Er dette normalt, fødselsdepresjon??

[AnonymBruker]

Baby er 11 mnd, og jeg fikk fødselsdepresjon ganske med en gang. Har fått hjelp, ble bedre, men så er det komt tilbake? 
Jeg syns det er kjedelig å stå opp med babyen, lurer på hva vi skal gjør på. Synes alt er er ork. Tungt å finne på ting. Blir lett irritert, inni meg.  Ofte tvangstanker, Om at jeg kanskje ikke bryr meg om babyen, eller ikke er glad i hn. Men en dag kan jeg være veldig stolt og veldig glad. Skjønner ikke hva dette er. Vil egentlig bare at noen andre skal ta seg av han, samtidig som jeg vil ha han. Har jeg ikke morsfølelse for gutten min?! Jeg viser omsorg og alt det der. Men har det ikke bra inni meg. Gruer meg alltid til ny dag. 
kan fødselsdepresjon komme tilbake? 

andre som har følt på dette? Eller hatt det sånn lenge med baby? 

Anonymkode: c70fa...4f2

[Gjest Chicchi]

Jeg fikk fødselsdepresjon like etter fødsel, og det gikk i bølger de første 15 månedene. Ble bedre da barnet begynte i barnehage og jeg fikk tid til å kjenne på et savn. Vil bare si at det er helt jævlig å stå i, og ja, kjedsomheten gjør det verre. 11 mnd var en kjedelig alder, husker jeg!

Alle snakker om at toddlers er de verste, men jeg synes de får et ufortjent rykte. I det minste kan man leke litt avansert med dem og drive med hobbylek og sånn. Fattig trøst nå som babyen din er 11 mnd, men vil bare fortelle at jeg ble bedre etter hvert som ungen ble eldre

Det er skikkelig vondt å grue seg til en ny dag, men ikke knyt det for mye til morsrollen. Du er helt sikkert en fantastisk mor som stiller opp for babyen din, men du har lov til å kjenne på tunge følelser. Prøv å ikke være så streng med deg selv og hvis du føler deg komfortabel med å snakke om det, luft tankene. Gjerne til en venninne som også har barn, som du stoler på. Kan partneren din ta barnet en kveld, slik at du kan komme deg ut og gjøre noe gøy og sosialt? Slike ting er gull verdt.

Og lykke til ❤️ Tung tid, men du klarer det!

[AnonymBruker]

Følt det slik mange ganger. Det har kanskje noe med at man har høye krav til seg selv og føler at det er vanskelig å få til alt, så da får man tanker om at noen andre hadde klart det bedre. Kombinert med at man er sliten og har ungen oppå seg hele tiden, lite tid til å være bare seg selv, ja.. ikke så rart om man kjenner at det er tungt å gå i gang med nok en ny dag som er omtrent lik den forrige.

Anonymkode: 63b87...0af

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (16 minutter siden):

Følt det slik mange ganger. Det har kanskje noe med at man har høye krav til seg selv og føler at det er vanskelig å få til alt, så da får man tanker om at noen andre hadde klart det bedre. Kombinert med at man er sliten og har ungen oppå seg hele tiden, lite tid til å være bare seg selv, ja.. ikke så rart om man kjenner at det er tungt å gå i gang med nok en ny dag som er omtrent lik den forrige.

Anonymkode: 63b87...0af

 

Chicchi skrev (19 minutter siden):

Jeg fikk fødselsdepresjon like etter fødsel, og det gikk i bølger de første 15 månedene. Ble bedre da barnet begynte i barnehage og jeg fikk tid til å kjenne på et savn. Vil bare si at det er helt jævlig å stå i, og ja, kjedsomheten gjør det verre. 11 mnd var en kjedelig alder, husker jeg!

Alle snakker om at toddlers er de verste, men jeg synes de får et ufortjent rykte. I det minste kan man leke litt avansert med dem og drive med hobbylek og sånn. Fattig trøst nå som babyen din er 11 mnd, men vil bare fortelle at jeg ble bedre etter hvert som ungen ble eldre

Det er skikkelig vondt å grue seg til en ny dag, men ikke knyt det for mye til morsrollen. Du er helt sikkert en fantastisk mor som stiller opp for babyen din, men du har lov til å kjenne på tunge følelser. Prøv å ikke være så streng med deg selv og hvis du føler deg komfortabel med å snakke om det, luft tankene. Gjerne til en venninne som også har barn, som du stoler på. Kan partneren din ta barnet en kveld, slik at du kan komme deg ut og gjøre noe gøy og sosialt? Slike ting er gull verdt.

Og lykke til ❤️ Tung tid, men du klarer det!

Tusen takk for svar til begge to.❤️ det er akkurat sånn jeg føler det. Har alt for høye krav. Får fort dårlig samvittighet for babyen. Føler jeg aldri er god nok. Og det gjør at jeg blir fort sint og får stygge tanker (tvangstanker). Vil helst gi bort babyen til andre som klarer det bedre og kanskje har mer følelser? Samtidig vet jeg at jeg er en god mor og. Men er redd dette kan påvirke babyen. At jeg er litt deprimert av og til. 
 Jeg leter ofte etter morsfølelsen. Jeg blir glad når babyen klarer nye ting, men føler det bare er «åå så bra» så tenker jeg ikke over det så mye mer. Jeg må jo bli glad for det? Vanskelig å forklare. Ble sikkert veldig rotete  

snakker mye med mannen og familie. Men hjelper ikke så mye. 

Anonymkode: c70fa...4f2

[AnonymBruker]

Hadde mange tunge dager hvor jeg følte meg ensom. Det som hjalp meg var å komme oss ut på noe hver dag eller ha besøk. Gå på tur, babysang, åpen barnehage, lekeplass, lekeland, shopping, ut å spise etc. Da koste den lille deg og jeg fikk mye mer energi. Ble sprø av å være hjemme for lenge. Og så blir det virkelig lettere og lettere synes det skjedde mye når han begynte å gå 

Anonymkode: b7327...0b1

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

 

Tusen takk for svar til begge to.❤️ det er akkurat sånn jeg føler det. Har alt for høye krav. Får fort dårlig samvittighet for babyen. Føler jeg aldri er god nok. Og det gjør at jeg blir fort sint og får stygge tanker (tvangstanker). Vil helst gi bort babyen til andre som klarer det bedre og kanskje har mer følelser? Samtidig vet jeg at jeg er en god mor og. Men er redd dette kan påvirke babyen. At jeg er litt deprimert av og til. 
 Jeg leter ofte etter morsfølelsen. Jeg blir glad når babyen klarer nye ting, men føler det bare er «åå så bra» så tenker jeg ikke over det så mye mer. Jeg må jo bli glad for det? Vanskelig å forklare. Ble sikkert veldig rotete  

snakker mye med mannen og familie. Men hjelper ikke så mye. 

Anonymkode: c70fa...4f2

Sånne tvangstanker kalles også invaderende tanker, men de sier absolutt INGENTING om hvem du er som person. Det betyr bare at du gjør tankeeksperiment. 

Jeg ble også veldig sint da barnet mitt var i den alderen og skammet meg sånn. Jeg klarte ikke å snakke med noen om det, for jeg var redd de skulle se rart på meg og tenke at jeg var en elendig mor. 

Du har garantert nok av følelser, det er mye å kreve at man skal stille med fanfare hver gang ungen klarer noe når man sliter med fødselsdepresjon. At du er nære den, er ofte nok. Følelsen av glede når babyen klarer ting er der, men den kan jo bli dempet av at du er i en tung tid. Men den er like gyldig for det. 

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

 

Tusen takk for svar til begge to.❤️ det er akkurat sånn jeg føler det. Har alt for høye krav. Får fort dårlig samvittighet for babyen. Føler jeg aldri er god nok. Og det gjør at jeg blir fort sint og får stygge tanker (tvangstanker). Vil helst gi bort babyen til andre som klarer det bedre og kanskje har mer følelser? Samtidig vet jeg at jeg er en god mor og. Men er redd dette kan påvirke babyen. At jeg er litt deprimert av og til. 
 Jeg leter ofte etter morsfølelsen. Jeg blir glad når babyen klarer nye ting, men føler det bare er «åå så bra» så tenker jeg ikke over det så mye mer. Jeg må jo bli glad for det? Vanskelig å forklare. Ble sikkert veldig rotete  

snakker mye med mannen og familie. Men hjelper ikke så mye. 

Anonymkode: c70fa...4f2

Du er ikke alene tror de fleste har det sånn innimellom. Man har liksom denne perfekte skapningen og så er det tungt når man føler at man ikke klarer å være sånn man burde eller føle de rette følelsene hele tiden. Helt ærlig så er det slik å være mor man kommer til å ha dager og perioder hvor ting er tungt. Her har søvnmangel vært et stort problem og det har vært tungt fordi da klarer jeg ikke å være helt med hele tiden. Du gjør så godt du kan mer kan du ikke, prøv å heller gi deg selv mer ros for set du gjør bra. Om du tenker gjennom en dag med baby og hva du har gjort for babyen din den dagen er jeg sikker på at i det store og hele så dreier tankene seg om at du vil være en god mor. Dette i seg selv vider at du er en god mor. Det vil bare bli tydeligere og tydeligere for seg at barnet elsker deg og synes du er den beste i verden. 

Anonymkode: b7327...0b1

[AnonymBruker]

Skjønner hva du mener. Det hjelper veldig når barnet begynner i bhg ❤️

Anonymkode: fa8ac...0ff

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (16 minutter siden):

Sånne tvangstanker kalles også invaderende tanker, men de sier absolutt INGENTING om hvem du er som person. Det betyr bare at du gjør tankeeksperiment. 

Jeg ble også veldig sint da barnet mitt var i den alderen og skammet meg sånn. Jeg klarte ikke å snakke med noen om det, for jeg var redd de skulle se rart på meg og tenke at jeg var en elendig mor. 

Du har garantert nok av følelser, det er mye å kreve at man skal stille med fanfare hver gang ungen klarer noe når man sliter med fødselsdepresjon. At du er nære den, er ofte nok. Følelsen av glede når babyen klarer ting er der, men den kan jo bli dempet av at du er i en tung tid. Men den er like gyldig for det. 

Har du hatt tvangstanker? Jeg har og mye tvangstanker om at jeg er redd for å skade baby, eller ser for meg at babyen dør osv. blir redd og kvalm av meg selv. Tenk om jeg noen gang skader han!!!? Snakket med psykologen som sa det var normalt. Men føler ingen andre har sånne tanker. Det er der som gjør at jeg gruer meg til ny dag, pga de tankene  blir livredd og kvalm. Hater meg selv for det. For han er alt for meg. 
 

Så godt å høre at andre og kan bli sint i den alderen. Jeg viser det nesten aldri, blir bare veldig sint inni meg og må gå bort litt.. 

tusen takk for svar🥰

Anonymkode: c70fa...4f2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Har du hatt tvangstanker? Jeg har og mye tvangstanker om at jeg er redd for å skade baby, eller ser for meg at babyen dør osv. blir redd og kvalm av meg selv. Tenk om jeg noen gang skader han!!!? Snakket med psykologen som sa det var normalt. Men føler ingen andre har sånne tanker. Det er der som gjør at jeg gruer meg til ny dag, pga de tankene  blir livredd og kvalm. Hater meg selv for det. For han er alt for meg. 
 

Så godt å høre at andre og kan bli sint i den alderen. Jeg viser det nesten aldri, blir bare veldig sint inni meg og må gå bort litt.. 

tusen takk for svar🥰

Anonymkode: c70fa...4f2

Når jeg skreiv «han er alt for meg» så begynte jeg å tenke « er han virkelig det? Jeg føler jo ikke noe spesielt» 

Åh blir sliten av meg selv😢

Anonymkode: c70fa...4f2

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Når jeg skreiv «han er alt for meg» så begynte jeg å tenke « er han virkelig det? Jeg føler jo ikke noe spesielt» 

Åh blir sliten av meg selv😢

Anonymkode: c70fa...4f2

Du trenger ikke føle at han er alt for deg hele tiden. At du ikke føler noe spesielt akkurat der og da handler kanskje om at du føler deg litt nummen generelt? Det er nok et slags overlevelsesinstinkt; bedre å føle seg nummen enn å føle seg sint.

Så bra at du har en psykolog å snakke med ❤️ Gir hen deg noen mentale verktøy for å takle hverdagen?

Jeg hadde tanker om å skade barnet, som jeg måtte tenke helt ut, men visste innerst inne at jeg aldri ville gjøre det. Stoler du på at du ikke kommer til å leve ut tanken? 

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (40 minutter siden):

Du trenger ikke føle at han er alt for deg hele tiden. At du ikke føler noe spesielt akkurat der og da handler kanskje om at du føler deg litt nummen generelt? Det er nok et slags overlevelsesinstinkt; bedre å føle seg nummen enn å føle seg sint.

Så bra at du har en psykolog å snakke med ❤️ Gir hen deg noen mentale verktøy for å takle hverdagen?

Jeg hadde tanker om å skade barnet, som jeg måtte tenke helt ut, men visste innerst inne at jeg aldri ville gjøre det. Stoler du på at du ikke kommer til å leve ut tanken? 

❤️ ja men jeg klarer ikke helt å gjør noe det han sier. Han sier jeg må Bare la tankene komme, ikke bry meg, si det er tvangstanker, fortell meg selv at jeg er god mor osv. men får det ikke til..høres så enkelt ut😅 

 

uff det er grusomt å ha sånne tanker om barnet sitt! Hadde du det ofte og lenge? Hver dag? 
Ja jeg stoler såklart på det, men jeg får jo tanker om «tenk om jeg EN dag klikker, eller blir gal og faktisk gjør det?» så får jeg angst av det. hadde du en sånn tanke også? At du var redd for å en dag bli gal? 

Anonymkode: c70fa...4f2

[Gjest Chicchi]

AnonymBruker skrev (36 minutter siden):

❤️ ja men jeg klarer ikke helt å gjør noe det han sier. Han sier jeg må Bare la tankene komme, ikke bry meg, si det er tvangstanker, fortell meg selv at jeg er god mor osv. men får det ikke til..høres så enkelt ut😅 

 

uff det er grusomt å ha sånne tanker om barnet sitt! Hadde du det ofte og lenge? Hver dag? 
Ja jeg stoler såklart på det, men jeg får jo tanker om «tenk om jeg EN dag klikker, eller blir gal og faktisk gjør det?» så får jeg angst av det. hadde du en sånn tanke også? At du var redd for å en dag bli gal? 

Anonymkode: c70fa...4f2

Jeg sleit med slike tanker hele det første året, men nå er det to år siden, så jeg husker ikke helt hvor ofte. Men jeg stolte på at jeg skulle klare å holde meg i skinnet og ikke bli helt gal en dag. Det hjalp så klart at jeg hadde en mann med hjemmekontor som kunne ta over når det stormet som verst. 

[AnonymBruker]

Chicchi skrev (1 time siden):

Jeg sleit med slike tanker hele det første året, men nå er det to år siden, så jeg husker ikke helt hvor ofte. Men jeg stolte på at jeg skulle klare å holde meg i skinnet og ikke bli helt gal en dag. Det hjalp så klart at jeg hadde en mann med hjemmekontor som kunne ta over når det stormet som verst. 

Hva gjorde du for at det skulle gå over? psykolog? Medisiner? 
jeg vet at jeg aldri kommer til å gjør noe, for jeg er livredd for at noe skal skje med han!
 

Håper det går over hos meg og snart!🤞🏼☺️ 

Anonymkode: c70fa...4f2

[AnonymBruker]

Andre?:)

Anonymkode: c70fa...4f2