Får helt hetta når barna er borte hjemmefra..

[AnonymBruker]

Hei. Jeg sliter så når en eller begge barna mine sover borte eller ikke er hjemme på kvelden og natten. Slik var det også før da jeg og pappaen dems var gift. 

Jeg synes det er helt forferdelig. Jeg får sterkt ubehag i kroppen, blir kvalm og svimmel, og blir ekstremt lettskremt. Hjemmet er ikke det samme, og jeg merker veldig når en av barna ikke er der. Særlig eldste av en eller annen grunn. 

Det er eldste som trigger meg mest, hun er seks år og har kommet i en "fase". Jeg kjenner jeg må skikkelig jobbe med meg selv for å ikke bli sint, og det går som oftest greit. Yngste er ganske enkel å ha med å gjøre foreløpig, han er bare to og et halvt. 

Jeg koser meg mest når barna er hjemme, og selvom jeg er alene med dem, og jeg er sliten, synes jeg det er vanskelig uten dem.. Klarer ikke slappe av, blir uvel og tiltaksløs.. Jeg må ha tiden fylt opp med planer for å klare å gjøre noe ut av dagen, men døtiden er verst. 

Så nå sitter jeg her, med et barn i seng og eldste er på overnatting. Er helt fra meg...

Er det noen som har følt på det samme? Er det noe som kan gjøres for å bedre det litt? 

Anonymkode: 99509...578

[AnonymBruker]

Hvor er eldste på overnatting? Hva konkret er det som bekymrer deg? Er du redd for barnets sikkerhet, eller er det noe annet du tenker på? 

Anonymkode: 5193b...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Hvor er eldste på overnatting? Hva konkret er det som bekymrer deg? Er du redd for barnets sikkerhet, eller er det noe annet du tenker på? 

Anonymkode: 5193b...d25

Hun er hos besteforeldrene sine og har det helt topp. Er nok meg som er problemet at jeg ikke takler at hun er borte. Så trenger litt råd til hvordan jeg kan roe meg ned. 

Anonymkode: 99509...578

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Hun er hos besteforeldrene sine og har det helt topp. Er nok meg som er problemet at jeg ikke takler at hun er borte. Så trenger litt råd til hvordan jeg kan roe meg ned. 

Anonymkode: 99509...578

Men det må jo være noe spesielt du bekymrer deg for? Hvorfor takler du ikke at hun er borte? Det er litt vanskelig å gi råd hvis man ikke vet hva som er bakgrunnen for bekymringene dine. 

Anonymkode: 5193b...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 minutter siden):

Hun er hos besteforeldrene sine og har det helt topp. Er nok meg som er problemet at jeg ikke takler at hun er borte. Så trenger litt råd til hvordan jeg kan roe meg ned. 

Anonymkode: 99509...578

Er det angst du opplever, ts? ❤️ 

Anonymkode: 3aef5...e9b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (42 minutter siden):

Hei. Jeg sliter så når en eller begge barna mine sover borte eller ikke er hjemme på kvelden og natten. Slik var det også før da jeg og pappaen dems var gift. 

Jeg synes det er helt forferdelig. Jeg får sterkt ubehag i kroppen, blir kvalm og svimmel, og blir ekstremt lettskremt. Hjemmet er ikke det samme, og jeg merker veldig når en av barna ikke er der. Særlig eldste av en eller annen grunn. 

Det er eldste som trigger meg mest, hun er seks år og har kommet i en "fase". Jeg kjenner jeg må skikkelig jobbe med meg selv for å ikke bli sint, og det går som oftest greit. Yngste er ganske enkel å ha med å gjøre foreløpig, han er bare to og et halvt. 

Jeg koser meg mest når barna er hjemme, og selvom jeg er alene med dem, og jeg er sliten, synes jeg det er vanskelig uten dem.. Klarer ikke slappe av, blir uvel og tiltaksløs.. Jeg må ha tiden fylt opp med planer for å klare å gjøre noe ut av dagen, men døtiden er verst. 

Så nå sitter jeg her, med et barn i seng og eldste er på overnatting. Er helt fra meg...

Er det noen som har følt på det samme? Er det noe som kan gjøres for å bedre det litt? 

Anonymkode: 99509...578

Har det også sånn

Ble egentlig verre når de ble tenåringer. 

Anonymkode: 59cc7...742

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Men det må jo være noe spesielt du bekymrer deg for? Hvorfor takler du ikke at hun er borte? Det er litt vanskelig å gi råd hvis man ikke vet hva som er bakgrunnen for bekymringene dine. 

Anonymkode: 5193b...d25

Jeg vet ikke. Hvis ikke du kan gi råd utifra det jeg har skrevet, så trenger du ikke svare

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Er det angst du opplever, ts? ❤️ 

Anonymkode: 3aef5...e9b

Jeg har generalisert angstlidelse, og den er ganske intens til tider, særlig når jeg er sliten og alene. Jeg får fæle tanker i hodet, kan se syner og ekle fantasier føles virkelige. Jeg vet jo at disse synene ikke er ekte, men det er ubehagelig fordet. Jeg har pleid å finne ro i å bare legge meg ved siden av barna, men når et barn ikke er der så klarer jeg ikke å roe meg ordentlig. Vi har bare ett soverom (etter brudd ble det litt sånn), og det er så ekkelt når jeg vet at datteren min ikke er der og jeg kan drømme at det ligger noen andre i sengen (et lik av en voksen creepy person feks).. 

Jeg er ikke bekymret for der hun er, men jeg er mer rolig når hun er hos pappaen sin. Jeg har bodd der, og synes det er trygt. Hos besteforeldrene mine er det en veldig bratt trapp, og de har en annen tankegang - som forsåvidt er innafor, men jeg blir stressa av at hun kanskje skulle få mareritt som hun ofte gjør, hvor hun roper og skriker i søvne, hun har reist seg opp i sengen etc, og hvis ingen roer henne så blir det bare verre. Jeg er redd de skal kjefte på henne for ting hun ikke kan noe for.. 

Anonymkode: 99509...578

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har det også sånn

Ble egentlig verre når de ble tenåringer. 

Anonymkode: 59cc7...742

Hva er grunnen det tror du? Er det deg eller dem? 

Anonymkode: 99509...578

[Sykepleierinnen]

Kjære deg, jeg håper virkelig du får eller er villig til å søke hjelp for tankene dine. Jeg er også en overnervøs og kronisk bekymret mamma, men angsten din er langt utover det jeg vil kalle normale bekymringer. Fastlege, helsesøster eller kommunens lavterskel for rask psykisk helsehjelp kan være gode steder å få hjelp. 

[AnonymBruker]

Sykepleierinnen skrev (2 minutter siden):

Kjære deg, jeg håper virkelig du får eller er villig til å søke hjelp for tankene dine. Jeg er også en overnervøs og kronisk bekymret mamma, men angsten din er langt utover det jeg vil kalle normale bekymringer. Fastlege, helsesøster eller kommunens lavterskel for rask psykisk helsehjelp kan være gode steder å få hjelp. 

Har vurdert det, men er redd for mulige konsekvenser. Jeg fungerer greit i hverdagen, jobber og studerer, husarbeid og fritidsaktiviteter etc. Redd de skal tro jeg er gærn og ta fra meg barna.. 😢

Anonymkode: 99509...578

[Sykepleierinnen]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Har vurdert det, men er redd for mulige konsekvenser. Jeg fungerer greit i hverdagen, jobber og studerer, husarbeid og fritidsaktiviteter etc. Redd de skal tro jeg er gærn og ta fra meg barna.. 😢

Anonymkode: 99509...578

Det er jobben deres å lytte til en lang rekke ulike problemstillinger, og det er ingen som tar fra deg barna fordi om du oppsøker hjelp! Det viser tvert i mot at du er en god mor som evner å gjøre noe med situasjonen, før barna blir påvirket av det. Jeg og veldig mange jeg kjenner har på et eller annet tidspunkt i livet hatt behov for hjelp for lette psykiske plager - det er bare så synd at det er så skambelagt å snakke om det. 

[BobbySocks]

AnonymBruker skrev (11 minutter siden):

Har vurdert det, men er redd for mulige konsekvenser. Jeg fungerer greit i hverdagen, jobber og studerer, husarbeid og fritidsaktiviteter etc. Redd de skal tro jeg er gærn og ta fra meg barna.. 😢

Anonymkode: 99509...578

Og det er en del av angsten din det. Ingen mister barna av at du er redd.

Snakk med noen! ♥️

[AnonymBruker]

BobbySocks skrev (24 minutter siden):

Og det er en del av angsten din det. Ingen mister barna av at du er redd.

Snakk med noen! ♥️

❤️ Takk for rådet 

Sykepleierinnen skrev (30 minutter siden):

Det er jobben deres å lytte til en lang rekke ulike problemstillinger, og det er ingen som tar fra deg barna fordi om du oppsøker hjelp! Det viser tvert i mot at du er en god mor som evner å gjøre noe med situasjonen, før barna blir påvirket av det. Jeg og veldig mange jeg kjenner har på et eller annet tidspunkt i livet hatt behov for hjelp for lette psykiske plager - det er bare så synd at det er så skambelagt å snakke om det. 

Ja det er ganske lite åpenhet om det tror jeg. Har selv flere venner som sliter, men en skulle aldri tro det hvis man ikke kjenner dem.. Takk for rådet, jeg kommer nok til å bestille en legetime 💕

Anonymkode: 99509...578

[AnonymBruker]

Du har fritidsproblemer. Det du opplever er luksus.

Anonymkode: 30c9c...c4c

[Nusse12345]

AnonymBruker skrev (6 timer siden):

Du har fritidsproblemer. Det du opplever er luksus.

Anonymkode: 30c9c...c4c

Omg, for et lite reflektert svar. 

Ts, jeg har også generalisert angst. Kan kjenne meg igjen i det å freake ut når jeg opplever at jeg ikke har helt kontroll. Kan også få indre panikk når barna er hos far. Tenk viss de er syke og faren ikke tar det på alvor, og så plutselig bare dør et av barna. 

Eller viss barna skal sitte på med andre til fotballkamper, da har jeg ikke roen før de er hjemme.. 

Og mange andre sammenhenger 😅

Og det er så altoppslukende når det skjer, når panikken kommer. Klarer ikke se andre utfall enn det verste, som er det jeg ser for meg. Vanskelig å styre tankene, selv om jeg etterhvert vet hva som foregår. 

Sikkert ikke helt likt som deg, men likevel. Poenget er at jeg har gått til behandling hos fastlege i perioder det har vært ille. Også en runde med kognitiv terapi. Var til og med på utredning på psykiatrisk poliklinikk, da de skulle finne ut hva det var med meg. Men ingen vurderte å ta fra meg barna! De så en sliten mor, som kjempet for å få det bedre. Og de hjalp. Så ting har blitt bedre. 

For det er meget dårlig for livskvaliteten å ha det sånn. Og som mor trenger du å bruke energi på andre ting. Råder deg til å søke hjelp ❤️❤️

[AnonymBruker]

Jeg har det ikke så ille som deg, men mitt barn får kun sove hos personer jeg stoler 100% og som har vist meg til tillit. Jeg er 100 % alenemor, men 3-4 ganger i året sover barnet hos min mor. Barnet er 3 1/2 år. Jeg hadde aldri latt barnet sove hos min far eller min ex, for da hadde jeg kjent på panikk ja. Narsissister som tenker kun på seg selv, og som tar høy risiko som setter barnet i fare. Da jeg har foreldreansvar alene, bestemmer jeg ang. overnatting. Hos meg vet jeg barnet er trygt og jeg har kontroll, selv om jeg ikke kan beskytte barnet for alltid. Vi må også la de fly og finne sin egen vei, men enn så lenge trenger barnet en primær omsorgsperson som er tilstede daglig pga. barnets alder. 

Anonymkode: 833ab...182

[AnonymBruker]

Har du dette bare på kvelden, eller er det på ettermiddager også?

En 6åring begynner jo snart (om den ikke allerede har begynt) å være med venner etter skoletid, og løpe litt fra hus til hus. En 2åring har man jo full kontroll på, men en 6åring må begynne å få litt mer frihet. 

Og fra 6åringens spede frihet må man gradvis gi fra seg mer og mer av kontrollen. 

Dette er ekstremt viktig, barna må få frihet, og dette uten at de vet noe som helst om at mamma sitter hjemme og bekymrer seg skakk. 

Et barn som vet at mamma er livredd, vil miste friheten det trenger for å ble selvstendig. 

 

Jeg tenker at du må oppsøke hjelp. Det er ikke normalt å være så bekymret.  Ikke er det et gode for ungene heller. 

Ingen kommer til å ta fra deg barna fordi du engster deg. Det skal du ikke være redd for. Men du må få hjelp til å finne måter å håndtere dette på. 

Anonymkode: 6a7b9...e9a

[AnonymBruker]

Det er en helt normal reaksjon. Kvinner er biologisk innstilt på å ville ha små barn innenfor rekkevidde. De mødrene som hadde denne egenskapen, fikk flest avkom som overlevde.

Anonymkode: 8fefb...421

[AnonymBruker]

Bare vent til de blir over 18....flytter ut. Dette må du allerede nå starte å klargjøre deg for, å slippe taket litt. Får deg mer eget liv.

Anonymkode: 93612...c53

[AnonymBruker]

Les om generalisert angstlidelse og krisemaksimering. En venninne slet med dette og fikk god hjelp av privat psykolog til å håndtere problemstillingen. Det er ikke borte, men symptomene er mindre og hun har fått verktøy som hjelper henne når hun kjenner angsten komme smygende. 

Anonymkode: dca95...7c3