Er det jeg som overdriver her?

[AnonymBruker]

Min far har alzheimer, han er glemsk, og roter til tider en del. Det får veldig opp og ned. Han kjeder seg mye, bor alene. Han klarer liksom ikke finne på noe selv lenger. Han vil gjerne være med oss når det er noe som skjer. Jeg bor et par timer unna, er med han så mye jeg kan, men det blir jo ikke hele tiden pga avstanden. Og jeg må og ha mitt eget liv med samboer. Prøver ta han med på ting, er med han helligdager, kjører han så han får vært med på familieselskap, konserter til mitt søsken som er musiker. 

Han har en søster, hun bor like ved han. Hun har barnebarn og sønn ca 40 min unna. Nå var det en situasjon hvor de skal på konsert med barnebarna, de spiller i korps. Pappa har selv sagt før han kunne tenkt seg vært med på det hvis han kan. Han er veldig glad I musikk. Jeg kan ikke i helgen, syns egentlig tanten min kunne tatt han med. Jeg kan ikke bestemme det så klart. Spurte veldig forsiktig, men hun skulle liksom ikke det.. de skulle på kaffe til sønnen etterpå, men mim far har vært med mange ganger der på besøk. Vi er en liten familie, har alltid vært involvert i hverandres liv.

Jeg merker jeg er veldig skuffet, og lei meg. Føler alt faller på meg hele tiden, jeg er veldig sliten hele tiden, føler jeg drukner i alt. Og syns det er dårlig gjort han ikke kunne bli med dem. Søsteren hans sier selv han trenger komme seg mer ut.. 

Men overdriver jeg? Står midt i det, så ikke lett å se klart..

Anonymkode: e0724...bbc

[AnonymBruker]

Synes ikke du overdriver sett fra ditt ståsted. Det er jo ikke en ukentlig aktivitet du spør om, men en enkelt konsert. Kan det være noe bakenforliggende som er årsaken til at hun avslår? Noe fra deres oppvekst du ikke har kjennskap til? Har han vært en bror hun alltid har vært glad i eller har det vært noen uoverensstemmelser? Urettferdig behandling fra dine besteforeldre? Det får du trolig aldri vite, men ofte er det en dyptliggende årsak til at folk handler litt, i andres øyne, irrasjonelt.

,

Anonymkode: a900b...0a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (30 minutter siden):

Synes ikke du overdriver sett fra ditt ståsted. Det er jo ikke en ukentlig aktivitet du spør om, men en enkelt konsert. Kan det være noe bakenforliggende som er årsaken til at hun avslår? Noe fra deres oppvekst du ikke har kjennskap til? Har han vært en bror hun alltid har vært glad i eller har det vært noen uoverensstemmelser? Urettferdig behandling fra dine besteforeldre? Det får du trolig aldri vite, men ofte er det en dyptliggende årsak til at folk handler litt, i andres øyne, irrasjonelt.

,

Anonymkode: a900b...0a1

Ja, det er et enkelt tilfelle. Nei, det troe jeg ikke. Så lenge jeg kan huske har de hatt et nært forhold. De besøkte sine foreldre fast hver helg, og har alltid hatt mye med hverandre og gjort. De har ikke hatt uoverensstemmelser som jeg vet om, har alltid vært mye sammen, alle høytider, det meste egentlig. Jeg vet selvfølgelig ikke alt, men har aldri fått inntrykk av at forholdet er anstrengt.

Anonymkode: e0724...bbc

[Tantemor]

Du spurte alt for forsiktig, for vagt. Vær mer direkte if tydelig. "Broren din må få bli med dere på konserten tante, han både trenger det og har lyst. Ja han kan være med på det etterpå også, det er jo familie". 

[AnonymBruker]

Demens kalles en pårørendesykdom, fordi den rammer pårørende hardt. Det er utrolig tungt å stå i slike ting, og man trenger støtte og hjelp. Finnes det feks demenskurs du kan være med på? Da kan evt søster være med også. Hva med dagsenter, støttekontakt osv? 

Du bør også ta en seriøs samtale med søster, si hvordan det er, og at du trenger noe hjelp.

Anonymkode: 1f98f...c86

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (43 minutter siden):

Demens kalles en pårørendesykdom, fordi den rammer pårørende hardt. Det er utrolig tungt å stå i slike ting, og man trenger støtte og hjelp. Finnes det feks demenskurs du kan være med på? Da kan evt søster være med også. Hva med dagsenter, støttekontakt osv? 

Du bør også ta en seriøs samtale med søster, si hvordan det er, og at du trenger noe hjelp.

Anonymkode: 1f98f...c86

Ja, det er forferdelig tungt. Det finnes nok det, jeg og min søster har snakket med demens koordinator og sykepleier som er spealisert på demens. Jeg jobbet i tillegg med det, men det er noe helt annet når det rammer en forelder. 

Hun besøker han jo heldigvis, men han trenger å komme seg ut av huset. Han kjører ikke bil lenger, og blir bare sittende hjemme om ingen tar han med på ting. Jeg har sagt det mer direkte før, og det er bare 2 dager siden hun selv sa han må komme seg ut. Jeg og samboer skal på hyttetur sammen i helgen, bare vi to. Men hun spurte om ikke han skulle være med oss.. men hun ville ikke hjelpe til. 

Anonymkode: e0724...bbc

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (54 minutter siden):

Du spurte alt for forsiktig, for vagt. Vær mer direkte if tydelig. "Broren din må få bli med dere på konserten tante, han både trenger det og har lyst. Ja han kan være med på det etterpå også, det er jo familie". 

Det er nok det jeg skulle gjort. Hun mente vel det blir mer styr hvis han er med, at det blir annerledes enn om bare hun og mannen drar. Men jeg syns faktisk hun kunne tatt han med. Er ofte sånn når hele familien er sammen, og barnebarna hennes, så virker det som hun mener hun ikke skal hjelpe han. At det er en selvfølge jeg tar meg av det..

Anonymkode: e0724...bbc

[AnonymBruker]

Tantemor skrev (4 timer siden):

Du spurte alt for forsiktig, for vagt. Vær mer direkte if tydelig. "Broren din må få bli med dere på konserten tante, han både trenger det og har lyst. Ja han kan være med på det etterpå også, det er jo familie". 

Ja, det er jo allment kjent at folk blir mer velvillige av å bli kommandert. 

Anonymkode: dd176...67b

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (7 timer siden):

Min far har alzheimer, han er glemsk, og roter til tider en del. Det får veldig opp og ned. Han kjeder seg mye, bor alene. Han klarer liksom ikke finne på noe selv lenger. Han vil gjerne være med oss når det er noe som skjer. Jeg bor et par timer unna, er med han så mye jeg kan, men det blir jo ikke hele tiden pga avstanden. Og jeg må og ha mitt eget liv med samboer. Prøver ta han med på ting, er med han helligdager, kjører han så han får vært med på familieselskap, konserter til mitt søsken som er musiker. 

Han har en søster, hun bor like ved han. Hun har barnebarn og sønn ca 40 min unna. Nå var det en situasjon hvor de skal på konsert med barnebarna, de spiller i korps. Pappa har selv sagt før han kunne tenkt seg vært med på det hvis han kan. Han er veldig glad I musikk. Jeg kan ikke i helgen, syns egentlig tanten min kunne tatt han med. Jeg kan ikke bestemme det så klart. Spurte veldig forsiktig, men hun skulle liksom ikke det.. de skulle på kaffe til sønnen etterpå, men mim far har vært med mange ganger der på besøk. Vi er en liten familie, har alltid vært involvert i hverandres liv.

Jeg merker jeg er veldig skuffet, og lei meg. Føler alt faller på meg hele tiden, jeg er veldig sliten hele tiden, føler jeg drukner i alt. Og syns det er dårlig gjort han ikke kunne bli med dem. Søsteren hans sier selv han trenger komme seg mer ut.. 

Men overdriver jeg? Står midt i det, så ikke lett å se klart..

Anonymkode: e0724...bbc

Det finnes to typer mennesker (satt på spissen): De som gjør minimum, og de som gjør alt de kan. Det du må passe på er å sette grenser for deg selv også. Du trenger etter hvert hjelp fra fagpersoner. Når det gjelder din tante, har jeg vært der. Jeg har familiemedlemmer som tenker at ting blir gjort av meg om det ikke passer for dem, og da må man være tydelig: "Det jeg trenger fra deg er:… Nå er situasjonen sånn, og jeg trenger hjelp."

[AnonymBruker]

Litt enig med deg, men det er ofte sånt at alt ansvar tilfaller en person. I min familie har vi en regel som heter "Kari fiks det." En gang måtte jeg være mellommann mellom to voksne personer som skulle overlevere to nøkler til en megler, de fikk ikke til å ringe megleren selv og avtale overlevering...

Anyway, hva med å søke om støttekontakt til din far? Eller besøk på et slags dagtilbud eller noe? Hør med kommunen hva slags tilbud som finnes. Ikke for å erstatte familie, men for å ha noe på siden siden det er litt avstand.

Anonymkode: ba23b...9cc

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (53 minutter siden):

Litt enig med deg, men det er ofte sånt at alt ansvar tilfaller en person. I min familie har vi en regel som heter "Kari fiks det." En gang måtte jeg være mellommann mellom to voksne personer som skulle overlevere to nøkler til en megler, de fikk ikke til å ringe megleren selv og avtale overlevering...

Anyway, hva med å søke om støttekontakt til din far? Eller besøk på et slags dagtilbud eller noe? Hør med kommunen hva slags tilbud som finnes. Ikke for å erstatte familie, men for å ha noe på siden siden det er litt avstand.

Anonymkode: ba23b...9cc

Det er desverre sånn. Altså min søster gjør mye når hun er her, men problemet er at hun bor i utlandet, så er begrenset hva hun får gjort. Resten av tiden er det stort sett jeg. 

Har snakket med han om både støttekontakt og dagsenter, men han nekter alt sammen. Flere av oss har sagt det flere ganger, hjemmesykepleien sier det også. Men så lenge han nekter er det ikke mye vi får gjort desverre.

Anonymkode: e0724...bbc

[AnonymBruker]

Helene1982 skrev (4 timer siden):

Det finnes to typer mennesker (satt på spissen): De som gjør minimum, og de som gjør alt de kan. Det du må passe på er å sette grenser for deg selv også. Du trenger etter hvert hjelp fra fagpersoner. Når det gjelder din tante, har jeg vært der. Jeg har familiemedlemmer som tenker at ting blir gjort av meg om det ikke passer for dem, og da må man være tydelig: "Det jeg trenger fra deg er:… Nå er situasjonen sånn, og jeg trenger hjelp."

Jeg må nok bli flinkere på å være tydelig. Men med tanke på den situasjonen i går, så følte jeg at jeg ikke kunne si han må bli med dem, for det kan liksom ikke jeg bestemme. Håpet hun skulle skjønne det selv 🙈

Anonymkode: e0724...bbc

[Helene1982]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Jeg må nok bli flinkere på å være tydelig. Men med tanke på den situasjonen i går, så følte jeg at jeg ikke kunne si han må bli med dem, for det kan liksom ikke jeg bestemme. Håpet hun skulle skjønne det selv 🙈

Anonymkode: e0724...bbc

Folk gjør ikke det. de som smyger unna, skjønner ikke selv. Du må si det. Helsevesenet er beintøft. De som ber om mest hjelp, får mest. jeg fikk kjeft av min bror fordi jeg fikk mine to onkler til å gråte, ved å påpeke at de ikke gjorde nok for mamma. Du må mase og ringe og manipulere. Og du må bli god på å be om hjelp på en måte som ikke føles som et spørsmål.