Orker ikke ta abort, men heller ikke risikere forholdet…

[AnonymBruker]

Jeg er gravid, ganske nøyaktig 5 uker på vei, og dette skjedde til tross for sikker prevensjon, som vi tydeligvis greide å overliste...

Ingen av oss hadde ønsket oss et barn til. Vi har ingen sammen, men noen eldre barn fra før begge to som er hos sine andre foreldre annenhver uke. Vi har derfor massevis av kvalitetstid sammen bare jeg og kjæresten og vi har det fantastisk fint sammen. Vi bor hver for oss når vi har barna og sammen når vi er uten. Han er verdens beste kjæreste og også verdens beste pappa til sine barn. Vi har det også veldig fint når vi samles med de yngste jevnaldrende barna. 
 

Han håper nok at jeg ser fornuften i å ta abort fordi det er så mye som ikke passer med å få et barn felles nå (og vi er for «gamle» til å prøve bevisst senere). Men jeg som kjenner dette på kroppen blir veldig preget av tanken på abort i tilfelle det kunne gått bra å beholde. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å bestemme meg, da begge deler føles vondt og risikabelt. Det er helt klart en større omveltning å beholde barnet og man har ingen garanti for at barnet er friskt og vil forbli det, men tanken på at andre rundt oss prøver å bli gravide og å skulle glede seg med de etter å selv ha fjernet et potensielt flott og sunt barn gjør for vondt😢

Jeg føler meg nesten 100% sikker på at han ville støttet meg og at vi ville hatt et fortsatt godt forhold uansett valg, men jeg føler akkurat nå at én av oss taper litt uansett, og selvsagt blir man redd for at forholdet skal bli dårlig. Det har man jo ingen garantier for samme hva som skjer.

Jeg er redd han vil klandre meg om vi beholder og ting skulle oppstå som gjør livet vanskeligere, og jeg er redd jeg vil klandre han om jeg føler meg presset til abort. Hvordan løser man egentlig dette dilemmaet?

Jeg ser helt klart at abort er det enkleste alternativet rent praktisk og at vi da kan fortsette å nyte livet slik det er, med og uten barn. Likevel slipper ikke den såre følelsen taket og jeg er redd det blir vanskelig å glede seg over at andre rundt oss får babyer, da vi kjenner flere som prøver nå.
Selvsagt er jeg takknemlig over at jeg har barn, og han er takknemlig for sine barn, men det er jo han jeg skulle ønske var far til mitt/mine barn og det er akkurat nå vi har den muligheten. Hadde nok tenkt annerledes om vi var bikket 40, men det har vi ikke ennå.

Må ta en seriøs prat når vi ses igjen uten barna rundt, men det gruer jeg meg til…

Anonymkode: aeb98...d2c

[Sunshineyellow]

Snakk med noen på amathea. 

Det er tøft å gå igjennom en abort. Finn ut hva du ønsker. Prøv å se for deg hvorden det går om du blir alene også. Det er ditt valg, du som må igjennom en abort eller en fødsel. 

[AnonymBruker]

Sunshineyellow skrev (10 minutter siden):

Snakk med noen på amathea. 

Det er tøft å gå igjennom en abort. Finn ut hva du ønsker. Prøv å se for deg hvorden det går om du blir alene også. Det er ditt valg, du som må igjennom en abort eller en fødsel. 

Ja, jeg vet det, men jeg vil mye heller ta abort enn å risikere å miste han😢 Et lite ufødt embryo betyr ingenting sammenlignet med han. Han er den personen jeg vil ha ved min side til vi dør, skrekkelig gamle håper jeg… Å gjøre det alene er derfor ikke et alternativ. Men jeg vet han er for snill og omsorgsfull til å kreve noe eller stille meg noe ultimatum rundt dette, derfor må jeg tolke hva han egentlig tenker og føler bak det han sier. 
Han sier også at jeg er den beste mammaen, men at han setter sånn pris på den uforstyrrede tiden vi to har sammen og de stundene vi har sammen med barna. Et felles barn ville jo krevd én av oss konstant lenge, og vi kunne ikke dratt på parferie ei hel uke uten barn før på lenge igjen. Kan ikke gardere seg på at besteforeldre eller andre skal være barnevakt over flere døgn i strekk hvis vi vil bort på noe sammen. Og det er mye vi gleder oss til å gjøre sammen, særlig når det kommer til reising. Selvsagt kan man ha med baby/barn de fleste steder, unntatt på festivaler og konserter, men det blir mer krevende enn kun oss to.

Jeg virrer sånn frem og tilbake, og det finnes ingen angrerett uansett hva man velger😢

Anonymkode: aeb98...d2c

[Sunshineyellow]

Du får ta en ordentlig prat med han Lykke til ♡

[AnonymBruker]

Sunshineyellow skrev (9 timer siden):

Det er ditt valg, du som må igjennom en abort eller en fødsel. 

Det er greit å tenke på at det er to foreldre også.

Anonymkode: 3d6a7...a67

[Sunshineyellow]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Det er greit å tenke på at det er to foreldre også.

Anonymkode: 3d6a7...a67

Ja, men det er fortsatt mor som må bære frem et barn og føde det, eller ta en abort med alt det psykiske rundt det. 

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Likevel slipper ikke den såre følelsen taket og jeg er redd det blir vanskelig å glede seg over at andre rundt oss får babyer, da vi kjenner flere som prøver nå.

Dette tilsier at du innerst inne ønsker å beholde barnet. Du er såpass bevisst den følelsen og det ønsket at du forstår at en abort vil føre til tristhet og savn hos deg etter det barnet det ikke ble noe av.

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Og det er mye vi gleder oss til å gjøre sammen, særlig når det kommer til reising.

Tar du abort, og de følelsene du allerede nå kjenner på kommer til overflaten, er det ikke sikkert det blir noe "vi" og reising og andre fine opplevelser sammen. Jeg tok abort for 35 år siden ( er godt voksen nå), og fortsatt tenker jeg på det som kunne ha blitt.

Sunshineyellow skrev (9 timer siden):

Det er ditt valg, du som må igjennom en abort eller en fødsel. 

Det er deres valg. De skal stå sammen i dette, uansett hva avgjørelsen blir. Og konsekvensene må de også ta sammen. Et barn er uendelig mye mer enn avgjørelsen om en abort eller en fødsel. 

Sett dere ned og snakk sammen. Både om konsekvensene av å beholde og av en abort. Når det gjelder det siste - vil forholdet tåle de følelsene en abort fører med seg? Ja, en abort er "mest praktisk", men den fører med seg følelser, tanke og spørsmål som aldri kan besvares. Et barn er et levende liv - det må man bare gjøre det best ut av, uansett hvor praktisk eller ikke det måtte være. Og dere høres ut som voksne, stabile mennesker som vil takle den utfordringen bra.

Lykke til. Høres ut som du har en mann som er glad i deg. Da går det nok bra!

Anonymkode: 6268c...fe3

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (9 timer siden):

Jeg er gravid, ganske nøyaktig 5 uker på vei, og dette skjedde til tross for sikker prevensjon, som vi tydeligvis greide å overliste...

Ingen av oss hadde ønsket oss et barn til. Vi har ingen sammen, men noen eldre barn fra før begge to som er hos sine andre foreldre annenhver uke. Vi har derfor massevis av kvalitetstid sammen bare jeg og kjæresten og vi har det fantastisk fint sammen. Vi bor hver for oss når vi har barna og sammen når vi er uten. Han er verdens beste kjæreste og også verdens beste pappa til sine barn. Vi har det også veldig fint når vi samles med de yngste jevnaldrende barna. 
 

Han håper nok at jeg ser fornuften i å ta abort fordi det er så mye som ikke passer med å få et barn felles nå (og vi er for «gamle» til å prøve bevisst senere). Men jeg som kjenner dette på kroppen blir veldig preget av tanken på abort i tilfelle det kunne gått bra å beholde. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å bestemme meg, da begge deler føles vondt og risikabelt. Det er helt klart en større omveltning å beholde barnet og man har ingen garanti for at barnet er friskt og vil forbli det, men tanken på at andre rundt oss prøver å bli gravide og å skulle glede seg med de etter å selv ha fjernet et potensielt flott og sunt barn gjør for vondt😢

Jeg føler meg nesten 100% sikker på at han ville støttet meg og at vi ville hatt et fortsatt godt forhold uansett valg, men jeg føler akkurat nå at én av oss taper litt uansett, og selvsagt blir man redd for at forholdet skal bli dårlig. Det har man jo ingen garantier for samme hva som skjer.

Jeg er redd han vil klandre meg om vi beholder og ting skulle oppstå som gjør livet vanskeligere, og jeg er redd jeg vil klandre han om jeg føler meg presset til abort. Hvordan løser man egentlig dette dilemmaet?

Jeg ser helt klart at abort er det enkleste alternativet rent praktisk og at vi da kan fortsette å nyte livet slik det er, med og uten barn. Likevel slipper ikke den såre følelsen taket og jeg er redd det blir vanskelig å glede seg over at andre rundt oss får babyer, da vi kjenner flere som prøver nå.
Selvsagt er jeg takknemlig over at jeg har barn, og han er takknemlig for sine barn, men det er jo han jeg skulle ønske var far til mitt/mine barn og det er akkurat nå vi har den muligheten. Hadde nok tenkt annerledes om vi var bikket 40, men det har vi ikke ennå.

Må ta en seriøs prat når vi ses igjen uten barna rundt, men det gruer jeg meg til…

Anonymkode: aeb98...d2c

Først av alt syntes jeg du må rydde i eget hode. Hva andre gjør, ikke gjør osv. Det er et gokus som må bort. Ikke andres sak om dere velger å beholde eller ikke.  På samme vis som at andres babyer har ingenting med deres valg å gjøre. Det er bare et usunt sjalusi forhold til de rundt deg, du må jobbe med separat. 

Det du dere skal fokusere på er valget om å beholde eller ikke. Og til syvende og sist ligger dette på deg. Da det er du som sannsynlig ender opp med barnet alene, dersom forholdet ryker.

Situasjonen iht at dere bor hver for dere, er jo ikke helt ideelt, når barnet er på vei. 

Dog betyr dette lite. Det store spm er jo om du har nok kjærlighet å gi, om alt rakner rundt deg. Og om du klarer å leve med tanken på å ikke gi det livet til det som vokser i magen.

Ikke misforstå meg.  Da jeg på ingen måte er imot abort. Men jeg selv har måtte ta bort, pga for stor risiko å bære frem det som skulle vært min første. Og jeg hadde ikke klart å ta abort en gang til.  Og tenker at for min del, så hadde jeg først og fremst tenkt på hva som man kan gi barnet. Og resten løser seg på et eller annet vis. Ikke nødvendigvis slik man selv ønsker det. 

Her må du tenke ut fra ditt perspektiv, og ikke fra alle andres perspektiv. 

Å velge å beholde, fordi det blir vanskelig når andre får, syntes jeg kanskje er litt feil fokus. Da spm er jo hvilke av de  situasjoner klarer du å stå i

Anonymkode: af165...8c9

[AnonymBruker]

Jeg ville tatt abort. Fokuser på egentiden dere hat sammen. Er i samme type relasjon, og ville absolutt ikke hatt en baby nå, da hadde mange av planene våre for fremtiden blitt ødelagt.

Anonymkode: bbc42...719

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (11 timer siden):

Jeg er gravid, ganske nøyaktig 5 uker på vei, og dette skjedde til tross for sikker prevensjon, som vi tydeligvis greide å overliste...

Ingen av oss hadde ønsket oss et barn til. Vi har ingen sammen, men noen eldre barn fra før begge to som er hos sine andre foreldre annenhver uke. Vi har derfor massevis av kvalitetstid sammen bare jeg og kjæresten og vi har det fantastisk fint sammen. Vi bor hver for oss når vi har barna og sammen når vi er uten. Han er verdens beste kjæreste og også verdens beste pappa til sine barn. Vi har det også veldig fint når vi samles med de yngste jevnaldrende barna. 
 

Han håper nok at jeg ser fornuften i å ta abort fordi det er så mye som ikke passer med å få et barn felles nå (og vi er for «gamle» til å prøve bevisst senere). Men jeg som kjenner dette på kroppen blir veldig preget av tanken på abort i tilfelle det kunne gått bra å beholde. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare å bestemme meg, da begge deler føles vondt og risikabelt. Det er helt klart en større omveltning å beholde barnet og man har ingen garanti for at barnet er friskt og vil forbli det, men tanken på at andre rundt oss prøver å bli gravide og å skulle glede seg med de etter å selv ha fjernet et potensielt flott og sunt barn gjør for vondt😢

Jeg føler meg nesten 100% sikker på at han ville støttet meg og at vi ville hatt et fortsatt godt forhold uansett valg, men jeg føler akkurat nå at én av oss taper litt uansett, og selvsagt blir man redd for at forholdet skal bli dårlig. Det har man jo ingen garantier for samme hva som skjer.

Jeg er redd han vil klandre meg om vi beholder og ting skulle oppstå som gjør livet vanskeligere, og jeg er redd jeg vil klandre han om jeg føler meg presset til abort. Hvordan løser man egentlig dette dilemmaet?

Jeg ser helt klart at abort er det enkleste alternativet rent praktisk og at vi da kan fortsette å nyte livet slik det er, med og uten barn. Likevel slipper ikke den såre følelsen taket og jeg er redd det blir vanskelig å glede seg over at andre rundt oss får babyer, da vi kjenner flere som prøver nå.
Selvsagt er jeg takknemlig over at jeg har barn, og han er takknemlig for sine barn, men det er jo han jeg skulle ønske var far til mitt/mine barn og det er akkurat nå vi har den muligheten. Hadde nok tenkt annerledes om vi var bikket 40, men det har vi ikke ennå.

Må ta en seriøs prat når vi ses igjen uten barna rundt, men det gruer jeg meg til…

Anonymkode: aeb98...d2c

De andre rundt dere som prøver har kanskje ikke 5 fra før?

[Pippi Lotta]

Jeg tenker man ikke bør ta abort for å rede et forhold, for da kan du ende opp med å forakte mannen uansett. Men ta kontakt med amathea! Du trenger hjelp til å sortere tankene dine ❤️

[AnonymBruker]

Dere kan ikke fortsette med særbo med en baby. 

Å flytte sammen alle barna, pluss en baby oppå der. Det er oppskriften på katastrofe. Det blir så mye omveltninger for de eksisterende barna at sjansen for gnisninger er enorm. 

Anonymkode: 8558b...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Dere kan ikke fortsette med særbo med en baby. 

Å flytte sammen alle barna, pluss en baby oppå der. Det er oppskriften på katastrofe. Det blir så mye omveltninger for de eksisterende barna at sjansen for gnisninger er enorm. 

Anonymkode: 8558b...0c8

Det er «kun» de tre yngste vi har tilsammen som er hos oss fast annenhver uke, så det gjelder ikke de to eldste. De bor fast hos den andre forelderen og er på besøk hos oss når det ønskes.

Tror dere ikke jeg er klar over alle de praktiske utfordringene ved å beholde? Det er størst og flest grunner til å avslutte det, men det føles ufattelig vondt det også. Tror ikke menn, eller kvinner som ikke har vært i lignende situasjon, kan forstå hvordan det oppleves og hvilke følelser man sliter med rundt abortspørsmålet. Også etter en abort kan man streve hardt med tanken på det som kunne blitt. Hadde vi hatt et passe bra forhold som jeg var litt usikker på, ville jeg kun tenkt abort, men når han er så bra som han er og vi er så gode med hverandre så blir det vanskeligere. Jeg vet nesten sikkert at vi ville fikset dette bra, men man må være to om avgjørelsen uansett hva man lander på.

Frykten er at den ene vil kunne klandre den andre samme hva vi gjør.

Anonymkode: aeb98...d2c

[AnonymBruker]

Pippi Lotta skrev (28 minutter siden):

Jeg tenker man ikke bør ta abort for å rede et forhold, for da kan du ende opp med å forakte mannen uansett. Men ta kontakt med amathea! Du trenger hjelp til å sortere tankene dine ❤️

Har sendt de mail nå om at jeg ønsker samtale neste uke. Så får jeg høre med han også om han vil bli med eller om jeg går alene første gangen. 

Anonymkode: aeb98...d2c

[AnonymBruker]

1 hour ago, AnonymBruker said:

Det er «kun» de tre yngste vi har tilsammen som er hos oss fast annenhver uke, så det gjelder ikke de to eldste. De bor fast hos den andre forelderen og er på besøk hos oss når det ønskes.

Tror dere ikke jeg er klar over alle de praktiske utfordringene ved å beholde? Det er størst og flest grunner til å avslutte det, men det føles ufattelig vondt det også. Tror ikke menn, eller kvinner som ikke har vært i lignende situasjon, kan forstå hvordan det oppleves og hvilke følelser man sliter med rundt abortspørsmålet. Også etter en abort kan man streve hardt med tanken på det som kunne blitt. Hadde vi hatt et passe bra forhold som jeg var litt usikker på, ville jeg kun tenkt abort, men når han er så bra som han er og vi er så gode med hverandre så blir det vanskeligere. Jeg vet nesten sikkert at vi ville fikset dette bra, men man må være to om avgjørelsen uansett hva man lander på.

Frykten er at den ene vil kunne klandre den andre samme hva vi gjør.

Anonymkode: aeb98...d2c

Du tenker mest på dere som par. Hvordan blir det for de tre yngste? Vil de også velge å bo fast hos den andre forelderen?

Anonymkode: 8558b...0c8

[AnonymBruker]

Altså abort kan være taruatiserende for meg var det det fordi barnet på 12 uke kom hel ut og jeg så alt. Jeg tok pillen og fikk ikke ta pillen før da. Forstår ikke hvorfor jeg ikke kunne ta pillen tidligere! Altså.... hallo?! Hva tenkte dem?

Anonymkode: 95e82...235

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Det er «kun» de tre yngste vi har tilsammen som er hos oss fast annenhver uke, så det gjelder ikke de to eldste. De bor fast hos den andre forelderen og er på besøk hos oss når det ønskes.

Tror dere ikke jeg er klar over alle de praktiske utfordringene ved å beholde? Det er størst og flest grunner til å avslutte det, men det føles ufattelig vondt det også. Tror ikke menn, eller kvinner som ikke har vært i lignende situasjon, kan forstå hvordan det oppleves og hvilke følelser man sliter med rundt abortspørsmålet. Også etter en abort kan man streve hardt med tanken på det som kunne blitt. Hadde vi hatt et passe bra forhold som jeg var litt usikker på, ville jeg kun tenkt abort, men når han er så bra som han er og vi er så gode med hverandre så blir det vanskeligere. Jeg vet nesten sikkert at vi ville fikset dette bra, men man må være to om avgjørelsen uansett hva man lander på.

Frykten er at den ene vil kunne klandre den andre samme hva vi gjør.

Anonymkode: aeb98...d2c

Det er veldig vondt. 

Det var det samme som skjedde her. Jeg var vel 38-39 da. Vi hadde ingen felles barn, men vi bodde sammen. Jeg tok abort til slutt, og det var en sorg. Samtidig så ser jeg i ettertid at det nok var det rette særlig siden jeg like etter fikk et veldig sykt barn som krevde all min tid og oppmerksomhet. 

I ditt tilfelle så er det andre barn som faktisk får hele livet sitt satt på hodet ved at dere må flytte sammen. Det er barn som skal følges opp. Dere har ingen plan på et nytt barn og dere bor ikke engang sammen. Så jeg tenker vel at dere har ansvar for mange barn allerede, og det er vel en grunn til at dere ikke bor sammen?  

Det er nok mange som har opplevd dette som du snakker om...mange flere enn du tror. Dere har fem barn, og det ville være veldig smålig av deg å ikke kunne glede deg over at andre får barn...

 

Anonymkode: 7aebf...cbf

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Det er veldig vondt. 

Det var det samme som skjedde her. Jeg var vel 38-39 da. Vi hadde ingen felles barn, men vi bodde sammen. Jeg tok abort til slutt, og det var en sorg. Samtidig så ser jeg i ettertid at det nok var det rette særlig siden jeg like etter fikk et veldig sykt barn som krevde all min tid og oppmerksomhet. 

I ditt tilfelle så er det andre barn som faktisk får hele livet sitt satt på hodet ved at dere må flytte sammen. Det er barn som skal følges opp. Dere har ingen plan på et nytt barn og dere bor ikke engang sammen. Så jeg tenker vel at dere har ansvar for mange barn allerede, og det er vel en grunn til at dere ikke bor sammen?  

Det er nok mange som har opplevd dette som du snakker om...mange flere enn du tror. Dere har fem barn, og det ville være veldig smålig av deg å ikke kunne glede deg over at andre får barn...

 

Anonymkode: 7aebf...cbf

Ts her.

Jeg unner andre å få barn, helt klart! Men det kan likevel lokke frem noen såre følelser etter å ha tatt abort selv. I hvert fall hvis man tenker på at det kunne vært en frisk og flott unge som fikk to foreldre som elsker hverandre og som har mye kjærlighet å gi❤️ 

Vi elsker de andre barna våre også like mye som vi ville elsket dette, så det er «bare» alt det praktiske som står i veien for det. Og selvsagt vet man ikke hvordan de andre barna ville tenkt og følt, men det måtte man gjort det beste ut av hvis man valgte å beholde. Ved en abort må vi la være å si noe. 
 

Jeg tror jeg kjenner meg selv såpass godt at tanken på denne spiren vil kunne komme tilbake en god stund fremover. Jeg ville selv hatt nok kjærlighet og overskudd til en liten en igjen, men han er lite gira på det. Nå har jeg sendt mail til Amathea for å be om en samtale der. Også venter jeg på å få time til gynekolog med innvendig UL…

Anonymkode: aeb98...d2c

[AnonymBruker]

Jeg tror jeg ville tatt abort i deres tilfelle. Det høres ikke ut som du egentlig ønsker barn akkurat nå. Det er mest trist at du var så uheldig å bli gravid til tross for prevensjon og dermed blir tvunget til å ta det fæle valget. 

Jeg var i en lignende situasjon en gang og endte med å ta abort. Det var fælt å gå gjennom og å fryktelig ensomt og vanskelig å ta valget. Jeg snakket med Amathea flere ganger. Det føltes som jeg satt med makten til å endre mange liv - mitt liv, mitt eldre barns liv, mannens liv og hans barns liv. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsket å den store forandringen i livet vårt som dette barnet ville utgjøre, så jeg endte med abort av "fornuft". Og så sørget jeg etterpå, og tenker på det stadig vekk. Men det var riktig valg. Jeg er veldig glad for livet vi fikk i etterkant, med flere barn med en annen mann. 

Men jeg kjente veldig på et behov for å beskytte og respektere livet i magen. Jeg drakk ikke selv om jeg hadde bestemt meg. Jeg kjente på ansvar og morsinstinkt. Det var på ingen måte sammenlignbart med en tur til tannlegen. 

Anonymkode: eb3e0...5e5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg tror jeg ville tatt abort i deres tilfelle. Det høres ikke ut som du egentlig ønsker barn akkurat nå. Det er mest trist at du var så uheldig å bli gravid til tross for prevensjon og dermed blir tvunget til å ta det fæle valget. 

Jeg var i en lignende situasjon en gang og endte med å ta abort. Det var fælt å gå gjennom og å fryktelig ensomt og vanskelig å ta valget. Jeg snakket med Amathea flere ganger. Det føltes som jeg satt med makten til å endre mange liv - mitt liv, mitt eldre barns liv, mannens liv og hans barns liv. Jeg kom fram til at jeg ikke ønsket å den store forandringen i livet vårt som dette barnet ville utgjøre, så jeg endte med abort av "fornuft". Og så sørget jeg etterpå, og tenker på det stadig vekk. Men det var riktig valg. Jeg er veldig glad for livet vi fikk i etterkant, med flere barn med en annen mann. 

Men jeg kjente veldig på et behov for å beskytte og respektere livet i magen. Jeg drakk ikke selv om jeg hadde bestemt meg. Jeg kjente på ansvar og morsinstinkt. Det var på ingen måte sammenlignbart med en tur til tannlegen. 

Anonymkode: eb3e0...5e5

Jeg har heller ikke klart å drikke etter jeg fant ut dette, men hadde ei skikkelig kule den helga det må ha skjedd og uka før jeg nå fant det ut. 

Følte du at samtalene på Amathea hjalp? Var du og mannen enige om valget?

Og forresten; grunnen til at vi ikke bor sammen nå er at vi har skolebarn i ulike tilgrensende kommuner, ikke fordi vi hadde sett på det som vanskelig om vi bodde nærmere nå. Det utgjør ca 20-25 min med bil mellom oss, så veldig tungvint ville det nok ikke blitt. Kun litt kjøring de ukene med barn, ellers ikke.

Anonymkode: aeb98...d2c