Sosial angst og/eller depresjon?

[AnonymBruker]

Hei, mann på 28 år her. Vil aller først si at jeg er stor motstander av selvdiagnotisering, derav spørsmålstegnet. Poenget her er bare å fortelle litt om min situasjon og se om andre kjenner seg igjen og kanskje har noen tanker om hva dette kan dreie seg om. 

Litt om meg: Jobber 100% i en jobb jeg trives ganske godt i, har en hobby (sosial hobby) som jeg har et ambivalent forhold til og ellers består livet av å trene et par ganger i uka og være hjemme. Med noen måneders mellomrom er jeg på helgebesøk til foreldre og noen få venner i hjembyen min, utenom det er det minimalt med sosialt opplegg.

Når jeg er inne i denne hverdagslige dansen med jobb, trening og hobbyen en gang i uka er livet fredelig. Ganske blottet for følelser, men fredelig. Men når dette mønsteret brytes, ved at jeg skal til familie/venner i hjembyen eller at jeg en sjelden gang skal på noe sosialt, blir det styrete. Mye uro og stress, negative tanker, vonde følelser og psykisk smerte rett og slett. Jo mer betydningsfulle de jeg er sammen med her, jo vondere. Altså nærmeste familie og venner gjør vondeste å være med. Denne smerten består mye i å føle meg som en skuffelse, uten annen grunn enn at jeg objektivt sett lever et veldig kjedelig liv, sikkert endel skam og denne "krasjen" som oppstår når min stillestående tilværelse møter deres langt mer aktive og sosiale tilværelse. Dette har gjort at jeg har mistet kontakt med flere venner. Det begynner alltid med at det går lengre og lengre tid mellom hver gang Jeg svarer på meldinger, slutter å ta telefonen når de ringer og til slutt så har ignorert dem lenge nok til at det er for sent og vanskelig å ta opp kontakten igjen. Mine nærmeste venner har jeg greid å hente meg inn igjen på, men dette skjer på nytt og på nytt. 

Kjæreste har jeg aldri hatt, er jomfru og ukysset og lever greit med det. Det vil si at de følelsene knyttet til dette er så pakket vekk at jeg ikke får kontakt med dem og det store ønsket om å ha en partner, selv om jeg prøver. Jeg har noe medfødt som gir meg et noe annerledes utseende, som har gjort at jeg aldri har vært særlig aktuell for det motsatte kjønn. Dette er jeg selvfølgelig veldig bevisst på og det har nok påvirket holdningen min til å prøve, noe som har vanskeliggjort dette ytterligere. Første gang jeg virkelig prøvde meg på dette var i 2018, i en alder av 24. Det ble bare tull fordi jeg har null erfaring på dette feltet og ikke ante hva jeg drev med. Det ble med noen forsøk i 2018 og 2019, men alle endte opp med avvisninger eller at jeg ikke turte å vise interesse. De fleste av disse forsøkene endte med overveldende selvmordstanker og i noen tilfeller selvmordsplaner. Kom på bedre tanker hver gang, heldigvis. For 4 år siden ga jeg opp og følelsene og ønskene knyttet til å ha en partner ble gradvis fjernere og fjernere, og det var rundt da øvrige følelser begynte å pakke seg vekk og kontakten med venner ble vanskeligere (dette med venner tok til for alvor i slutten av 2021/begynnelsen av 22. Vanskeligheter med å forholde seg til familie tok til i 22, men ble for alvor vanskelig i 23). 

Koronaen i 2020 kom som en velsignelse, for da hadde jeg jo allerede gitt opp det sosiale på mange måter. Jeg lever fremdeles like isolert som jeg gjorde i 2020, eller faktisk enda mer. 

I tillegg til de sosiale utfordringene sliter jeg med lite glede og interesse for ting. Jeg var ganske inne i en kreativ hobby frem til for noen år siden, hvor jeg delte mye av det jeg laget med omverden. Noe av det jeg laget var ganske mørkt, noe de rundt meg så, så nå har jeg slutta med den hobbyen fordi jeg følte de rundt meg kom for nære. Innerst inne vil jeg ta opp hobbyen igjen, men følelsene rundt dette blir også fjernere og fjernere. Den andre, sosiale hobbyen som jeg driver med føler jeg lite for, og jeg er ukentlig inne på tanken om å slutte, fordi det er så mye stress knyttet til det, men da forsvinner min eneste arena utenom jobb. Det triste er at det å ha denne hobbyen var min store drøm for noen år siden, men må som jeg først har det syns jeg det bare er stress. Og det som ikke er stressende ved det føler jeg lite for. 

Jeg tviler på veldig mye. Et eksempel er hobbyene, hvor jeg på en side vil men på en annen side ikke tør eller syns det bringer med seg for mye stress til at jeg orker. Jobben er ofte noe jeg tviler på. Jeg føler meg trygg der og kjenner på mestringsfølelse, men føler lite glede av det. En gjenganger er "Hvordan skal jeg kunne ta vare på andre, når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv?". Jeg har dager hvor jeg er for dårlig psykisk til at jeg klarer å gå på jobb og var sykemeldt noen uker i våres. Men fraværet er fremdeles relativt lite. Har ofte dager hvor jeg er i tvil om jeg greier å gå på jobb, men som regel greier jeg det og kommer meg litt styrket gjennom arbeidsdagen. Det sosiale er jeg i tvil om. Vil på en side ha gode venner å finne på ting med, på en annen side ødelegger jeg jo mange av vennskapene jeg har ved å ignorere dem og isolere meg selv, og ønsket om å bo på en hytte i skogen alene blir ofte ganske påtrengende. 

Beklager for langt innlegg, men det måtte bli sånn. Alle innspil, erfaringer og tanker mottas med takk. 

 

Anonymkode: 346a2...a85

[AnonymBruker]

TS her. Glemte å skrive det, men pga selvmordstankene/planene som ofte oppstod i kjølevannet av mislykka forsøk på å nærme meg det motsatte kjønn, så er jeg har jeg naturligvis stor frykt for å bevege meg ut på noe sånt igjen. Har derfor ikke gjort noen forsøk på dette siden 2019. 

Anonymkode: 346a2...a85

[AnonymBruker]

Noen tanker etter å ha lest teksten din:

1. Hvorfor skammer du deg for å ha valgt det livet du har valgt? Er det fordi det ikke er A4? Har du lyst på A4 liv? Altså kone, 2,5 barn, hytte/campingvogn, båt og stasjonsvogn?

2. Du har forhåndsdømt deg selv. Du sier at siden du har noe medfødt som gjør deg annerledes utseende messig, så kommer du aldri til å få deg partner? 
Hva slags tull er dette? Du ser HINDRINGENE, ikke MULIGHETENE.

3. Jeg tror du henger deg opp i at "Jajaj,. jeg er alene og ingen vil være med meg, så da får det bare være sånn".
Det er INGEN, ABSOLUTT INGEN, som kommer hjem til deg, stryker deg i panna og sier "Stakkars deg som sitter her alene, bli med meg så skal jeg ordne alt for deg". Livet er DITT, DU er den viktigste i DITT liv. DU er den som må ta tak. 
Gjerne i samråd med psykolog for å bedre ditt selvbilde. Du må finne noe som gir deg mestringsfølelse. DU MÅ TA TAK OM DU VIL HA ENDRINGER.
 
4. Du trekker frem "En gjenganger er "Hvordan skal jeg kunne ta vare på andre, når jeg ikke klarer å ta vare på meg selv?" 
Du beskriver jo at du har en 100% jobb, og en hobby? Hallo? Skal du ikke være fornøyd med det? Du ligger ikke i grøfta uten å eie nåla i veggen. HALLO I LUKEN MANN. 

_____

Jeg kan trekke frem meg selv, kjenner meg igjen i store deler av teksten din, bortsett fra at jeg oppriktig tar meg selv i å tenke "Jeg vil gjerne være alene resten av livet, men hadde vært hyggelig med noe kos og samtaler med noen en gang i blant". Og da må jeg ut å snakke med folk da. 

Jeg presser meg ut på standup show, konserter, kino, treningssenter for å ha noe annet å gjøre enn bare jobb og sitte foran PCen som JEG liker å gjøre. Jeg er hjemmekjær, men vet at om jeg vil oppleve noe, så må jeg ut av den døra. Kommer fort i samtale med noen når jeg drikker pils alene før standup show, eller konsert. Reiser tilogmed på ferie til utlandet alene, fordi da MÅ jeg prate med noen. Jeg MÅ prate med hotell resepsjonen, jeg MÅ prate med kelner/servitør om jeg vil ha mat på restaurant. ALT hjelper.

 

Anonymkode: 64169...6f7

[Fountaine]

Du er i 100% jobb, har hobbyer men sliter litt med det sosiale?  Du sier jo at du lever greit med å være singel. Har du det bra med å leve slik du gjør nå eller vil du ha en endring? Man må ikke gjøre det som er normalt i samfunnet. Og dette høres ikke ut som depresjon eller sosial angst, ut ifra det du forteller.

[AnonymBruker]

Vanskelig for oss å si hva det kan være. Det virker som du isolerer deg mer og mer og at det vonde kommer fra sosiale ting. Det er du jo inne på selv. Vet ikke om depresjon passer helt. Det er vondt å bli avvist, men de fleste vil likevel ikke forsøke selvmord pga. det. Det ligger kanskje noe mer til grunn her, vonde ting i oppvekst e.l. som har gjort at du har et svært negativt syn på deg selv. Det du forteller om deg selv og din situasjon er ikke så ille, men du ser på det som veldig ille og dømmer deg selv utrolig hardt. Jeg tenker det beste er å overlate diagnostisering til dem som kan det. Håper at du vil oppsøke hjelp, jeg har stor tro på at du kan få det bedre hvis du kan åpne deg for en behandler og ta i mot veiledning. Det er skummelt i starten, men så går det mye lettere. ❤️ 

Anonymkode: b7aa1...9c5

[Amon94]

Jeg

[Amon94]

Jeg tror de to første her har misforstått litt og undervurderer situasjonen til TS. Tredjemann her er inne på det, det er ikke normalt å reagere med gjentatte selvmordtanker/planer når man opplever avvisning og at man frykter de intense følelsene/tankene så mye at man har unngått nye framstøt i mange år etter. At denne unngåelsen nå også gjelder venner og begynner å bli vanskelig ifht familie er slett ikke bra og ikke noe man skal ta lett på. At TS syns livet utenom alenetid i leiligheten er tomt og vanskelig er ikke rart, da det er tydelig at han ikke lever slik han egentlig vil (selv om han sier at det går greit nå, sier han jo samtidig at det skyldes at alke følelser er pakka bort - kjent forsvarsmekanisme). 

Tror ikke "ta seg sammen"-holdningen til førstemann her er veien å gå, virker tvert imot som om det er det TS har gjort for mye av tidligere. Her må det nok noe mer hjelp utenfra til, uten at jeg kan si hva det skulle bestå i heller. 

[flusa]

Jeg har det lignende,sliter veldig med det sosiale,spesielt nære mennesker som jeg kjenner godt.

Jeg har sosialangst og depresjon.

Så for meg,høres det veldig ut som sosialangst.

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 31.10.2023 den 12.59):

Jeg har noe medfødt som gir meg et noe annerledes utseende, som har gjort at jeg aldri har vært særlig aktuell for det motsatte kjønn. Dette er jeg selvfølgelig veldig bevisst på og det har nok påvirket holdningen min til å prøve, noe som har vanskeliggjort dette ytterligere.

Anonymkode: 346a2...a85

https://ungfaceit.no/

Kan dette være noe for deg TS? Dette er et selvhjelpsverktøy som er laget for ungdom med med en tilstand eller skade som påvirker utseendet, men det kan også brukes av andre.

Anonymkode: b7aa1...9c5