Farskapstest når far er usikker?

[Gjest Gjest]

Mannen min er usikker på om vårt siste barn er hans. Han sier han tror meg når jeg sier at jeg aldri har vært utro og at barnet selvsagt er hans. Men han kan ikke huske at vi hadde sex i den perioden jeg ble gravid.

Barnet er selvsagt hans...

Ville du gått med på at det ble tatt en farskapstest så far fikk ro i sjelen, eller synes du at han burde stole på det du sier - og ferdig med det?

Jeg har forøvrig sagt at vi bør ta en test så han slipper å lure på dette i årevis, men er selvagt litt lei meg for at han ikke slår seg til ro når jeg sier barnet er hans.

Lurer bare på hva andre mener om dette temaet...

[Gjest Piper]

Jeg ville selvfølgelig blitt såret, men gitt han en test for å bevise at jeg snakket sant. Bedre det enn at han skal gå og lure, for han vil nok aldri få ro i sjelen før han får vite.

[Gjest Gamle Alex]

Mannen min er usikker på om vårt siste barn er hans. Han sier han tror meg når jeg sier at jeg aldri har vært utro og at barnet selvsagt er hans. Men han kan ikke huske at vi hadde sex i den perioden jeg ble gravid.

Barnet er selvsagt hans...

←

For det første så ville jegblitt flyforbanna, så hadde jeg tatt en test , mens han leste svaret hadde jeg pakket baggen hans.

Hvis du aldri har gitt han en grunn til å tvile på deg ,så hadde ikke jeg sett noe grunnlag til at vi forsatt kunne være sammen.

Man må kunne stole på hverandre

[Gjest Gjest]

Hadde min mann vært så mistroisk mot meg hadde jeg nok godtatt en test, men jeg tror aldri jeg ville glemt det.

Det hadde skapt så dype sår i vårt forhold, om han - bare fordi han ikke "husket" at vi hadde sex - hadde krevd en farskapstest at jeg vet faktisk ikke om forholdet hadde overlevd.

og jada - jeg vet at det ikke bare er å bryte opp når man har barn etc, men snakk om tillitsbrudd!!!

[Gjest 2324]

Helt enig med Gamle Alex!

[Gjest Gjesta]

Jeg ville selvfølgelig blitt såret, men gitt han en test for å bevise at jeg snakket sant. Bedre det enn at han skal gå og lure, for han vil nok aldri få ro i sjelen før han får vite.

←

[Malama]

Jeg ville latt ham få den testen ja, så kunne han sett svart på hvitt at barnet selvsagt var hans.

Men jeg er ikke så sikker på om det forholdet hadde overlevd nei, om han ikke stolte mer på meg enn som så (gitt at ere ikke er en forhistorie om utroskap da selvsagt) Det handler om tillit. At det i det hele tatt faller ham inn at barnet kan være noen andres.... bare fordi han ikke husker sex? (sier noe om et litt lite regelmessig sexliv også da kanskje?) Hva i all verden er grunnlaget hans for å tenke den tanken?

[Gjest Gjest]

Er nok ikke bare å "ta en test" - den må han på dette grunnlaget i så fall betale selv, og den koster ganske mye.

Hvis dere er gift, regnes barnet som hans. Hvis dere ikke er gift og han ikke tror barnet er hans, kan han selvsagt nekte å undertegne farskapserklæringen - i så fall vil rettsvesenet sørge for en test, dvs pålegge han å ta en, hvis du oppgir ham som far. Da må han ikke betale.

[Gjest Tråstarter]

Det har ikke vært noe utroskap inne i bildet nei.

Må kanskje også si at han ikke KREVER en test. Det bare kommer opp som et tema en sjeden gang at han ikke er sikker på at han er faren.

Det er jeg som sier at vi må få tatt en test. Grunnen er at jeg blir gal av denne usikkerheten - og han blir jo gal av å lure...

[Gjest Tråstarter]

Er nok ikke bare å "ta en test" - den må han på dette grunnlaget i så fall betale selv, og den koster ganske mye.

Hvis dere er gift, regnes barnet som hans. Hvis dere ikke er gift og han ikke tror barnet er hans, kan han selvsagt nekte å undertegne farskapserklæringen - i så fall vil rettsvesenet sørge for en test, dvs pålegge han å ta en, hvis du oppgir ham som far. Da må han ikke betale.

←

Vi er gift. Vi har også felles økonomi, så hvem som betaler er helt urelevant

Han står allerede oppført som barnets far (noe han jo også er).

[Gjest 2324]

Hva begrunner han denne usikkerheten med? Er det bare det at han ikke husker at dere hadde sex?

[Gjest Tråstarter]

Hva begrunner han denne usikkerheten med? Er det bare det at han ikke husker at dere hadde sex?

←

Ja....

Vi hadde en litt laber sexpreiode akkurat i den tiden.

[Gjest Madeline]

Jeg hadde nok latt han tatt den testen, men hadde nok begynt og tvile veldig på forholdet . Har det blitt slik at dere ikke kan stole på hverandre så er noe av det mest grunnleggende i forholdet borte.

[Gjest Gjest_Trådstarter_*]

Jeg ville selvfølgelig blitt såret, men gitt han en test for å bevise at jeg snakket sant. Bedre det enn at han skal gå og lure, for han vil nok aldri få ro i sjelen før han får vite.

←

Det er forøvrig det jeg også har tenkt, Piper.

Burde kanskje også fortelle litt mer av bakgrunnen hans.

Han lærte dessverre i barndommen at man ikke kunne stole på noen...

Da vi ble sammen var han veldig mistenksom og sjalu.

Etter mange år sammen har han lært at jeg er ei ærlig og redlig jente som han kan stole på. Han er ikke så og si ikke sjalu lenger og vi har det veldig fint på alle andre måter.

Men så er det denne klampen om foten da...

[Caramba]

For meg hadde et sånt spørsmål betydd kroken på døren for forholdet. Jeg hadde blitt utrolig såret over å fått en sånn beskyldning i fjeset.

Vet du med sikkerhet når barnet ble unfanget? Siden du ikke har vært utro så MÅ det jo ha vært litt sex-aktivitet i perioden og en gang kan, som kjent, være nok....

Endret 27. januar 2006 av Caramba

[Gjest Gjest]

Jeg stiller meg bak gamle Alex og pakker bagen i forbannelse... DER går )(/#&"%¤"¤#/( grensa for hva man skal finne seg i! Det der er jo nærmest psykiatrisk!

[Gjest Gjesta]

Jeg ville selvfølgelig blitt såret, men gitt han en test for å bevise at jeg snakket sant. Bedre det enn at han skal gå og lure, for han vil nok aldri få ro i sjelen før han får vite.

←

Enig med Piper her.

[Martha Stewart]

Oi, dette var en kinkig situasjon. Spørs om ikke dere trenger mer hjelp av en familierådgiver, enn av et laboratorium. Som gravid er man jo ganske sårbar og du har vel behov for at mannen din har tillit til deg. Ikke minst er det jo viktig at ikke barnet må lide for hans tvil. Uansett, så lenge du ikke har vært utro, så er denne mistenksomheten først og fremst hans problem - ikke ditt! Men det høres ut som du har veldig forståelse for de bakenforliggende årsakene til at han kan reagere slik. Jeg ville som sagt foreslått å gå til rådgivning, enten som par eller han alene.

[Gjest Gjest]

Norske og svenske eksperter mener at en av tyve vokser opp med "feil" far, og eksperter i feks Storbritania mener at det er så mange som en av ti!

Når dette blir gjevnlig slått stort opp i avisene, så er det ikke rart at noen kan få sådd tvil om han virkelig er faren. De aller, aller fleste ønsker vel å være far til de som de er oppført som far til, men jeg kan også skjønne at man kan slite litt om man tviler også.

Når du som mor vet 100% at han er faren, så ta testen for å få dette ut av verden. Om du har det vondt nå, så har nok han det vondere. For å opprettholde tilliten så hadde jeg tatt en slik test, og så kanskje søkt hjelp slik dere kan komme dere videre.

[Gjest Gjesta]

Hvis jeg ikke på noe vis hadde gitt min mann grunn til å tro at jag hadde vært utro, og forholdet hele veien hadde vært bram hadde jeg nok blitt ganske sår og sint om han hadde krevd en DNA test.

Men han skulle jammen fått en. Og brukt resten av sine levedager på å få meg blid igjen. Og dæven skulle han fått betalt den selv.