Tror jeg er traumatisert etter fødsel

[AnonymBruker]

Long story short: Ville egentlig aldri ha barn, men møtte den rette og ombestemte meg, angrer ikke (er 29 år) ❤️ 

Det jeg derimot ble veldig sjokkert av, er hvor GOD oppfølging man får på forhånd og etter (hva angår barnet, noe som er bra selvfølgelig) - mens mor går for lut og kaldt vann nærmest, etter fødsel?
Hadde en tøff fødsel der barnet ble tatt med sugekopp, jeg begynte å styrtblø pga. rester, veldig skremmende! Var utkjørt psykisk i tillegg. Jeg opererte ikke før over 1 mnd etter (!!!) (når de fant ut av restene...). Da hadde jeg ekstremt lav blodprosent, var forvirret, svimmel, ødelagt... etter å ha blødd masse over lengre tid - svære kaker på størrelse med et spedbarn noen ganger (ble ikke innlagt!, enda ambulansen kom) og vært i kontakt med lege flere ganger. Havnet til slutt på legevakten pga. veldig skral helse, og legen alarmerte pga blodprosenten. Ble lagt inn og begynte å styrtblø på sykehuset, der det ble akutt, fikk fentanyl og lagt rett i narkose. 

Begynner enda av og til å gråte, fordi jeg synes det var så jævlig. Følelsen av å ligge på badegulv og blø helt ustoppelig, og være redd for å dø fra barnet. Føle seg bare utrolig ødelagt. Det er det verste jeg har vært borti.

Fikk psykolog etter hvert og i begynnelsen hadde jeg flashbacks og mareritt. Det går bra nå, men siden jeg studerer noe medisinsk kan jeg av og til begynne å tenke igjen. Eller egentlig ut av det blå. Jeg er lei meg fordi jeg ikke fikk bedre oppfølging eller forståelse. De forventet at jeg sto rett opp fra operasjonsbordet for å ta hånd om ungen. At jeg klarte dette - med hjelp fra far - er helt utrolig, men tenker at jeg kan neppe være alene... 

Håper dette gir seg med tiden. Jeg kommer ALDRI til å føde enda et barn, det er sikkert

Anonymkode: b652a...539

[AnonymBruker]

Jeg har egentlig ingenting fornuftig å komme med, men sender deg en stor virtuell klem. ❤️ 

Anonymkode: 2531f...9ee

[AnonymBruker]

Har rn mindre dramatisk historie enn deg, men sitter også igjen med opplevelsen at idet barnet var ute var jeg ikke så viktig mer... 

Anonymkode: 1ebfb...357

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Har rn mindre dramatisk historie enn deg, men sitter også igjen med opplevelsen at idet barnet var ute var jeg ikke så viktig mer... 

Anonymkode: 1ebfb...357

Jepp, det er en ganske vanlig opplevelse tror jeg. For eksempel dersom man sliter med noe fysisk etter fødsel så blir det ofte bagatellisert. Bare vær glad for at babyen din lever, ikke bry deg så veldig om at du f.eks lekker urin eller får smerter av vanlige gjøremål. 

Anonymkode: 8dbdf...dba

[AnonymBruker]

Dessverre realiteten etter fødsel dette for de fleste. Er bare «good luck» til mor når ungen er ute.

Hadde selv en traumatisk fødsel med mye sinne og tårer i etterkant. Det som har hjulpet meg er å prate det ihjel, skriv klage og møt opp til klagesamtale. Jeg var også til ettersamtale med jordmor 10 eller 11 mnd etter fødselen.

Jeg kjenner at jeg aldri vil tilgi eller komme over det, men jeg kan leve med det (varige fysiske skader også).

Venter nummer to nå og skal ha planlagt keisersnitt. Forventer en positiv og fin opplevelse, til tross for min ekstremt lave tillit til helsevesenet.

Anonymkode: 1b185...027

[AnonymBruker]

Du er dessverre ikke alene om å føle det sånn. Både kvinner med like ekstreme hendelser og mindre alvorlige hendelser føler det slik. 

I det øyeblikket barnet er ute - så står mor nærmest igjen på togstasjonen og får minimalt med oppfølging og støtte. 

Det er dessverre bare en av konsekvensene på at vi har ELENDIG tilbud for kvinnehelse i norsk helsevesen. Det er ikke en prioritet for staten. 

Jeg skulle likt og se menn gjennomgå  det kvinner gjennomgå.. Da hadde det vært fokus på bedring av systemer, regler og omsorgsmuligheter da.. 

Anonymkode: ae4b8...fd1

[Maskinfører]

Trist og høre ♥️ pga sånne historier har jeg valgt og ikke bli far håper du får den hjelp og behandling du trenger ♥️ 

[AnonymBruker]

Lik opplevelse frem til fødselen som deg. Sugekopp funket ikke, ingen andre hjelpemidler heller. Ble HK, og noe gikk galt med smertelindring så jeg kjente plutselig at de skar i meg. Altså skikkelige smerter, ikke det "trykket" man vanligvis kjenner. Blødde 4 liter og så sendt på ett rom uten baby og uten informasjon. Trodde baby var død, eller at jeg var aktivt døende. To timer senere blir jeg trillet til baby som chillet med far, etter å ha fått hjelp til å puste og få ut vann fra lungene. 

I ettertid har jeg flashbacks, mareritt og følelsen av å være de-realisert. Nevnte det på helsestasjonen, og det ble umiddelbart slått rød alarm. De organiserte time med psykolog på to dager, og siden har jeg vært igjennom en omfattende kartlegging. Har begynt med EMDR terapi, og selv om det er veldig tungt arbeid merker jeg at jeg blir bedre. Det er alltid verre før timen, og de første to dagene etter timen. Men så blir det bedre. Som om jeg sitter i stekende sol med ett ullteppe over hode, som blir tatt av. 

Håper du får hjelp TS! Virkelig! Dette er jævlig, og vi burde virkelig få mer umiddelbar oppfølging over tid. 

Anonymkode: 6b53b...4f0