Føler du deg ensom i parforholdet med barn?

[AnonymBruker]

Jeg har et barn på snart to år med samboeren min, og har innsett at livet ikke ble slik jeg så for meg. Jeg gjør så å si alt i huset, og med barnet. Jeg har tatt det opp utallige ganger, men han blir bare irritert og mener jeg kritiserer han.

Senest i dag sto jeg opp kl. 6.00 med barnet, ordnet og stelte, og gikk for å lage frokost til alle. Samboer sto opp over en time senere og satte seg i sofaen med beina på bordet og stirret ut i lufta, han var visst så trøtt..

Han legger barnet max. en gang i måneden. Jeg står opp med barnet hver eneste dag, og tar alt av oppvåkninger på natta. Ordner alt som har med utstyr, klær, barnehagen osv.

Jeg koser meg masse med barnet mitt, og tenker i mitt stille sinn at det er han som går glipp av tiden med barnet. Det gjør meg ingenting å gjøre alt med barnet, men allikevel synes jeg det er så trist..

Er vi ute på en lekeplass osv. Sammen, så viser samboer tydelig at han synes det er kjedelig , og er uengasjert. Han er mye på mobilen.

Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å holde ut med dette i særlig lang tid, men ønsker å prøve litt til..

Når jeg snakker med andre kvinner om dette, så innser jeg at veldig mange har det som meg, i mer eller mindre grad. De gjør det meste hjemme, og tar seg av barna. Det virker som om de fleste bare har innfunnet seg med at det er sånn det er, men blir hos mannen for det, med en kommentar om at "vi får se om forholdet kan reddes etter barna er blitt større".

Er det mange flere der ute i samme situasjon? Hva tenker og føler dere?  

Anonymkode: 590aa...e11

[AnonymBruker]

Ikke vær redd for å kritisere.. Stå i kritikken.

Det er fult mulig å ikke ha det slik du beskriver. Min mann er like engasjert i barna som meg. På en annen måte. men absolutt engasjert.

Anonymkode: 59f7d...729

[AnonymBruker]

Tok det opp 100 ganger.. Til slutt sa jeg noe sånt som: hvis jeg går fra deg nå, i dag, og du skal begynne å ha samvær med barnet, like mange timer i uken som dere er sammen nå, alene, hvor få timer i uken kommer du til å se barnet ditt.. Deretter krevde jeg 50/50 deling av legging og morgener, og alt annet. Og forlot huset mye, slik at han måtte. Han sa nemlig at hvis jeg gikk, ville han ha barnet 50/50..... 

Vi ble skilt senere. Så vet ikke om det er et så godt råd - men - han ble endelig kjent med barnet sitt..

Anonymkode: 53b37...2d8

[AnonymBruker]

Jeg personlig syns dette er helt uakseptabelt i 2023. Eldgamle kjønnsrollemønstre henger desverre igjen, for jeg er enig med deg - det gjør de! 
 

Viktig å være tidlig på at det ikke er en akseptabel løsning. Du jobber vel kanskje også fullt? I såfall, skal du være dobbeltarbeidende og bakkemannskap ? 

Anonymkode: 46677...689

[Raven.Writingdesk]

AnonymBruker skrev (3 timer siden):

Jeg har et barn på snart to år med samboeren min, og har innsett at livet ikke ble slik jeg så for meg. Jeg gjør så å si alt i huset, og med barnet. Jeg har tatt det opp utallige ganger, men han blir bare irritert og mener jeg kritiserer han.

Senest i dag sto jeg opp kl. 6.00 med barnet, ordnet og stelte, og gikk for å lage frokost til alle. Samboer sto opp over en time senere og satte seg i sofaen med beina på bordet og stirret ut i lufta, han var visst så trøtt..

Han legger barnet max. en gang i måneden. Jeg står opp med barnet hver eneste dag, og tar alt av oppvåkninger på natta. Ordner alt som har med utstyr, klær, barnehagen osv.

Jeg koser meg masse med barnet mitt, og tenker i mitt stille sinn at det er han som går glipp av tiden med barnet. Det gjør meg ingenting å gjøre alt med barnet, men allikevel synes jeg det er så trist..

Er vi ute på en lekeplass osv. Sammen, så viser samboer tydelig at han synes det er kjedelig , og er uengasjert. Han er mye på mobilen.

Jeg vet jo at jeg ikke kommer til å holde ut med dette i særlig lang tid, men ønsker å prøve litt til..

Når jeg snakker med andre kvinner om dette, så innser jeg at veldig mange har det som meg, i mer eller mindre grad. De gjør det meste hjemme, og tar seg av barna. Det virker som om de fleste bare har innfunnet seg med at det er sånn det er, men blir hos mannen for det, med en kommentar om at "vi får se om forholdet kan reddes etter barna er blitt større".

Er det mange flere der ute i samme situasjon? Hva tenker og føler dere?  

Anonymkode: 590aa...e11

Du har jo to barn.