Dere med lite familie-har dere mange venner?

[AnonymBruker]

Er det noen andre her med lite familie? Har dere venner dere føler dere «hjemme» med? Jeg har en forelder i andre kanten av landet, og det forholdet er ikke mye å skryte av. Har ett barn på deltid, klarte aldri å gå den familien jeg alltid har drømt om. Nå er jeg over 40, så det toget er gått. Har noen venninner, men de er så opptatte med familie, og de har mange barn hver. Synes det er litt sårt, har alltid ønsket minst to barn.. Har hatt noen få forhold etter faren til barnet mitt, men det finker jo ikke i lengden. Hadde jeg hatt familie, hadde det vært greit å ikke ha så mange venner. Føler meg ensom blant alle familier. Er det noen andre som meg? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 0ff36...91b

[AnonymBruker]

Jeg har hverken barn eller nære veninner, og en mor som bor langt unna. Det er tøft, men livet har blitt sånn pga sykdom, blant annet. Helgene kan være litt deprimerende, men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. I går ettermiddag var jeg på biblioteket, leste aviser og kikket litt på folk og fe. Jeg ser mye på film/serier, leser en del, chatter en del i ulike fb-grupper, melder meg av og til opp til nettstudie(emner) ved offentlige studiesteder, for å trene hukommelse, men også for å være i en slags virtuell sosial arene🫣Uff er jo nesten flaut å skrive. Det verste er ikke å være alene, jeg er introvert og en loner på mange måter-men skammen jeg kjenner over det føles ikke godt. Har bestemt meg for å flytte nærmere min mor da hun er gammel og jeg vet ikke hvor lenge jeg får beholde den viktigste personen i livet mitt. Kan du bli kjent med andre foreldre gjennom barnet ditt? prøve ulike grupper som hey vina/women eller hva det heter? Jeg er ikke flink til å oppsøke andre. Men i bedre perioder tar jeg på meg små jobber, oppsøker litt sosiale arenaer mm. 

Anonymkode: a4c3e...00c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har hverken barn eller nære veninner, og en mor som bor langt unna. Det er tøft, men livet har blitt sånn pga sykdom, blant annet. Helgene kan være litt deprimerende, men jeg forsøker å gjøre det beste ut av det. I går ettermiddag var jeg på biblioteket, leste aviser og kikket litt på folk og fe. Jeg ser mye på film/serier, leser en del, chatter en del i ulike fb-grupper, melder meg av og til opp til nettstudie(emner) ved offentlige studiesteder, for å trene hukommelse, men også for å være i en slags virtuell sosial arene🫣Uff er jo nesten flaut å skrive. Det verste er ikke å være alene, jeg er introvert og en loner på mange måter-men skammen jeg kjenner over det føles ikke godt. Har bestemt meg for å flytte nærmere min mor da hun er gammel og jeg vet ikke hvor lenge jeg får beholde den viktigste personen i livet mitt. Kan du bli kjent med andre foreldre gjennom barnet ditt? prøve ulike grupper som hey vina/women eller hva det heter? Jeg er ikke flink til å oppsøke andre. Men i bedre perioder tar jeg på meg små jobber, oppsøker litt sosiale arenaer mm. 

Anonymkode: a4c3e...00c

Det er ikke så lett å bli kjent med foreldrene her. Snakker jo med noen, men føler ett virkelig stort behov for ett nettverk og tilhørighet. Føler ikke jeg har så mye å tilby i sosiale relasjoner, man må liksom ha så mye å snakke om. Har prøvd heygirl også, men er vanskelig å finne noen man har riktig kjemi med og som vil møtes over tid.

Anonymkode: 0ff36...91b

[skreppamedleppa]

Begge foreldrene mine døde relativt tidlig og selv om jeg har noen søsken så bor de langveisfra, og de er en del eldre enn meg.

jeg er selv barnfri og har aldri ønsket meg barn. Har en fantastisk mann og jeg har noen fantastiske venner som også for det meste er barnfrie så vi prioriterer hverandre i livene våre. Jeg har ikke maaange men jeg har kvalitet over de vennene jeg har. De er flokken min, og jeg føler meg både priviligert og heldig som har de jeg har i livet mitt. De stiller opp for meg men det er også vennskapsbånd der det går begge veier. Det er den familien jeg frivillig har valgt og jeg setter umåtelig stor pris på de, og de på meg. Noen ble jeg kjent med da jeg var ny i byen og melte meg inn i frivillige organisasjoner for å få nye bekjentskaper og noen kommer fra arbeidslivet. Jeg er selv ikke en slik som mener at jobb er jobb og privat er privat med strenge grenser så vi fant fort tonen og det utviklet seg til å bli gode venner.

I 2020 ble jeg også alvorlig syk og måtte inn på rehabilitering ang dette. Her var det også mange gode folk og vi bodde tett sammen. For meg var det selvfølgelig litt rart og uvant men i etterkant har jeg "tatt med meg" 2 av mine medpasienter som jeg fikk utrolig god kontakt med. Hun ene besøkte jeg senest i går kveld, hvor vi satt å skravlet, spiste popkorn og så film sammen.

Jeg er egentlig introvert og trives i lange perioder for meg selv men jeg trenger også andre, de fleste gjør jo det. 

Jeg vet ikke om du bor på et lite eller stort sted og om det er noe frivillig du kunne meldt deg inn i? Hun ene på jobben jeg har nå var også ny i byen for et år siden og melte seg inn i den samme frivillige organisasjonen jeg var i da jeg var ny i byen og hun er ofte sammen med folk derifra. 

 

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (48 minutter siden):

Begge foreldrene mine døde relativt tidlig og selv om jeg har noen søsken så bor de langveisfra, og de er en del eldre enn meg.

jeg er selv barnfri og har aldri ønsket meg barn. Har en fantastisk mann og jeg har noen fantastiske venner som også for det meste er barnfrie så vi prioriterer hverandre i livene våre. Jeg har ikke maaange men jeg har kvalitet over de vennene jeg har. De er flokken min, og jeg føler meg både priviligert og heldig som har de jeg har i livet mitt. De stiller opp for meg men det er også vennskapsbånd der det går begge veier. Det er den familien jeg frivillig har valgt og jeg setter umåtelig stor pris på de, og de på meg. Noen ble jeg kjent med da jeg var ny i byen og melte meg inn i frivillige organisasjoner for å få nye bekjentskaper og noen kommer fra arbeidslivet. Jeg er selv ikke en slik som mener at jobb er jobb og privat er privat med strenge grenser så vi fant fort tonen og det utviklet seg til å bli gode venner.

I 2020 ble jeg også alvorlig syk og måtte inn på rehabilitering ang dette. Her var det også mange gode folk og vi bodde tett sammen. For meg var det selvfølgelig litt rart og uvant men i etterkant har jeg "tatt med meg" 2 av mine medpasienter som jeg fikk utrolig god kontakt med. Hun ene besøkte jeg senest i går kveld, hvor vi satt å skravlet, spiste popkorn og så film sammen.

Jeg er egentlig introvert og trives i lange perioder for meg selv men jeg trenger også andre, de fleste gjør jo det. 

Jeg vet ikke om du bor på et lite eller stort sted og om det er noe frivillig du kunne meldt deg inn i? Hun ene på jobben jeg har nå var også ny i byen for et år siden og melte seg inn i den samme frivillige organisasjonen jeg var i da jeg var ny i byen og hun er ofte sammen med folk derifra. 

 

Jeg bor på vestlandet, er ikke herfra. Er vanskelig å komme innpå folk her synes jeg. Jobber fullt, så har egentlig ikke tid til frivillig arbeid. Men hva slags type var det du holdt på med? Skulle gjerne vært frivillig i dyrebeskyttelsen el.l hvis jeg hadde hatt tid. Begynner å slite mer med kroppen og, så vet ikke hvor lenge jeg kan være i 100% jobb. Jeg er ikke like flink sosialt eller like pratsom som mange, men jeg har behov for tilhørighet..

Anonymkode: 0ff36...91b

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg bor på vestlandet, er ikke herfra. Er vanskelig å komme innpå folk her synes jeg. Jobber fullt, så har egentlig ikke tid til frivillig arbeid. Men hva slags type var det du holdt på med? Skulle gjerne vært frivillig i dyrebeskyttelsen el.l hvis jeg hadde hatt tid. Begynner å slite mer med kroppen og, så vet ikke hvor lenge jeg kan være i 100% jobb. Jeg er ikke like flink sosialt eller like pratsom som mange, men jeg har behov for tilhørighet..

Anonymkode: 0ff36...91b

Ja det kan være litt vanskelig å bli med i et fellesskap. Det kan kreves litt jobbing rett og slett, for sannheten er at det er svært få som kommer å ringer på på døren din og spør om du ønsker å være med de. Det kreves litt tid, energi, jobbing for det er nok sannheten. Men når du har lagt inn en innsats for å være med i et fellesskap så kan en også høste frukten med tilhørighet, samhold, vennskap, tillitt, gjensidig respekt, varme, glede, selskap og annet du ønsker... Men en får det skjeldent helt gratis. En må nok også selv investere litt som tid og energi så det kommer jo an på hvor mye du selv er villig til å investere i å danne relasjoner.

Jeg sier ikke dette for å være hardt, for jeg vet at det kan være vanskelig å komme inn på folk her i Norge generelt, vi er ikke det varmeste folkeslaget i verden. Vi er forsiktige, sky, rett og slett nesten avisende i mange situasjoner så jeg har full forståelse for at det kan være vanskelig. Og vanskeligere kanskje når en føler på at en ikke er flink sosialt eller så veldig snakkesalig. Viss det er noe trøst kan jeg også føle selv at jeg kan være noe keitete i sosiale lag, spesielt viss det er mange på en gang men jeg prøver å dekke over det med å bare bjude på, ikke ta meg så alvorlig, ha litt selvironi på situasjoner jeg føler meg teit, og det hjelper veldig på både for meg selv men det hjelper også andre til å dlsppe mer av, en avvæpner situasjonen veldig på en slik måte. Men jeg vet at det er ikke naturlig for alle. 

 

Når jeg var ny i byen her melte jeg meg inn i Kirkenes SOS, (enda jeg er ateist på min hals), lager pepperkaker og har det sosialt med mange av de ennda. Og jeg melte meg inn i homodagene (nå pride), enda jeg er hetrofil. Og mange av de jeg møyte der går jeg mye på tur med nå f.eks. Jeg melte meg inn i disse organisasjonene fordi jeg er nysgjerrig på mennesker som lever helt anerledes enn meg selv med en genuin nysgjerrighet og åpenhet og ble både møtt med raushet og gav raushet (men som sagt jeg har sluttet i begge organisasjonene for mange år siden). 

Dyrebeskyttelsen kan være en god og trygg organisasjon å melde seg inn i, (jeg jobber nå i en bransje innenfor dyr og har så og si bare hørt posetive ting om de, men det er en del ansvar en forpliktelser seg til tror jeg).

Jeg håper du finner ut av det. Jeg er som sagt kanskje litt anerledes bygget enn deg i og med at du sårt har ønsket deg flere barn og og stor familie i motsetning til meg men jeg tror også at det å ha en tilhørighet en plass oppleves veldig trygt og godt uansett hvor den tilhørigheten er (så lenge den er posetiv drevet selvfølgelig, snakker ikke om å melde seg inn i nynazistiske organisasjoner f.eks). Og det å ha et trygt nettverk oppleves som noe posetivt for oss mennesker. 

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (19 minutter siden):

Ja det kan være litt vanskelig å bli med i et fellesskap. Det kan kreves litt jobbing rett og slett, for sannheten er at det er svært få som kommer å ringer på på døren din og spør om du ønsker å være med de. Det kreves litt tid, energi, jobbing for det er nok sannheten. Men når du har lagt inn en innsats for å være med i et fellesskap så kan en også høste frukten med tilhørighet, samhold, vennskap, tillitt, gjensidig respekt, varme, glede, selskap og annet du ønsker... Men en får det skjeldent helt gratis. En må nok også selv investere litt som tid og energi så det kommer jo an på hvor mye du selv er villig til å investere i å danne relasjoner.

Jeg sier ikke dette for å være hardt, for jeg vet at det kan være vanskelig å komme inn på folk her i Norge generelt, vi er ikke det varmeste folkeslaget i verden. Vi er forsiktige, sky, rett og slett nesten avisende i mange situasjoner så jeg har full forståelse for at det kan være vanskelig. Og vanskeligere kanskje når en føler på at en ikke er flink sosialt eller så veldig snakkesalig. Viss det er noe trøst kan jeg også føle selv at jeg kan være noe keitete i sosiale lag, spesielt viss det er mange på en gang men jeg prøver å dekke over det med å bare bjude på, ikke ta meg så alvorlig, ha litt selvironi på situasjoner jeg føler meg teit, og det hjelper veldig på både for meg selv men det hjelper også andre til å dlsppe mer av, en avvæpner situasjonen veldig på en slik måte. Men jeg vet at det er ikke naturlig for alle. 

 

Når jeg var ny i byen her melte jeg meg inn i Kirkenes SOS, (enda jeg er ateist på min hals), lager pepperkaker og har det sosialt med mange av de ennda. Og jeg melte meg inn i homodagene (nå pride), enda jeg er hetrofil. Og mange av de jeg møyte der går jeg mye på tur med nå f.eks. Jeg melte meg inn i disse organisasjonene fordi jeg er nysgjerrig på mennesker som lever helt anerledes enn meg selv med en genuin nysgjerrighet og åpenhet og ble både møtt med raushet og gav raushet (men som sagt jeg har sluttet i begge organisasjonene for mange år siden). 

Dyrebeskyttelsen kan være en god og trygg organisasjon å melde seg inn i, (jeg jobber nå i en bransje innenfor dyr og har så og si bare hørt posetive ting om de, men det er en del ansvar en forpliktelser seg til tror jeg).

Jeg håper du finner ut av det. Jeg er som sagt kanskje litt anerledes bygget enn deg i og med at du sårt har ønsket deg flere barn og og stor familie i motsetning til meg men jeg tror også at det å ha en tilhørighet en plass oppleves veldig trygt og godt uansett hvor den tilhørigheten er (så lenge den er posetiv drevet selvfølgelig, snakker ikke om å melde seg inn i nynazistiske organisasjoner f.eks). Og det å ha et trygt nettverk oppleves som noe posetivt for oss mennesker. 

Takk for svar. De fleste er så opptatt med familie, kjenner omtrent ingen uten barn. Har nok ikke vært på rett sted til rett tid.  Og det kjennes så utrolig trasig at jeg ikke har klart å lage en familie for sønnen min. Ikke det samme når han bor delt hos meg og faren. Du har kanskje familie utenom, skulle ønske jeg hadde det. Så hadde man hatt den tryggheten i bunn. De siste årene har jeg gruet meg til jul. Når man ikke har en familie er det ikke noe gøy. Vet ikke om noen som feirer jul med venner..

Anonymkode: 0ff36...91b

[AnonymBruker]

21 hours ago, AnonymBruker said:

Er det noen andre her med lite familie? Har dere venner dere føler dere «hjemme» med? Jeg har en forelder i andre kanten av landet, og det forholdet er ikke mye å skryte av. Har ett barn på deltid, klarte aldri å gå den familien jeg alltid har drømt om. Nå er jeg over 40, så det toget er gått. Har noen venninner, men de er så opptatte med familie, og de har mange barn hver. Synes det er litt sårt, har alltid ønsket minst to barn.. Har hatt noen få forhold etter faren til barnet mitt, men det finker jo ikke i lengden. Hadde jeg hatt familie, hadde det vært greit å ikke ha så mange venner. Føler meg ensom blant alle familier. Er det noen andre som meg? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 0ff36...91b

Jeg er ikke i samme situasjon men kjenner folk som føler det slik. Venninnen min på 39 meldte seg inn i et turlag og ble godt kjent med folk der. Flere var på hennes alder uten barn. Leit at du har det sånn. Du har ikke søsken? Vi har 1 barn og tenker mye på det du tar opp her for tiden, mtp å få en til (som egentlig ikke frister, om det er lov å si).

Men du, det går an å få barn når man er litt over 40. Helsevesenet følger nøye opp med ekstra UL kontroller i slike tilfeller. Uansett så kan det være ting snur fort. Du treffer kanskje noen og har plutselig en hel bonusfamilie rundt deg. Men det er viktig å skape seg en hverdag å leve med her og nå, og ikke gå å 'vente' på at dette skal skje. Bor du i en by eller mer landlig?

Anonymkode: cf877...e24

[skreppamedleppa]

AnonymBruker skrev (19 minutter siden):

Takk for svar. De fleste er så opptatt med familie, kjenner omtrent ingen uten barn. Har nok ikke vært på rett sted til rett tid.  Og det kjennes så utrolig trasig at jeg ikke har klart å lage en familie for sønnen min. Ikke det samme når han bor delt hos meg og faren. Du har kanskje familie utenom, skulle ønske jeg hadde det. Så hadde man hatt den tryggheten i bunn. De siste årene har jeg gruet meg til jul. Når man ikke har en familie er det ikke noe gøy. Vet ikke om noen som feirer jul med venner..

Anonymkode: 0ff36...91b

Som jeg skrev, mine foreldre er døde for mange mange år siden. Min far døde da jeg var 13, min mor 10 år etterpå. Og søsken har jeg ikke så mye kontakt med, det er ikke vondt blod mellom oss eller noe sånt men det er bare veldig lite tilfelles, så tja, nei egentlig har jeg nok ikke så mye familie utenom jeg heller.

Jeg feirer med jula med meg og mannen❤️ for oss to er det helt perfekt, jeg storkoser meg med fred og ro, god mat og det beste selskapet i verden for mitt vedkommende. Men ingen av oss to trenger noe store familie selskap for å ha en god jul. Det blir noen familie selskap fra hans familie i romjula, og riktig nok er det koselig det men det er også innmari digg å komme hjem fra slike selskap 🤪 Synes jeg da. Ellers tilbringer jeg ofte romjulen  med venner da spesielt med ei jeg tiltaler "reservemor" (uten noe biologisk familie tilknytning i det hele tatt, vi bare har truffet hverandre på rett tid på rett plass i livet og jeg har blitt en del av hennes familie) og hennes biologiske barn som alle er voksne. Jeg har mer søskenkontakt med de enn mine biologiske så de er min familie. Viss det ikke hadde vært for at meg og mannen ønsker å bare være oss to i julen hadde jeg nok feiret der. Så ja jeg er som sagt priviligert fordi jeg har truffet hjertegode mennesker men jeg tilbyr også mye av det samme i vennskap. "Der det er hjerterom er det husrom"!

Det finnes mange gode folk der ute og det tror jeg også gjelder for deg og mennesker du kan bli kjent med.

Men jeg har også feiret julaften med en av de jeg traff på kirkens SOS,  (hun og hennes familie har ofte åpent hus for sine nære og kjære som ikke er familie i julen) og det var helt fantastisk faktisk. Og et år satt jeg selv på kirkens SOS hjelpetelefon og svarte på telefoner fra mennesker i dyp krise på julaften. Det gav meg en veldig respekt for andres skjebner spesielt i forhold til julaften og hvor vond den er for mange.

Vi har ofte et veldig firkantet syn på hvordan julen skal være, og jeg har full forståelse for at akkurat julen kan være sår og vond for det er den for veldig mange. Men vi skaper på mange måter rammene for julen selv, enten den er firkanta eller rund.

Joda, Julen handler i stor grad om familie. Julen er ikke min favoritt høytid men det handler mye om shit som har skjedd før som kommer opp igjen og gamle spøkelser som vekkes til livet men akkurat angående mennesker jeg tilbringer julen med så har jeg det som plommen i egget egentlig.

Men selvfølgelig kommer savn etter mine foreldre og savn til et nærmere bånd til mine biologiske søsken, det er helt naturlig slik du også kjenner på et savn og en sårhet❤️‍🩹 Men så har du sønnen din, og jeg skjønner at det er ekstra vondt med delt omsorg men en kan danne grunnlag for nye, gode verdifulle relasjoner om de så enn ikke kan ta den plassen du føler sorg over for de barna du ikke fikk så kan de gi deg mye glede.

Det er mye vi mennesker kan savne og det er helt greit, sårt og nødvendig å kjenne på til tider, men det handler også om å skape grobunn for å gi seg selv en god livskvalitet og lage andre minner enn de som bygges på savn hele tiden. 

❤️

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (15 minutter siden):

Som jeg skrev, mine foreldre er døde for mange mange år siden. Min far døde da jeg var 13, min mor 10 år etterpå. Og søsken har jeg ikke så mye kontakt med, det er ikke vondt blod mellom oss eller noe sånt men det er bare veldig lite tilfelles, så tja, nei egentlig har jeg nok ikke så mye familie utenom jeg heller.

Jeg feirer med jula med meg og mannen❤️ for oss to er det helt perfekt, jeg storkoser meg med fred og ro, god mat og det beste selskapet i verden for mitt vedkommende. Men ingen av oss to trenger noe store familie selskap for å ha en god jul. Det blir noen familie selskap fra hans familie i romjula, og riktig nok er det koselig det men det er også innmari digg å komme hjem fra slike selskap 🤪 Synes jeg da. Ellers tilbringer jeg ofte romjulen  med venner da spesielt med ei jeg tiltaler "reservemor" (uten noe biologisk familie tilknytning i det hele tatt, vi bare har truffet hverandre på rett tid på rett plass i livet og jeg har blitt en del av hennes familie) og hennes biologiske barn som alle er voksne. Jeg har mer søskenkontakt med de enn mine biologiske så de er min familie. Viss det ikke hadde vært for at meg og mannen ønsker å bare være oss to i julen hadde jeg nok feiret der. Så ja jeg er som sagt priviligert fordi jeg har truffet hjertegode mennesker men jeg tilbyr også mye av det samme i vennskap. "Der det er hjerterom er det husrom"!

Det finnes mange gode folk der ute og det tror jeg også gjelder for deg og mennesker du kan bli kjent med.

Men jeg har også feiret julaften med en av de jeg traff på kirkens SOS,  (hun og hennes familie har ofte åpent hus for sine nære og kjære som ikke er familie i julen) og det var helt fantastisk faktisk. Og et år satt jeg selv på kirkens SOS hjelpetelefon og svarte på telefoner fra mennesker i dyp krise på julaften. Det gav meg en veldig respekt for andres skjebner spesielt i forhold til julaften og hvor vond den er for mange.

Vi har ofte et veldig firkantet syn på hvordan julen skal være, og jeg har full forståelse for at akkurat julen kan være sår og vond for det er den for veldig mange. Men vi skaper på mange måter rammene for julen selv, enten den er firkanta eller rund.

Joda, Julen handler i stor grad om familie. Julen er ikke min favoritt høytid men det handler mye om shit som har skjedd før som kommer opp igjen og gamle spøkelser som vekkes til livet men akkurat angående mennesker jeg tilbringer julen med så har jeg det som plommen i egget egentlig.

Men selvfølgelig kommer savn etter mine foreldre og savn til et nærmere bånd til mine biologiske søsken, det er helt naturlig slik du også kjenner på et savn og en sårhet❤️‍🩹 Men så har du sønnen din, og jeg skjønner at det er ekstra vondt med delt omsorg men en kan danne grunnlag for nye, gode verdifulle relasjoner om de så enn ikke kan ta den plassen du føler sorg over for de barna du ikke fikk så kan de gi deg mye glede.

Det er mye vi mennesker kan savne og det er helt greit, sårt og nødvendig å kjenne på til tider, men det handler også om å skape grobunn for å gi seg selv en god livskvalitet og lage andre minner enn de som bygges på savn hele tiden. 

❤️

Ville bare si at du virker så snill og god ❤️ Du er en av mine favoritter her på KG og har alltid så bra svar. 

Anonymkode: 905b9...25e

[AnonymBruker]

Jeg har 2 gode venninner. 
Ellers er begge mine foreldre døde begge to, ene gikk bort for over 5 år siden. Den andre for straks 2 år siden. Begge var 65. 
Jeg har 4 søsken, men vi har ikke så mye kontakt. Jeg har svigerfamilien min da. Og jeg har barn med en x, og har litt kontakt med den familien. 

Anonymkode: 6b24b...d25

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Jeg er ikke i samme situasjon men kjenner folk som føler det slik. Venninnen min på 39 meldte seg inn i et turlag og ble godt kjent med folk der. Flere var på hennes alder uten barn. Leit at du har det sånn. Du har ikke søsken? Vi har 1 barn og tenker mye på det du tar opp her for tiden, mtp å få en til (som egentlig ikke frister, om det er lov å si).

Men du, det går an å få barn når man er litt over 40. Helsevesenet følger nøye opp med ekstra UL kontroller i slike tilfeller. Uansett så kan det være ting snur fort. Du treffer kanskje noen og har plutselig en hel bonusfamilie rundt deg. Men det er viktig å skape seg en hverdag å leve med her og nå, og ikke gå å 'vente' på at dette skal skje. Bor du i en by eller mer landlig?

Anonymkode: cf877...e24

Jeg bor i en by på vestlandet. Har ett søsken på en annen kant av landet og, så vi ses ikke så ofte. Har begynt å få ulike helseproblemer og, er jo så typisk.. Skulle gjerne vært med i turgrupper, eller bli kjent med andre gjennom friluftsliv.
Jeg har ikke helse til å få barn nå, og iallefall ikke alene..

Anonymkode: 0ff36...91b

[AnonymBruker]

skreppamedleppa skrev (2 timer siden):

Som jeg skrev, mine foreldre er døde for mange mange år siden. Min far døde da jeg var 13, min mor 10 år etterpå. Og søsken har jeg ikke så mye kontakt med, det er ikke vondt blod mellom oss eller noe sånt men det er bare veldig lite tilfelles, så tja, nei egentlig har jeg nok ikke så mye familie utenom jeg heller.

Jeg feirer med jula med meg og mannen❤️ for oss to er det helt perfekt, jeg storkoser meg med fred og ro, god mat og det beste selskapet i verden for mitt vedkommende. Men ingen av oss to trenger noe store familie selskap for å ha en god jul. Det blir noen familie selskap fra hans familie i romjula, og riktig nok er det koselig det men det er også innmari digg å komme hjem fra slike selskap 🤪 Synes jeg da. Ellers tilbringer jeg ofte romjulen  med venner da spesielt med ei jeg tiltaler "reservemor" (uten noe biologisk familie tilknytning i det hele tatt, vi bare har truffet hverandre på rett tid på rett plass i livet og jeg har blitt en del av hennes familie) og hennes biologiske barn som alle er voksne. Jeg har mer søskenkontakt med de enn mine biologiske så de er min familie. Viss det ikke hadde vært for at meg og mannen ønsker å bare være oss to i julen hadde jeg nok feiret der. Så ja jeg er som sagt priviligert fordi jeg har truffet hjertegode mennesker men jeg tilbyr også mye av det samme i vennskap. "Der det er hjerterom er det husrom"!

Det finnes mange gode folk der ute og det tror jeg også gjelder for deg og mennesker du kan bli kjent med.

Men jeg har også feiret julaften med en av de jeg traff på kirkens SOS,  (hun og hennes familie har ofte åpent hus for sine nære og kjære som ikke er familie i julen) og det var helt fantastisk faktisk. Og et år satt jeg selv på kirkens SOS hjelpetelefon og svarte på telefoner fra mennesker i dyp krise på julaften. Det gav meg en veldig respekt for andres skjebner spesielt i forhold til julaften og hvor vond den er for mange.

Vi har ofte et veldig firkantet syn på hvordan julen skal være, og jeg har full forståelse for at akkurat julen kan være sår og vond for det er den for veldig mange. Men vi skaper på mange måter rammene for julen selv, enten den er firkanta eller rund.

Joda, Julen handler i stor grad om familie. Julen er ikke min favoritt høytid men det handler mye om shit som har skjedd før som kommer opp igjen og gamle spøkelser som vekkes til livet men akkurat angående mennesker jeg tilbringer julen med så har jeg det som plommen i egget egentlig.

Men selvfølgelig kommer savn etter mine foreldre og savn til et nærmere bånd til mine biologiske søsken, det er helt naturlig slik du også kjenner på et savn og en sårhet❤️‍🩹 Men så har du sønnen din, og jeg skjønner at det er ekstra vondt med delt omsorg men en kan danne grunnlag for nye, gode verdifulle relasjoner om de så enn ikke kan ta den plassen du føler sorg over for de barna du ikke fikk så kan de gi deg mye glede.

Det er mye vi mennesker kan savne og det er helt greit, sårt og nødvendig å kjenne på til tider, men det handler også om å skape grobunn for å gi seg selv en god livskvalitet og lage andre minner enn de som bygges på savn hele tiden. 

❤️

Takk for fine ord, du hører ut som et veldig godt menneske. Så fint å høre at du har funnet både gode venner og reservemor.❤️

Anonymkode: 0ff36...91b

[AnonymBruker]

Verken jeg eller mannen har noe særlig familie, og er Viggo Venneløse. Heldigvis har vi lite sosialt behov, og dekker hverandres

Jeg har mine foreldre, som riktignok bor i byen, men som tilbringer halve tiden sin på hytten. Søsteren min bor 4 timers kjøring unna, og er ekstremt opptatt med seg og sitt, så vi har null kontakt utenom en gang i påsken og en gang i julen. 

Mannen har sine foreldre på andre kanten av landet, og de nekter å reise noe sted, så vi ser dem knapt. Brødrene har han null kontakt med, de er mye eldre enn ham og bor også spredt. 

Jeg har én slags venninne, men hun trives jeg egentlig ikke med, i tillegg til at hun alltid er syk, opptatt, osv. Ser henne kanskje 3-4 ganger i året. 

Mannen har noen venner, men de bor alle på andre kanten av landet, og de kommuniserer mer eller mindre kun via snap, noen ganger i mnd. Og det er år mellom hvert fysiske treff. 

Anonymkode: 8a43f...6ce

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Verken jeg eller mannen har noe særlig familie, og er Viggo Venneløse. Heldigvis har vi lite sosialt behov, og dekker hverandres

Jeg har mine foreldre, som riktignok bor i byen, men som tilbringer halve tiden sin på hytten. Søsteren min bor 4 timers kjøring unna, og er ekstremt opptatt med seg og sitt, så vi har null kontakt utenom en gang i påsken og en gang i julen. 

Mannen har sine foreldre på andre kanten av landet, og de nekter å reise noe sted, så vi ser dem knapt. Brødrene har han null kontakt med, de er mye eldre enn ham og bor også spredt. 

Jeg har én slags venninne, men hun trives jeg egentlig ikke med, i tillegg til at hun alltid er syk, opptatt, osv. Ser henne kanskje 3-4 ganger i året. 

Mannen har noen venner, men de bor alle på andre kanten av landet, og de kommuniserer mer eller mindre kun via snap, noen ganger i mnd. Og det er år mellom hvert fysiske treff. 

Anonymkode: 8a43f...6ce

Du er heldig som har mannen din da❤️

Anonymkode: 0ff36...91b

[AnonymBruker]

Har ingen familie og venner. Singel. 100% ufør. 

Mann på 29 år. 

Anonymkode: 6f8af...061

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (10 timer siden):

Har ingen familie og venner. Singel. 100% ufør. 

Mann på 29 år. 

Anonymkode: 6f8af...061

Bekjente er undervurdert! Faste aktiviteter innen interesser du har, om du har helse til det, kan være nøkkelen til veldig gode bekjentskap.

Vet ikke hvor du bor, på småsteder kan det være vanskelig. Men i byer kan du f eks prøve deg på brettspillgrupper, turgrupper, dugnadsarbeid, frivillig arbeid. Gå på en type kurs der du kan gå over lengre tid, språk, foto, håndverk av noe slag. Meld deg inn i historielag eller bli aktiv i borettslagstyre. ikke tenk at du skal få venner fra dag 1. Bare tenk at det er interessant å møte ulike mennesker i alle aldre og livssituasjoner. Jeg har hatt det kjempefint med folk som jeg aldri ellers ville kommet i kontakt med, selv om de ikke noen sinne blir nære venner, så er det verdifullt! og av og til kan man få en venn.

Anonymkode: 95360...9e6

[AnonymBruker]

Liten familie. Ikke så mange venner, men de vi har er veldig gode ❤️. Det er det som teller 🙂

Anonymkode: 3f487...e99

[AnonymBruker]

Lite familie, få venner. Stort sett bare partner og barn. Jeg var veldig sosial før, ønsket å være åpen og omringes med folk, men slik ble det ikke for meg.

Anonymkode: 42fd3...901

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (På 29.10.2023 den 0.29):

Er det noen andre her med lite familie? Har dere venner dere føler dere «hjemme» med? Jeg har en forelder i andre kanten av landet, og det forholdet er ikke mye å skryte av. Har ett barn på deltid, klarte aldri å gå den familien jeg alltid har drømt om. Nå er jeg over 40, så det toget er gått. Har noen venninner, men de er så opptatte med familie, og de har mange barn hver. Synes det er litt sårt, har alltid ønsket minst to barn.. Har hatt noen få forhold etter faren til barnet mitt, men det finker jo ikke i lengden. Hadde jeg hatt familie, hadde det vært greit å ikke ha så mange venner. Føler meg ensom blant alle familier. Er det noen andre som meg? Hvordan håndterer dere det?

Anonymkode: 0ff36...91b

Ja har mange og nære venner. Alltid noen å feire påske, nyttårsaften, halloween, 17-mai eller dra på ferie med. Jeg har ett barn, og er mest med venner som har null, ett eller to barn, de med flere blir oftest gjerne veldig i sin egen familie-boble, og det blir litt mye bråk og kaos for min smak, men det er jo greit inn i mellom.

Anonymkode: a5172...fe7