Jeg er utslitt - mannen gjør ingenting.

[AnonymBruker]

Jeg har kramret meg fast i håpet om at mannen skal bidra mer her hjemme i flere år, men nå begynner jeg å miste håpet.

Det skal sies at jeg ikke hadde så store forventninger i førsteomgang (ref. hans mamma som har servert alt på sølvfat siden har var liten, og still going strong), men etter så mange år, uten endring, så vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre..

Jeg og min mann har vært sammen i 12 år. Vi har to barn, og bor i enebolig. Mannen jobber 8-16, og jeg tar en bachelor.

Og her kommer den velkjente setninger alle gjerne husker å nevne i sin klagetale om mannen på kg : "jeg har en veldig snill mann".
For det er han jo. Men så er det jo hvordan man definerer snill da...

For det har seg sånn at jeg gjør alt her hjemme. Og da mener jeg ALT.

Eller... han leverer unga i barnehagen, går tur med bikkja og sitter på telefonen i sofaen med unga etter barnehagen. Men det er vel det.
... Også jobber han da. Jeg setter jo absolutt pris på det! Vi hadde ikke klart oss økonomisk uten hans inntekt. Så det er jeg absolutt takknemlig for.

^ forresten, når jeg sier "leverer unga i barnehagen", så mener jeg at han faktisk bare leverer de i barnehagen. Hvis ikke jeg hjelper til på morgenen så drar de ustelte, med håret i alle retninger, og gjerne i hverandres klær. Det er 4 år forskjell på barna, så størrelsen er ganske tydelig feil når du putter de på feil unge, men det bryr ikke han, virker det som.

Han liker også å kalle meg "mannen i forholdet" fordi det er jeg som pusser opp, fikser ting og vedlikeholder hus og hage. Han kaller seg "dama i forholdet" fordi han, som nevnt over, leverer barna i barnehagen.

Dagen hans ser typ sånn her ut : står opp, leverer barn i barnehagen, kommer hjem og setter seg på sofaen, spiser middagen jeg har laget, pusser tenna til minstemann, legger h*n i sengen, går ut av rommet, rydder kjøkkenet (50/50 i uken) og setter seg i sofaen. 

Det skal sies at etter flere år med, hva han ser på som kritikk fra meg, har han nå begynt å ta kjøkkenet. Der er vi ca 50/50 i uken. Så det er jo noe.

Bortsett fra den gangen det rett og slett ble for mye for han, hvor jeg fortalte han at : "du må ikke pushe deg selv så mye at du blir utslitt" 🙃, hvorpå han svarte : "det går bedre etter at jeg sluttet å ta kjøkkenet". 🙃

Så fint da! Det eneste du gjør... 

 

Dette innlegget ble bare helt kaos (HER hadde jeg tenkte til å avslutte innlegget første gang). Vi har nettopp hatt enda en diskusjon i kveld, hvor det rett og slett ble litt for mye for meg. Og derfor er jeg her. Jeg må først og fremst få luftet frustrasjonen min, men jeg trenger også hjelp...

 

La meg oppsummere, med litt tilleggsinfo for helhetens skyld.

Gift, vært sammen i 12 år, to barn, enebolig.

Har det fint sammen, sånn sett, bort ifra at jeg er utslitt fordi han ikke bidrar.

Han prøver oppriktig å hjelpe meg. Han forstår bare ikke hvordan, selvom jeg har gjort det ganske tydelig.

Han var den som hjalp meg å komme meg inn på høyskole. Han motiverte meg, og støttet meg. Evig takknemlig.

Men lite avslastning i hverdagen i FELLES HJEM, med FELLES BARN.

Jeg må vaske, rydde, pusse opp, passe på all informasjon som blir gitt fra barnehage/skole, lage budjsett, betale regninger (han sender meg bare en sms med regningene når han får en regning, og forventer at jeg tar hånd om det), planlegge hverdagen, legge frem klær (til og med ting han trenger på jobben må jeg legge forann utgangsdøra), oppvask, klesvask, henge opp klær, brette klær, legge klær i skuffene, legge frem klær til barna dagen før, rydde/vaske biler, bytte på senger, pakke til ferier/hytta (ja, jeg pakker også for han)......
Jeg kunne sikkert fortsatt i det uendelige... 

Jeg syntes det er så urettferdig. Jeg føler ikke at jeg får prestert 100% på skolen fordi jeg må gjøre alt her hjemme. Jeg føler at jeg setter meg selv, min fremtid og mine behov til side, fordi han bare ikke gidder.

Det er jo helt tydelig at jeg har overtatt rollen som mamman hans. Og ja, en god stund så lot jeg det bare være sånn fordi jeg orket ikke kranglingen. "Alt er min feil", "Du bare kritiserer alt jeg gjør", "Ingenting er bra nok".
 

Til slutt ble kommunikasjonen bedre, men da gikk vi fra ^ det over ^, til : "Jeg skjønner deg veldig godt! Jeg må skjerpe meg"...
Men det skjer aldri noe.

Jeg føler jeg har prøvd alt. Jeg har tatt opp problemet i alle mulige settinger, årstider og tider på døgnet. Jeg har prøvd å si det på en rolig måte, en kjærlig måte, en streng måte og en sur måte. Jeg har prøvd å forklare, vise, "snappe" opp følelser han har og lage en tråd mellom "den" følelsen og det jeg føler på. Skrevet lister med arbeidsoppgaver. Til og med hengt opp lister i skapet som han henter ut 10 glass og 7 asjetter i per døgn.

Ingenting hjelper.

I dag prøvde jeg nok en gang å forklare. Jeg prøver å legge tilrette for at han skal klare å gjøre ting, men det hjelper ikke. I dag fikk jeg nok (for 239213498324 gang i år), og igjen prøvde jeg å forklare hva som var galt.

"Jeg trenger hjelp! Jeg er utslitt! Bare litt!"

Han reagerer med sinne, og føler at jeg kritiserer han.

Jeg bryter ut i gråt, og prøver å presse ut "jeg trenger bare litt avlastning. Hva som helst", før jeg går inn på rommet og lukker døren.

Han legger seg på sofaen. Han føler motgang, så nå har han bestemt at han skal sove der i natt.

Han kommer etterhvert inn på rommet og sier "unnskyld".

Ofter bruker han tid på å forstå hva jeg mener, og ofte forlater jeg rommet for å gi han tid til å tenke over hva jeg har sagt. Da kommer han alltid etterpå og unnskylder seg.

Men igjen - hva hjelper det om det aldri skjer endring?

 

Nå føler jeg at min grense er nådd. Nå vet jeg ikke lenger om jeg klarer det mer. Jeg blir psykisk syk av å ha det sånn her. Jeg har ikke tatt meg tid til å prioritere meg selv siden før vi ble sammen, og jeg er sliten... Så jævlig sliten....

HVA GJØR JEG?

Heeeelt til slutt så må jeg nevne at han er veldig flink med unga. Gaminga har han for lengst lagt på hylla, og han er på ekte engasjert i barna (ikke i hvordan de ser ut på håret, eller hvordan de kler seg).

"Men han sitter jo på telefonen i sofaen med unga"! 
De er oppslukt i tven uansett og enser ikke at pappaen er det. Grunnen til at jeg nevnte nettopp det er fordi det hadde vært en gylden mulighet for han til å bidra i hjemmet. Men den sjansen benytter han ikke. Det går nemlig ikke ann å kombinere barn og husarbeid.

 

Anonymkode: 96b8e...5d7

[AnonymBruker]

Jeg ville sagt det veldig klart til ham:

"I alle årene vi har vært sammen har jeg måttet gjøre så godt som alt med hus, hjem, økonomi, barn. Nå er jeg helt utslitt av å være hushjelp, kokke, barnepasser, snekker, økonomiansvarlig, planlegger, gjennomfører alene, selv om vi faktisk er to voksne i dette forholdet og i denne familien. Jeg føler du tar meg for gitt, jeg føler meg utnyttet når du sluntrer unna det som er helt nomale ansvarsoppgaver for voksne familiefedre. Jeg er veldig glad i deg, jeg er veldig glad for at du støttet meg til å begynne på utdanningen. Men nå er det rett før jeg blir fysisk og psykisk syk, fordi du ikke er villig til å ta ansvar for halvparten som må gjøres for å drifte vår lille familie. Jeg har i mange år forsøkt på alle måter jeg kan for å nå frem til deg, få deg til å forstå alvoret. Du kunne jo bare tenkt deg selv om du måtte gjøre alt jeg gjør, i tillegg til jobb eller studier. Nå har jeg fått nok. Skal vi greie å redde vårt forhold og vår familie, så trenger vi hjelp, vi må i parterapi. I tillegg må vi to sammen sette oss ned og lage lister over ALT som må gjøres i familien hver dag, ukentlig, ulike sesonger og høytider, merkedager m.m. Og så må vi sette opp en detaljert plan over hva som må gjøres når, og hvem av oss som skal gjøre det. Og så MÅ begge to gjøre sine oppgaver uten å måtte bli bedt om det. Jeg elsker deg, jeg vil beholde familien vår samlet - men jeg nekter å fortsette som det har vært, at jeg nærmest er husslaven i forholdet. Vi må bygge opp igjen forholdet og livet vårt, for slik det er nå er det rett før jeg blir syk og forholdet tar slutt, hva enn av de to som kommer først fordi jeg ikke lenger orker å stå alene om alt. I morgen bestiller jeg parterapi. Er du villig til å bli med i parterapi og gjøre det som trengs for at vi skal redde forholdet og familien vår?"

Anonymkode: b87ed...752

[Mufle]

Parterapi er svada. Ingen der kommer til å få ham til å se lyset mer enn du har klart selv. Når det er kommet så langt som hos dere så tenker jeg at særbo er tingen, hvis ikke skilsmisse er aktuelt. 

Eller du kan rett og slett slutte med det du gjør. Fordi det er du som gjør at alt er slik, ved å ta ansvar og å fortsette å gjøre jobben som om han var et av barna dine. Du kan ikke endre ham nemlig, bare deg selv. 

[Rucula]

Hva med konkret oppgavefordeling og lister?

Altså, han skaø vaske og brette 3 maskiner med klær i uka

Hab skal vaske badene annenhver uke

Han er ansvarlig for handling og matlaging 3 ganger pr uke! 
 

Dere må komme frem til avtalen sammen. Og du kan ikke ta over for han. Men du kan konfrontere han om han glemmer det! Her blir det mikromanagement helt til han lærer. 
 

Han kan velge mellom dette og særbo!

[BobbySocks]

Liste. Og la han gjøre ting på sin måte da. Send ungene i barnehagen med feil klær, la de som jobber der ringe til han å klage. Forklar dem at far prøver å bli en voksen mann så han trenger tilbakemeldingene selv. 

[AnonymBruker]

Liste, enten på papir eller app. Listen må være konkret og tydelig, det nytter ikke å be om generell hjelp når han ikke ser noe. Det lille han gjør nå og være godt nok, selv om det ikke blir på din måte. Listen og fordelingen må skrives i felleskap slik at han ser hvor mye som faktisk gjøres 

Og så MÅ du slutte med å serve han - om han glemmer det han trenger til jobb eller ungene så må det være hans problem. Barnehagen kan få beskjed om å ringe den som har levert når noe mangler...

Anonymkode: fdb0b...410

[AnonymBruker]

Du skal slutte å be om avlastning.

Da bekrefter du jo bare for han at dette er ditt ansvar og jobb, som han kan velge å ‘hjelpe’ med, om han orker.

Vær tydelig på at han skal være med å dra lasset!

At han skal være ansvarlig for 50 % av alt som skal gjøres i hus, hjem og AS familien.

Krev at han skriver opp liste med det han gjør. Så skriver du opp liste med alt du gjør. 

Og vær aldeles klinkende klar på at om det ikke skjer reell endring nå, at han tar sitt ansvar for halvpartene av oppgave, så går det mot sykemelding for deg, og  skilsmisse. Hvordan har han tenkt å ivareta hjem og unger på egenhånd? Be han faktisk tenke gjennom det.

Han sier ting som ‘at du er mannen i huset’ for å sjarmere deg til å godta å gjøre alt. Selvfølgelig vet han at ting er vanvittig skeivt, men det er behagelig for ham å ha hushjelp.

Skriv ned absolutt alle oppgaver som må gjøres, og fordel dem. Eventuelt fordel ansvarsområder mellom dere.

Og så - gjør du ikke hans oppgaver for han!

Viktig!

For mannen er jo selvsagt ikke idiot. Han fungerer i jobb, og skjøtter sine arbeidsoppgaver der.

Men slutt å be om avlasting og hjelp - krev at han tar ansvar for 50 %.

Og bruk gjerne tall som 50 %, heller enn å si halvparten. Det oppleves gjerne mer konkret og vanskeligere å blåse bort av menn.

 

Anonymkode: fa2d0...a16

[AnonymBruker]

Jeg lurer oppriktig på en ting. Har han alltid vært så rotete? Sliter han med å konsentrere seg? Eller er han egentlig bare lat? 

Han ser jo ut til å oppriktig ønske å forbedre seg?  

Oppførselen hans er jo enten lat mann, eller så har han adhd av noe slag. 

Anonymkode: f9677...df1

[AnonymBruker]

Og - slutt å legge fram ting han trenger til jobb!!! Med en gang. 

Han er en voksen mann. Han får ta konsekvensene.

Kanskje på tide at han får feile og oppleve at han har ansvar for seg selv.

I samme slengen kan du erklære streik og:

- slutt å vaske hans klær

- slutt å skifte på hans halvdel av senga

- slutt å lage middag til ham

- slutt å kjøpe inn pålegg/drikke han liker

- slutt å kle på barna på morgenen

 

Og alt annet du gjør for ham. Slutt ‘enable’ ham - niks mer puter under armene!

 

Anonymkode: fa2d0...a16

[Snublefot62]

Så lenge du behandler han som en unge så blir han en unge.

[AnonymBruker]

Sett opp alt som trenger å gjøres i en liste.

Del den i to.

Ikke gjør hans ting.

Anonymkode: d77be...306

[AnonymBruker]

https://www.aftonbladet.se/nyheter/a/APnVz5/chatt-hur-jamstallt-ar-det-hos-dig

Anonymkode: 8dbfb...f71

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Sett opp alt som trenger å gjøres i en liste.

Del den i to.

Ikke gjør hans ting.

Anonymkode: d77be...306

Støtter denne!

Bruk samboer appen, da blir det veldig tydelig hvem som gjør mest. Legg inn alt du gjør

 

https://www.tek.no/nyheter/nyhet/i/8Qvxgw/norsk-husarbeidsapp-tar-av

 

Og så må dere komme dere til parterapi

Anonymkode: 7d95a...953

[AnonymBruker]

9 hours ago, AnonymBruker said:

men etter så mange år, uten endring, så vet jeg ikke lenger hva jeg skal gjøre..

Anonymkode: 96b8e...5d7

Innse at 'endring' aldri kommer. 

Anonymkode: 9ac91...db4

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen! Har brukt 20 år på å oppdra mannen. Når eg stilte krav ble jeg møtt med at jeg var «sur». 
Jeg var vel mer forbanna på slutten. Han tok til slutt hintet, og er sjelden vi krangler om husarbeid nå. Hender fortsatt jeg må be han sette på en vaskemaskin, men det er helt overkommelig.

Anonymkode: b8d36...89a

[AnonymBruker]

Det eneste som hjelper er lister, faste dager og fast fordeling av oppgaver. F.eks fast vaskedag torsdager, med en fast fordeling på hvem som har ansvar for hvilke rom. Annenhver gang til å måke snø/klippe plen/vanne hage. Den som kommer først hjem lager middag, den andre handler osv. Tror det eneste som hjelper på sånne menn er veldig faste rutiner, som blir godt innarbeid. Og du må aldri godta at de flyter ut, eller gjøre hans oppgaver.

Hjelper det ikke, får du gå til full streik!

Anonymkode: a20a9...23c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg ville sagt det veldig klart til ham:

"I alle årene vi har vært sammen har jeg måttet gjøre så godt som alt med hus, hjem, økonomi, barn. Nå er jeg helt utslitt av å være hushjelp, kokke, barnepasser, snekker, økonomiansvarlig, planlegger, gjennomfører alene, selv om vi faktisk er to voksne i dette forholdet og i denne familien. Jeg føler du tar meg for gitt, jeg føler meg utnyttet når du sluntrer unna det som er helt nomale ansvarsoppgaver for voksne familiefedre. Jeg er veldig glad i deg, jeg er veldig glad for at du støttet meg til å begynne på utdanningen. Men nå er det rett før jeg blir fysisk og psykisk syk, fordi du ikke er villig til å ta ansvar for halvparten som må gjøres for å drifte vår lille familie. Jeg har i mange år forsøkt på alle måter jeg kan for å nå frem til deg, få deg til å forstå alvoret. Du kunne jo bare tenkt deg selv om du måtte gjøre alt jeg gjør, i tillegg til jobb eller studier. Nå har jeg fått nok. Skal vi greie å redde vårt forhold og vår familie, så trenger vi hjelp, vi må i parterapi. I tillegg må vi to sammen sette oss ned og lage lister over ALT som må gjøres i familien hver dag, ukentlig, ulike sesonger og høytider, merkedager m.m. Og så må vi sette opp en detaljert plan over hva som må gjøres når, og hvem av oss som skal gjøre det. Og så MÅ begge to gjøre sine oppgaver uten å måtte bli bedt om det. Jeg elsker deg, jeg vil beholde familien vår samlet - men jeg nekter å fortsette som det har vært, at jeg nærmest er husslaven i forholdet. Vi må bygge opp igjen forholdet og livet vårt, for slik det er nå er det rett før jeg blir syk og forholdet tar slutt, hva enn av de to som kommer først fordi jeg ikke lenger orker å stå alene om alt. I morgen bestiller jeg parterapi. Er du villig til å bli med i parterapi og gjøre det som trengs for at vi skal redde forholdet og familien vår?"

Anonymkode: b87ed...752

Gud, det der var langt. 

Anonymkode: 1a8a4...eb0

[AnonymBruker]

Etter så mange år, vil det ikke skje noen endring hos han. Dere kan rett og slett ikke være sammen. Alle kan faktisk lære seg å få en boevne. Vi kvinner er ikke utstyrt med gener som gjør oss bedre og mer egnet til å vite størrelsen på barnas klær og sko, som klarer å se framover og planlegge deretter.

Om han virkelig hadde ønsket å lære seg dette, så hadde han det. Han kunne feks observert hva og hvordan du du gjorde ting, han kunne bedd om råd og tips til å bli bedre. Men nei, han oppfører seg som en vanskelig unge i verste trassalderen. Han sier unnskyld, men gjør ingen innsats i å endre seg og faktisk bidra i familien as. Hans eneste bidrag er penger. Dette får du også via barnebidrag.

Anonymkode: 755b8...0b0

[AnonymBruker]

Går dere fra hverandre, og han har 50 /50, så vil han jo måtte fungere. Det er så fascinerende med eksen da han ble alene med ungene hvordan han plutselig innså at han måtte gjøre noe. 

Det er veldig mulig å få til i samme hus også. Hvorfor lager du middag hver dag? La være med det. Det er hans tur å lage middag og rydde kjøkken 50 % av tiden. Det er klart at det er greit å lage middag når du er hjemme før han, men det er ikke nødvendig. Du skal sitte med skole da, og han skal ta middag. 

Du tar jo mange oppgaver som du ikke skal ta. Du må slutte med det. Kommer han hjem og det ikke er middag, så vi han jo måtte begynne å lage middag. Bretter han klær og legger på plass til ungene, så vet han hvem det er sine klær. Han blir kjent med klærne. Må han legge fram klær til ungene hver dag, så får han en rutine og en tanke rundt det. 

Så det førte som må skje er bare å bestemme at han bretter klær mens han sitter i sofaen, og legger på plass. Det er jo en utmerket anledning. Så lager han middag med alt som hører til annen hver dag. Da har du kommet et skritt på veien. 

Anonymkode: fae47...a09

[AnonymBruker]

Så i 12 år har du muliggjort denne mannens latskap og nå er begeret nådd? 

Det skjønner jeg for så vidt men ris til egen bak tenker jeg.  Dette vil aldri endre seg, du får velge å ta han som han er eller la være. 

Anonymkode: 5865f...147