Gravid på nytt i ulykkelig forhold

[AnonymBruker]

Er i et forhold som har hengt i en tynn tråd i årevis. Vi har et barn på fire år fra før, og jeg har på den ene siden prøvd å få det til å fungere pga barnet, på den andre siden sett fram til å kunne gå hvert til vårt. Mange runder på FVK, parterapi, flytting til mitt hjemsted, forsøk på å få det til å fungere, og det går på et vis, men dypest sett er jeg ikke lykkelig i forholdet. Men nå er jeg blitt gravid igjen, og har mye vonde følelser. Har tenkt at det vil være det beste med samme far til barna om jeg skulle ha ett til, samtidig som jeg nå føler meg låst til nye tre år (for å ikke være alene med småbarn, dele på arbeidet) i et forhold jeg ikke er lykkelig i. Tenker på abort, tenker på å beholde og holde ut sammen, eller beholde og flytte fra hverandre. Vet ikke hva jeg vil fram til, bare trenger å lufte hodet..

Anonymkode: 847d2...995

[AnonymBruker]

Klarer du å ha et barn på 4-5 år sammen med nyfødt alene? Har du nettverk som kan hjelpe deg? Kommer far til å være tilstede for å skape bånd til babyen selv om dere ikke bor sammen? 
tenker dette er spørsmål som er viktige. Du kan søke om å få fars permisjon om dere ikke bor sammen, han kan så klart ta permisjon hvis dere begge jobber for dette og finner en god plan for at babyen skal føle seg trygg hos far. 
 

Hva sier han oppi alt dette? Er han lykkelig? Tror han at dere takler et barn til når forholdet allerede er dårlig? For dere kan alltids «bare» bo sammen og samarbeide uten at det skal være noe fokus på å være kjørester om ingen av dere ønsker det lenger. 

Anonymkode: 82ec4...f49

[AnonymBruker]

Barnet er veldig ønsket av far, mer enn av meg. Det er ikke det at jeg ikke tror jeg vil bli glad i barnet, elsker barnet vi har fra før mer enn noe annet, men jeg er ikke en person som har vært særlig opptatt av eller glad i barn, eller ønsket meg barn og drømt om det. Jeg vet jeg er en god mor for det barnet vi har, men dette er mer hans ønske enn mitt. Samtidig som han ønsker det, har han begrensede "evner" til omsorg for spedbarn/småbarn, så jeg vet at mye av det vil havne på meg. Han er flink til andre ting, som å ordne praktiske ting (handle, lage mat, vaske), samt å avlaste meg når det trengs og passe på eldste. Han sier han føler seg i mindre grad ulykkelig i forholdet enn meg, samtidig så har vi mye konflikter, og han påvirkes vel også av at jeg mistrives. Jeg har nettverk, men er veldig ambivalent til å bo alene med barn og baby likevel.. Jeg har strevd med depresjon av og på siden jeg ble gravid med første, men det er en slags "high functioning" depresjon, hvor jeg for det meste skyver de vonde følelsene ned, og så kommer det utbrudd av tristhet når det har bygget seg opp for mye. Har gått i terapi i mange år, uten at det har fikset ting, har også i perioder gått på medisiner, noe som hjelper på symptomene, men selvfølgelig ikke på årsaken. 

Anonymkode: 847d2...995

[AnonymBruker]

Høres ut som det forholdet kommer til å ta slutt uansett, nå ellet om noen år. Spørsmålet da er om du heller vil være alenemor til 1 eller 2 barn? 

Jeg personlig er ikke så glad i livet småbarn, så jeg tror jeg ville gått for abort og deretter brudd. Men jeg er jo heller ikke i dine sko... Lykke til!

Anonymkode: 9c812...5d2