Narsissist - Bli eller gå?

[AnonymBruker]

Jeg har vært igjennom en oppvåkning og funnet en forklaring på alt det rare med min kone. Hun er skjult narsissist! Greia er at vi har gode dager / perioder og dårlige dager/perioder og det er vanskelig å vite om det er riktig å bryte opp ekteskapet. Vi har to barn sammen som også opplever de gode og de dårlige dagene. Er det noen her som har vært i samme situasjon og kan fortelle sime tanker, resonnement og opplevelser? 
 

Er det verdt å bryte opp? Er det vedt å bli? Det er vanskelige tider økonomisk, og jeg vil miste huset. Jeg har nesten ingen venner og lite kontakt med egen familie. Det betyr at om jeg går så står jeg stort sett alene. Jeg sliter så veldig med tankekjør og er så sliten så tror jeg må ha et skifte av noe slag

Takk

Anonymkode: 00ca5...e0c

[Pieump]

Er du sikker på at hu er narsissist? Dette er en personlighetsforstyrelse som blir misbrukt daglig her inne.

Det er en ganske alvorlig diagnose som gjør at personen ikke evner å ha empati, sette seg inn i andres liv eller bry seg om andre enn seg selv. En faktisk narsissist er det ikke mulig å ha et fungerende forhold sammen med. Om hu derimot er en egoist uten selvinnsikt så er det mulig å snakke det ut, men det vil bli en lang kamp.

[AnonymBruker]

Nei, jeg er ikke sikkert, men veldig mye stemmer. Det df ikke så nøye, trenger ingen diagnose, de som kjenner seg igjen kjenner seg igjen. Jeg vil bare høre tanker og erfaringer rundt «slike mennesker»

Anonymkode: 00ca5...e0c

[Anonym2007]

.

Endret 4. november 2023 av Anonym2007

[Fountaine]

Kan du beskrive litt mer? Hva er det hun gjør som gjør at du mistenker at hun er narsissist?

[ESFP]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

 

Er det verdt å bryte opp? Er det vedt å bli? Det er vanskelige tider økonomisk, og jeg vil miste huset. Jeg har nesten ingen venner og lite kontakt med egen familie. Det betyr at om jeg går så står jeg stort sett alene. Jeg sliter så veldig med tankekjør og er så sliten så tror jeg må ha et skifte av noe slag

Takk

Anonymkode: 00ca5...e0c

Det spiller ingem rolle hva hun er. At du har begynt å søke denne type informasjon sier mye om hvor dårlig dette forholdet er. Det er ofte verdt å bryte opp. Du kan ikke forvente endring hos henne. Endringen må du ta ansvar for selv, og det kan være å skille deg.  Tomrommet vil gi deg en fin anledning til å bruke tid på å bygge et sosialt nettverk. Det er bedre å være alene enn i et skikkelig dårlig forhold. Det er også bedre å være trygg og ha det godt med en sliten bil og i en mindre leilighet enn å være tom og ulykkelig i et hus. 

[AnonymBruker]

Du skriver at din kone har dårlige dager/perioder. Kan det være at hun «bare» lider av pms? Det er jo en kjent kvinneproblemstilling, at kvinner er ustabile i perioden rundt mensen og eggløsning

Anonymkode: 7ff26...ae5

[lillevill]

Jeg kjenner bare to personer jeg med sikkerhet kan si er en narsissist. Dette er en mann som mishandlet eks kona si og ble kastet ut av hjemmet deres av hennes familie. Han skryter seg selv opp som en gud, og mener han har rett på en rekke tjenester fra andre. Vil de ikke bøye seg så er han sur. 

Den andre personen er også en voldelig person som slo ungene sine. Jeg har snakket med han og han prøvde å manipulere meg fra samtalen start. Utrolig fascinerende og han var som et stort barn i hodet. "meg meg meg."

Ellers så kjenner jeg en som er selvopptatt og mener de er litt mer rett på ting enn andre, de råkjører og stjeler parkeringsplasser og erter på seg andre, og rævkjører forholdene sine med andre. Han brøt ned min selvfølelse og sa til meg at jeg ikke kunne få til noe som helst. Han er nok ikke en vassekte narc, fordi han gråter over at han er som han er, men han har søren meg tendenser til narsisissme.  Moren hans er lik og "bare hennes barn og deres unger" er bra nok. 

Mange mennesker er selvopptatt men ikke alle mangler empati. Mange bryr seg mye om andre, og så noen har ikke overskuddet til å bry seg så mye. Andre har massevis av empati og tenker for mye på andre og glemmer seg selv. Det går an å være sunn og være litt selvopptatt..Det er en balanse der. 

Endret 2. november 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

Og har du reflektert noe over hva som skjer i forkant av disse dårlige periodene? Kan det være en reaksjon på noe? Hvordan er du selv?

Anonymkode: 7ff26...ae5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Jeg har vært igjennom en oppvåkning og funnet en forklaring på alt det rare med min kone. Hun er skjult narsissist! Greia er at vi har gode dager / perioder og dårlige dager/perioder og det er vanskelig å vite om det er riktig å bryte opp ekteskapet. Vi har to barn sammen som også opplever de gode og de dårlige dagene. Er det noen her som har vært i samme situasjon og kan fortelle sime tanker, resonnement og opplevelser? 
 

Er det verdt å bryte opp? Er det vedt å bli? Det er vanskelige tider økonomisk, og jeg vil miste huset. Jeg har nesten ingen venner og lite kontakt med egen familie. Det betyr at om jeg går så står jeg stort sett alene. Jeg sliter så veldig med tankekjør og er så sliten så tror jeg må ha et skifte av noe slag

Takk

Anonymkode: 00ca5...e0c

Ja, såklart er det verdt å gå. 

Det er det eneste riktige både for deg å barna. De får ihvertfall et avrekk og et sted ig være seg selv når de bor hjemme hos deg. Det vil bli utfordringer å dra, så forbred deg så godt du kan. 

Men, jeg ser så godt på barna mine at de er så glade for å være hjemme hos meg, de får endelig en plass for å være seg selv, slappe av og lande. 

Mine varn er også ganske unge, og vi deler foreløpig barna 50%. Jeg følger med og jeg har bragt inn andre parter som kan følge med. Jeg kan ikke alene gå i en kamp mot min x da han er meget ressurs sterk.. Det hadde jeg ikke klart på egenhånd. 

Men, med et støtteapparatet som ogaå følger med er dette veldig mye enklere. 

Så lenge du bor der, så har ikke de en plass å "lande", ikke du eller. Når du kommer ut, vil du bli overrasket over hvor mye energi du har brukt bare på å navigere et slikt "forhold". 

Anonymkode: ede37...cb1

[AnonymBruker]

lillevill skrev (2 timer siden):

Jeg kjenner bare to personer jeg med sikkerhet kan si er en narsissist. Dette er en mann som mishandlet eks kona si og ble kastet ut av hjemmet deres av hennes familie. Han skryter seg selv opp som en gud, og mener han har rett på en rekke tjenester fra andre. Vil de ikke bøye seg så er han sur. 

Den andre personen er også en voldelig person som slo ungene sine. Jeg har snakket med han og han prøvde å manipulere meg fra samtalen start. Utrolig fascinerende og han var som et stort barn i hodet. "meg meg meg."

Ellers så kjenner jeg en som er selvopptatt og mener de er litt mer rett på ting enn andre, de råkjører og stjeler parkeringsplasser og erter på seg andre, og rævkjører forholdene sine med andre. Han brøt ned min selvfølelse og sa til meg at jeg ikke kunne få til noe som helst. Han er nok ikke en vassekte narc, fordi han gråter over at han er som han er, men han har søren meg tendenser til narsisissme.  Moren hans er lik og "bare hennes barn og deres unger" er bra nok. 

Mange mennesker er selvopptatt men ikke alle mangler empati. Mange bryr seg mye om andre, og så noen har ikke overskuddet til å bry seg så mye. Andre har massevis av empati og tenker for mye på andre og glemmer seg selv. Det går an å være sunn og være litt selvopptatt..Det er en balanse der. 

det å gråte kan bli brukt som en manipulasjons taktikk. Så bare fordi at du leser at noen gråter over hvordan de er behøver såklart ikke å bety at de tårene er ekte. 

Min eks gråt også, vel og merke uten tårer.. 

Uansett, folk med personlighets forstyrelse kan også gråte å mene det uten at det gjør de til "normale" folk. 

Anonymkode: ede37...cb1

[AnonymBruker]

Man vet om man er i et forhold med en person med narsissistiske trekk. Jeg valgte til slutt å gå, å hele livssituasjonen min ble mye verre, det har vært et helvete med en person uten empati for andre som bruker all sin energi på å gjøre mitt liv og barnas liv til et helvete. Men, jeg er glad jeg forlot, velger du å gå så husk for all del å sult ut forholdet, ikke svar på meldinger, men gjem alt, du vil få behov for det en gang, ta alltid lydopptak av samtaler og fall aldri for å gi etter for trusler. Livet blir ikke lettere etter du forlater, men det blir bedre en dag. Økonomisk vil du klare deg, det ordner seg alltid, selv om det kan virke tungt ei tid. Mister du huset, ja da ryker det, men det går å bygge seg opp.

vi satt rundt middagsbordet i dag, alle tre barna lo og tøyset med hverandre, minstemann satt oppå bordet å snakket med storesøskene, da viste jeg at mitt valg var rett, dette kunne ikke/gjorde ikke barna før

Anonymkode: 4aa69...12b

[AnonymBruker]

Jeg ble, men jeg tillot ikke at det kunne fortsette som før. Vi gikk i terapi på fvk, da hadde jeg egentlig bestemt meg for å gå. Men gjennom det at samboeren klarte å åpne seg litt der, så oppdaget jeg at han ikke var skjult narsissist, men emosjonelt umoden. Som er altfor likt og ufattelig slitsomt det også. Han fikk vite at planen min var å gå fra han, og det ble endel samtale rundt det, rundt hva jeg ikke synes fungerte. Likevel endte jeg på at han kunne få en sjanse til, men at han da faktisk måtte gjøre en skikkelig innsats. Det har han definitivt gjort, men vi har kommet til et punkt der han ikke kommer videre på egenhånd, ting sitter for dypt.

Jeg har fått han til å innse at terapi er lurt, men det er helt merkelig hvor langt inne det sitter. Jeg vet ikke om det har vært riktig å fortsette forholdet, for det er en jobb. Det er en skikkelig jobb. I forbindelse med samtaler om terapi har jeg sagt rett ut at "du skyver alle fra deg og jeg lurer på hva du forventer av oss rundt deg? Hva er langtidsplanen din, tenker du at vi fortsatt er rundt deg om fem år hvis du fortsetter å skyve folk bort som nå?" Så konkret, likevel tok det så innmari mange samtaler før han var villig til å ta neste steg. Jeg måtte virkelig presisere hvordan han setter sin velferd over alle rundt seg, inkl egne barn.

Jeg kan ikke gi noe godt svar på hvorfor jeg gidder dette. Men det har vel noe med at man i ti år har håpet å nå inn, å kunne bli nær hverandre, så når jeg ser noen små tegn i riktig retning så klamrer jeg meg til det samme håpet. Også er jeg glad i huset vårt og slike ting. Som også høres teit ut, men det er en stabilitet jeg tror jeg trenger. 

Likevel, som hun over her skriver, jeg og barna var mye friere før jeg og samboeren flyttet sammen. Vi har en lettere stemning i huset når han jobber. Det kan godt hende det er verdt det å få det annenhver uke for deg og barna dine. Mine barn er så store nå at de snart flytter ut og de har glede av sine stesøsken. Men hadde jeg kommet til denne oppdagelsen da barna enda var små, så hadde det kanskje vært mye bedre å flytte. Det at barna føler seg frie til å tulle, tøyse, bygge huler, snakke fritt, søle uten å bli dømt, leke, være og ta plass uten redsel for tilsnakk eller føle at de blir dømt er gull verdt sånn egentlig. For deg, for barna. Jeg synes det har vært ekstremt trist å se hvordan stebarna har vært så forsiktig, gjort seg så små og blitt påført skam for de minste ting. Kanskje det også har vært en grunn til å bli, for å være motvekten. Men du får jo barna dine med deg, du etterlater ikke noen. Dette ble mye rot, beklager. Lykke til med valget, det er vanskelig uansett. 

Anonymkode: f4be1...faf

[AnonymBruker]

det høres ut som en veldig utfordrende situasjon du er i. Å være i et forhold med en skjult narsissist kan være svært vanskelig og forvirrende. Det kan være nyttig å søke støtte fra profesjonelle som terapeuter eller rådgivere for å få veiledning og hjelp til å ta en avgjørelse som er best for deg og barna dine. De kan hjelpe deg med å sortere gjennom tankene dine og utforske mulige alternativer. Husk at din egen velvære og barnas trivsel er viktig. Ta vare på deg selv, og søk støtte fra mennesker du stoler på. Du er ikke alene i dette. 💚

Anonymkode: fc6ca...5c8

[Andro]

Du har ikke noe valg. Du må komme deg unna. All tid med en narsissist er selvskading.
Dette med å være av og på er jo et klassisk trekk for å styrke traumebånd, og all form for forvirring de kan skape i deg gir dem makt. Likeledes å lage strategier som sliter deg ut, griper inn i søvn, gjør deg usikker osv.
Det første jeg vil råde deg til er å ringe ditt nærmeste krisesenter for å få råd på telefon eller til VO-linjen tlf 116006,
sånn at du får snakke med mennesker som gjenkjenner handlingsmønstrene i psykisk mishandling og som du kan snakke fortrolig med. De har taushetsplikt og er godt informert om mulighetene dine.
Å endre den situasjonen dere har er nødvendig når dere har barn, men det er også mer komplisert.

[Pippi Lotta]

Du gir ikke så mye informasjon her TS, så vanskelig og gi noen konkrete råd. Jeg tenker det at du mistenker at partner er narsesict er et veldig dårlig tegn for forholdet og at du trenger bedre råd en du kan få her på forumet. Har du vurdert parterapi? Med eller uten partner? Du kan starte med å snake med en parterapaut som kan hjelpe seg og sortere i  tankene. Det er vanskelig å få oversikten over situasjonen når du står mitt oppo den, så noen som kan se det lit utenifra vil kune hjelpe deg mye! Etter hvert kan du jo be partner om å bli med også. Selv om dere ender opp med å gå fra hverandre, så har jeg hørt mange par si at terapien gjore brude enklere (mange får det jo også bra nok til å bli værende sammen også). Familievern kontoret tilbyr gratis terapi, jeg ville begynt der om jeg var deg.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ble, men jeg tillot ikke at det kunne fortsette som før. Vi gikk i terapi på fvk, da hadde jeg egentlig bestemt meg for å gå. Men gjennom det at samboeren klarte å åpne seg litt der, så oppdaget jeg at han ikke var skjult narsissist, men emosjonelt umoden. Som er altfor likt og ufattelig slitsomt det også. Han fikk vite at planen min var å gå fra han, og det ble endel samtale rundt det, rundt hva jeg ikke synes fungerte. Likevel endte jeg på at han kunne få en sjanse til, men at han da faktisk måtte gjøre en skikkelig innsats. Det har han definitivt gjort, men vi har kommet til et punkt der han ikke kommer videre på egenhånd, ting sitter for dypt.

Jeg har fått han til å innse at terapi er lurt, men det er helt merkelig hvor langt inne det sitter. Jeg vet ikke om det har vært riktig å fortsette forholdet, for det er en jobb. Det er en skikkelig jobb. I forbindelse med samtaler om terapi har jeg sagt rett ut at "du skyver alle fra deg og jeg lurer på hva du forventer av oss rundt deg? Hva er langtidsplanen din, tenker du at vi fortsatt er rundt deg om fem år hvis du fortsetter å skyve folk bort som nå?" Så konkret, likevel tok det så innmari mange samtaler før han var villig til å ta neste steg. Jeg måtte virkelig presisere hvordan han setter sin velferd over alle rundt seg, inkl egne barn.

Jeg kan ikke gi noe godt svar på hvorfor jeg gidder dette. Men det har vel noe med at man i ti år har håpet å nå inn, å kunne bli nær hverandre, så når jeg ser noen små tegn i riktig retning så klamrer jeg meg til det samme håpet. Også er jeg glad i huset vårt og slike ting. Som også høres teit ut, men det er en stabilitet jeg tror jeg trenger. 

Likevel, som hun over her skriver, jeg og barna var mye friere før jeg og samboeren flyttet sammen. Vi har en lettere stemning i huset når han jobber. Det kan godt hende det er verdt det å få det annenhver uke for deg og barna dine. Mine barn er så store nå at de snart flytter ut og de har glede av sine stesøsken. Men hadde jeg kommet til denne oppdagelsen da barna enda var små, så hadde det kanskje vært mye bedre å flytte. Det at barna føler seg frie til å tulle, tøyse, bygge huler, snakke fritt, søle uten å bli dømt, leke, være og ta plass uten redsel for tilsnakk eller føle at de blir dømt er gull verdt sånn egentlig. For deg, for barna. Jeg synes det har vært ekstremt trist å se hvordan stebarna har vært så forsiktig, gjort seg så små og blitt påført skam for de minste ting. Kanskje det også har vært en grunn til å bli, for å være motvekten. Men du får jo barna dine med deg, du etterlater ikke noen. Dette ble mye rot, beklager. Lykke til med valget, det er vanskelig uansett. 

Anonymkode: f4be1...faf

Ok. Så han er ikke narcissist. 

For en narcissist, hjelper det aldri å gå i terapi. De blir defensive og legger all skyld alltid på partner. Det er IKKE det samme! 

 

Barn, får heller ikke lov og være seg selv, alle går rundt på eggskall for å oppnå idealet til den som "alltid har rett... " 

 

Anonymkode: ede37...cb1