Å oppdra seg selv

[Gjest Osenua]

Er det noen av dere som føler at dere er er den personen dere er som et resultat
av å ha "oppdratt dere selv"? At dere sjelden spurte foreldrene deres om råd, veiledning og trøst?
Jeg var slik fra da jeg var 14 . Jeg tilbringte dagene på rommet eller med venner (og skolen).
Det var svært sjelden jeg frivillig tilbringte tid med foreldrene mine.
Bare på ferier, selskap og høytider

Er dette normalt?

Endret 2. november 2023 av Osenua

[AnonymBruker]

Fra jeg var 9 år sto jeg opp selv, kom meg på skolen selv, lagde matpakke selv, gjorde lekser selv,lagde meg mat selv og gjerne dro på trening selv. Måtte holde orden på gymtøy selv.  
Holdt meg mest på rommet (enebarn) om foreldrene mine var hjemme, ellersbrukte jeg stua/kjøkkenet. 

Leksene var så lette at jeg aldri trengte hjelp. Følte aldri at mamma hadde noe å lære meg så spurte aldri henne om noe. Har spurt pappa om alt teknisk. 

Sønnen min på 16 ser vi knapt, vil kun være på rommet sitt. Datteren på 14 er mye er sosial. Begge liker selskap for å øve til prøver, vi er alltid hjemme til de drar på skolen og kommer sjelden sent hjem.  Ungene har vært mye mindre selvstendige enn meg, i tillegg er de mer introverte.  

 

Anonymkode: 0062a...907

[AnonymBruker]

Jeg har også vokst opp slik, og gjorde alt selv. Spurte aldri om råd eller trøst. Er liksom «dritten i midten» med både eldre og yngre søsken som har hatt sine problemer, så jeg gjorde minst mulig ut av meg.

Har blitt sånn nå i voksen alder også, spør så og si aldri om råd eller hjelp. Så på det som en svakhet, for egen del. Men har de siste årene lært meg at det er helt vanlig og ikke farlig å spørre om hjelp, så det er ikke like ille lenger.

Mine barn prøver jeg å oppdra som selvstendige, at de alltid skal prøve selv først, men at det aldri er farlig å spørre om hjelp. Noen ganger får de hjelp, andre ganger må de klare ting selv, om så med litt veiledning.

Jeg følte tross alt at jeg ikke kunne spørre mine foreldre om noe, så jeg ønsker å være en trygg person for MINE barn. 

Anonymkode: 61622...b07

[AnonymBruker]

De fleste opplever nok dette til en viss grad. Det er jo helt vanlig å distatansere seg fra foreldre i tenårene, og heller høre mer på venner og andre. 

Og ja, de fleste må også "oppdra" seg selv i voksen alder, og lære seg ting man ikke lærte hjemme. 

Jeg lærte aldri å be om unnskyldning hjemme. Det er noe jeg har lært meg selv i voksen alder. Samme med å vaske hender etter å ha gått på do - det gjorde vi aldri hjemme, og jeg legger merke til at mine foreldre aldri gjør det.

Anonymkode: e328f...282

[AnonymBruker]

Ja, det er normalt å føle seg som den personen man er som et resultat av å ha "oppdratt seg selv" i visse tilfeller. Mange ungdommer begynner å utforske sin egen identitet og uavhengighet på den alderen. Det er vanlig å tilbringe mer tid med venner og mindre tid med foreldrene. Det er viktig å huske at alle familier er forskjellige, og det er ingen en "normal" måte å være på. Det viktigste er at du føler deg trygg og støttet i din egen utvikling.

Anonymkode: 57836...399