Barn som blir introdusert tidlig i et forhold?

[AnonymBruker]

Er ikke det litt tidlig? Tenkte blant annet på Dennis Poppe? 
Nettopp blitt sammen og får møte barnet med en gang…

Anonymkode: e7609...a6f

[AnonymBruker]

Synes man skal bruke lengre tid til yngre barnet er. Når barna er 12 år + er de så store jeg synes man skal slutte å fjase med å kalle kjæresten for "kun en mannlig venn" osv. Kall en spade for en spade og lær barna/ungdommen om livet gjennom å være en god rollemodell. Forklar at man dater, man har blitt glad i hverandre og ønsker å være kjærester. Forklar de hva kjærester betyr, hør med barna/ungdommen hva de ønsker av informasjon og om de ønsker å møte vedkommende. 

Jeg følger ikke med på hva Dennis Poppe driver med. 

Anonymkode: f6ddf...f1a

[AnonymBruker]

Helene er neppe særlig oppegående

Anonymkode: 7a39a...5a5

[SPOCA]

I utgangspunktet er jeg helt enig.

I mitt tilfelle fikk jeg møte min stesønn etter å ha vært sammen med samboer i 2 måneder. Det var virkelig ikke meningen, jeg var egentlig ganske tydelig på at jeg ikke ønsket det så tidlig, det samme med far. Det hadde mest med at jeg er alt eller ingenting, enten er jeg all in for det som er min stesønn, eller vi gir det tid til jeg kan gå all in. Jeg ville ikke investere mye følelser i et barn, for så å få det revet vekk fra meg, og sånn er det jo for barnet også. Samtidig har barnet spesielle behov, så jeg var jo også skeptisk fordi jeg ikke ville være en byrde eller oppleves som en ny person som kan være vanskelig å forholde seg til.

Men, mor til barnet hadde andre planer. Mor prøvde å sabotere samvær, far satte seg på bakbena da mor ville ta barnet med på reise, fordi han mistet samvær (dette var før 50/50, og hun ville da ta av det lille samværet far og barnet allerede hadde fra før). Uansett, mors forslag var å ta med meg på reisen, så det var faktisk hun som pushet på. Og sånn skjedde det at jeg møtte barnet før jeg egentlig skulle.

Det viste seg å gå strålende, og dette vesle barnet med sine spesielle behov ble veldig knyttet til meg tidlig, og jeg til barnet. Det var kjærlighet fra første stund for oss begge. Det skal også sies at vi skjønte det skulle være min samboer og jeg resten av livet veldig tidlig, og nå lever vi jo som en familie på andre året. Men klart, jeg ser jo at det kan virke veldig tidlig for andre. Og jeg forstår at noen kan reagere.

Samtidig ser vi jo nå hvor viktig vi er for hverandre, og har vært det fra start. Jeg kan avlaste min samboer, og min samboer avlaster meg. Det er krevende med barn med tunge diagnoser som trenger at man er på 24/7, og samboer sier jo selv at uten meg vet han ikke helt hvordan han skulle fått det til å gå opp. Nå klarer han å holde på en 100% jobb, samtidig som han følger opp sitt barn, men det er også fordi jeg legger til rette, ordner logistikk, tar meg av barnet når far må jobbe (jeg tar fullt ansvar for barnet når det er samvær, far jobber og jeg har avspasering/ferie siden jeg er lærer). Jeg gjør det jo mulig for far å kunne være mer tilgjengelig, ellers måtte han kanskje jobbet redusert eller slitt seg fullstendig ut.

Så ja, nei, jeg ville nok ikke gjort det på den måten igjen, muligens, men så ble livet som det ble, og da må man bare stå for at det ble slik. Det var en risiko, det er det ingen tvil om.

[AnonymBruker]

Syns man bør ha respekt nok for sine egne barn til å vente 6 mnd, helst ett år,før man i introduserer barna så ungene slipper forholde seg til foreldres korte affærer..

Anonymkode: f4fee...164

[Gjest Anonymus Notarius]

Møte er jo greit nok, det vil si at ungene vet at mor/far har kjæreste og treffer på vedkommende i blant (ungene møter vel vanlige venner i blant uten å ta skade av det). Det synes jeg ikke gjør noe, i alle fall ikke når det er snakk om store unger - mer merkelig å lyve for ungene og snike seg rundt for å møte kjæresten.

Å la ny kjæreste bli en del av hverdagen bør man derimot vente lenge med, uansett alder på ungene, men spesielt om de er små.