Tenker alle at samlivsbrudd er best for barna?

[AnonymBruker]

Jeg og mannen sliter. Vi har sklidd i hver vår retning over tid, og har ikke prioritert hverandre - men barna og familien over alt annet. Resultatet er at vi er dysfunksjonelle  som kjærester, men særdeles gode som foreldre og familie. Selv om vi ikke har det godt i ekteskapet er det uaktuelt for meg å være pådriver for et brudd, for konsekvensene for barna våre ville blitt så brutale. Vi har begrenset med nettverk, og ingen annen familie i landsdelen vi bor og er helt avhengig av hverandre i hverdagen. Økonomisk ville det blitt en katastrofe, da vi ikke har råd til to boliger og biler. Et brudd vil jo påvirke barna både materielt (slutt reiser i ferier, begrensninger i fritidsaktiviteter, ikke mulighet til å få de samme klær og utstyr som vennene, må selge og flytte fra nabolaget og til mye mindre bolig, dele rom, omplassere kjæledyr osv) OG emosjonelt (mindre tid med foreldrene, usikkerhet knyttet til familieverdier, omsorgsfølelse for foreldre og søsken osv). Er det bare jeg som ikke vil utsette barna mine for dette? De er jo uvitende og uskyldig om våre problemer, for vi krangler aldri… Jeg mener at når man har tatt et valg om å få barn og leve sammen, er det en livslang forpliktelse uansett. Å gå fra hverandre for egen selvrealisering og «lykke» er egoistisk så lenge man har omsorg for barn. Er det bare jeg som tenker slik?

PS: forhold med fysisk og psykisk vold, grove tillitsbrudd og høyt konfliktnivå er noe annet. Hos oss handler det om at «vi har vokst fra hverandre, blitt så forskjellige på veien». 

Anonymkode: 1fdd1...fff

[AnonymBruker]

Hvis dere vil leve videre sammen i et vennskapelig men ikke romantisk forhold er det vel opp til dere. Men kan være greit å avtale at det er sånn fram til barna er voksne, sånn at ingen av dere blir fornærma over at den andre flørter med eller ligger med andre. For det kommer dere jo til å gjøre.

Anonymkode: ff81b...a7d

[Gjest Anonymus Notarius]

Selvfølgelig er ikke samlivsbrudd best for barna i deres situasjon. Jeg vil tro samlivsbrudd er best for barna i et mindretall av tilfellene. Da må ulempene ved å leve sammen (f.eks. krangling og bråk) være større enn ulempene ved å være skilt (dårligere økonomi, flytting, generell livsendring). For noen er det jo det, dersom foreldrene krangler veldig mye, er åpenbart fiendtlige med hverandre eller den ene er voldelig eller misbruker alkohol/rusmidler.

[c_buk]

Jeg tror barn har det bedre av å se to foreldre som er lykkelige på hver sin kant, enn to foreldre som faker et velfungerende samliv. 

[AnonymBruker]

c_buk skrev (3 minutter siden):

Jeg tror barn har det bedre av å se to foreldre som er lykkelige på hver sin kant, enn to foreldre som faker et velfungerende samliv. 

Enig. Tenkte siden 8års alderen at foreldrene mine burde skille seg. De utsatte det i over 10 år til. Forferdelig for oss barna

Anonymkode: 4ca00...5aa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Enig. Tenkte siden 8års alderen at foreldrene mine burde skille seg. De utsatte det i over 10 år til. Forferdelig for oss barna

Anonymkode: 4ca00...5aa

Hva var det som var forferdelig? Kranglet de? Hvordan påvirket det deg? Ville du heller ha flyttet fra barndomshjem og vennerkrets, fått begrenset  økonomisk støtte både i barndom og voksenliv? Måtte forholde det til bonusforelde og stesøsken? Hva om en av foreldrene dine hadde blitt alvorlig syk eller skadd mens du var barn, hvordan takle det «alene»?

Jeg klarer ikke å forstå… som barn var mitt værste mareritt at foreldrene mine skulle skilles (selv om de er svært ulike og har egne interesser og egne venner). 

Anonymkode: 1fdd1...fff

[AnonymBruker]

Vanskelig. Men barn merker mer enn man tror. Man kan tro at man kan skjule at man ikke har det bra som kjærester, men barna vil fange dette opp. Og er det et slikt liv man vil at egne barn skal ha i fremtiden, er dette et forbilde? De fleste barn vil se mamma og pappa lykkelige. Å velge egen lykke er ikke nødvendigvis egoistisk. Å være lykkelig gjør at man blir en bedre mor og far. 
 

Anonymkode: 923d4...827

[Gjest Anonymus Notarius]

c_buk skrev (16 minutter siden):

Jeg tror barn har det bedre av å se to foreldre som er lykkelige på hver sin kant, enn to foreldre som faker et velfungerende samliv. 

Det er jo ikke sånn at man nødvendigvis blir så mye lykkeligere etter å ha blitt skilt. For mange er det et nederlag, en sorg (det er jo ikke nødvendigvis sånn at begge ønsker skilsmisse), man blir ensom, får dårligere økonomi, og mange krangler like mye etter at de blir skilt som før.

Jeg tror at dersom foreldrene er gode venner og sjelden krangler, så er ungene fornøyde. Hva er å "fake et velfungerende samliv"? Hvis det er velfungerende, så er det jo velfungerende. Det er ikke "fake" fordi man ikke er oppover ørene forelska.

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Det er jo ikke sånn at man nødvendigvis blir så mye lykkeligere etter å ha blitt skilt. For mange er det et nederlag, en sorg (det er jo ikke nødvendigvis sånn at begge ønsker skilsmisse), man blir ensom, får dårligere økonomi, og mange krangler like mye etter at de blir skilt som før.

Jeg tror at dersom foreldrene er gode venner og sjelden krangler, så er ungene fornøyde. Hva er å "fake et velfungerende samliv"? Hvis det er velfungerende, så er det jo velfungerende. Det er ikke "fake" fordi man ikke er oppover ørene forelska.

Ville du virkelig gitt det samme rådet til barna dine dersom de kom til deg?

Anonymkode: 923d4...827

[c_buk]

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Det er jo ikke sånn at man nødvendigvis blir så mye lykkeligere etter å ha blitt skilt. For mange er det et nederlag, en sorg (det er jo ikke nødvendigvis sånn at begge ønsker skilsmisse), man blir ensom, får dårligere økonomi, og mange krangler like mye etter at de blir skilt som før.

Jeg tror at dersom foreldrene er gode venner og sjelden krangler, så er ungene fornøyde. Hva er å "fake et velfungerende samliv"? Hvis det er velfungerende, så er det jo velfungerende. Det er ikke "fake" fordi man ikke er oppover ørene forelska.

Jeg tror ikke det er så bra for barna at foreldrene skiller seg straks barna flytter ut. Da kan jo det oppfattes som at foreldrene har ofret egen lykke for barna.

Å se kjærlighet utfolde seg på ulike nivåer (romantisk, familiær osv.) tror jeg er viktig for at barn skal utvikle eget kjærlighetsspråk. 

Så tenker jeg også at vi må være litt mindre redd for å eksponere barn for vanskelige følelser. Er det så farlig at barna ser at sin mor eller far gjennomgår kjærlighetssorg, og finner ny kjærlighet? Om vi skal presentere barna for en polstret verden så er det også en fare for at vi oppfostrer barn som ikke tåler livet. 

[Gjest Anonymus Notarius]

AnonymBruker skrev (Akkurat nå):

Ville du virkelig gitt det samme rådet til barna dine dersom de kom til deg?

Anonymkode: 923d4...827

Dersom de hadde barn, ja.

Jeg snakker nå om par som TS beskriver, som lever forholdsvis harmonisk sammen (og ikke om folk som krangler hele tida eller der det er vold eller rus). Jeg tror noen har urealistiske forventninger til samlivet. Er man venner, liker hverandre, samarbeider godt om barna, krangler sjelden osv. da er det faktisk det beste for barna at man holder sammen selv om man ikke føler seg forelska.

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (31 minutter siden):

Jeg og mannen sliter. Vi har sklidd i hver vår retning over tid, og har ikke prioritert hverandre - men barna og familien over alt annet. Resultatet er at vi er dysfunksjonelle  som kjærester, men særdeles gode som foreldre og familie. Selv om vi ikke har det godt i ekteskapet er det uaktuelt for meg å være pådriver for et brudd, for konsekvensene for barna våre ville blitt så brutale. Vi har begrenset med nettverk, og ingen annen familie i landsdelen vi bor og er helt avhengig av hverandre i hverdagen. Økonomisk ville det blitt en katastrofe, da vi ikke har råd til to boliger og biler. Et brudd vil jo påvirke barna både materielt (slutt reiser i ferier, begrensninger i fritidsaktiviteter, ikke mulighet til å få de samme klær og utstyr som vennene, må selge og flytte fra nabolaget og til mye mindre bolig, dele rom, omplassere kjæledyr osv) OG emosjonelt (mindre tid med foreldrene, usikkerhet knyttet til familieverdier, omsorgsfølelse for foreldre og søsken osv). Er det bare jeg som ikke vil utsette barna mine for dette? De er jo uvitende og uskyldig om våre problemer, for vi krangler aldri… Jeg mener at når man har tatt et valg om å få barn og leve sammen, er det en livslang forpliktelse uansett. Å gå fra hverandre for egen selvrealisering og «lykke» er egoistisk så lenge man har omsorg for barn. Er det bare jeg som tenker slik?

PS: forhold med fysisk og psykisk vold, grove tillitsbrudd og høyt konfliktnivå er noe annet. Hos oss handler det om at «vi har vokst fra hverandre, blitt så forskjellige på veien». 

Anonymkode: 1fdd1...fff

Da blir du. Ser ikke problemet om du ønsker dette selv. Jeg hadde aldri blitt i et forhold uten nærheten og kjærligheten den DAG i dag,men før JA. Fordi heller det enn i et Psykisk og Fysisk belastende voldelig forhold når det er det eneste man hadde oopplevd. 

 

Nå NEI fordi jeg VET at jeg kun vil ha hele pakken..godhet,kjærlighet OG vennskapet. 

 

Fant han til slutt. Min sjelevenn❤❤❤

 

 

Anonymkode: 5bf6f...f34

[AnonymBruker]

Skilsmisse kan jo være ganske traumatisk for barn, så jeg vil tenke at om de lever i god tro så er det det beste for dem, som oftest.

Jeg kjenner dog også til situasjoner hvor barna selv har sagt "please skill dere". Det gjelder når de begynner å bli tenåringer. Og det er ikke par som kranglet, barna bare merker avstanden. I ene tilfellet skjønte hun ene at far var utro, og de hadde generelt et dårlig forhold i oppveksten som ikke bedret seg før foreldrene hennes skilte seg. 

Så det er ikke bare bare til det beste for barna, selv om man får beholdt huset liksom.

Anonymkode: 1dcc7...df6

[Carrot]

Når man ikke har varme følelser for hverandre hvordan kan man da vise barna hva omsorg, kjærlighet og sunne relasjoner mellom voksne skal være TS? Det å vokse opp med foreldre som er emosjonelt avkoblet påvirker også barna i like stor grad som om foreldrene krangler.. 

[Gjest Anonymus Notarius]

c_buk skrev (2 minutter siden):

Jeg tror ikke det er så bra for barna at foreldrene skiller seg straks barna flytter ut. Da kan jo det oppfattes som at foreldrene har ofret egen lykke for barna.

Å se kjærlighet utfolde seg på ulike nivåer (romantisk, familiær osv.) tror jeg er viktig for at barn skal utvikle eget kjærlighetsspråk. 

Så tenker jeg også at vi må være litt mindre redd for å eksponere barn for vanskelige følelser. Er det så farlig at barna ser at sin mor eller far gjennomgår kjærlighetssorg, og finner ny kjærlighet? Om vi skal presentere barna for en polstret verden så er det også en fare for at vi oppfostrer barn som ikke tåler livet. 

Å ofre egen lykke for barna er vel noe alle foreldre gjør i større eller mindre grad.

Det er også veldig stor forskjell på hvor mye folk viser kjærlighet utad/foran andre. Så lenge man har fått kjærlighet selv, tror jeg ikke man vil slite med å føle eller vise kjærlighet som voksen.

Til det siste så er det rart at unger skal polstres og beskyttes fra absolutt alt annet her i livet, men skilsmisse og kjærlighetssorg, det er bare bra for dem...

[AnonymBruker]

Anonymus Notarius skrev (Akkurat nå):

Dersom de hadde barn, ja.

Jeg snakker nå om par som TS beskriver, som lever forholdsvis harmonisk sammen (og ikke om folk som krangler hele tida eller der det er vold eller rus). Jeg tror noen har urealistiske forventninger til samlivet. Er man venner, liker hverandre, samarbeider godt om barna, krangler sjelden osv. da er det faktisk det beste for barna at man holder sammen selv om man ikke føler seg forelska.

Jeg tolker ikke det ts skriver som å "ikke føle seg forelska". Sånn har vel veldig mange det, om man faktisk liker hverandre, kan snakke om alt, sitte i armkroken og føle nærhet, være hverandres beste venner etc, så tror jeg de fleste godtar at de eksplosive følelsene ikke er der mer, og at kanskje sexlivet har blitt litt vel nedprioritert eller noe som er litt vanskelig, og som man må finne ut av sammen.

Men ts beskriver at de er dysfunksjonelle som kjærester, dette tolker jeg som mer enn bare manglende forelskelse og sex, inkl ingen kjærlighet for hverandre, at man er medhjelpere i felles hjem, at alle samtaler omhandler det praktiske i hverdagen, at man rett og slett ikke føler på noe form for nærhet eller kjærlighet til hverandre, og ikke har lyst til å tilbringe tid sammen hvis man har barnefri feks. Og det er jo noe annet enn å bare ikke være forelsket mer

Anonymkode: e8ce0...985

[Gjest Anonymus Notarius]

Carrot skrev (1 minutt siden):

Når man ikke har varme følelser for hverandre hvordan kan man da vise barna hva omsorg, kjærlighet og sunne relasjoner mellom voksne skal være TS? Det å vokse opp med foreldre som er emosjonelt avkoblet påvirker også barna i like stor grad som om foreldrene krangler.. 

Da er det nok snakk om emosjonelt avkoblet som i at de ikke viser kjærlighet til barna. Det er selvfølgelig skadelig. Men at foreldrene ikke viser romantisk kjærlighet til hverandre er like skadelig for barna som at foreldrene krangler? Det lurer jeg på hvor du har lest?

 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (39 minutter siden):

Jeg og mannen sliter. Vi har sklidd i hver vår retning over tid, og har ikke prioritert hverandre - men barna og familien over alt annet. Resultatet er at vi er dysfunksjonelle  som kjærester, men særdeles gode som foreldre og familie. Selv om vi ikke har det godt i ekteskapet er det uaktuelt for meg å være pådriver for et brudd, for konsekvensene for barna våre ville blitt så brutale. Vi har begrenset med nettverk, og ingen annen familie i landsdelen vi bor og er helt avhengig av hverandre i hverdagen. Økonomisk ville det blitt en katastrofe, da vi ikke har råd til to boliger og biler. Et brudd vil jo påvirke barna både materielt (slutt reiser i ferier, begrensninger i fritidsaktiviteter, ikke mulighet til å få de samme klær og utstyr som vennene, må selge og flytte fra nabolaget og til mye mindre bolig, dele rom, omplassere kjæledyr osv) OG emosjonelt (mindre tid med foreldrene, usikkerhet knyttet til familieverdier, omsorgsfølelse for foreldre og søsken osv). Er det bare jeg som ikke vil utsette barna mine for dette? De er jo uvitende og uskyldig om våre problemer, for vi krangler aldri… Jeg mener at når man har tatt et valg om å få barn og leve sammen, er det en livslang forpliktelse uansett. Å gå fra hverandre for egen selvrealisering og «lykke» er egoistisk så lenge man har omsorg for barn. Er det bare jeg som tenker slik?

PS: forhold med fysisk og psykisk vold, grove tillitsbrudd og høyt konfliktnivå er noe annet. Hos oss handler det om at «vi har vokst fra hverandre, blitt så forskjellige på veien». 

Anonymkode: 1fdd1...fff

Har dere prøvd å fikse kjæresteforholdet da? Det er jo ganske vanlig at mye følelser og romanse forsvinner når man får barn. Man må legge inn litt mer innsats i parforholdet.
 

Jeg er enig med deg, så lenge forholdet er bra og familien har det bra, og begge ønsker å være sammen så er det jo det beste. Man trenger ikke alltid jage etter at ting skal være så romantisk og seksuelt hele tiden, så lenge begge parter trives og er gode venner, foreldre og samarbeidet er godt så tenker jeg det er det viktigste. Ikke bry seg så mye om hva andre mener og tenker  

Anonymkode: 6c20a...243

[Carrot]

Anonymus Notarius skrev (1 minutt siden):

Da er det nok snakk om emosjonelt avkoblet som i at de ikke viser kjærlighet til barna. Det er selvfølgelig skadelig. Men at foreldrene ikke viser romantisk kjærlighet til hverandre er like skadelig for barna som at foreldrene krangler? Det lurer jeg på hvor du har lest?

 

Foreldre som ikke viser kjærlighet overfor hverandre kan ikke på noen måte lære bort hva et forhold bør bygges på til barna. Dersom de er distanserte og ikke smiler til hverandre, ikke ler sammen, ikke tar på hverandre, ikke er gode på en:til:en relasjonen mellom voksne osv vil det gi barna en dysfunksjon med seg i sitt liv som partnere fordi de ikke vet hva det å være kjærester er. Det handler om at man kan samarbeide ræva av seg og være gode på å skjule alt av konflinkter bak en emosjonell flat kurve, en som ikke viser barn at følelser er OK. Det hjelper ikke anerkjenne barnas følelser om man ikke også viser at man selv har det.. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

Hva var det som var forferdelig? Kranglet de? Hvordan påvirket det deg? Ville du heller ha flyttet fra barndomshjem og vennerkrets, fått begrenset  økonomisk støtte både i barndom og voksenliv? Måtte forholde det til bonusforelde og stesøsken? Hva om en av foreldrene dine hadde blitt alvorlig syk eller skadd mens du var barn, hvordan takle det «alene»?

Jeg klarer ikke å forstå… som barn var mitt værste mareritt at foreldrene mine skulle skilles (selv om de er svært ulike og har egne interesser og egne venner). 

Anonymkode: 1fdd1...fff

De kranglet ja, min far har alltid hatt en god økonomi og jeg måtte aldri flyttet, han eide huset før moren min kom i bildet.

 

Det har gjort at jeg ikke har kontakt med moren min i dag for eksempel. Jeg sliter med å stole på folk og har tilknytningsvansker. Sliter med depresjon og angst.

Anonymkode: 4ca00...5aa