har aldri egentlig kommet inn som en del av digitale grupper heller, så blir bare på det aller mest overfladiske, at jeg får lese hva andre mennesker sier.

Anonymkode: 6fa69...c97

[AnonymBruker]

Forstår godt behovet for å hvile etter utredningen! Jeg får svar på min utredning til uka, er 35.

Tenker ikke på annet for tiden, men er spent på om det vil oppleves som en slags utladning når jeg får svar. Spent på hvordan jeg vil takle det, uansett om jeg får diagnosen eller ikke.

Sliter mest med det sosiale. Kommer meg ikke inn i sosiale fellesskap. Sitter liksom alltid sånn akkurat på utsiden. Føles som det er plastfilm mellom meg og verden. Jeg når liksom ikke helt ut, og de andre når liksom ikke helt inn.

Sliter i tillegg helt enormt med sanseinntrykk. Det blir fort for mye. Har faste klær jeg alltid bruker og må være flink til å trekke meg unna når jeg kjenner det blir for mye av alt.

Er så sliten av å maskere nå at det går ikke lenger. Sykemeldt og skjønner ikke helt hvordan dette skal gå.

Anonymkode: b443e...70d

[AnonymBruker]

Skal i gang med utredning nå, så jeg vet ikke om det lander på asperger eller ikke.

Tvangstanker
Passer ikke inn/føler ikke tilhørlighet
Sliter med å regulere meg i samtaler, forstår ikke alltid når jeg må slutte å prate
Kan tro jeg er morsom, men oppfattes som frekk og støtende
Utmattet av sanseinntrykk og sanseprosessering
Blir veldig sliten av mennesker, reagerer sterkt på småting ved dem
Problemer med eksekutive oppgaver
Besatt av tall/datoer. Legger sammen tall på bilskilt konstant, og tvangstanker rundt dette
Angst
Veldig nærtagen, blir urolig av kritikk og tilsnakk
Misofoni
Mangler empati. Jeg kan forstå og tenke rasjonelt at "dette skjønner jeg var vanskelig" (tillært), men jeg klarer ikke føle det. 

Jeg har maskert i store deler av livet, men plutselig raknet alt, og jeg tålte knapt å gå på butikken lenger pga lyder, lys, etc. Likevel så kommuniserer jeg generelt sett godt med mennesker, jeg tar ironi og kan forstå sosiale koder, men ikke alltid. 

Skolen gikk ok, men bare i de fagene jeg virkelige interesserte meg for. 

Veldig vaklende mtp intimitet. Det ene øyblikket ønsker jeg berøring, det andre øyeblikket blir jeg ekstremt stresset av det (får angst).


 

Anonymkode: d8a79...36d

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 40.

Min største utfordring er overveldelse.

Personer med autisme er blant annet spesielt sårbare for kognitiv overbelastning fordi medfødt funksjonsnedsettelse gjør mange av hverdagens oppgaver krevende.

Oppgaver eller aktiviteter som gjøres ofte kan bli automatisert, men denne evnen til å automatisere ferdigheter er ofte svekket hos personer med autisme. Det betyr at de ofte må forholde seg bevisst til mye av det vi andre gjør helt uten å tenke på det.

Hjernen mottar konstant mange inntrykk som den hele tiden må forholde seg til. For å takle alle inntrykkene skiller hjernen automatisk mellom viktig og uviktig informasjon.

Det er arbeidsminnefunksjoner som sørger for at vi fokuserer der vi skal fokusere i en situasjon, filtrerer vekk uviktig informasjon, og påvirker vår forståelse av situasjonen og hvordan vi skal reagere.

Svekkede eksekutive- og arbeidsminnefunksjoner gjør at all informasjon kan virke like viktig, og at personer med autisme i større grad enn andre forholder seg til alle detaljene i omgivelsene.

Sansesystemet tilpasser seg hele tiden vedvarende stimuli, som lyd og lukt. Denne tilpasningen – “sensorisk adapsjon” – gjør at vi etter hvert ikke legger merke til kjent stimuli, som vår egen parfyme.

Det er dette som gjør at personer i normalbefolkningen vanligvis ikke overbelastes sensorisk.

Mennesker med autisme kan både være over- og undersensitive til sensorisk stimuli. Det kommer av at de ofte har ineffektive sensoriske moduleringsprosesser, som gjør at sanseinntrykkene ikke filtreres eller tilpasses.

Lyder, lukt, berøring eller lys kan derfor oppleves ubehagelig – for noen til og med smertefullt. Slik sensorisk dysfunksjon kan bidra til at hjernen til personer med autisme blir overbelastet.

Jeg er også ofte svært dårlig på stressmestring. Noe som påvirker magen min, så jeg sliter med opptak av næringsstoffer.

Jeg jobber mye med å stresse ned. Jeg drikker peppermyntete og har en fotrulle til fotmassasje. Dette for å berolige magen.

Jeg sliter når rutiner brytes, og det skjer ofte med barn i huset. Så jeg har vanskelig for å gjøre noe som helst om noen er hjemme fra skolen en dag. 

Ellers prøver jeg å trene litt hver dag, og har en fast youtubevideo med cardio og en liten trampoline. 

Jeg har ingen venner, men ser at jeg kanskje burde få det.. Skal tenke på det. De fleste jeg har møtt har ikke nådd opp til hvor bra jeg har det alene 😇.

Men jeg ser verdien i å dele gleder. 

Jeg bruker hodetelefoner med støydemping for å spare på energien min. Når jeg støvsuger, lager middag etc.

Jeg var helt oppslukt i autisme første årene etter diagnosen. Men det har gått over nå. 

Ser ikke på det som en sykdom, men som en type menneske. Det er mange av oss.❤️

 

Anonymkode: 72a4f...0b6

[AnonymBruker]

Jeg fikk diagnosen da jeg var 37. 

Jeg begynte å sliter mye med sanseprosessering, eksekutive funksjoner, rigid tankegang, avhengighet av rutine og forutsigbarhet, sosialt samspill, etc. 

Jeg har gjort mye som har gjort det lettere for meg. 

Jeg sliter også med å identifisere følelser, og var rett og slett ikke klar over hva som plaget meg, bare hadde en følelse av angst og stress og "plagethet" uten å klare å finne ut av årsaken. Å få diagnosen og lese seg opp på ting, hjalp veldig i å identifisere ting. 

Jeg har også jobbet mye med mindfulness, og å observere meg selv og alt rundt meg, analysere ting, osv. Det å være bevisst hjelper meg veldig i å finne løsninger på ting. 

Som med sanseproblemer. Jeg var ikke klar over at dette var årsakene til mye av stresset, irritasjonen, osv. Jeg følte bare at "noe" var galt, uten å klare å si hva. 

Nå har jeg ørten ulike ørepropper/hodetelefoner for å hjelpe mot lyd. Jeg vet jeg må ha både solbriller og caps mot skarpt lys. Jeg vet å kle meg i lag, så jeg kan håndtere temperatur bedre. Jeg vet jeg skal unngå visse typer passformer og stoffer for at klærene ikke skal plage meg. 

Jeg har jobbet mye med kroppsspråk og sosiale ting, og har nå faktisk ikke problemer med smalltalk eller å sosialisere med til og med fremmede over kort tid. 

Jeg sliter noe helt forferdelig på jobben, med å klare å forstå oppgaver (vage beskrivelser hvor man skal "tenke selv" og bruke "magefølelsen" for å finne ut hva det egentlig er folk vil ha er et mareritt), task initiation er et forferdelig problem, konsentrasjonsvansker, osv. 

Og å prosessere tale! Jeg sliter fryktelig med å følge med muntlige forklaringer. Jeg klarer heller ikke notere samtidig som jeg lytter, så det er helt håpløst å ta møtenotater og slikt. Jeg sliter også veldig med å prosessere hva folk sier når det er bakgrunnslyder, folk snakker i munnen på hverandre, o.l. Og jeg kommer ikke til orde i grupper, jeg klarer ikke "hoppe inn" på rett tidspunkt. 

Anonymkode: 6a859...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg fikk diagnosen da jeg var 37. 

Jeg begynte å sliter mye med sanseprosessering, eksekutive funksjoner, rigid tankegang, avhengighet av rutine og forutsigbarhet, sosialt samspill, etc. 

Jeg har gjort mye som har gjort det lettere for meg. 

Jeg sliter også med å identifisere følelser, og var rett og slett ikke klar over hva som plaget meg, bare hadde en følelse av angst og stress og "plagethet" uten å klare å finne ut av årsaken. Å få diagnosen og lese seg opp på ting, hjalp veldig i å identifisere ting. 

Jeg har også jobbet mye med mindfulness, og å observere meg selv og alt rundt meg, analysere ting, osv. Det å være bevisst hjelper meg veldig i å finne løsninger på ting. 

Som med sanseproblemer. Jeg var ikke klar over at dette var årsakene til mye av stresset, irritasjonen, osv. Jeg følte bare at "noe" var galt, uten å klare å si hva. 

Nå har jeg ørten ulike ørepropper/hodetelefoner for å hjelpe mot lyd. Jeg vet jeg må ha både solbriller og caps mot skarpt lys. Jeg vet å kle meg i lag, så jeg kan håndtere temperatur bedre. Jeg vet jeg skal unngå visse typer passformer og stoffer for at klærene ikke skal plage meg. 

Jeg har jobbet mye med kroppsspråk og sosiale ting, og har nå faktisk ikke problemer med smalltalk eller å sosialisere med til og med fremmede over kort tid. 

Jeg sliter noe helt forferdelig på jobben, med å klare å forstå oppgaver (vage beskrivelser hvor man skal "tenke selv" og bruke "magefølelsen" for å finne ut hva det egentlig er folk vil ha er et mareritt), task initiation er et forferdelig problem, konsentrasjonsvansker, osv. 

Og å prosessere tale! Jeg sliter fryktelig med å følge med muntlige forklaringer. Jeg klarer heller ikke notere samtidig som jeg lytter, så det er helt håpløst å ta møtenotater og slikt. Jeg sliter også veldig med å prosessere hva folk sier når det er bakgrunnslyder, folk snakker i munnen på hverandre, o.l. Og jeg kommer ikke til orde i grupper, jeg klarer ikke "hoppe inn" på rett tidspunkt. 

Anonymkode: 6a859...c79

Godt beskrevet! Det er dette det kulminerer i i midten av 30-årene når kropp og hode har fått nok etter åresvis hardt arbeid.

Det soste du nevnte der ifbm jobb sliter jeg også med. Jobb er ren pine med høye forventninger og jeg føler egentlig ikke at jeg skjønner en dritt, selv om jeg kan faget. Og takk for ar du sa det med møtenotater! Jeg har alltid slitt med møtenotater. Ble satt til å skrive referat fra arbeidsgruppe samlinger. Det gikk helt i ball for jeg greier ikke skrive et sammendrag. Resultatet ble at jeg skrev hvert eneste ord og setning ordrett. Referatet ble nærmere en liten roman og jeg fikk beskjed om å sammenfatte. Jeg klarer ikke sammenfatte!! Aner ikker hva som er viktigst å ta med og føler ikke for å luke ut noe i tilfelle det er viktig 🙈

Anonymkode: b443e...70d

[AnonymBruker]

Jeg har to voksne barn med Asberger/Autisme/ADHD. 
Jeg synes det er trist at dere som har nylig har fått diagnosen ikke har blir fanget opp og utredet for autisme tidligere. 
Nå vet jeg ikke om alle dere er damer, men det har vel vært sånn at kvinnelige Asbergere er vanskeligere å fange opp.  
Jeg tror at jo tidligere en søker hjelp så vil belastningen av ubehandlet diagnose være mindre, eller en greier å balansere det bedre. 
Hva er grunnen til at dere ble utredet så sent? 

Anonymkode: e25e9...4f0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg har to voksne barn med Asberger/Autisme/ADHD. 
Jeg synes det er trist at dere som har nylig har fått diagnosen ikke har blir fanget opp og utredet for autisme tidligere. 
Nå vet jeg ikke om alle dere er damer, men det har vel vært sånn at kvinnelige Asbergere er vanskeligere å fange opp.  
Jeg tror at jo tidligere en søker hjelp så vil belastningen av ubehandlet diagnose være mindre, eller en greier å balansere det bedre. 
Hva er grunnen til at dere ble utredet så sent? 

Anonymkode: e25e9...4f0

Typisk kvinne-autisme Dvs, jeg er flink til å maskere, og er i tillegg stille-og-rolig-og-ikke-til-plage-for-noen, så da er det heller ikke noen som har tatt tak i det. 

Da jeg var liten, var det riktignok en del "bekymring" over at jeg ikke hadde noen venner, og det var også et par møter med ppt. Men ingen nevnte noe om autisme, det var mer "stakkar Kari som er så sjenert". 

Det er også mangel på kunnskap. På 80-tallet, da jeg vokste opp, var det ikke allmennkunnskap om autisme blant verken lærere eller foreldre. De med utagerende oppførsel var "drittunger", ingen snakket om ADHD o.l. 

Jeg visste ikke så mye om autisme før jeg ble sendt til DPS med fødselsdepresjon. Det var da jeg fikk diagnosen. Før det var inntrykket mitt at man måtte ha problemer med å skjønne sarkasme og humor, ha dårlig språk, osv, for å være autist, og det er overhodet ikke tilfellet med meg. Jeg visste ikke noe om sanseprosesseringsproblemer, eksekutive funksjoner, o.l. Som er det jeg sliter mest med. 

Anonymkode: 6a859...c79

[AnonymBruker]

Har svart lenger oppe, men en annen ting jeg gjør for å gjøre det lettere for meg selv: 

Bli flinkere til å sette grenser, og kommunisere hva du trenger fra de rundt deg. 

Konkret eksempel som nettopp oppsto: Mannen min sendte melding om at han hadde avtalt at en håndverker skulle komme hjem til oss om en halvtime.. "Du er jo uansett hjemme".... 

GAH!!!! JADA, jeg ER hjemme, men jeg er på hjemmeKONTOR! Jeg har møter! Jeg har planer! Jeg prøver å konsentere meg! Jeg skulle ta en løpetur i lunsjen - det er akkurat da han kommer og må vises hvor ting er! 

Jeg blir helt fullstendig vippet av pinnen av Spontanitet. Jeg har dagen planlagt, og når ting kommer kræsjende inn fra sidelinjen, blir jeg så satt ut at jeg nå ikke klarer konsentrere meg i det hele tatt. 

De eksekutive funksjonsproblemene mine sørger også for at jeg har enorme problemer med å komme igang igjen når jeg blir forstyrret. 

Så nå er hele arbeidsdagen min ødelagt, jeg er dritstresset og klarer ikke fokusere i det hele tatt. OG jeg får ikke tatt løpeturen min, selv om mannen mente "du kan vel bare løpe selv om rørleggeren holder på". Eh, nei, for jeg takler ikke tanken på å la ham kave omkring i huset uten at noen passer på, ei heller er det aktuelt å gå i dusjen når det er fremmedfolk som romsterer omkring rett utenfor badedøren. 

Så da måtte jeg nok en gang sette en grense, og kommunisere at "kan du være så snill ikke legge planer som involverer meg, uten å høre med meg først om det er greit". 

Jeg har gjort det samme med andre ting. "Jeg trenger at du sender meg detaljer om oppgaven skriftlig, ikke bare muntlig", o.l. "Jeg trenger at vi slår av tv'en når vi skal prate sammen, jeg sliter med å følge med i samtalen når tv'en står på i bakgrunnen". 

 

Anonymkode: 6a859...c79

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (14 minutter siden):

Hva er grunnen til at dere ble utredet så sent? 

Anonymkode: e25e9...4f0

På skolen var det rutiner. Møt opp, sitt ved pulten og gå hjem. Jeg var helt utslitt etter skoletid og satt foran tven fra jeg kom hjem til jeg la meg. Men det gikk.

Etter skolen var det verre. Jeg fikk første sammenbrudd da jeg var 19, i min første sommerjobb. Sluttet på dagen etter en uke. Slik fortsatte det i alle jobber. Holdt noen uker eller måneder og brøt sammen, ble sykmeldt og sluttet. 

Fikk diagnosen generalisert angst.

Jeg fant kjærligheten og giftet meg. Ble gravid og ble hjemmeværende i mange år. 

Men det var trangt økonomisk, så jeg fant ut at jeg måtte prøve å finne ut hva som var galt med meg.

Det var Dps som kom på tanken om autisme, og jeg ble utredet ved et autismesenter. Hadde aldri tenkt tanken selv. Trodde autisme var noe helt annet.

Nå er jeg uføretrygdet og har lært masse om meg selv.

Anonymkode: 72a4f...0b6

[AnonymBruker]

Jeg er ikke utredet, men dette var noe å lese på.

TikTok forteller meg at jeg har både autisme og ADHD.

Jeg er utrolig usikker selv. Jeg har vurdert å ta steget mot å få en diagnose. Kvinne 32 år. Men jeg føler jo at det finnes mange andre forklaringer, og ikke minst orker jeg. Slik jeg leser her er det ikke en enkel prosess.

Jeg har lite venner/har 1 venn egentlig som jeg er med regelmessig. Jeg har latt venner gå, for jeg orker ikke å opprettholde vennskapet når alt arbeider faller på meg (andre har stiftet familie ol. og tid blir et problem fra deres side). Jeg er veldig introvert og føler jeg egentlig har nok sosialt med bestevenn og familie (mor/far/søsken/nieser/nevøer). Jeg er selv singel. Jeg har konkludert med at jeg er demiseksuell og demiromantisk, i tillegg til ekstremt introvert; så har ingenting som pusher meg mot et forhold.

MEN jeg føler jo ikke at jeg egentlig passer inn med folk. Ikke med noen egentlig. Jeg vet at jeg … er en pappegøye som jeg selv kaller det. Jeg plukker opp ord og fraser andre rundt meg bruker, for så å integrere det i hvordan jeg selv snakker. Jeg er veldig usikker på om det er dette som går inn under det å maskere, eller om jeg bare er rar 😅

Jeg har alltid vært stille og rolig. Eller i 3-4 års alderen var jeg ikke det har jeg fått høre. Men når jeg har blitt eldre (fra skolealder av) har jeg blitt mer stille og rolig, og de fleste vil beskrive meg som det i tillegg til sjenert.

Jeg hater jo å være i sentrum av oppmerksomheten, men er det fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet, eller bare fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i en slik setting. Eller begge deler.

Jeg har i alle år klassifisert meg som høysensitiv; jeg har fått skrudd av lys på kontoret, for jeg slet med hodepine pga. lyset fikk meg til å myse mot skjermen hele dagen. Jeg er sensitiv for lyder i tillegg.

En ting som alltid har ledet meg bort fra å vurdere autisme ol. som en diagnose er det at jeg er ekstremt empatisk. Virkelig til det ekstreme. Ser jeg et barn falle å slå seg på gata, kan jeg begynne å gråte. Jeg tar inn så mye følelser fra alle rundt meg, at jeg blir skikkelig sliten. Men så kom jeg over noe her om dagen; det er ofte assosiert med autisme å ikke gjenkjenne følelser, men det er vist en ting i den motsatte retningen i tillegg.

Jeg kjenner meg utrolig usikker på om jeg orker å ta steget mot å få en diagnose. Kommer det til å endre på særlig mye. Om jeg egentlig er fornøyd med livet jeg har nå, og at jeg føler at livet fungerer, har jeg behov for den diagnosen på papiret.

Men jeg har noen tegn til diagnosen (har ikke nevnt alt her i innlegget) i tillegg til at jeg er kvinne i 30årene (som er når mange får diagnosen).

Er det verdt prosessen for å få diagnosen? Evt. ikke få diagnosen og bare få vite at man kanskje er litt rar 😅

Anonymkode: 0cd58...cd4

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg er ikke utredet, men dette var noe å lese på.

TikTok forteller meg at jeg har både autisme og ADHD.

Jeg er utrolig usikker selv. Jeg har vurdert å ta steget mot å få en diagnose. Kvinne 32 år. Men jeg føler jo at det finnes mange andre forklaringer, og ikke minst orker jeg. Slik jeg leser her er det ikke en enkel prosess.

Jeg har lite venner/har 1 venn egentlig som jeg er med regelmessig. Jeg har latt venner gå, for jeg orker ikke å opprettholde vennskapet når alt arbeider faller på meg (andre har stiftet familie ol. og tid blir et problem fra deres side). Jeg er veldig introvert og føler jeg egentlig har nok sosialt med bestevenn og familie (mor/far/søsken/nieser/nevøer). Jeg er selv singel. Jeg har konkludert med at jeg er demiseksuell og demiromantisk, i tillegg til ekstremt introvert; så har ingenting som pusher meg mot et forhold.

MEN jeg føler jo ikke at jeg egentlig passer inn med folk. Ikke med noen egentlig. Jeg vet at jeg … er en pappegøye som jeg selv kaller det. Jeg plukker opp ord og fraser andre rundt meg bruker, for så å integrere det i hvordan jeg selv snakker. Jeg er veldig usikker på om det er dette som går inn under det å maskere, eller om jeg bare er rar 😅

Jeg har alltid vært stille og rolig. Eller i 3-4 års alderen var jeg ikke det har jeg fått høre. Men når jeg har blitt eldre (fra skolealder av) har jeg blitt mer stille og rolig, og de fleste vil beskrive meg som det i tillegg til sjenert.

Jeg hater jo å være i sentrum av oppmerksomheten, men er det fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet, eller bare fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i en slik setting. Eller begge deler.

Jeg har i alle år klassifisert meg som høysensitiv; jeg har fått skrudd av lys på kontoret, for jeg slet med hodepine pga. lyset fikk meg til å myse mot skjermen hele dagen. Jeg er sensitiv for lyder i tillegg.

En ting som alltid har ledet meg bort fra å vurdere autisme ol. som en diagnose er det at jeg er ekstremt empatisk. Virkelig til det ekstreme. Ser jeg et barn falle å slå seg på gata, kan jeg begynne å gråte. Jeg tar inn så mye følelser fra alle rundt meg, at jeg blir skikkelig sliten. Men så kom jeg over noe her om dagen; det er ofte assosiert med autisme å ikke gjenkjenne følelser, men det er vist en ting i den motsatte retningen i tillegg.

Jeg kjenner meg utrolig usikker på om jeg orker å ta steget mot å få en diagnose. Kommer det til å endre på særlig mye. Om jeg egentlig er fornøyd med livet jeg har nå, og at jeg føler at livet fungerer, har jeg behov for den diagnosen på papiret.

Men jeg har noen tegn til diagnosen (har ikke nevnt alt her i innlegget) i tillegg til at jeg er kvinne i 30årene (som er når mange får diagnosen).

Er det verdt prosessen for å få diagnosen? Evt. ikke få diagnosen og bare få vite at man kanskje er litt rar 😅

Anonymkode: 0cd58...cd4

Det med empati er en gammel drittmyte. Autister har ofte MER empati, mange er hyper empatiske (look it up). Personlig sliter jeg med å tolke ansiktsuttrykk og forstå følelser, men det gjør meg ikke til en lite empatisk person, når jeg først får grep om at noen har det vondt er jeg der 100%. 

Jeg synes det er verdt å få diagnosen fordi jeg trenger tilrettelegging i arbeidslivet. Mulig også TT-kort. På sikt kanskje ufør.

Anonymkode: b443e...70d

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg er ikke utredet, men dette var noe å lese på.

TikTok forteller meg at jeg har både autisme og ADHD.

Jeg er utrolig usikker selv. Jeg har vurdert å ta steget mot å få en diagnose. Kvinne 32 år. Men jeg føler jo at det finnes mange andre forklaringer, og ikke minst orker jeg. Slik jeg leser her er det ikke en enkel prosess.

Jeg har lite venner/har 1 venn egentlig som jeg er med regelmessig. Jeg har latt venner gå, for jeg orker ikke å opprettholde vennskapet når alt arbeider faller på meg (andre har stiftet familie ol. og tid blir et problem fra deres side). Jeg er veldig introvert og føler jeg egentlig har nok sosialt med bestevenn og familie (mor/far/søsken/nieser/nevøer). Jeg er selv singel. Jeg har konkludert med at jeg er demiseksuell og demiromantisk, i tillegg til ekstremt introvert; så har ingenting som pusher meg mot et forhold.

MEN jeg føler jo ikke at jeg egentlig passer inn med folk. Ikke med noen egentlig. Jeg vet at jeg … er en pappegøye som jeg selv kaller det. Jeg plukker opp ord og fraser andre rundt meg bruker, for så å integrere det i hvordan jeg selv snakker. Jeg er veldig usikker på om det er dette som går inn under det å maskere, eller om jeg bare er rar 😅

Jeg har alltid vært stille og rolig. Eller i 3-4 års alderen var jeg ikke det har jeg fått høre. Men når jeg har blitt eldre (fra skolealder av) har jeg blitt mer stille og rolig, og de fleste vil beskrive meg som det i tillegg til sjenert.

Jeg hater jo å være i sentrum av oppmerksomheten, men er det fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet, eller bare fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i en slik setting. Eller begge deler.

Jeg har i alle år klassifisert meg som høysensitiv; jeg har fått skrudd av lys på kontoret, for jeg slet med hodepine pga. lyset fikk meg til å myse mot skjermen hele dagen. Jeg er sensitiv for lyder i tillegg.

En ting som alltid har ledet meg bort fra å vurdere autisme ol. som en diagnose er det at jeg er ekstremt empatisk. Virkelig til det ekstreme. Ser jeg et barn falle å slå seg på gata, kan jeg begynne å gråte. Jeg tar inn så mye følelser fra alle rundt meg, at jeg blir skikkelig sliten. Men så kom jeg over noe her om dagen; det er ofte assosiert med autisme å ikke gjenkjenne følelser, men det er vist en ting i den motsatte retningen i tillegg.

Jeg kjenner meg utrolig usikker på om jeg orker å ta steget mot å få en diagnose. Kommer det til å endre på særlig mye. Om jeg egentlig er fornøyd med livet jeg har nå, og at jeg føler at livet fungerer, har jeg behov for den diagnosen på papiret.

Men jeg har noen tegn til diagnosen (har ikke nevnt alt her i innlegget) i tillegg til at jeg er kvinne i 30årene (som er når mange får diagnosen).

Er det verdt prosessen for å få diagnosen? Evt. ikke få diagnosen og bare få vite at man kanskje er litt rar 😅

Anonymkode: 0cd58...cd4

Jeg skal utredes nå, og jeg har både typiske tegn og noe som er atypisk. 

Nå vet jeg ikke enden på dette, men jeg gjør det fordi jeg har så store utfordringer, og trenger en forklaring på hvorfor. For noen som er i jobb kan en diagnose hjelpe til med å få tilrettelegging, evnt ufør hvis det skulle komme til at man ikke lenger fungerer i arbeidslivet. 

Anonymkode: d8a79...36d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 minutter siden):

Jeg er ikke utredet, men dette var noe å lese på.

TikTok forteller meg at jeg har både autisme og ADHD.

Jeg er utrolig usikker selv. Jeg har vurdert å ta steget mot å få en diagnose. Kvinne 32 år. Men jeg føler jo at det finnes mange andre forklaringer, og ikke minst orker jeg. Slik jeg leser her er det ikke en enkel prosess.

Jeg har lite venner/har 1 venn egentlig som jeg er med regelmessig. Jeg har latt venner gå, for jeg orker ikke å opprettholde vennskapet når alt arbeider faller på meg (andre har stiftet familie ol. og tid blir et problem fra deres side). Jeg er veldig introvert og føler jeg egentlig har nok sosialt med bestevenn og familie (mor/far/søsken/nieser/nevøer). Jeg er selv singel. Jeg har konkludert med at jeg er demiseksuell og demiromantisk, i tillegg til ekstremt introvert; så har ingenting som pusher meg mot et forhold.

MEN jeg føler jo ikke at jeg egentlig passer inn med folk. Ikke med noen egentlig. Jeg vet at jeg … er en pappegøye som jeg selv kaller det. Jeg plukker opp ord og fraser andre rundt meg bruker, for så å integrere det i hvordan jeg selv snakker. Jeg er veldig usikker på om det er dette som går inn under det å maskere, eller om jeg bare er rar 😅

Jeg har alltid vært stille og rolig. Eller i 3-4 års alderen var jeg ikke det har jeg fått høre. Men når jeg har blitt eldre (fra skolealder av) har jeg blitt mer stille og rolig, og de fleste vil beskrive meg som det i tillegg til sjenert.

Jeg hater jo å være i sentrum av oppmerksomheten, men er det fordi jeg ikke vil ha oppmerksomhet, eller bare fordi jeg ikke vet hva jeg skal gjøre i en slik setting. Eller begge deler.

Jeg har i alle år klassifisert meg som høysensitiv; jeg har fått skrudd av lys på kontoret, for jeg slet med hodepine pga. lyset fikk meg til å myse mot skjermen hele dagen. Jeg er sensitiv for lyder i tillegg.

En ting som alltid har ledet meg bort fra å vurdere autisme ol. som en diagnose er det at jeg er ekstremt empatisk. Virkelig til det ekstreme. Ser jeg et barn falle å slå seg på gata, kan jeg begynne å gråte. Jeg tar inn så mye følelser fra alle rundt meg, at jeg blir skikkelig sliten. Men så kom jeg over noe her om dagen; det er ofte assosiert med autisme å ikke gjenkjenne følelser, men det er vist en ting i den motsatte retningen i tillegg.

Jeg kjenner meg utrolig usikker på om jeg orker å ta steget mot å få en diagnose. Kommer det til å endre på særlig mye. Om jeg egentlig er fornøyd med livet jeg har nå, og at jeg føler at livet fungerer, har jeg behov for den diagnosen på papiret.

Men jeg har noen tegn til diagnosen (har ikke nevnt alt her i innlegget) i tillegg til at jeg er kvinne i 30årene (som er når mange får diagnosen).

Er det verdt prosessen for å få diagnosen? Evt. ikke få diagnosen og bare få vite at man kanskje er litt rar 😅

Anonymkode: 0cd58...cd4

Jeg er veldig empatisk.

Må skjerme meg for nyheter fordi jeg blir så lei meg, og det slipper ikke taket.

Og jeg fanger opp sinnsstemninger med en gang. 

 

Anonymkode: 72a4f...0b6

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg er veldig empatisk.

Må skjerme meg for nyheter fordi jeg blir så lei meg, og det slipper ikke taket.

Og jeg fanger opp sinnsstemninger med en gang. 

 

Anonymkode: 72a4f...0b6

Jeg er også høysensitiv, men det er forskjell på å være empatisk, og være empat. Det kan være at du regelrett plukker opp andre menneskers følelser og "føler" sånn sett. Nå er det flere som faktisk klarer å føle empati for andre mennesker som er autister også, så det er ikke bastant. 

Jeg er sympatisk og jeg er empat, men jeg er generelt sett ikke empatisk. 

Men jeg er god på kommunikasjon, dvs jeg oppleves som utadvendt og "gøyal", og jeg forstår ironi. Samtidig har jeg problemer med å regulere meg, og kan si upassende ting/oppleves som frekk, og forstår ikke når jeg bare må holde kjeft. 

Anonymkode: d8a79...36d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hadde du ikke Google? Lurte du aldri på hvorfor du var så annerledes og hadde så mye problemer som det jeg antar man har og begynte å Google det? Skjønner du ikke hadde Google i barndommen, men i voksen alder så syns jeg det er merkelig å ikke en gang sette spørsmålstegn med at det er noe veldig galt. Men kanskje det bare gjelder de som er hardere rammet der symptomene er mer funksjonsnedsettende. Hvis du ikke hadde så store problemer at du ikke fungerte så skjønner jeg jo at du kunne tenke at det bare var sånn alle hadde det.. 

Anonymkode: 7b3c4...a9e

Det er da ikke gitt at en selv forstår hvor symptomene stammer fra? Selv har jeg vært inn og ut av behandling, innleggelser og annet hele mitt voksne liv pga det som ble diagnostisert som sosial angst, tvang og depresjon. Det ingen, selv fagfolk, evnet i mange år var å legge 2 og 2 sammen og forstå at de lidelsene som var synlige var komorbide lidelser med kvinnelig autisme.

Jeg har trodd at jeg ikke har venner fordi jeg har vært isolert med psyken min, men jeg har vært isolert med psyken min pga autismen som ligger i bunnen og gir meg masse problemer sosialt som jeg selv ikke har plukket opp.

Jeg har jo alltid vært sånn og trodde alle andre hadde det på samme måte. For meg er meg normalen. Trodde bare jeg var svak og mye dårligere enn alle andre.

Ble også oppdaget ifbm med fødselsdepresjon, som den du siterte.

Anonymkode: b443e...70d

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hadde du ikke Google? Lurte du aldri på hvorfor du var så annerledes og hadde så mye problemer som det jeg antar man har og begynte å Google det? Skjønner du ikke hadde Google i barndommen, men i voksen alder så syns jeg det er merkelig å ikke en gang sette spørsmålstegn med at det er noe veldig galt. Men kanskje det bare gjelder de som er hardere rammet der symptomene er mer funksjonsnedsettende. Hvis du ikke hadde så store problemer at du ikke fungerte så skjønner jeg jo at du kunne tenke at det bare var sånn alle hadde det.. 

Anonymkode: 7b3c4...a9e

Nei, jeg hadde ikke google i 1987 Gode søkemotorer kom ikke før jeg gikk på vgs. 

Og nei, jeg følte ikke at noe var "veldig galt". Det er det mange som ikke gjør. Fordi vi blir gaslightet.

Som i, "Alle" har sånne og sånne problemer, vi må bare skjerpe oss og ta oss sammen, osv. 

Det er ikke lett å avgjøre om man er unormalt lydsensitiv, eller om man bare takler det mindre grasiøst enn andre. 

Det er ikke lett å avgjøre om man synes det er helt ufattelig tungt å være småbarnsmor fordi man er autist, eller om det er fordi ALLE synes det er ufattelig tungt - det er bare en selv som takler det dårlig.. 

Mange av autisme-problemene er sånt som veldig mange ikke-autister også har, i større eller mindre grad. Hvordan avgjør du om du har det unormalt mye, når alle klager over det samme? 

Veldig mange liker ikke spontane ting og å få rot i rutinene sine. Selv om de ikke er autister. 

Veldig mange liker ikke masse liv og leven. Selv om de ikke er autister. 

Veldig mange synes det er vanskelig å konsentere seg på jobb, vanskelig å komme igang med oppgaver, vanskelig å få med seg ting som blir sagt i møter, osv. 

Det er det som er greien med autisme: Det er veldig veldig mange som har slike trekk, i større eller mindre grad, så det er ikke så lett å vite at man har det mye MER enn normalt, og at man har veldig mange flere av disse trekkene enn normalt. 

Det er summen og graden av trekkene som avgjør om man får diagnosen. 

Har du autisme selv? Veldig mange autister opplever nettopp det at folk psk'er og sier ting som "jammen sånn har jo ALLE det", når de beskriver ting de sliter med. 

Anonymkode: 6a859...c79