Enslig mor og gravid igjen

[Gjest 69modell]

Jeg er egentlig "godt voksen" og er alene med en 12 åring. Det siste året har jeg hatt en elsker jeg treffer "når begge føler for det ". Vi treffes aldri utenom sexen men jeg liker han veldig godt og er vel egentlig innerst inne litt "svak" for han selv om jeg ikke vil påstå jeg er forelsket. Kunne nok fort blitt det men siden han er litt vanskelig å komme inn på og har endel å stri med så har jeg bevist prøvd å unngå å bli det.

Denne karen har altså et brutt ekteskap bak seg der exen tok med hans 3 barn og flyttet 50 mil unna, noe jeg vet han enda sliter med. Han savner ihvertfall barna sine svært mye, og sliter fordi han ikke kan se dem så ofte han vil.

Nå har jeg oppdaget at jeg er gravid. Jeg er helt i villrede og føler ikke at jeg har noen å prate med. Det er ingen i min bekjentskapskrets som vet at jeg har en jeg treffer på "den måten" og jeg har aldri nevnt han så mye som med en bisetning engang overfor venniner eller andre. Jeg tenker på hva alle vil tro om meg om jeg skulle få et barn til uten å være sammen med far til barnet, og jeg er rett og slett flau over meg selv.

( Far til barn nr 1 er inne i bildet og har samvær selv om vi aldri har vært kjærester bare for å ha det sagt)

Og hvordan skal jeg klare å fortelle dette til elskern min ? Jeg vet at han er voksen og dermed får ta sin del av "ansvaret", men på den annen side så føler jeg skyld fordi jeg på en måte "ødelegger" enda mer for han. Det har jeg rett og slett ikke lyst til.

Og guttungen min da som snart er tenåring. Han skal få en søster/bror og mora har ikke kjæreste engang Uff i miljøet her vi bor så kommer han sikkert til å bli kjempeflau pga meg.

Og bare tanker på alle kommentarene og spm og ikke minst selvmedlidende blikk fra familie, venner, arbeidskollegaer er noe jeg ikke orker tanken på engang.

Når jeg tenker rasjonelt på det burde jeg ta abort. Men jeg har altid trodd at det er noe jeg aldri kom til å gjøre selv. Jeg er jo passert 35 og hva er sjangsen for at jeg en gang i fremtiden skal få flere barn? Men det er jo egoistisk å tenke sånn også selv om den biologiske klokka selvfølgelig er et element som spiller inn.

Jeg skulle ønske ting var annerledes og at jeg hadde noen å glede meg sammen med. Det stikker å lese tråder om hvor lykkelige pappaen er og nærmest bærer den gravide på gullstol gjennom hele svangerskapet. Jeg opplevde ikke det første gangen og får jeg dette barnet kommer jeg ikke til å oppleve dette nå heller.

Og på en måte vil de bli verre nå føler jeg fordi 1 barn når man er alene føler jeg de fleste ikke har så mange problemer med, men 2???

Og det var litt vondere enn jeg hadde trodd å ligge på barsel å bare få besøk av familie og ingen pappa.

Er det noen her som har vært eller er i noenlunde samme situsajon?

[Jellyfish]

[Gjest Gjest]

Hei.

Var i nogenlunde samme situasjon som deg for ett år siden. Er alene med en datter på 7, og hadde ett sekxuelt forhold til en mann. Vi var ikke kjærester, han hadde ett barn fra før av som han hadde fått "mot sin vilje" om man kan si det sånn. Han er selfølgelig veldig glad i datteren sin og har samver med henne, men samtidig valgte moren til barnet å slutte på piller uten at han var klar over det, så jeg vet at det har vært veldig sårt for han.

Jeg valgte å ta abort, har det tøft nok som alenemor til en. Dessuten hadde jeg forsonet meg med tanken på at jeg ikke skulle få flere barn. Er nå 36 år, og ønsket ikke å bli alene med en til. Hadde vi vært to hadde det kanskje vært andelredes.

Jeg syntes ikke det var så ille å foreta en abort, for jeg tenkte ikke på det på et "barn" på samme måte som da jeg gikk gravid med datteren min. Har heller aldri tenkt at jeg valgte feil.

Jeg fortalte det til elskeren min før jeg tok abort, og han var veldig støttende og sa han hadde stilt opp uansett hva jeg hadde valgt, selv om jeg tror han og var veldig glad for valget.

Ellers vil jeg bare gi deg en stoor klem

[Gjest Gjest]

Det første du må gjøre er å snakke med elskeren din om dette.

Dersom han ikke vil ha fler barn må du respektere dette. Og du har helt rett i at folk vil se ned på deg dersom de får vite at du har bltit gravid med en elsker som ikke vil ha fler barn. Han kan da føle seg lurt av deg.

Og ja, det ER egoistisk å tenke sånn at den biologiske klokken tikker, du kan ikke ødelegge flere liv bare pga du er babysyk.

Snakk med elskeren din, kanskje han har lyst på barn og at dere evt kan bli sammen?

[Gjest provosert]

må si jeg blir litt irritert av noen innlegg her. Hun skal respektere hvis han ikke vil ha flere barn??? Så hvis han ikke vil skal hun ta abort??? Noe så dumt! Han var da selv med på dette og det er vel ikke bare kvinnene som vet at det kan bli barn av sex. Og litt snakk og sånn blir det alltid,men det går nok fort over, folk får nok fort noe annet å snakke om.

Syns du skal gjøre det du føler for selv,det er tross alt du som skal bære frem og ta deg av dette barnet. Og det er jo ikke egoistisk å ikke ta abort selv om du er i den alderen.

Skjønner ikke helt de som mener at hvis elskeren vil ha barn da er det greit,men hvis han ikke vil da skal du ta abort.

Hvis han var så redd for å få barn burde han ta mer ansvar selv,er jo alltid kvinnene som må passe på dette.

Uansett, lykke til! Du er iallefall ikke egoistisk hvis du velger å få barnet

[Annie]

Det første du må gjøre er å snakke med gravøren. SÅ må DERE ta det derfra.

[suzie]

Det første du må gjøre er å snakke med elskeren din om dette.

Dersom han ikke vil ha fler barn må du respektere dette. Og du har helt rett i at folk vil se ned på deg dersom de får vite at du har bltit gravid med en elsker som ikke vil ha fler barn. Han kan da føle seg lurt av deg.

Og ja, det ER egoistisk å tenke sånn at den biologiske klokken tikker, du kan ikke ødelegge flere liv bare pga du er babysyk.

Snakk med elskeren din, kanskje han har lyst på barn og at dere evt kan bli sammen?

←

HEI!!!!!!

Ærlig talt: Det er ikke hans følelser som er det viktigste når det gjelder dette barnet!!!! Det er du som er gravid og det er du som må gjøre det som er riktig for deg. Først og fremst!!!!Du må ikke ta en abort for å respektere hans ønsker! Er det sex, er muligheten for barn der. Det må han respektere, og det er du som tar valget - ikke han!!!

[Gjest Gjest]

Drit i folkesnakket! Folk finner NOE å snakke om samme hva man gjør eller ikke gjør.

Du virker å være ei flott dame med kontroll på livet og alt. Snakk med mannen, men la DINE EGNE følelser råde. Hva vil DU når du slutter å tenke på alle andres beste først?

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Heisann

Jeg er ikke så enig i alle kommentarene du har fått til nå. Jeg er enig i at du bør snakke med elskeren din om dette barnet. Men jeg synes du skal legge frem problemet slik som du gjør det her i dette inlegget. Det er et barn som overhodet ikke er planlagt og at du tenker mye på hva folk vil si osv.I tillegg til at du selvsagt er bekymret for hva han tenker. Fortell også at dette med den biologiske klokken som kan gjøre det vanskelig for deg å få flere barn, og at dette kanskje blir din eneste sjanse. Jeg synes også at du skal fortelle at du er veldig usiker og har mange vanskelige tanker rundt denne graviditeten. For meg høres det ut som om du helst ikke ønsker å ta abort, og det synes jeg også det er viktig at du prøver å formidle til eleskeren. (Vet ikke helt hvordan, men ...)

Jeg tenker også på sønnen din, for han kan det kanskje være hyggelig å få en bror eller søster? Dersom du velger å beholde barnet har han fått noe som han vil takke deg mye for når han blir stor. Det er jeg helt sikker på. Fikk selv en bror da jeg var tolv år. Aldersforskjellen er så stor at det aldri var snakk om søskensjalusi, jeg syntes det var litt pinlig da mamma gikk gravid, men da broren min var født var det så spennende med en ny person i familien. Jeg var kjempestolt og fikk delta mye i oppdragelse og omsorg av broren min. Det rare er også at jeg selv mener at det hjalp på "tenåringsfaktene" mine at jeg hadde en liten bror som jeg skulle være et forbilde for.

Nå er lillebror snart konfirmant, og jeg er superglad for å ha et søsken, nå som han er eldre snakker vi mye sammen, "baksnakker" foreldre ;-)og har et fantastisk forhold. Jeg er veldig glad for å ikke være enebarn...

Kjenner også en som var enebarn til han var 13, og han og lillebroren som i dag er 30 og 17 år har et kjempegodt forhold. Dersom sønnen din skal få glede av et søsken, tror jeg at det er viktig at han fortsatt er såpass ung. Han skal bo hjemme noen år til, og enten du tror det eller ei, så vil han ha glede av et søsken. (jeg tror det er verre å få et søsken som 18 eller 19 åring, for da får man ikke bo sammen med søskenet, og flytter snart hjemmefra.)

Mange ting å tenke på, dette ble et langt innlegg. Håper du finner den løsningen som passer best for deg.

Jeg råder deg iallefall til IKKE å tenke på folkesnakket...

[Gjest Utlogget nå]

Jeg er veldig enig med gjest anonym her. Er selv barn av alenemor og med en far som hadde tre barn fra før med to mødre. Selvsagt har det blitt snakket! Men jeg har aldri hatt noen problemer med det, min mor har ikke hatt problem med det, og heller ikke mine søsken. (Så vidt jeg vet da )

Min storebror var rundt 10 år da jeg kom til verden, og han og jeg har et kjempegodt forhold. Mine eldre halvsøsken på farsiden har jeg kontakt med, men det er han jeg har bodd sammen med som er meg nærest. Snakk med elskeren din du, og ta det derfra. Uansett hva dere kommer frem til-Lykke til!

[Gjest vsn]

Jeg var alenemor da jeg fikk nr 2. Det gikk helt greit på føden selv om jeg ikke hadde en pappa til ungen. Akkurat det hadde jeg gruet meg til på forhånd: at det skulle bli sårt å se på andre som hadde en stolt pappa der. Men jeg syntes ikke det var sårt, bare koselig.

Jeg tror ikke det er så lurt å bruke argumentet "dette kan være min siste sjanse" for å beholde ungen. Da tror jeg fyren føler seg brukt. Faktisk synes jeg ikke du trenger argumentere. Det er nå rart med det at når man vet man er gravid (selv om det ikke er planlagt) så er det ikke enkelt å tenke tanken på abort. Det vokser jo "noe" inni oss. Hjelp, skrekk og gru, og gud så fantastisk

Og siden han har lært om blomster, bier etc etc, så må han da skjønne hva sex kan føre til. Enten får han være med å ta hand om ungen, eller la være.

Folkesnakk bryr iallefall ikke jeg meg om. Jeg tror også som andre her at ditt første barn vil bli glad for å få søsken.

Lykke til

[Gjest Gjesta]

Heisann

Jeg er ikke så enig i alle kommentarene du har fått til nå. Jeg er enig i at du bør snakke med elskeren din om dette barnet. Men jeg synes du skal legge frem problemet slik som du gjør det her i dette inlegget. Det er et barn som overhodet ikke er planlagt og at du tenker mye på hva folk vil si osv.I tillegg til at du selvsagt er bekymret for hva han tenker. Fortell også at dette med den biologiske klokken som kan gjøre det vanskelig for deg å få flere barn, og at dette kanskje blir din eneste sjanse. Jeg synes også at du skal fortelle at du er veldig usiker og har mange vanskelige tanker rundt denne graviditeten. For meg høres det ut som om du helst ikke ønsker å ta abort, og det synes jeg også det er viktig at du prøver å formidle til eleskeren. (Vet ikke helt hvordan, men ...)

Jeg tenker også på sønnen din, for han kan det kanskje være hyggelig å få en bror eller søster? Dersom du velger å beholde barnet har han fått noe som han vil takke deg mye for når han blir stor. Det er jeg helt sikker på. Fikk selv en bror da jeg var tolv år. Aldersforskjellen er så stor at det aldri var snakk om søskensjalusi, jeg syntes det var litt pinlig da mamma gikk gravid, men da broren min var født var det så spennende med en ny person i familien. Jeg var kjempestolt og fikk delta mye i oppdragelse og omsorg av broren min. Det rare er også at jeg selv mener at det hjalp på "tenåringsfaktene" mine at jeg hadde en liten bror som jeg skulle være et forbilde for.

Nå er lillebror snart konfirmant, og jeg er superglad for å ha et søsken, nå som han er eldre snakker vi mye sammen, "baksnakker" foreldre  ;-)og har et fantastisk forhold. Jeg er veldig glad for å ikke være enebarn...

Kjenner også en som var enebarn til han var 13, og han og lillebroren som i dag er 30 og 17 år har et kjempegodt forhold. Dersom sønnen din skal få glede av et søsken, tror jeg at det er viktig at han fortsatt er såpass ung. Han skal bo hjemme noen år til, og enten du tror det eller ei, så vil han ha glede av et søsken.  (jeg tror det er verre å få et søsken som 18 eller 19 åring, for da får man ikke bo sammen med søskenet, og flytter snart hjemmefra.)

Mange ting å tenke på, dette ble et langt innlegg. Håper du finner den løsningen som passer best for deg.

Jeg råder deg iallefall til IKKE å tenke på folkesnakket...

←

Synes dette var kjempefint skrevet. Nå er jeg imot abort da, så jeg skal ikke råde deg når det gjelder hva du bør gjøre.

Men hvem vet, kanskje han føler det samme som deg og gjerne vil ha dette barnet?

Jeg har to mye yngre søstre (11 og 17 år yngre) men alle er med samme mamma og pappa da. Men jeg har ihvertfall mye glede av de og er veldig glad for at de er i livet mitt.

Håper du finner ut hva du skal gjøre! Lykke til

[Gjest Betty Boop]

Drit i folkesnakket! Folk finner NOE å snakke om samme hva man gjør eller ikke gjør.

Du virker å være ei flott dame med kontroll på livet og alt. Snakk med mannen, men la DINE EGNE følelser råde. Hva vil DU når du slutter å tenke på alle andres beste først?

←

Veldig enig i dette!

Det blir neppe noen dans på roser, men det er du forberedt på. Du har gått denne veien før. Kanskje overrasker han deg?

Viktigst av alt er vel at det er du som må leve med avgjørelsen uansett hva den blir. Stol på magefølelsen din.

[Gjest Gjest]

Jeg kjenner ei som har to barn alene -med to fedre. Den første var nok resultat av uplanlagt ungdomsskjærlighet, den andre ble født mange år seinere og med en far som nekter å ha kontakt. Uansett: Moren til disse barna (som er ganske store i dag) er ei kjempeflott dame, barna har et veldig godt forhold til henne og seg i mellom, og de har blitt "folk" og vel så det begge to.

Så alt kan gå, selv om man ikke har et ideelt utgangspunkt. Vil uansett oppfordre deg til å ta det opp med elskeren din, selv om avgjørelsen til syvende og sist er din.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

takker så mye for innspill og tilbakemeldinger.

Har ikke tatt kontakt med pappaen enda. Er bare 5 uker på vei og jeg har noe som ligner på ganske sterke menssmerter så det er fult mulig dette ordner seg selv på naturlig vis.

I tilfelle jeg lander på abort så vil jeg neppe fortelle noe som helst. Tror han vil være like glad med å være "uvitende" om akurat det.

Jeg ser ikke for meg at det "blir oss to" og at han skulle bli glad om jeg velger å ikke ta abort. Da har jeg mye større tro på det andre alternativet at han aldri kommer til å ha noe med hverken meg eller ungen. Har ikke lyst til å ødelegge livet hans selv om han på ingen måte kan hevde han har blitt lurt. Jeg føler faktisk skyld selv om jeg VET at det er en urasjonell følelse og at det er jeg som til syvende og sist har det siste ordet.

Det med folkesnakk kan jeg nok heve meg over. Burde jo være immun siden jeg har vært gjennom dette før

[Gjest Gjest]

Har du vurdert abort, kanskje?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Har du vurdert abort, kanskje?

←

Holder alle muligheter åpne. Også abort.

[Gjest Gjest_Lise_*]

Bare behold barnet, det går helt sikkert fint. Ikke bry deg om andre, bare deg selv.

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Vel jeg har fått konstatert at jeg har hatt en spontanabort så da er jo den saken ut av verden. Er glad jeg ikke hadde rukket å sagt noe til faren selv om det er litt kjipt å ikke ha noen å dele skuffelsen med. Vet jeg ikke har "lov" til å føle meg deppet pga av omstendighetene men det går vel over.

Takk til alle som har svart"

[Gjest Gjest]

Litt trist synes jeg. Oppi alt sammen. Og så tenker jeg at du fortjener en mann som faktisk vil ha deg, og eventuelle "uhell", og barnet ditt. Og alt i hopes. En ordentlig kjæreste.

Men det ordner du vel hvis du vil selv.