Svært fortvilet over unormal familiesituasjon

[AnonymBruker]

Jeg er veldig lei meg over hvordan livet har blitt og det plager meg hele tiden. Jeg er singel, har ikke barn og har heller ikke nieser/nevøer. Heldigvis kan man kanskje si. For problemet omhandler søsken først og fremst. Og meg selv. Alle er godt voksne.

Uten å gå i detaljer så sørger jeg over at ingen av oss er normale. Vi er rare og sære alle mann, på forskjellige måter. Alle har noen store issues og alvorlige problemer de/vi står i. Vi snakker alvorlig psykisk sykdom, angst, depresjon, sinneproblemer, arbeidsledighet og til og med fengselsstraff i årevis.

På sett og vis er jeg den med best utsikter for et normalt liv, men sliter selv med negative tanker, angst, depresjon etc. Tviler sterkt på at jeg noengang kommer til å leve et a4 liv som er det eneste jeg ønsker. Jeg jobber 100 %, men tjener ikke så godt. Dessuten vegrer jeg meg for tanken på at eventuelle barn skal fødes inn i en familie med så mye negativt.

Det er ingen som hater hverandre i familien min og alle er på talefot. Men det er bare så mye negativt at jeg blir nedtrykt. Vanskelig å høre på andre jeg kjenner at de skal gifte seg, få barn nummer 3 eller andre fine ting, mens de nye sakene i min familie omhandler psykiske vansker av alvorlig grad eller at noen kanskje må i fengsel. For det er hverdagen min.

Dette gjør at jeg sliter i jobben, har dårlig humør og gir rett og slett til tider litt beng i hele jobben. Jeg har ikke en jobb hvor innsatsen min legges mye merke til, så lenge jeg er fysisk på jobb ser alt bra utad. Så jobben er i mer eller mindre grad meningsløs. Jeg jobber for å tjene penger slik at jeg kan lure meg selv til å tro at jeg er normal og kan få et normalt liv.

Vet egentlig ikke hva som er hensikten med dette innlegget. Om noen har noen råd, så bare fyr løs.

Anonymkode: 2253b...860

[Tomas77]

Synes du høres fornuftig og reflektert ut egentlig. Må være drit vanskelig. Spesielt som du sier hvis du er den mest oppegående men uten ressurser nok til å dra flere opp. Hvor gamle er dere? Altså du og søsken. 

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Tomas77 skrev (14 timer siden):

Synes du høres fornuftig og reflektert ut egentlig. Må være drit vanskelig. Spesielt som du sier hvis du er den mest oppegående men uten ressurser nok til å dra flere opp. Hvor gamle er dere? Altså du og søsken. 

 

 

 

 

 

Takk. Jeg er nok den i søskenflokken som er minst skolesmart og er minst ressurssterk sånn egentlig, men likevel roter mine andre søsken seg oppi ting. Den som er svært psykisk syk kan selvfølgelig lite for det, men det er vondt å tenke at h*n ikke får utløst potensialet sitt. Men som pr. idag ikke kan ta vare på seg selv engang. Et annet søsken kan bli sittende i fengsel i åresvis. At ingen kan/vil ha et a4 familieliv er også en sorg. Jeg er lei negative nyheter og ser med misunnelse på de tilsynelatende velfungerende familiene.

Vil egentlig ikke gå mer i detaljer på det. Kan si at vi alle er voksne og fra 30-årene og oppover.

Anonymkode: 2253b...860

[AnonymBruker]

Slike ting kan jo være genetisk, at dere har litt genetisk sårbarhet for å få dårlig psykisk helse.

Hvordan er tilstanden til deres foreldre? Har de også slike problemer?

Anonymkode: 6f9c3...e5b

[Tusjpenn]

Har du noe nettverk og venner som du omgås? Jeg tenkte mye som deg før, at de med de ytre faktorene på normalitet er normale, men mange er jo helt blåst. Det er holdninger jeg holder for meg selv såklart. Etter å levd en stund og hatt kontakt med masse ulike folk, har jeg skjønt at det finnes mye rart der ute. Tacofredag og 1,2 barn betyr ikke «normal i hodet». Finnes dessverre mange emosjonelt frakoblede foreldre. Synes du virker oppegående og reflektert som tenker på hva et eventuelt barn vil bli født inn i. Jeg synes ikke du skal gi opp drømmen din. 

[AnonymBruker]

42 minutter siden, AnonymBruker said:

Slike ting kan jo være genetisk, at dere har litt genetisk sårbarhet for å få dårlig psykisk helse.

Hvordan er tilstanden til deres foreldre? Har de også slike problemer?

Anonymkode: 6f9c3...e5b

Og/eller nedarvet familiekultur, dvs. hva nye generasjoner har lært - og ikke lært - i oppvekstmiljøet. Jeg kommer selv fra en familie med mye problemer, og kan se hvordan mye i nåtid er følger av ting som andre gjorde for lenge siden.

På samme måte som de som fødes inn i s.k. ressurssterke familier har muligheter, så blir det et annet utgangspunkt for de som ikke har slik bakgrunn.

Anonymkode: dfd12...fa1

[AnonymBruker]

Jeg er i ganske lik situasjon. Ingen oppadgående familie. Ingen «normale». Man får jo ikke gjort noe med det da.. Jeg har mitt liv, min familie, og prioriterer dem. Jeg kan ikke trykke meg ned med alt familien rundt meg kommer med, jeg begrenser hjelp og støtte til de for å verne meg selv. De er voksne mennesker og må ta vare på seg selv. 

Jeg føler også på det når andre feirer bryllup eller runddag, nyfødte barn eller har juleselskap. Det er ikke «normalt» hos oss. 

Slik det er vanlig er dette en del av en arvet familiesituasjon på både mors og farssiden. Jeg skal snu den trenden. Det stopper med meg. Selv om jeg også sliter med mitt (som mange gjør), så vokser mine barn opp i en helt annen familietilværelse. Og det er jeg sabla stolt av. 

Man kan være bitter for at mange andre har et helt annet utgangspunkt i livet. Men man kommer ingen vei med det.. Man får ikke endret det eller gjort noe med det. Man kan bare gjøre det beste ut av kortene man har blitt tildelt. 

Anonymkode: d716d...905

[AnonymBruker]

Jeg blir litt oppgitt over folk som klager og er lei seg over en tilværelse de ikke gjør noe for å endre. Beklager hvis det høres kaldt ut. 

Selv kom jeg til Norge som flyktning med foreldrene mine. Både de og jeg har hatt traumer etter krig og har tidvis hatt det psykisk vanskelig. Ikke noe alvorlig heldigvis, så det har gått greit. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte jobbe hardt og målrettet hvis jeg skulle få et liv jeg ville ha, og har klart meg fint i voksenlivet. Når jeg leser at du klarer å jobbe fullt tenker jeg at du er ressurssterk nok (evt frisk nok) til å klare å gjøre noen endringer for å få det livet du ønsker deg. 

At du er lei deg over familiemedlemmers skjebne forstår jeg, men alt du ikke kan endre må du prosessere på en annen måte. En livslang sorg er ikke godt for noen.

Anonymkode: 5bd0a...6b9

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 minutter siden):

Jeg blir litt oppgitt over folk som klager og er lei seg over en tilværelse de ikke gjør noe for å endre. Beklager hvis det høres kaldt ut. 

Selv kom jeg til Norge som flyktning med foreldrene mine. Både de og jeg har hatt traumer etter krig og har tidvis hatt det psykisk vanskelig. Ikke noe alvorlig heldigvis, så det har gått greit. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte jobbe hardt og målrettet hvis jeg skulle få et liv jeg ville ha, og har klart meg fint i voksenlivet. Når jeg leser at du klarer å jobbe fullt tenker jeg at du er ressurssterk nok (evt frisk nok) til å klare å gjøre noen endringer for å få det livet du ønsker deg. 

At du er lei deg over familiemedlemmers skjebne forstår jeg, men alt du ikke kan endre må du prosessere på en annen måte. En livslang sorg er ikke godt for noen.

Anonymkode: 5bd0a...6b9

Hvis du ikke forstår TS og blir oppgitt over hennes vansker, er det nok best å ikke kommentere. Hun har nok helt andre type traumer enn deg, og at du har klart å komme deg dit du er i dag betyr ikke at TS bør kunne klare det. Selv om TS jobber, kan hun feks ha alvorlige relasjonelle traumer og mye skam. TS er sårbar og ber om råd, det er et steg på veien til å gjøre noe med sin egen tilværelse. 

Anonymkode: 224bd...c2f

[Kalikalinka]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Jeg blir litt oppgitt over folk som klager og er lei seg over en tilværelse de ikke gjør noe for å endre. Beklager hvis det høres kaldt ut. 

Selv kom jeg til Norge som flyktning med foreldrene mine. Både de og jeg har hatt traumer etter krig og har tidvis hatt det psykisk vanskelig. Ikke noe alvorlig heldigvis, så det har gått greit. Jeg skjønte tidlig at jeg måtte jobbe hardt og målrettet hvis jeg skulle få et liv jeg ville ha, og har klart meg fint i voksenlivet. Når jeg leser at du klarer å jobbe fullt tenker jeg at du er ressurssterk nok (evt frisk nok) til å klare å gjøre noen endringer for å få det livet du ønsker deg. 

At du er lei deg over familiemedlemmers skjebne forstår jeg, men alt du ikke kan endre må du prosessere på en annen måte. En livslang sorg er ikke godt for noen.

Anonymkode: 5bd0a...6b9

Du er tøff og du har klart deg, og det er supert. Men: Det er ikke alle som er likt skrudd sammen som deg, og ikke alle har samme forutsetninger til å f.eks. klare å jobbe «hardt og målrettet» for å få sitt drømmeliv. Hvis den nærmeste familien ikke fungerer, er det ofte ekstra vanskelig, for man blir stående så innmari alene helt fra start.

Kanskje tar det å bare stå i en jobb alt vedkommende har, så det ikke er noen gnist igjen til andre ting. Kanskje har utfordringer og opplevelser i barn- og ungdomstid satt dype spor. Man kan heller ikke endre familiemedlemmer med store psykiske problemer, og det er lov å sørge over det.

Når det er sagt, er jeg 100% enig i at det er utrolig viktig å ikke grave seg ned i sorgen, for da kommer man ingen steder. Men å få kjenne litt på den i blant, det skal man.

TS: Hva gjør du selv for å prøve å forbedre livet ditt? Du er den eneste av dere du har makt til å endre, så det er nødt til å starte med deg.

Har du pratet med noen om alt det du føler på? Har du gode, sunne og stabile venner eller noe annet nettverk rundt deg?

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (37 minutter siden):

Jeg er i ganske lik situasjon. Ingen oppadgående familie. Ingen «normale». Man får jo ikke gjort noe med det da.. Jeg har mitt liv, min familie, og prioriterer dem. Jeg kan ikke trykke meg ned med alt familien rundt meg kommer med, jeg begrenser hjelp og støtte til de for å verne meg selv. De er voksne mennesker og må ta vare på seg selv. 

Jeg føler også på det når andre feirer bryllup eller runddag, nyfødte barn eller har juleselskap. Det er ikke «normalt» hos oss. 

Slik det er vanlig er dette en del av en arvet familiesituasjon på både mors og farssiden. Jeg skal snu den trenden. Det stopper med meg. Selv om jeg også sliter med mitt (som mange gjør), så vokser mine barn opp i en helt annen familietilværelse. Og det er jeg sabla stolt av. 

Man kan være bitter for at mange andre har et helt annet utgangspunkt i livet. Men man kommer ingen vei med det.. Man får ikke endret det eller gjort noe med det. Man kan bare gjøre det beste ut av kortene man har blitt tildelt. 

Anonymkode: d716d...905

Dette er en god tankegang. Man kan være den som stopper den " dårlige arven".  Vi er født inn i ulike situasjoner,  med ulike iboende ressurser. Vi startet iķke likt, og noen er bedre til å utnytte sine egne personlige ressurser, enn det andre er.  Det er kjempeviktig å tillate seg å ha det så godt man kan, selv om familiemedlemmer ikke klarer det samme. 

Anonymkode: 3c49c...ace

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hvis du ikke forstår TS og blir oppgitt over hennes vansker, er det nok best å ikke kommentere. Hun har nok helt andre type traumer enn deg, og at du har klart å komme deg dit du er i dag betyr ikke at TS bør kunne klare det. Selv om TS jobber, kan hun feks ha alvorlige relasjonelle traumer og mye skam. TS er sårbar og ber om råd, det er et steg på veien til å gjøre noe med sin egen tilværelse. 

Anonymkode: 224bd...c2f

Det å klare å stå i full jobb sier jo noe om en persons kapasitet og helse. Jeg sammenlikner ikke traumer, ville bare frem til at man til syvende og sist står alene og må ta et valg for hva man skal bruke energien sin på. Og at man ikke er dømt til å arve familiens traumer. 

Anonymkode: 5bd0a...6b9

[AnonymBruker]

Det er ikke rart at du er fortvilet og synes det er tungt å oppleve at det ikke går så greit med familien din. Jeg tenker at du må huske at du må ta ansvar for deg selv først og fremst og det er lov til å beskytte seg litt mot alle andres problemer. Men så er det den familien du har fått og jeg forstår at du ønsker å ha de i livet ditt også, men at det er et savn at ikke det ikke er en gjensidig støtte i hverandre. Det er lov å kjenne på det, å erkjenne at det er et savn for deg. Det preger jo livet mye. Vi skal liksom tåle alt uten å klage. Alt skal være som normalt utad og vi skal være glad og fornøyd selv om livet raser rundt oss. Det er lov å synes alt er noe dritt. Noen av oss har fått fått dårligere kort på hånda. Så får man bare gjøre det beste ut av det man har. Familie er en stor del av livet. Og en stor del man ikke får endret. Du må nok en runde med å akseptere sånn livet er blitt for deg, også gjøre det du kan for at ditt eget liv skal bli så godt det går innenfor de rammer du har fått.

Anonymkode: c275f...696

[NiceOrNothing]

AnonymBruker skrev (19 timer siden):

Jeg er veldig lei meg over hvordan livet har blitt og det plager meg hele tiden. Jeg er singel, har ikke barn og har heller ikke nieser/nevøer. Heldigvis kan man kanskje si. For problemet omhandler søsken først og fremst. Og meg selv. Alle er godt voksne.

Uten å gå i detaljer så sørger jeg over at ingen av oss er normale. Vi er rare og sære alle mann, på forskjellige måter. Alle har noen store issues og alvorlige problemer de/vi står i. Vi snakker alvorlig psykisk sykdom, angst, depresjon, sinneproblemer, arbeidsledighet og til og med fengselsstraff i årevis.

På sett og vis er jeg den med best utsikter for et normalt liv, men sliter selv med negative tanker, angst, depresjon etc. Tviler sterkt på at jeg noengang kommer til å leve et a4 liv som er det eneste jeg ønsker. Jeg jobber 100 %, men tjener ikke så godt. Dessuten vegrer jeg meg for tanken på at eventuelle barn skal fødes inn i en familie med så mye negativt.

Det er ingen som hater hverandre i familien min og alle er på talefot. Men det er bare så mye negativt at jeg blir nedtrykt. Vanskelig å høre på andre jeg kjenner at de skal gifte seg, få barn nummer 3 eller andre fine ting, mens de nye sakene i min familie omhandler psykiske vansker av alvorlig grad eller at noen kanskje må i fengsel. For det er hverdagen min.

Dette gjør at jeg sliter i jobben, har dårlig humør og gir rett og slett til tider litt beng i hele jobben. Jeg har ikke en jobb hvor innsatsen min legges mye merke til, så lenge jeg er fysisk på jobb ser alt bra utad. Så jobben er i mer eller mindre grad meningsløs. Jeg jobber for å tjene penger slik at jeg kan lure meg selv til å tro at jeg er normal og kan få et normalt liv.

Vet egentlig ikke hva som er hensikten med dette innlegget. Om noen har noen råd, så bare fyr løs.

Anonymkode: 2253b...860

Først vil jeg bare få si at du klarer deg mye bedre , og er så mye bedre enn du tror ❤️. Det høres ut som en søskenflokk som har hatt en litt tøff / vanskelig oppvekst , å at du har kommet best ut av det. Ta det som utgangspunkt . Du står på føttene , jobber 100% og din sorg er primært rundt de andre / familien . Prøv å jobb enda mer med deg selv , tren , Finn en kjekk hobby , noe som stimulerer hjernen din . Ikke heng så mye med folk som har problemer. Sier ikke du skal kutte ut familien din , men jobb aktivt med å komme deg inn i et sunt miljø med sunne interesser , ambisjoner og fremtidsutsikter . Du er en oppegående , reflektert , snill og smart type som vil vokse på å henge med likesinnede . Hvordan de andre takler / lever livet sitt vil du ikke klare å forandre på. Fokuser på å forbedre ditt eget liv , og bli familiens vinner . For det er du allerede ❤️

[AnonymBruker]

Synes du virker meget oppegående. Skjønner det føles leit og urettferdig ut at det er så mye greier i familien din.

Ikke la det trekke deg ned. Har troa på at du kommer til å klare deg kjempebra.

Anonymkode: 00386...9e3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 30.10.2023 den 20.07):

Dette er en god tankegang. Man kan være den som stopper den " dårlige arven".  Vi er født inn i ulike situasjoner,  med ulike iboende ressurser. Vi startet iķke likt, og noen er bedre til å utnytte sine egne personlige ressurser, enn det andre er.  Det er kjempeviktig å tillate seg å ha det så godt man kan, selv om familiemedlemmer ikke klarer det samme. 

Anonymkode: 3c49c...ace

Jeg kan stoppe den dårlige arven ved å ikke få barn. Selv om det er sårt å tenke på, føler jeg det er mest logisk. Ingen av mine søsken kommer til å få barn, det er jeg HELT sikker på.

Anonymkode: 2253b...860

[AnonymBruker]

forstår at du føler deg lei og nedtrykt over situasjonen i familien din. Det kan være utfordrende å se andre rundt deg oppleve positive ting mens din hverdag er preget av psykiske vansker og andre problemer. Det er viktig å ta vare på deg selv og fokusere på din egen vei mot et lykkeligere liv. Husk at du ikke er alene, og det finnes støtte og ressurser der ute som kan hjelpe deg gjennom disse utfordringene. Ta gjerne kontakt med en profesjonell for å få veiledning og støtte. Du fortjener å ha et lykkelig og normalt liv, og det er aldri for sent å jobbe mot det.

Anonymkode: 84139...77b