Å være den som gikk

[AnonymBruker]

Jeg gikk fra min samboer når barnet vårt var 14 mnd. Da hadde det dårlige eskalert, men i retrospektiv hadde det aldri vært bra.
Han brukte mye silent treatment, gjerne mange dager. Og det ble ikke bedre da vi fikk barn. Jeh følte at han avskydde meg.
Husker jeg var hos fvk da barnet var 6 mnd og fortalte og ble rådet til å gå ut av forholdet.

Jeg gjorde jo det til slutt og har aldri angret, selvom det har vært tungt til tider, ifht økonomi og å være alene med alt. Far tok meg til retten for hovedomsorg, men endte med helgesamvær. 

Dette er flere år siden nå, men selvom jeg aldri har vært direkte trist eller lignende, så lurer jeg på om det på noen måte har «ødelagt» meg. Flere år etter hater han meg fremdeles, og nekter å prate til meg mer enn tvingende nødvendig. Jeg er hans «fiende».

Sliter med å se at jeg kan treffe en ny og mangler initiativet.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men føler egentlig at jeg bør treffe noen/oppleve å kjenne på samhold - har vært ensom i så mange år(inkludert årene med barnefar).
Jeg er normalt pluss attraktiv, men hvorfor sliter jeg sånn med å kaste meg ut det?

Anonymkode: 3e293...3ec

[AnonymBruker]

Fordi du fortsatt bebreider deg selv og kjenner på skyld og kanskje også skam for at du gikk? 

Spør fordi det er sånn jeg føler det. Gikk etter 12 år sammen, hadde et barn på tre år. Eksen HATET meg. Jeg har hatt forhold etterpå men skammer meg liksom.. Idiotisk og jeg kan ikke forklare hvorfor, men sånn er det..... 

Anonymkode: 9d141...1ae

[ESFP]

Det er stort sett to årsaker til at mennesker er single over lang tid selv om man ønkser å finne en partner. 

1. Man føler ikke at man er bra nok og at man ikke fortjener en partner. Tankene kan være ubevisste.

2. Man føler seg bedre enn alle andre og derfor ikke finner noen som er bra nok å satse på.

Jeg vil gjette på at du havner i kategori 1. Enten at du har skyldfølelse for bruddet, eller at alt eksen din har gjort har ført til at du ikke har tro på deg selv som partner. 

[AnonymBruker]

Ja, nei skam for å gå fra en så stor idiot? Skammen ligger nok heller i at man trodde at dette var en god person. 

Også ligger nok tvilen i egne valg og avgjørelser angående partner der. 

Jeg mptte starte helt fra bunn. Altså jeg googled betydning av ord ig utrykk som love, romance osv.. For hva betyr egentlig det? Og hvilke følelser skaø man kjenne på, når man er forelsket. Hva prøver kroppen og fortelle? 

Ja, start helt fra basic og bygg deg opp. Med tid stoler du mere på deg selv og dine avgjørelser også ☺️ 

Begynn også å meditere. Den som er rett, gir deg en lik følelse (blandt annet) som når du mediterer. En indre ro og varme. 

 

Anonymkode: 32f69...562

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 minutter siden):

Jeg gikk fra min samboer når barnet vårt var 14 mnd. Da hadde det dårlige eskalert, men i retrospektiv hadde det aldri vært bra.
Han brukte mye silent treatment, gjerne mange dager. Og det ble ikke bedre da vi fikk barn. Jeh følte at han avskydde meg.
Husker jeg var hos fvk da barnet var 6 mnd og fortalte og ble rådet til å gå ut av forholdet.

Jeg gjorde jo det til slutt og har aldri angret, selvom det har vært tungt til tider, ifht økonomi og å være alene med alt. Far tok meg til retten for hovedomsorg, men endte med helgesamvær. 

Dette er flere år siden nå, men selvom jeg aldri har vært direkte trist eller lignende, så lurer jeg på om det på noen måte har «ødelagt» meg. Flere år etter hater han meg fremdeles, og nekter å prate til meg mer enn tvingende nødvendig. Jeg er hans «fiende».

Sliter med å se at jeg kan treffe en ny og mangler initiativet.

Jeg vet ikke hva jeg vil med dette, men føler egentlig at jeg bør treffe noen/oppleve å kjenne på samhold - har vært ensom i så mange år(inkludert årene med barnefar).
Jeg er normalt pluss attraktiv, men hvorfor sliter jeg sånn med å kaste meg ut det?

Anonymkode: 3e293...3ec

Først og fremst en stor klem til deg som gjorde det som krevdes av deg som mor.

Videre så vil jeg si at du ikke bør stresse så mye med det. Jeg gikk selv igjennom det samme. Av og på. Hadde det så godt alene. Ønsket ikke min bagasje på andre. Økonomi og så videre. 

Jeg ga egentlig helt opp. Plutselig så var drømmepartneren der. Jeg leter ikke i det hele tatt. Ingen av oss gjorde det.

Du har en rustning på deg og den tar tid å få av igjen. Selv i et nytt forhold vil den mest sannsynlig henge på lenge. 

Slapp av og vær sosial når du kan. Mye uventet kan skje.

- S

Anonymkode: 968c4...6e1