Datteren min får meg til å ville gi opp alt...

[AnonymBruker]

Ok, dette blir litt vanskelig å formulere på en kort måte og problemet er kompleks...

Datteren det gjelder er 13 år, og jeg er alenemamma til fem barn i veldig forskjellige aldre. Jeg jobber og studerer og sliter RÆVA av meg for å få ting til å gå rundt. Har absolutt ikke alt på plass i livet, men vi har mat, tak over hodet og de klærne vi trenger stort sett.

De siste årene så har datteren min utviklet en personlighet jeg synes er virkelig pyton... null takknemlighet,  ikke ydmyk, frekk i kjeften, usosial med familien, null respekt og listen er lang. Jeg synes det blir ekstremt vanskelig å fokusere på det positive når det nesten er ikke eksisterende. Hun er nest eldst. Rommet hennes er ett roterer, og jeg får snart hjerteinfarkt av å stå over hun å be, trygle, skrike, beordre, smiske med, belønne at hun må holde omgivelsene nogenlunde ryddig. Får alltid kjeft for at hun ikke har rene klær men hun tar ikke til seg at hun selv må legge klær i skittentøyskurven for å ha det isteden for ett fjell på gulvet. Hun er vanskelig på alle områder, og hele familien blir plaget av det, konstant dårlig stemning.

Jeg prøver å ha samtale på samtale, vise forståelse og kjærlighet, det når ikke igjennom.  Og tro meg, jeg er ikke en mor som bare jatter med og ikke setter grenser fordi det har jeg! Det virker som problemet for henne er at vi er "fattige", uvanlig familie (fordi jeg har mange barn) at jeg ikke er pen nok som mor osv.

Hun har også begynt å skulke og kommer forsent på skolen med vilje.. fordi "8 klasse ikke er så viktig, det har andre ungdommer fortalt henne" og det er viktigere å stå å fikse håret en time på badet. 

Jeg må opp å vekke henne 10 ganger uten at det skjer noe. Får bare lyst å grine av frustrasjon! Jeg må jo få andre barn avgårde og meg selv på jobb/studie så ender jo opp med å måtte dra, helt svett og med høy angst.

Hun bryr seg ikke om andres tid.

Hun begrunner sin egen oppførsel med at hun er bare vanlig ungdom og at andre er verre enn henne. Og at det er mye drama på skolen som er vanskelig for henne og at hun har opplevd ting. Når jeg tar det rolig opp med henne så vil hun allikevel ikke fortelle meg hva som har skjedd. Når ikke inn. En gang ringte jeg politiet fordi hun var forsvunnet fra skolen og hun løy og sa hun var der, men når hun skjønte hun var avslørt så ville hun ikke fortelle hvor hun var og jeg tok da kontakt med politiet. Det eneste det gjorde var at hun bruker det i mot meg at nå kan hun iallefall ikke stole på meg siden jeg gjorde det så er like langt...

Takk hvis du har giddet å lese gjennom dette. 

Jeg tenker jo selv at vi må gå til terapi eller noe sånt, har kontakt med læreren angående alt dette og foreslått for helsesøster, men ditt må jo datteren selv være villig til å gå som hun ikke er, og har også kontaktet familievernkontoret som jeg venter på svar fra. 

Noen råd? 😨 jeg føler jeg blir syk av dette selv og tviler på hele morsrollen min. Hun får meg til å ville Rømme fra alt.

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

Jeg hører deg med problem med tenåring. En eldre kvinne jeg kjenner var alene med like mange barn som deg. Ett av barna var så stri at hun bare måtte «gi opp». Hun klarte ikke kampen. Og/eller konsekvensene av en kamp ville ha vært ødeleggende. Akkurat i det tilfellet gikk det bra og barnet er i fag høyt utdannet og velfungerende.

Jeg har barn som har diagnose som berører strihet, manglende fleksibilitet, sosial og emosjonell treig utvikling. Hver dag jeg ikke blir sint er en seier. Sint og kjeft løser ingenting.

Anonymkode: 8131a...020

[AnonymBruker]

Begynn å høre på det hun sier. Ikke som trass, men som fakta. 

Ofte kommer viktig info fram i kampens hete. Det kan være viktig å ha samtaler omkring dette uten at det fører til sinne og irritasjon. Ungdom sier mye dumt, men ta det på alvor. Svar henne som du ville gjort til en annen. Forestill deg at de sinte og dumme slengkommentarene blir sagt i fullt alvor og svar uten å bli sint. Gi et svar, finn en løsning sammen. 

Kanskje skolen må inn med tiltak, kanskje hun må få dette forklart av en annen voksen på skolen. Ikke deg. Du trenger et samarbeid med noen som når inn til henne, noen hun kan snakke med og liker. 

Det ER mye drama, det ER mye vondt, press og vanskelig. Kanskje det virkelig er slik, ikke bare en vrien jente. 

Så trenger dere å finne ut av hvordan hun kan få det fint på skolen, hvordan få gode rutiner. Kanskje at du har mer tillit til henne, at hun klarer og ordner seg selv. At du ikke kjemper og maser uten at det fører til noe godt. Få til et godt samarbeid - en enighet hvordan dere vil ha det fremover. Kanskje hun vil like å tjene noen ekstra kroner til seg selv? Hjelp til å finne en liten ekstrajobb. Så lærer hun ansvar og får tilfredsstillelsen i form av å mestre og ekstra penger. 

Anonymkode: d8d6a...863

[AnonymBruker]

Hvordan var forholdet deres før alt dette startet? Hvor nær relasjon har dere? 

Anonymkode: 39613...b2e

[AnonymBruker]

Å måtte dele oppmerksomheten med 4 andre barn når du er i pubertet og det er drama på skolen. Det er nok ikke lett. 

Har hun en far som kan bidra? 

Anonymkode: 55b01...057

[AnonymBruker]

Hun har det nok vanskelig, og oppfører seg derfor slik. Prøv å komme inn på henne, vis at du setter av tid til bare henne for en prat. Kanskje det hjelper. 

Anonymkode: ffe71...409

[AnonymBruker]

Er far i bildet? Kan han komme mer på banen?

Kan du be om sykemelding for å få kapasitet til å ta tak i problemet?

 

Anonymkode: e1838...c91

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (6 minutter siden):

Hvordan var forholdet deres før alt dette startet? Hvor nær relasjon har dere? 

Anonymkode: 39613...b2e

Føler jo at vi alltid har vært nære. Hun er min eneste datter. Prøver også å si det til henne, at hun betyr så mye for meg fordi hun er min eneste datter osv,  men hun bryr seg ikke. Jeg skjønner at ungdom synes foreldre er teite, been there done that men det må jo finnes grenser. Hun får meg til å føle at jeg er pesten selv. Alle andre jeg kjenner får med seg barna på ting, shopper sammen osv. Hun vil ikke bli sett ute med meg. Hun er veldig pen og er opptatt av rykte og utseende. Vi bor i ett relativt rikt strøk men har under gjennomsnittet med midler selv, men det er ikke veldig synlig utad tror jeg, bortsett fra at vi er en av de få som ikke kjører tesla liksom 😬

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

Har også ei på 13, og det er mye like her. Hun har en diagnose, og vi har vært mye i kontakt med familievernkontoret. Vi har vært heldige og fått dyktige hjelpere der. Men det er uansett vi som mødre som har den hardeste jobben når slikt står på.

Selv om ditt barn ikke har en slik diagnose, tenker jeg at det er noe som er likt, diagnose eller ei.

-Velg dine kamper. Prøv å overse rommet hennes (vanskelig, jeg vet det av egen erfaring, men prøv!). Fokuser på skolen heller, slik at hun ikke blir en av mange som ramler ut der.

-Som andre over sier, i den alderen er det kanskje ikke DU som når inn til henne med velmenende råd ang. f.eks. skole. Arranger et møte for henne med kontaktlærer eller andre relevante på skolen, slik at hun ser at hun blir sett, og at det legges merke til når hun kommer for sent på skolen, og at dette er et problem HUN og SKOLEN må løse sammen - så trenger ikke du å bli så involvert på dette området.

-Tror kontruktive og positive opplevelser hjelper mer enn skjenn og alvorsprat, i den alderen. Kan hun få noen nytt og positivt i livet, som en deltidsjobb? Sitte barnevakt i nabolaget, føle at hun gjør noe viktig som hun kan tjene litt penger med?

Det er kjempevanskelig, men en liten trøst er at de fleste 13-åringer vokser seg til og blir normale, oppegående mennesker etter noen år - så utrolig som det enn kan virke...

Anonymkode: d8a55...ce0

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 minutter siden):

Hun har det nok vanskelig, og oppfører seg derfor slik. Prøv å komme inn på henne, vis at du setter av tid til bare henne for en prat. Kanskje det hjelper. 

Anonymkode: ffe71...409

Ja, jeg skjønner at hun har det vanskelig og tror på henne. Og at det er drama og har skjedd kjipe ting osv. Men hvor mye skal det få lov å styre hele familien? Jeg forklarer henne at hun MÅ ta grep selv, at hvis noe skjer på skolen så kan hun fortelle det til voksne, at hun ikke kan behandle oss andre som drit fordi hun selv har det kjipt men heller må fortelle hva hun føler isteden for å tråkke ned andre. Hun ser for seg at hun skal kunne si "jeg går gjennom noe" og at jeg da skal la henne være helt alene, på mobilen hele døgnet, servere henne mat på rommet, ikke mase om rydding og andre ting (eneste de gjør er å gå med søppel og ta ut av oppvaskmaskinen), la henne skippe trening og skole så mye henne vil. Dette er hennes egne ord. 

Hun skjønner ikke at det ikke går. Jeg planlegger samarbeid med skolen.

Når jeg spør om hun ønsker at det skal gå så langt at skolen kommer til å involvere barnevern eller politi så bare svarer hun likegyldig at hun ikke bryr seg og at hun aldri kommer til å svare på noe av det de spør om uansett...

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 minutter siden):

Føler jo at vi alltid har vært nære. Hun er min eneste datter. Prøver også å si det til henne, at hun betyr så mye for meg fordi hun er min eneste datter osv,  men hun bryr seg ikke. Jeg skjønner at ungdom synes foreldre er teite, been there done that men det må jo finnes grenser. Hun får meg til å føle at jeg er pesten selv. Alle andre jeg kjenner får med seg barna på ting, shopper sammen osv. Hun vil ikke bli sett ute med meg. Hun er veldig pen og er opptatt av rykte og utseende. Vi bor i ett relativt rikt strøk men har under gjennomsnittet med midler selv, men det er ikke veldig synlig utad tror jeg, bortsett fra at vi er en av de få som ikke kjører tesla liksom 😬

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

Kanskje hun opplever mye press fra jevnaldrende nettopp fordi dere bor der dere bor og andre påpeker at dere ikke har den samme standaren feks. Ungdommer kan være ganske så jævlige. Uansett så tror jeg du vil vinne i lengden på å være der for henne uansett, men ikke la deg bli tråkka på. Hvis min ungdom her hjemme hadde oppført seg såpass ille, så hadde telefon og internett vært borte fortere enn svint. En dag vil hun forhåpentligvis bli mer moden og forstå at penger og fasade ikke er så viktig.

Anonymkode: 39613...b2e

[AnonymBruker]

Og nei, faren er ikke noen jeg kan regne med å få støtte fra. Han dro når de var små og har sett dem kun med noen års mellomrom. Ene gangen gikk det 5 år uten at de så hverandre.  Han ringer dem ikke osv. Vi gar forsøkt å ha dem på ferie der men han bare krever total respekt fra dem og blir sur og sint når han ikke får det så det går ikke... hun vil ikke ha så mye med han å gjøre. Han bidrar ikke økonomisk heller. Jeg har ingen øvrig familie heller, så det er bare oss nå. Det kan jo også være en grunn til at hun sliter litt inni seg. Men hun vil ikke ta tak i det. 

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (3 minutter siden):

Kanskje hun opplever mye press fra jevnaldrende nettopp fordi dere bor der dere bor og andre påpeker at dere ikke har den samme standaren feks. Ungdommer kan være ganske så jævlige. Uansett så tror jeg du vil vinne i lengden på å være der for henne uansett, men ikke la deg bli tråkka på. Hvis min ungdom her hjemme hadde oppført seg såpass ille, så hadde telefon og internett vært borte fortere enn svint. En dag vil hun forhåpentligvis bli mer moden og forstå at penger og fasade ikke er så viktig.

Anonymkode: 39613...b2e

Ja, jeg prøver det nå. Null skjerm, men da er argumentet at hun blir enda mer utenfor. Tror det er mange bortkjemte barn i området ja... blir liksom feil uansett hva. Jeg ser på muligheten for å flytte, men tenker at det kanskje er uheldig for henne å bytte skole igjen når hun nettopp har byttet (til ungdomskole) og vi har flyttet en gang tidligere også.

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

Hun mangler respekt for deg og autoriteter...mye er lagt opp til det av myndigheter der barn skal ha fri barneoppdragelse og bestemme over voksne og voksne skal ikke disiplinere barn lengre for de myndigheter ikke skiller mellom disiplin, tilrettesettelse med feks å ta tak i armen med  det som er vold...alle grenser for barn også fysiske er vold i dag...lærere kan ikke lengre stoppe voldelige barn på skolen for da kan de bli anmeldt...resultat er kaos. Vold mellom elever øker fordi lærere ikke har lov til fysisk å stoppe dem...så velkommen til vår tids kriminelle voldelige anarki samfunn uten grenser når det gjelder alt av moralske verdier...og det vil bli verre.

Anonymkode: e46b3...952

[AnonymBruker]

Sånn er det her og. Bortsett fra at datteren min absolutt ikke gjør noen ting hjemme, må plukke opp etter henne overalt og hun ødelegger ting, skriker og brøler. Misforstår hun en kommentar så hører hun ikke etter noen forklaring, men går rett i hundre og utagerer i noe som kjennes en evighet. Kaller meg ting jeg glatt ville ha forlatt enhver annen for om jeg ble behandlet sånn. Men en forlater ikke barnet sitt og må tåle det. 

Du kommer sikkert til å få noen velmenende, gode råd her som du selvsagt har prøvd for lengst. Men kan alltids håpe på at det vil dukke opp noe som kan hjelpe.

Anonymkode: 47c76...dd5

[AnonymBruker]

Dette høres litt "innvandreriskt" ut. 
5 unger, "alenemor", ungenes far krever lydighet, ingen øvrige familie. 
Så med det i hu, er du sur fordi datteren din bryter med normene og har blitt for norsk? 
 

Anonymkode: c6a41...b76

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Dette høres litt "innvandreriskt" ut. 
5 unger, "alenemor", ungenes far krever lydighet, ingen øvrige familie. 
Så med det i hu, er du sur fordi datteren din bryter med normene og har blitt for norsk? 
 

Anonymkode: c6a41...b76

Gir ingen mening. Du sporer av.

Anonymkode: 47c76...dd5

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (7 minutter siden):

Dette høres litt "innvandreriskt" ut. 
5 unger, "alenemor", ungenes far krever lydighet, ingen øvrige familie. 
Så med det i hu, er du sur fordi datteren din bryter med normene og har blitt for norsk? 
 

Anonymkode: c6a41...b76

🙄🙄 vi er etnisk norske så F off... unødvendig kommentar. Litt morsomt da at den eneste andre jeg kjenner som har like mange barn som meg også er norsk. (Og jeg har selv vokst opp med fire søsken) så nei, utlendinger er ikke roten til alle problemer vet du....

Og en annen ting, mener du egentlig at jeg forklarer over her er "norsk oppførsel" eller hva er det du sier her? 

Ts

Anonymkode: 76bf1...6da

[AnonymBruker]

Hva med å prøve et toneskifte. 

Sett deg ned med henne, å prat til henne som om hun er en voksen, og bruk ordet vi. 

"hei, jeg trenger at vi to tar oss en god prat om familien, og vårt felles ansvar for at ting skal fungere, Jeg skal snakke til deg som en voksen, og trenger at du gir meg litt slack nå, og prøver å tenke som den modne jenta du er. Jeg som foreldre har et ansvar ovenfor deg, staten og barnevernet at du kommer deg på skolen. du trenger ikke være et skolelys, men du må være der. Hva kan VI sammen gjøre for at dette fungerer for oss begge?"

Om hun føler at hun får lov til å si sin mening, og styre sin egen dag, under begrensningene dere begge er innafor, så kanskje det hjelper? 

"Hei, når du er i skikkelig dårlig humør, så ødelegger det hverdagen til søskene dine, jeg som mor har et ansvar for at alle har et god liv her hjemme, hva kan VI felles gjøre for at du får utløp for følelsene dine, (som er veldig reelle) uten at det går utover alle andre? Hvordan kan vi løse dette sammen?". 

Osv osv. 

Anonymkode: 75b51...752

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Hva med å prøve et toneskifte. 

Sett deg ned med henne, å prat til henne som om hun er en voksen, og bruk ordet vi. 

"hei, jeg trenger at vi to tar oss en god prat om familien, og vårt felles ansvar for at ting skal fungere, Jeg skal snakke til deg som en voksen, og trenger at du gir meg litt slack nå, og prøver å tenke som den modne jenta du er. Jeg som foreldre har et ansvar ovenfor deg, staten og barnevernet at du kommer deg på skolen. du trenger ikke være et skolelys, men du må være der. Hva kan VI sammen gjøre for at dette fungerer for oss begge?"

Om hun føler at hun får lov til å si sin mening, og styre sin egen dag, under begrensningene dere begge er innafor, så kanskje det hjelper? 

"Hei, når du er i skikkelig dårlig humør, så ødelegger det hverdagen til søskene dine, jeg som mor har et ansvar for at alle har et god liv her hjemme, hva kan VI felles gjøre for at du får utløp for følelsene dine, (som er veldig reelle) uten at det går utover alle andre? Hvordan kan vi løse dette sammen?". 

Osv osv. 

Anonymkode: 75b51...752

Jo, prøver det, men det betyr ikke noe fordi det kommer fra meg. De få gangene jeg har nådd litt inn så tar det ikke lang tid før det er glemt...

Hun argumenter med sånt som at hun kjenner noen som er i bv, det er ikke så ille, har hun det ille så skal alle andre stå på pinne, himler med øynene eller nekter å svare...

Ts 

Anonymkode: 76bf1...6da