Hvordan hjelpe min mor som har meg som en veldig stor belastning?

[AnonymBruker]

Jeg har hele livet vært veldig hjelpetrengende og «vanskelig». Jeg har autisme og epilepsi (epilepsien ble også verre i tenårene), og allerede som 5/6-åring begynte jeg å utvikle vedvarende OCD, psykotiske symptomer, angst osv. Jeg ble mobbet hele grunnskolen pga annerledeshet. I tenårene ble jeg også diagnostisert med tilbakevendende depresjon som så ble til bipolar lidelse i tidlig 20-årene og flere diagnoser (i dag er jeg 27). Alt dette har ført til mye og langvarige innleggelser for både epilepsi og psykiatri. Jeg har måttet bo et sted med oppfølging, er ufør og har generelt taklet det daglige veldig dårlig. Jeg har prøvd veldig hardt å studere og jeg har i dag et knippe gode venner som bedrer situasjonen enormt. Jeg valgte for kort tid siden å flytte for meg selv, men med god nærhet til familien. Fordi dette var et kommuneskifte så ble det jo mye styr med å måtte bytte nevrolog, fastlege og psykiatrisk oppfølging. I tillegg ble jeg nylig henvist til en kreftavdeling og er under utredning for kreft og jeg har anmeldt en sak som pågår nå. Faren min har også bipolar lidelse og sliter mye med sine ting og er ikke alltid tilgjengelig som far, men jeg vet han er veldig glad i meg og gjør alt han kan. Jeg får dog veldig veldig dårlig samvittighet ovenfor mamma. I tillegg til at hun i mange år måtte streve med min fars problematikk så har hun en bror med store vansker og så fikk hun attpåtil meg. Hun giftet seg senere på nytt og fikk to barn til. De er fortsatt veldig unge, men klarer seg veldig godt og er to høytfungerende og fine mennesker (noe jeg et veldig glad for, både for mammas del og for deres egen del selvfølgelig). 
 

Jeg føler dog at mamma stadig må slite med meg. Jeg trenger alltid hjelp fordi det alltid dukker opp situasjoner hvor jeg ikke helt er i stand til å klare meg selv eller at jeg har stort hjelpebehov. Jeg har alltid vært bekymret for søsknene mine oppi dette også, men jeg har spurt dem direkte om de har følt seg som «glassbarn», og de har helt ærlig svart at selv om det er vanskelig av og til så har de det veldig bra på tross av det og har ikke følt det som noen stor greie i livet, de har dog sett at mamma ofte har sliti med dette og det er jo ikke noe godt. Jeg klarer en del selv, det er aller helst i perioder hvor jeg ikke klarer noe, og jeg er fult i stand til å for eksempel gå til legen og snakke for meg eller gå på butikken (bare for å ta noen helt enkle eksempler). Det er ikke slik at jeg ringer eller trenger hjelp av mamma hver dag, men jeg føler meg som en stor belastning. I dag fikk jeg et brev om at det hadde klusset seg litt til med henvisningen fra psykteamet fra forrige kommune og plassmangel så alt vil ta lenger tid og det blir mindre hjelp. Jeg har heldigvis fortsatt hjelp i den gamle kommunen så jeg fikk ringt behandler som er på saken med å finne ut av ting. Jeg bare vet at om mamma får vite om det kommer hun til å bli forferdelig bekymret for om jeg ikke kommer til å få nok hjelp, om hun må ta mer ansvar osv. Nå er hun på ferie med mannen sin så jeg skal la henne ha en fin tid der uten forstyrrelser. I tillegg er det å gå og vente på om man har kreft eller ikke en ganske stor belastning, for både meg og de rundt. Jeg vet ikke hvem jeg skal lene meg på, jeg kan ikke belage meg på pappa fordi han er som han er og jeg vil la mamma «være», jeg synes hun trenger litt ro. Jeg merker at hun blir mer og mer fraværende til alt det vanskelige som har med meg å gjøre, og det er veldig veldig forståelig, det har vært mye, hun må få plass til å ta vare på seg selv og de andre. Jeg vet bare ikke helt hvordan jeg skal hjelpe henne best mulig. Skal jeg la være å snakke om alt det nye som skjer? Skal jeg ta helt avstand en periode? Jeg vil ikke at hun skal ta på seg mer enn hun må og det var derfor jeg håpet så sterkt på at systemet rundt meg nå skulle bli i hvert fall like bra som i min forrige kommune. Det er nesten så jeg kunne flyttet tilbake for å få samme oppfølging og at mamma skulle fått mer avstand, men jeg vet det var utrolig tungt for henne å bo langt unna når det oppsto ting.

Anonymkode: b6eb0...597

[AnonymBruker]

Hei Jeg er litt trøtt fordi jeg ikke fikk sove i natt,men jeg fikk lyst til å svare kort før jeg legger meg.

Jeg satt å tenkte at du skrev veldig mye rundt det å føle deg som en byrde men mindre om de konkrete utfordringene du har. Og kan noen av de løses? 

Jeg vet ikke så mye om dette, men vet at BPA finnes, hjelpe-hunder, taxi-ordninger, hjelpemidler til bil, hjemmet og hverdagen generelt. Har du tenkt litt over hvilke muligheter du har som kan være med å erstatte den hjelpen du får fra din mor?

Anonymkode: f1c76...7ec

[AnonymBruker]

Har et søsken som sliter mye som det. Det jeg vet sliter på min mor eg at hun blir involvert hver eneste gang det er noe. Den minste ting. Og det sliter enormt. Så råder deg å håndtere det du klarer selv. Kanskje å skrive dagbok for å få utløp kan hjelpe. Når det er sagt så er hun moren din og hun kommer nok aldri til å slutte å hjelpe deg. Men du bør ikke ta henne for gitt heller. Husk å si takk og husk å vis med handling at du setter pris på henne. Ikke kun ring og besøk henne når du trenger noe

 

Anonymkode: d0bcb...f08

[lillevill]

Hei ts, så leit. Høres ut som du har fått noen vanskelige kort i livet men virker veldig reflektert og omsorgsfull. 

Jeg er mor selv og jeg vet at en stor bekymring man har som forelder er hvordan barnet greier seg som voksen,når man selv ikke lengre er der, eller når man blir veldig gammel og bare trenger å hvile. En gang vil hun ikke lengre være der, og om hun ser at du vil greie deg godt nå så vil det nok lette på byrden hun kjenner når hun tenker på fremtiden. 

Det beste man kan gjøre for sine foreldre er å skaffe seg ressurser som avlaster foreldre. Kansje en frivillig som hjelper med handling, eller du bestiller hjem. Det finnes flere slike instanser med frivillige. Har du sjekket muligheter der? 

Kansje lage en liste i dag over alle muligheter som du har? 

Jeg tror jeg ville prøvd å etterstatter all hjelp din mor gir deg. Og så med det emosjonelle og psykiske og bekymringen rundt kreft, så finnes det lege, psykisk helsesøster, hjelpetelefonen og frivillige. Disse tjenestene kan ta brodden av det som er vanskelig, slik at du ikke bærer så mye alene, og at din mor ikke føler hun er den eneste som må stå i det. 

Og så kan du Kansje ta opp en hobby, noe du og din mor har til felles? Slik at det blir mer som en kos når dere er sammen, enn at hun hjelper med a og b og c. 

 

Endret 28. oktober 2023 av lillevill

[AnonymBruker]

Jeg synes du virker som en datter som er veldig glad i mammaen sin ❤️ 

Jeg tenker at du kan forberede deg litt til "neste gang ting skjer", både ift epilepsi, mulig kreft og psyken. 

Hva med å sette seg ned og lage en slags kriseplan, med eksempler? Eller handlingsplan om du vil. Det er jeg helt sikker på at din behandler kan hjelpe med, hvis du sier noe om at det hadde vært fint for deg å tenke gjennom ulike scenarioer som kan skje og hva du eventuelt skal gjøre da. 

Skrive en handlingsplan med en forebyggende del, altså hva kan du gjøre for å unngå det du er redd skal skje. Forsøk å fikse situasjonen før det går så langt at du ikke klarer å ordne det selv. 

Så er det ikke alt man kan unngå, da må man vite hva man skal gjøre hvis noe skjer, for eksempel: "Kjenner jeg er i ferd med å bli psykotisk" (vet ikke om man kan kjenne sånn, bare et forslag), handling: RING 113, FORKLAR, BE OM AT NOEN HENTER DEG/SI I FRA OM AT DU KOMMER INN. BESTILL TAXI.). 

Så er nå en gang livet sånn at det ikke er meningen du skal klare deg alene. Og systemet er ikke lagt opp til at de kan ha fullt ansvar for ditt ve og vel. Du må ta ansvar for seg selv, og det gjør du jo ved å involvere din familie. Og forresten så tenker jeg at selv om din far er bipolar så kan han jo støtte deg på sitt vis. Akkurat som du ville forsøkt på ditt vis og støtte ham. Akkurat som du prøver å støtte ham ved å ikke involvere ham. Men litt? Du kan jo spørre om han vil komme på besøk, så får du iallefall sett litt folk. 

Du er god med din mor og jeg tror du har oppfattet situasjonen rett når du sier hun er sliten. Det er jo ikke fordi hun ikke ønsker å være der for deg for jeg er helt overbevist om at hun elsker dere barna veldig høyt ❤️ og like høyt alle fire❤️

Og du har bare din mor, dine to yngste søsken har også en far. Ikke glem det.

Noen over nevnte dette med å lære seg å bestille mat helt hjem. Det er en veldig god løsning om du ikke er i form, men det er også viktig å komme seg ut og se litt folk. Legetimer kan ofte løses ved å ta det digitalt om det kun er informasjon som skal formidles. Da kan du jo ha en fra psykisk helse sammen med deg som kan forklare. Da slipper du å reise inn til sykehuset. 

Begynn med en hobby, uavhengig av hva det er. Da kan din mor se at du koser deg med noe og finne ro i det. 

Anonymkode: c9268...bda

[AnonymBruker]

Takk for fine svar. ❤️ Jeg har tidligere hatt bemanning rundt meg i en slik form at mamma ikke har trengt å ta seg av så mye praktisk, for det meste har vi kun vært sammen for å hygge oss. Nå som jeg har flyttet tar det litt tid før alt kommer på plass. Jeg har nummeret til flere behandlere i gamle kommune så jeg kan alltid ringe og få hjelpe med det psykiske om det er noe. I min gamle kommune hadde jeg en alarm som sa ifra om jeg hadde anfall slik at noen kom og hjalp meg, dette har ikke kommet på plass her ennå, men jeg ringer som regel sykehuset selv når jeg våkner og om det skulle trengs da. Jeg sa ikke så mye om det til min mor, men dessverre fant hun ut det og blir da svært bekymret.

Nå som det er litt trøbbel med overføringen mellom de psykiatriske instansene så er jeg redd dette vil bekymre henne mye også. Hun har ved flere anledninger sagt at hun håper jeg kan få en som kan komme hjem til meg av og til og hjelpe meg med praktiske ting som å vaske og rydde av og til. Jeg har sagt jeg skal prøve å få til en ordning, men at jeg veldig gjerne vil prøve å klare/gjøre mest mulig selv, men at selv om det kanskje ikke er 100% styla når hun kommer at hun ikke må stresse over det og føle hun må mase (hun har det selv alltid veldig veldig ryddig så dette er vanskelig for henne hehe).

Ellers er pappa også mye til stede, han besøker meg ofte og kjører meg rundt når det trengs, vi har et veldig godt forhold, og han er som regel den jeg ringer først når det er noe (både pga at han har mer tid og kapasitet, han har kun meg, og at han ikke blir så stresset), men så kan jeg plutselig stå der i en nødssituasjon også er han ikke mulig å få tak i, på lenge. Mathandel tar jeg som regel gjennom Oda og det meste av det daglige klarer jeg selv.

Jeg studerer programmering på deltid og jeg elsker teknologi så jeg bruker googlesystemet som minner meg på det ene og det andre. Jeg ringer ikke mamma hver gang jeg trenger noe eller kun når jeg trenger noe, jeg er som regel kun med henne for å gjøre noe hyggelig som å gå tur eller spise middag hos dem. Mamma er veldig glad i å gå tur så dette er noe vi gjør som en trening/hobby. Hun spør stadig om jeg trenger hjelp til å rydde for eksempel, jeg sier at om hun absolutt vil hjelpe så kan hun ta med strikketøyet sitt og sitte i sofaen og slå av en prat (jeg jobber veldig bra når jeg har noen til stede, bodydouble  ).

Jeg har også et par tanter som stadig ringer og kommer innom for å hjelpe med ting om det trengs, jeg synes det er litt lettere å ta i mot hjelp der fordi at de ikke «strever» med meg på daglig basis, noe jeg prøver å fortelle mamma, men hun er veldig redd for at folk skal få oppfatningen av at hun ikke er tilstede og hjelper.

Jeg prøver å trygge mamma på de måtene jeg får til. Akkurat nå har det psykisk gått veldig bra en god stund, men dette gir henne nesten en bekymring også fordi hun forventer det skal smelle hvert sekund. Jeg har sagt at man må tenke at akkurat nå er det bra så da får man heller nyte det, det kan gå bra mye lenger, kanskje alltid, og det kan komme dårlige perioder, det vet man ikke.

Kreftgreiene tar jeg for det meste av selv, men jeg skal la pappa kjøre meg til sykehuset fordi det ligger en time unna. Mamma ville gjerne kjøre, men jeg sa at det trengte hun absolutt ikke. Saken jeg har anmeldt tar jeg også meg av selv, med hjelp fra advokat og litt instanser rundt, men jeg gikk selv å anmeldte og har ordnet alt dette på egen hånd. Jeg fikk til og med et anfall på politistasjonen, men jeg var så fokusert på det jeg skulle gjøre så etter jeg hadde våknet sa jeg til ambulansepersonalet at jeg hadde det fint og måtte gjøre det jeg kom for. Hadde heldigvis venninne med som hjalp til, og hun fortalte meg at det første jeg hadde spurt om var hvor langt jeg hadde kommet i køen, de lo litt da, men jeg fikk det til og er stolt av det.

Anonymkode: b6eb0...597

[AnonymBruker]

For ei god og reflektert dame du virker å være ❤️

Anonymkode: c9268...bda