Og alt hun ville, var å krype tett inntil

[AnonymBruker]

Og alt hun ville, var å krype tett inntil. 

Armene hans rundt henne, det korte glimtet av ren og skjær lykke. 

Det var møter i hemmelighet. 
Noen få. 
Få, men mange nok, til at hun kunne leve en stund på dem, og lenge etter. Fine nok, til at de gjorde inntrykk. 
Til og med første møte blant venner uten at de hilste, og en klein opplevelse på fest senere, gjemte hun trygt på innsia. 

Kunne smile skjevt av det, og tenke at skjebnen var litt av en drittsekk.
Nesten like drittsekk som han som kyssa henne i mørket på skogtur og forførte henne en mørk høstkveld for sju lange og like mange breie sia, og drittsekker var hun svak for, særlig de som Ham. Som bare fortsatte å være der etterpå, enda hun ikke forstod det. 
Men det var jo dét hun ville. 
Små meldinger. 
Gjensidig oppmerksomhet. 
Hverdager, lysglimt, møkkadager, alt imellom, og nesten hver kveld, noen få ord før leggetid. 
I årevis. 
Og det var så galt, for han var ikke for henne, men hun kunne ikke annet enn å være glad for ham. 
Det var de kveldene i skjul, og nettene hvor de elsket, som om natten var deres siste.
Og det var bare de to. 
Og det var fint.
Det var fint og det var de to og det var uvant trygt og det var altoppslukende. 
Med hjertet i halsen, eller i hånda, 
Det var lovnader og ønskedrømmer hvisket i øret. 
Han sa alt hun ville høre, og han visste det, og hun visste det. 
Der og da var øyeblikket, de to, alt hun ville. 
Hun enset lykke, og det var ikke sånn hun hadde forestilt seg at lykke skulle føles. 
Det var pur forelskelse og barnslig blyghet og gjensidig nysgjerrighet og sterke følelser og nesten
kjærlighet, 
kanskje,
sterke ord.
Så kanske, kanskje ikke kjærlighet,
men et vagt håp, helt innerst bak der, om at det var gjensidig og at hun betød noe, kanskje, og framtia.
Hviska i øret. 
Framtia var så langt borte, der og da. Men allikevel innafor rekkevidde - om så for bare ei kort natt,
enda hun visste så godt, så innmari mye bedre, at hun tok ikke orda hans for gitt, selv om hun skulle ønske seg alt. 

Tett inntil, 
Hun ville ikke sovne, men morgenen kom og da var hele natta bare fortid igjen. 
Dagslyset, ubønnhørlig, med bud om virkeligheten og alt det som verken var eller burde - men kunne vært,
var igjen bare ord i natta.

Anonymkode: 25eb5...7e5