Å være skilsmissebarn av en egosentrisk og bitter far..

[ME97]

 

jeg er glad i pappa, men etter å selv ha blitt mor går det mer og mer opp for meg alt det kjipe han har utsatt meg og min bror for, som har grobunn i hvordan han håndterer oss i omigelvesene i forholdt til sitt eget selvbilde ,egoisme og bitterhet etter skilsmissen- som for øvrig er 13 (!) år siden. Da var jeg og broderen 11 år, nå er vi 24- og mye av dette irriterer meg så grenseløst om dagen at jeg derfor føler for å lette litt på hjertet her inne. La meg ramse opp noen punkter og gjør dere opp en mening

 

Hvor skrudd er det å ha en far som: 

- Påfører sine da 13- år gamle barn skyldfølelse for å ha spist middag hos vår mormor i hans "uke", noe som i hans egosentriske og bitterske hode blir helt prinsipielt "feil". 

- Periodevis er så utrolig gnien på å bistå med f.eks kjøring til/fra fritidsaktiviteter eller fester om han må hente oss hos mamma

-  Forsøk på å bygge opp en negativ vibe mot min mor ved å snakke henne ned til meg ved å sette seg selv i en offerrolle. Dette har pågått med jevne mellomrom fra vi var 14 år og frem til nå. 

- Flytter 50 mins kjøretur bort og forventer at det er oss som i størst grad skal tilpasse oss han ift hvor vi skal treffes i en ellers travel hverdag 

- Påstår hvor sårt det er at vi er mest på besøk hos mamma (som faktisk inviterer), når han som regel selv ikke gidder å løfte en finger en gang for å få samlet oss hos han, så det initativet ligger på meg/oss. Det har også vært mye mer naturlig for oss å bare "stikke innom" hos henne, både fordi det er området vi har vokst opp i og har mye nettverk i, samt. at pappa gjør seg mer utilgjengelig ved å flytte avgårde til et sted som er både langt å dra  og dyrt (undervannstunnell) for å komme til

-  Blir beskyldt for å ikke være "god nok, og gi nok til han" når jeg er den som ofrer alt når jeg er hjemme (bor på østlandet) for å få tid med begge foreldrene mine , og jeg har også har vært "hobbypsykologen" hans i mange år i mangel på nettverk.  Dette er han også fullstendig klar over selv, innerst inne.

- Drar i gang en hel*etes diskusjon helt ut av proposjoner etter at mine venner har stelt i stand babyshower for meg i mitt barndomshjem (der mamma bodde), som blir en diskusjon rundt at han føler at han får "smuler med samvær" med oss og er redd for det også med barnebarnet. Igjen- uten å selv gjøre en skikkelig innsats selv for å få mest mulig tid med oss. Dette er et godt eksempel på at alt som involverer mamma trigger en enorm bitterhet som han lar gå utover oss. I disse sammenhengende hvor noe har foregått i hennes hus, eller med henne er det heller ingen anerkjennende ord eller oppfølgingsspørsmål om det vi har gjort. En "normal" far i mine øyne hadde fokusert på hvor kjekt det var for meg  at noen stelte i stand en sammenkomst som for eksempel babyshower, uavhengig av hvor det finner sted.

- Drar nok en gang i gang en diskusjon med litt samme innhold som over, når eg attpåtil e høygravid og har MER enn nok meg meg selv og det som kommer. 

- Nekter å spleise på en ny bilstol med mamma til å ha "hjemme". Han velger istedenfor å kjøpe brukt bilstol fra ukjente på FINN, noe jeg var tydelig på er strid imot det vi ønsker for bilsikkerhet for vår sønn. Under denne diskusjonen blir jeg kalt "frekk og vanskelig" fordi han mener jeg skal "bestemme" pris på stol.  En ny bilstol på spleis med mamma hadde dessuten også blitt billigere for han enn den brukte- men nekter jo å samarbeide med henne om det, til tross for at de er besteforeldre "sammen"

- Nekter å anerkjenne eller respondere når jeg skryter av svigerfar, som har vært en enorm ressurs for oss etter at min samboer dessverre ble alvorlig syk for en stund siden. Vi hadde faktisk ikke klart oss uten han, og alle som er glad i oss rundt oss syns det er helt fantastisk at jeg har en sånn person i livet mitt når jeg bor langt borte fra mine nærmeste i en tøff tid. Hver gang jeg skriver noe svigerfar har gjort , f.eks hente/bringe, barnevakt mm. er det null respons å få. Tydelig en som er mesunnelig og sjalu på han også. Det er bare helt forferdelig. Dette siste punktet er det som har veltet begeret mitt den siste tiden. Det føles så utrolig urettferdig. 

 

Alt dette kunne vært skrevet i bokform, og jeg har mange flere eksempler også- men velger å trekke frem ovenfornevnte. For ordens skyld kan jeg si at mamma har beklaget seg for noen omstendigheter rundt skilsmissen, men bitterheten har ikke blitt mindre av den grunn, og i tillegg går det utover oss barn, noe som blir så utrolig feil. Han er ekspert på å sette seg selv i en offerrolle, og både bitterheten og egoismen er så synlig at det er nesten skremmende. Toppen av kransekaka er at han nå ikke anerkjenner hva jeg har fått av support, støtte og avlastning fra svigerfar i en periode jeg praktisk talt har fungert som "alenemor". Det er bare så smålig at jeg har ikke ord. 

Han forstår ikke at han skyver oss fra han, istedenfor å bringe oss nærmere. Jeg har konfrontert han mange ganger tidligere, men ikke med siste punkt. Denne posten skrives nok også som en del av en "opp-psyking" til jeg må ta en til diskusjon med han... 

Noe som har far med lignende karakteristikker ? Er så utrolig lei av dette her. 

 

Endret 31. oktober 2023 av ME97

[AnonymBruker]

Dette kunne vært skrevet av min datter… 

Jeg tror at enkelte ikke klarer helt å legge vekk bitterheten, men heller velger å dyrke den. Jeg kjenner dessverre til flere menn som er slik, et par av dem har holdt på sånn i over 30-35 år. Der finnes sikkert kvinner som er sånn såklart også. 
 

Jeg vet at datteren min forsøkte alt mulig gjennom årene, og eneste som fungerte var at hun sa fra at hun ikke orket kontakt når han var sånn. Tror det gikk seg til etter et års tid, og har blitt egentlig ganske bra nå. 
 

Jeg er veldig lei meg for det datteren min har gjennomgått, og jeg skjønner at du har det like vondt og slitsomt. Har dessverre ikke noe råd, men sender deg en stor klem ❤️

Anonymkode: 8318b...ef0

[AnonymBruker]

Kan tenkes at denne mannen er rett og slett veldig egosentrisk. Ser ut til at han tenker meg meg meg. Hadde tenkt at det var psykisk sykdom inne i bildet eller en slags diagnose i skjul. Kan tenkes at han tenker i aller aller størst grad, på seg selv. Spesielt når han gir barn dårlig samvittighet for å spise middag med slekta..For hva med han da? Han måtte være alene, stakkars.

Og så synes han synd på seg selv for at dere ikke har et nært forhold, siden han egentlig bare tenker på seg selv og tar dette utover dere også. 

Jeg tror ikke dere kan forandre en sånn bitter gammel mann. Jeg tror ikke du kan snakke vett inn i hodet hans heller. Han er nok glad i dere, men samtidig så er han så selvopptatt at han ikke greier å gi kjærlighet uten at han skal ha noe tilbake. Klassisk narc, eller? Skal bare ha, ikke gi.

Anonymkode: 5b5f1...2e3

[AnonymBruker]

16 hours ago, ME97 said:

- Påfører sine da 13- år gamle barn skyldfølelse for å ha spist middag hos vår mormor i hans "uke", noe som i hans egosentriske og bitterske hode blir helt prinsipielt "feil". 

Han skal selvklart bruke psykisk vold, men det er faktisk han som bestemmer i hans samværstid. Han kunne ha nektet. 

16 hours ago, ME97 said:

- Periodevis er så utrolig gnien på å bistå med f.eks kjøring til/fra fritidsaktiviteter eller fester om han må hente oss hos mamma

Det er lov å være gnien. 

16 hours ago, ME97 said:

-  Forsøk på å bygge opp en negativ vibe mot min mor ved å snakke henne ned til meg ved å sette seg selv i en offerrolle. Dette har pågått med jevne mellomrom fra vi var 14 år og frem til nå. 

Heller ikke greit. Men nå er du voksen, og så må du si fra at det gidder du ikke høre på. 

16 hours ago, ME97 said:

- Flytter 50 mins kjøretur bort og forventer at det er oss som i størst grad skal tilpasse oss han ift hvor vi skal treffes i en ellers travel hverdag 

La ham forvente. Besøk ham når du har lyst. Du er voksen og bestemmer selv. 

16 hours ago, ME97 said:

- Påstår hvor sårt det er at vi er mest på besøk hos mamma (som faktisk inviterer), når han som regel selv ikke gidder å løfte en finger en gang for å få samlet oss hos han, så det initativet ligger på meg/oss. Det har også vært mye mer naturlig for oss å bare "stikke innom" hos henne, både fordi det er området vi har vokst opp i og har mye nettverk i, samt. at pappa gjør seg mer utilgjengelig ved å flytte avgårde til et sted som er både langt å dra  og dyrt (undervannstunnell) for å komme til

Han påstår noe som er sant...? 

16 hours ago, ME97 said:

-  Blir beskyldt for å ikke være "god nok, og gi nok til han" når jeg er den som ofrer alt når jeg er hjemme (bor på østlandet) for å få tid med begge foreldrene mine , og jeg har også har vært "hobbypsykologen" hans i mange år i mangel på nettverk.  Dette er han også fullstendig klar over selv, innerst inne.

Si du ikke gidder høre på det. Reis deg opp og gå hjem hvis han fortsetter. 

16 hours ago, ME97 said:

- Drar i gang en hel*etes diskusjon helt ut av proposjoner etter at mine venner har stelt i stand babyshower for meg i mitt barndomshjem (der mamma bodde), som blir en diskusjon rundt at han føler at han får "smuler med samvær" med oss og er redd for det også med barnebarnet. Igjen- uten å selv gjøre en skikkelig innsats selv for å få mest mulig tid med oss. Dette er et godt eksempel på at alt som involverer mamma trigger en enorm bitterhet som han lar gå utover oss. I disse sammenhengende hvor noe har foregått i hennes hus, eller med henne er det heller ingen anerkjennende ord eller oppfølgingsspørsmål om det vi har gjort. En "normal" far i mine øyne hadde fokusert på hvor kjekt det var for meg  at noen stelte i stand en sammenkomst som for eksempel babyshower, uavhengig av hvor det finner sted.

Er det nødvendig å diskutere det med ham? 

16 hours ago, ME97 said:

- Drar nok en gang i gang en diskusjon med litt samme innhold som over, når eg attpåtil e høygravid og har MER enn nok meg meg selv og det som kommer. 

Igjen. Ingen tvinger deg til å diskutere med ham. Du er voksen. Gå hjem til deg selv. 

16 hours ago, ME97 said:

- Nekter å spleise på en ny bilstol med mamma til å ha "hjemme". Han velger istedenfor å kjøpe brukt bilstol fra ukjente på FINN, noe jeg var tydelig på er strid imot det vi ønsker for bilsikkerhet for vår sønn. Under denne diskusjonen blir jeg kalt "frekk og vanskelig" fordi han mener jeg skal "bestemme" pris på stol.  En ny bilstol på spleis med mamma hadde dessuten også blitt billigere for han enn den brukte- men nekter jo å samarbeide med henne om det, til tross for at de er besteforeldre "sammen"

Slutt å forsøke å få ham til å gjøre noe sammen med hans ekskone. Kjøp din egen bilstol, det er din unge. 

16 hours ago, ME97 said:

- Nekter å anerkjenne eller respondere når jeg skryter av svigerfar, som har vært en enorm ressurs for oss etter at min samboer dessverre ble alvorlig syk for en stund siden. Vi hadde faktisk ikke klart oss uten han, og alle som er glad i oss rundt oss syns det er helt fantastisk at jeg har en sånn person i livet mitt når jeg bor langt borte fra mine nærmeste i en tøff tid. Hver gang jeg skriver noe svigerfar har gjort , f.eks hente/bringe, barnevakt mm. er det null respons å få. Tydelig en som er mesunnelig og sjalu på han også. Det er bare helt forferdelig. Dette siste punktet er det som har veltet begeret mitt den siste tiden. Det føles så utrolig urettferdig. 

Enda en fullstendig unødvendig diskusjon. Det er komplett likegyldig om han anerkjenner noe. Løsningen på kverulanter er ikke å kverulere med dem.   

 

 

Anonymkode: 59123...e27

[lillevill]

AnonymBruker skrev (33 minutter siden):

Han påstår noe som er sant...? 

ME97 skrev (17 timer siden):

Ærlig talt, skal vi begynne å pålegge unger dårlig samvittighet for at de besøker moren sin, mener du? Forstår du er anonym.

Endret 1. november 2023 av lillevill

[ME97]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Dette kunne vært skrevet av min datter… 

Jeg tror at enkelte ikke klarer helt å legge vekk bitterheten, men heller velger å dyrke den. Jeg kjenner dessverre til flere menn som er slik, et par av dem har holdt på sånn i over 30-35 år. Der finnes sikkert kvinner som er sånn såklart også. 
 

Jeg vet at datteren min forsøkte alt mulig gjennom årene, og eneste som fungerte var at hun sa fra at hun ikke orket kontakt når han var sånn. Tror det gikk seg til etter et års tid, og har blitt egentlig ganske bra nå. 
 

Jeg er veldig lei meg for det datteren min har gjennomgått, og jeg skjønner at du har det like vondt og slitsomt. Har dessverre ikke noe råd, men sender deg en stor klem ❤️

Anonymkode: 8318b...ef0

Tusentakk for varme ord ❤️ Helt riktig som du sier, at dette er tydelig dyrking av bitterhet. Synd at ikke bitterheten kan gjemmes et sted inni seg, men MÅ gå utover oss. gang på gang. 

Så fint å høre at din datter har fått det bedre med han, jeg har i likhet med henne også sagt fra mange mange ganger- kan bli bedre en periode men så kommer det liksom inn i det samme sporet på et senere tidspunkt.. Utrolig slitsomt ja. 

[AnonymBruker]

Støtter deg i å ta eit oppvaskmøte med 2-3 hovedpunkter. Har gjort det med mine,  vi har bedre relasjon nå.

Forutsatt at han er i stand litt endring.

Anonymkode: 87117...d31

[AnonymBruker]

Omtrent sånn har moren til mine bonusunger holdt på i 10år++ så det er ikke noe som er forbeholdt en pappa. 

Anonymkode: f87d2...cce

[ME97]

AnonymBruker skrev (29 minutter siden):

Støtter deg i å ta eit oppvaskmøte med 2-3 hovedpunkter. Har gjort det med mine,  vi har bedre relasjon nå.

Forutsatt at han er i stand litt endring.

Anonymkode: 87117...d31

Ja, prøver å forberede meg på en skikkelig oppvask- selv om eg trodde vi tok det i fjor. Da gikk det så langt at mamma også, i tillegg til meg pratet med han fordi han tar sitt "hat" mot henne på oss stadig vekk, så da ville hun også snakke litt med han så mange av hans  frustrasjoner fikk riktig "adresse". Vi var kjempepositive etter dette og det ble bedre en liten stund. Men så kommer han liksom tilbake på samme spor igjen og igjen... 

[ME97]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Omtrent sånn har moren til mine bonusunger holdt på i 10år++ så det er ikke noe som er forbeholdt en pappa. 

Anonymkode: f87d2...cce

Kan tenke meg at det like gjerne kan være en mor ja.. Trist uansett

[ME97]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Kan tenkes at denne mannen er rett og slett veldig egosentrisk. Ser ut til at han tenker meg meg meg. Hadde tenkt at det var psykisk sykdom inne i bildet eller en slags diagnose i skjul. Kan tenkes at han tenker i aller aller størst grad, på seg selv. Spesielt når han gir barn dårlig samvittighet for å spise middag med slekta..For hva med han da? Han måtte være alene, stakkars.

Og så synes han synd på seg selv for at dere ikke har et nært forhold, siden han egentlig bare tenker på seg selv og tar dette utover dere også. 

Jeg tror ikke dere kan forandre en sånn bitter gammel mann. Jeg tror ikke du kan snakke vett inn i hodet hans heller. Han er nok glad i dere, men samtidig så er han så selvopptatt at han ikke greier å gi kjærlighet uten at han skal ha noe tilbake. Klassisk narc, eller? Skal bare ha, ikke gi.

Anonymkode: 5b5f1...2e3

Takk for ditt innlegg. Deler mange av de samme synspunktene ❤️ Har i det siste også nesten lurt på om det er noe ukjent psyk inni bildet her. Det virker som om når han først er i gang er han i sin egen lille "transe/boble" hvor det er null begrensning på hva som kommer ut enten verbalt eller bak tastaturet- hvor det han sier eller skriver kan være så utrolig sårende, uten at han ser det selv. Pappa har nevnt for oss noen ganger at han hans far i barndommen var utrolig lite anerkjennende, fikk ingenting skryt og følte seg aldri "god nok", og det har nok påvirket selvbildet hans nå i voksen alder også- men det er likevel ikke en unnskyldning for å oppføre seg som han gjør. Han burde fått profesjonell rådgivning og hjelp til å se seg selv i speilet, for det holder tydeligvis ikke at vi nærmeste rundt forsøker å få han til å se det... 

Heldigvis vet vi at han e utrolig glad i oss, men det er litt som du sier at han har nok ikke helt samme forhold til ubetinget kjærlighet som mange andre av oss.. 

[Meltzer]

ME97 skrev (23 timer siden):

 

jeg er glad i pappa, men etter å selv ha blitt mor går det mer og mer opp for meg alt det kjipe han har utsatt meg og min bror for, som har grobunn i hvordan han håndterer oss i omigelvesene i forholdt til sitt eget selvbilde ,egoisme og bitterhet etter skilsmissen- som for øvrig er 13 (!) år siden. Da var jeg og broderen 11 år, nå er vi 24- og mye av dette irriterer meg så grenseløst om dagen at jeg derfor føler for å lette litt på hjertet her inne. La meg ramse opp noen punkter og gjør dere opp en mening

 

Hvor skrudd er det å ha en far som: rrr

- Påfører sine da 13- år gamle barn skyldfølelse for å ha spist middag hos vår mormor i hans "uke", noe som i hans egosentriske og bitterske hode blir helt prinsipielt "feil". 

- Periodevis er så utrolig gnien på å bistå med f.eks kjøring til/fra fritidsaktiviteter eller fester om han må hente oss hos mamma

-  Forsøk på å bygge opp en negativ vibe mot min mor ved å snakke henne ned til meg ved å sette seg selv i en offerrolle. Dette har pågått med jevne mellomrom fra vi var 14 år og frem til nå. 

- Flytter 50 mins kjøretur bort og forventer at det er oss som i størst grad skal tilpasse oss han ift hvor vi skal treffes i en ellers travel hverdag 

- Påstår hvor sårt det er at vi er mest på besøk hos mamma (som faktisk inviterer), når han som regel selv ikke gidder å løfte en finger en gang for å få samlet oss hos han, så det initativet ligger på meg/oss. Det har også vært mye mer naturlig for oss å bare "stikke innom" hos henne, både fordi det er området vi har vokst opp i og har mye nettverk i, samt. at pappa gjør seg mer utilgjengelig ved å flytte avgårde til et sted som er både langt å dra  og dyrt (undervannstunnell) for å komme til

-  Blir beskyldt for å ikke være "god nok, og gi nok til han" når jeg er den som ofrer alt når jeg er hjemme (bor på østlandet) for å få tid med begge foreldrene mine , og jeg har også har vært "hobbypsykologen" hans i mange år i mangel på nettverk.  Dette er han også fullstendig klar over selv, innerst inne.

- Drar i gang en hel*etes diskusjon helt ut av proposjoner etter at mine venner har stelt i stand babyshower for meg i mitt barndomshjem (der mamma bodde), som blir en diskusjon rundt at han føler at han får "smuler med samvær" med oss og er redd for det også med barnebarnet. Igjen- uten å selv gjøre en skikkelig innsats selv for å få mest mulig tid med oss. Dette er et godt eksempel på at alt som involverer mamma trigger en enorm bitterhet som han lar gå utover oss. I disse sammenhengende hvor noe har foregått i hennes hus, eller med henne er det heller ingen anerkjennende ord eller oppfølgingsspørsmål om det vi har gjort. En "normal" far i mine øyne hadde fokusert på hvor kjekt det var for meg  at noen stelte i stand en sammenkomst som for eksempel babyshower, uavhengig av hvor det finner sted.

- Drar nok en gang i gang en diskusjon med litt samme innhold som over, når eg attpåtil e høygravid og har MER enn nok meg meg selv og det som kommer. 

- Nekter å spleise på en ny bilstol med mamma til å ha "hjemme". Han velger istedenfor å kjøpe brukt bilstol fra ukjente på FINN, noe jeg var tydelig på er strid imot det vi ønsker for bilsikkerhet for vår sønn. Under denne diskusjonen blir jeg kalt "frekk og vanskelig" fordi han mener jeg skal "bestemme" pris på stol.  En ny bilstol på spleis med mamma hadde dessuten også blitt billigere for han enn den brukte- men nekter jo å samarbeide med henne om det, til tross for at de er besteforeldre "sammen"

- Nekter å anerkjenne eller respondere når jeg skryter av svigerfar, som har vært en enorm ressurs for oss etter at min samboer dessverre ble alvorlig syk for en stund siden. Vi hadde faktisk ikke klart oss uten han, og alle som er glad i oss rundt oss syns det er helt fantastisk at jeg har en sånn person i livet mitt når jeg bor langt borte fra mine nærmeste i en tøff tid. Hver gang jeg skriver noe svigerfar har gjort , f.eks hente/bringe, barnevakt mm. er det null respons å få. Tydelig en som er mesunnelig og sjalu på han også. Det er bare helt forferdelig. Dette siste punktet er det som har veltet begeret mitt den siste tiden. Det føles så utrolig urettferdig. 

 

Alt dette kunne vært skrevet i bokform, og jeg har mange flere eksempler også- men velger å trekke frem ovenfornevnte. For ordens skyld kan jeg si at mamma har beklaget seg for noen omstendigheter rundt skilsmissen, men bitterheten har ikke blitt mindre av den grunn, og i tillegg går det utover oss barn, noe som blir så utrolig feil. Han er ekspert på å sette seg selv i en offerrolle, og både bitterheten og egoismen er så synlig at det er nesten skremmende. Toppen av kransekaka er at han nå ikke anerkjenner hva jeg har fått av support, støtte og avlastning fra svigerfar i en periode jeg praktisk talt har fungert som "alenemor". Det er bare så smålig at jeg har ikke ord. 

Han forstår ikke at han skyver oss fra han, istedenfor å bringe oss nærmere. Jeg har konfrontert han mange ganger tidligere, men ikke med siste punkt. Denne posten skrives nok også som en del av en "opp-psyking" til jeg må ta en til diskusjon med han... 

Noe som har far med lignende karakteristikker ? Er så utrolig lei av dette her. 

 

Jeg hadde en verre far.

Du har imidlertid ingen fasit på hva en god far er/eller vil si. Det må du ha in mente.  Og du må gjerne rasjonalisere deres relasjon, men det er ditt perspektiv som blir delt her.

[ME97]

Meltzer skrev (1 minutt siden):

Jeg hadde en verre far.

Du har imidlertid ingen fasit på hva en god far er/eller vil si. Det må du ha in mente.  Og du må gjerne rasjonalisere deres relasjon, men det er ditt perspektiv som blir delt her.

Det er mitt perspektiv som blir delt her ja det er helt riktig. Er ikke ute etter å lage fasit på noe som helst, men rett og slett bare dele mine opplevelser. Er fullstendig klar over at folk har det verre, og det var på ingen måte meningen å fremstille det som om dette er det verste, eller å definere hva en god eller dårlig far er. Jeg har mye å være takknemlig for, og pappa har også gode sider - men de negative får stadig vekk så store ringvirkninger at det overskygger for mange av de gode ofte. 

[Meltzer]

ME97 skrev (1 minutt siden):

Det er mitt perspektiv som blir delt her ja det er helt riktig. Er ikke ute etter å lage fasit på noe som helst, men rett og slett bare dele mine opplevelser. Er fullstendig klar over at folk har det verre, og det var på ingen måte meningen å fremstille det som om dette er det verste, eller å definere hva en god eller dårlig far er. Jeg har mye å være takknemlig for, og pappa har også gode sider - men de negative får stadig vekk så store ringvirkninger at det overskygger for mange av de gode ofte. 

Et nyansert og godt grunngitt perspektiv!

[AnonymBruker]

Som mann og pappa har jeg kjent på mye bitterhet rundt bruddet med barnets mor, og med rette vil jeg påstå. Er mange rundt meg som uoppfordret har reagert på ting hun gjør. Til tross, vi har ingen konflikter, ålreit samarbeid, og nogenlunde god stemning oss i mellom når vi er sammen. MEN, selvom jeg til tider har hatt mye vonde følelser rundt eksen, ville jeg aldri funnet på å la det gå utover sønnen vår! Det snakker jeg med og bearbeider med venner og familie.

Anonymkode: 4ce04...310

[ME97]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Som mann og pappa har jeg kjent på mye bitterhet rundt bruddet med barnets mor, og med rette vil jeg påstå. Er mange rundt meg som uoppfordret har reagert på ting hun gjør. Til tross, vi har ingen konflikter, ålreit samarbeid, og nogenlunde god stemning oss i mellom når vi er sammen. MEN, selvom jeg til tider har hatt mye vonde følelser rundt eksen, ville jeg aldri funnet på å la det gå utover sønnen vår! Det snakker jeg med og bearbeider med venner og familie.

Anonymkode: 4ce04...310

Er akkuratt dette jeg mener er forskjellen på mange andre som har gjennomgått tøffe brudd eller skilsmisser. Man må gjerne være bitter eller ha vonde følelser men ikke la det gå utover barna, det er ALDRI greit. Veldig fint å høre du har et nettverk du kan bearbeide tanker med, for det har nok også vært pappas utfordring- Han har omtrent ingen han kan snakke nyansert og konstruktivt om sine tanker og følelser med, og samboeren hans mater heller hans allerede forvrengte virkelighetsforestilling. 

[AnonymBruker]

Hæres ut som din far er ensom. Har han ingen samboer eller kjæreste ?

Anonymkode: 1f64c...06f

[AnonymBruker]

Kunne vært skrevet av meg😌 Har i dag kuttet kontakten med min far. 

Anonymkode: 0e280...c96

[AnonymBruker]

Vår datter har pga studier bodd borte i fire år nå og far har vært på besøk en gang - når hun flyttet fordi han måtte bli med å kjøre flyttelasset, og han klager på hvor sjelden hun kommer hjem på besøk.. han har turnusjobb, fire uker fri og to uker på - mens hun har fulltidsstudier, praksisplass og to jobber ved siden av.. 

Så neida TS, du er ikke alene - selv om det hjelper utrolig lite.. 

Til sammenligning har jeg full jobb selv og har likevel besøkt henne reglemessig og vi har satt oss i bilen og kjørt de 7 timene når hun har ringt og trengt mamma`n sin pga situasjoner som har oppstått uansett når på døgnet hun har ringt fordi hun aldri skal føle at hun er alene, ikke er prioritet eller har familie som bryr sg om henne selv om hun bor langt unna. 

Anonymkode: 77ebd...de1

[ME97]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Hæres ut som din far er ensom. Har han ingen samboer eller kjæreste ?

Anonymkode: 1f64c...06f

Han har samboer, men er nok ensom likevel. De er flinke til å finne på ting sammen, men hun e nok ikke den beste samtalepartneren. Hun mater nok heller hans synspunkt på ting dessverre.  Tror nok pappa har påført endel av bitterheten ovenfor min mor på henne også.