Hvordan samarbeide med barnefar?

[AnonymBruker]

Dette blir langt, men trenger å lufte og formulere tankene mine. 

Jeg vet ikke lengre om det er meg eller xen min som er problemet. Jeg sliter så med å prøve forstå xen han, men jeg klarer ikke..

Jeg ønsker å forstå. Jeg ønsker å samarbeide. Jeg ønsker å kunne prate med han. Jeg ønsker å være venner. 
For barnas skyld.
Men jeg klarer ikke!

Vi var sammen i 17 år, og har 2 nydelige barn sammen. Han var aldri voldelig mot meg. Men det var kulde og silent treatment igjen og igjen! Over alle disse årene mistet jeg kontakten med alle vennene mine. Sluttet å være sosial. Gjorde alt alene både med barna og huset.
Selv var han både sosial, fikk nye venner, ny jobb, og var til og med utro. Når jeg fant ut av uteoskapen ble jeg både sint og såret. Reagerte selvfølgelig. Da brukte han min reaksjon mot meg. Indikerte at jeg var emosjonelt ustabil o.l.. Men vi forble sammen..

Etter noen år Fikk jeg ny jobb, fikk noen få nye venner, og jeg klarte endelig å løsrive meg fra han. Jeg avsluttet forholdet.
Han tok på seg offerrollen og snakket til alle som at jeg var "skurken"og hvor såret og skuffet han var.. 

Tiden gikk og han fikk ny samboer.
Jeg fikk ny kjæreste, men dette forholdet var turbulent og ikke et bra forhold (barna ble aldri involvert med denne mannen). I denne perioden, og etter det ble slutt var han svært "snill" mot meg. Tok kontakt, viste "støtte", ville hjelpe osv..

Nå har jeg funnet en fantastisk snill mann. Vi har vært sammen i 4 år nå og nylig blitt samboere. Også barna forguder han og Jeg er svært lykkelig! Føler meg endelig på rett plass i livet., og Først nå innser jeg hvor godt et forhold kan og skal være!

Problemet er bare at x er så vanskelig! (og han har egentlig vært det i de siste 3-4 årene..) Han vil ikke samarbeide om barna. Om han spør om barna kan komme til meg pga noe, så sier jeg alltid ja. Om jeg spør om tilsvarende, svarer han alltid nei. Han sender mld hvor han "kommanderer" meg til hva jeg må gjøre, at jeg MÅ stille på dugnad. At jeg MÅ sende div klær tilbake til han. At jeg MÅ ta ansvar. Osv..
Å hadde dette vært et problem at jeg unlot å "ta ansvar" o.l., så hadde jeg skjønt dette, men det er jo ikke noe problem. Jeg har full kontroll når det kommer til foreldremøter, dugnader, klær, lekser, treninger, kamper, legebesøk, osv. Så han har ingen grunn til å "irettesette" meg på denne måten! Han sendte til og med bekymringsmelding til barnevernet på meg. Årsak: for at ene barnet hadde slitt med sinnemestring. For 2 år tilbake i tid siden. Han hadde mao slitt med dette både hos meg og hos han for 2 år siden.. Men på daværende tidspunkt, når han meldt meg til bv- så var sinnemestringen tatt tak i, og utfordringen var så og si ikke-eksisterende mer. 

(Bv undersøkte situasjonen og henla saken raskt, men dette var virkelig en tung periode for meg selv om jeg vet jeg var og er en god mor)..

Det virker som han fortsatt ønsker å kontrollere meg, og dette innså jeg når han ikke ville gi meg en spond kode til ene barnets fotballgruppe. Han påsto at trenerne ikke ville vi voksne skulle ha dette, og det var "såvidt han selv fikk dette". Men da jeg spurte trenerne så fikk jeg koden med engang.
Han unnlater også å informere meg om barna har vært syke, om de skal til lege o.l når de er hos meg. Plutselig kan jeg få en sms om morgenen fra han at jeg må følge ene barnet til timeavtale samme dag. En avtale ha har laget for flere uker siden. Og om jeg den dagen ikke har mulighet til å dra- ja da er jeg en dårlig mor som ikke prioriterer barna mine.. 

Vet det er bagateller, men det virker som han vil være den som kommanderer og har kontroll og at jeg fortsatt skal være avhengig av han- enten ved at han skal påminne meg om div eller at all kommunikasjon skal foregå gjennom han..

Min samboer har overhørt samtaler på tlf med xen. Han har lest mld fra han. Og han er enig i at min x gjentatte ganger er nedlatende og "kontrollere" mot meg. 
Min samboer ser  jo nå hvordan jeg er med barna og at jeg har kontroll som mor på alt som skal følges opp. Så nå får jeg jo bekreftet at jeg ikke gjør noe feil, og at jeg er en god mor.

Men situasjonen er bare så utrolig slitsom! Jeg ser andre skilte foreldre samarbeide og være venner. Bla så samarbeider min samboer og hans xkone så bra. De er venner og hjelper hverandre når det gjelder barna.
Jeg skulle så ønske at dette også gjaldt for meg/oss..

Jeg føler at jeg ikke kan snakke med xen om noe ang barna. Jeg har forsøkt tidligere men da fikk jeg bare høre hva jeg gjorde galt, at han aldri opplevde utfordringer, at det var meg som var problemet, osv osv..

Huff.. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget.. Er det meg som er problemet?? Er det noe jeg kan gjøre anderledes for å få dette til å funke bedre? Vil så gjerne at barna skal oppleve oss som venner..! 

Anonymkode: 779c4...0b8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (23 minutter siden):

Han sender mld hvor han "kommanderer" meg til hva jeg må gjøre, at jeg MÅ stille på dugnad. At jeg MÅ sende div klær tilbake til han. At jeg MÅ ta ansvar. Osv..

Slutt å svar på sånne meldinger!

Forhold deg kort og konsis, prøv å unngå spørsmål utenom samværet, si nei neste gang han spør om du kan ta barna, si det ikke passer uten nærmere forklaring. Hold deg forretningsmessig kort tilbake. 

Glem at dere skal være venner, for eksen din ønsker ikke et sånt forhold. 

Anonymkode: fca74...5d0

[AnonymBruker]

Dessverre er det noe som heter; du kan ikke forandre andre, bare deg selv.. Eller noe sånt  ..

Jeg gikk til samtaler på Familievernkontoret med samme spørsmål som deg. Hun jeg snakket med sa: sånne som ham, vil aldri forandre seg.. Ikke det jeg ville høre, men vi snakket mest om hvordan jeg kunne leve med det. Har feks sagt fra til skole osv. at de må gi absolutt alle beskjeder dobbelt, fordi han gir ingen beskjeder videre. Har faste ting jeg svarer når han maser. Du vet jo at du har kontroll på ting, så han driver bare å plager deg. Legetime feks, kan du ringe inn å endre. 

Jeg tror, dessverre, at dere ikke kommer til å bli venner.. Du må heller lære å leve med den han er, og betrygge deg selv med at du gjør alt DU kan for å være samarbeidsvillig, imøtekomme og åpen for et vennskap. 

Anonymkode: 9f38b...956

[AnonymBruker]

Han er gærn og du blir stressa og nervøs av det. Sørg for direkte kontakt med trenere osv. Ha minst mulig kontakt med den mannen. Han kan ikke kommandere deg til noe. Du følger opp ungene når de er hos deg. Han når de er hos han. Det er ingen grunn til at han skal sende meldinger osv. om hva du MÅ. Hvor mye er ungene hos han da? Du sier han ikke var voldelig men det du beskriver av manipulering og silent treatment osv. er helt klart en form for psykisk vold. 

Anonymkode: 7374a...0c8

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Han er gærn og du blir stressa og nervøs av det. Sørg for direkte kontakt med trenere osv. Ha minst mulig kontakt med den mannen. Han kan ikke kommandere deg til noe. Du følger opp ungene når de er hos deg. Han når de er hos han. Det er ingen grunn til at han skal sende meldinger osv. om hva du MÅ. Hvor mye er ungene hos han da? Du sier han ikke var voldelig men det du beskriver av manipulering og silent treatment osv. er helt klart en form for psykisk vold. 

Anonymkode: 7374a...0c8

Ja jeg har nå, etter jeg ble sammen med ha jeg er sammen med nå- begynt å innse at selv om han ikke var voldelig så er det ikke slik man skal bli behandlet i et forhold.. 

Og når han bevist tilbakeholder informasjon og lyver til meg-så blir jeg bare sliten og frustrert. 

Burde det ikke være bedre en dette? Det er 7 år siden jeg forlot han.. Og han har fått ny samboer.. Og samarbeid og ønske om gjensidig lykke for hverandre er jo kun til barnas beste..!

Vi har delt omsorg. 50/50. Barna er glade i han, og i stort sett tenker jeg han er en god far. Men av og til merker jeg han påvirker mitt eldste barn slik at barnet kommer med negative uttalelser som jeg vet han har hørt via faren sin.. Og da føles det kanskje ekstra vanskelig.. 

Huff.. Er vel bare å innse at vi kanskje aldri får et vennskapelig forhold. Forsøker forholde meg direkte til trenere, lærere, og ikke ha noe med han å gjøre. Har begynt å svare kort på mld han sender, eller ikke svare i det hele tatt. Det hjelper på. Og spesielt hjelper det på å ha samboeren, en annen voksne og "sparre med" når ting er vanskelig. 

Men det bare føles så barnslig at jeg unngår han på foreldremøter og kamper. At vi såvidt kan si hei til hverandre. 

Vil jo gjøre alt jeg kan for at barna skal oppleve oss som venner, men det sliter meg helt ut om jeg skal ha mer kontakt med han..

Ts

Anonymkode: 779c4...0b8