Vet ikke hva jeg skal gjøre!

[AnonymBruker]

Er gravid og vi hadde overhodet ingen plan om å få barn sammen ettersom jeg har tre store barn fra før, eldste er 18, og han har to barn fra før der yngste er 6. Vi har vært sammen i 3 år, men bor et stykke unna hverandre (20-25 min med bil) og har ungene annenhver uke (samme uka). Nå er jeg gravid, bare 5 uker på vei og nettopp funnet ut…

Vi snakket masse om det på telefon i går og ble jo egentlig enige om å ikke beholde det, fordi vi setter sånn pris på den friheten vi nå har og det forholdet vi har nå. Men i natt våknet jeg og syntes det var forferdelig vondt å tenke på. Jeg tenkte så mye rart… Hva hvis noe skulle skje med han og jeg plutselig ikke har noen koblinger til han og familien lenger. Hva om vi angrer når vi møter andre i vennekretsen med baby og barn, da vi kjenner flere som faktisk prøver.

Vi er 37 og 38 nå. Og ett argument er hvor «gamle» vi vil være når dette barnet blir konfirmant og blir myndig osv. 

Likevel, jeg er skikkelig trist nå, og jeg treffer han ikke uten barn før mandag igjen. Han ba meg si min helt ærlige mening i går, men jeg klarte ikke. Og sannheten er at begge deler føles feil. Jeg vil ikke være ansvarlig for å beholde et barn hvis han egentlig ikke vil, i tilfelle noe skjer med barnet eller en av oss, som gjør han bitter på meg og ødelegger det som nå er så fantastisk bra. Men jeg vil heller ikke føle meg pushet til abort og risikere at det ødelegger mine tanker og følelser i fremtiden. 
 

Faen altså, jeg hater dette….

Anonymkode: 88f70...1b2

[AnonymBruker]

Kan du ikke si det til ham, da? At begge deler føles feil?

Og det med alder, nesten «alle» er på 37 og får bsrn i dag. Det er ikke sent! 47 hadde derimot vært for sent (etter min mening), men så lenge dere begge er i trettiårene er det null stress!❤️

Anonymkode: 17e32...978

[AnonymBruker]

Det har da ingenting å si at dere er over 30???

 

SNAKK SAMMEN.... Om du er i ett trygt forhold, så må dere snakke sammen.... 

Anonymkode: 4f562...5ec

[AnonymBruker]

Jeg var i lignende situasjon, og bekymret meg for de samme tingene som deg... jeg endte med å ta abort, men kjente at det føltes feil da jeg tok pilla og angret hele tiden i etterkant. Det er en forferdelig følelse å sitte med og jeg føler stadig at jeg tok feil valg. Mener ikke at det ikke er riktig for noen, men tenk godt etter 🩷... den angrefølelsen er ekstremt vond.

Også tror jeg vi kvinner av og til undervurderer hvor mye støtte man kan (og burde) få av partner 🩷 Ikke alle er drittsekker som stikker! Pluss at kanskje det ikke er så lett for dem å si noe heller... Men de fleste med litt vett og forstand vil sette pris på at man er ærlig. Tror og håper jeg ihvertfall.

Lykke til 🩷

Anonymkode: 5e069...080

[AnonymBruker]

Ja, vi må snakke mer om dette så han skjønner hvordan jeg egentlig har det. Men vi får ikke møttes uten barn før mandag ettermiddag.

Hovedproblemet er at vi ikke bor sammen og ikke hadde sett for oss hvordan det skulle bli mulig før mine barn er ferdige på nærskolen sin. Han bor et mye mer sentralt sted der jeg på sikt ønsker å bo, og han har større plass, samt huset hans har vært i familien…

Anonymkode: 88f70...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 minutter siden):

Jeg var i lignende situasjon, og bekymret meg for de samme tingene som deg... jeg endte med å ta abort, men kjente at det føltes feil da jeg tok pilla og angret hele tiden i etterkant. Det er en forferdelig følelse å sitte med og jeg føler stadig at jeg tok feil valg. Mener ikke at det ikke er riktig for noen, men tenk godt etter 🩷... den angrefølelsen er ekstremt vond.

Også tror jeg vi kvinner av og til undervurderer hvor mye støtte man kan (og burde) få av partner 🩷 Ikke alle er drittsekker som stikker! Pluss at kanskje det ikke er så lett for dem å si noe heller... Men de fleste med litt vett og forstand vil sette pris på at man er ærlig. Tror og håper jeg ihvertfall.

Lykke til 🩷

Anonymkode: 5e069...080

Huff, det var leit å høre… og det er min største frykt at jeg vil angre. Men begge scenarioer blir liksom feil. Ovenfor meg, ovenfor han, ovenfor oss, men også ovenfor de barna vi har hver. Jeg må bare være ærlig og si jeg trenger mer tid.

Anonymkode: 88f70...1b2

[EmVeeJee]

Min (ikke egenerfarte) erfaring er at man vil angre hele livet på en abort hvis man svinger mellom å beholde/fjerne

[AnonymBruker]

Hva med barna dere har fra før, hva tenker de om å få et halvsøsken? 

Siden det garantert kommer til å "gå utover dem", ville jeg skjenket alle barna dere allerede har, en tanke.

Hvor store konsekvenser får det for andre om dere velger å få et barn, det ligger jo i kortene at dere må flytte sammen, hvordan stiller du deg til å flytte dit han bor, for du ønsker vel ikke at barna hans skal måtte flytte fra både skole og vennekrets? 

Anonymkode: 8fcda...8f0

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker said:

Huff, det var leit å høre… og det er min største frykt at jeg vil angre. Men begge scenarioer blir liksom feil. Ovenfor meg, ovenfor han, ovenfor oss, men også ovenfor de barna vi har hver. Jeg må bare være ærlig og si jeg trenger mer tid.

Anonymkode: 88f70...1b2

Vi hadde egentlig aldri planer om å få barn sammen, men etter at jeg tok abort og jeg fortalte hvordan jeg følte det, så viste det seg at begge egentlig satt med følelse av at vi kunne se for oss det allikevel... så vi bestemte oss for å prøve med vilje og venter nå en liten appåklatt. Det er litt skummelt, men vi gleder oss, alle sammen! 🩷 

 

Anonymkode: 5e069...080

[AnonymBruker]

EmVeeJee skrev (7 minutter siden):

Min (ikke egenerfarte) erfaring er at man vil angre hele livet på en abort hvis man svinger mellom å beholde/fjerne

Det er også min. Og jeg har forresten 3 venninner nå som er henholdsvis 36,37 og 40 som alle venter barn med sin partner som også er 40 år alle sammen. 37 og 38 er ikke for gammelt. 

Anonymkode: b9b6f...7d4

[Enmanelskeråhate]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Er gravid og vi hadde overhodet ingen plan om å få barn sammen ettersom jeg har tre store barn fra før, eldste er 18, og han har to barn fra før der yngste er 6. Vi har vært sammen i 3 år, men bor et stykke unna hverandre (20-25 min med bil) og har ungene annenhver uke (samme uka). Nå er jeg gravid, bare 5 uker på vei og nettopp funnet ut…

Vi snakket masse om det på telefon i går og ble jo egentlig enige om å ikke beholde det, fordi vi setter sånn pris på den friheten vi nå har og det forholdet vi har nå. Men i natt våknet jeg og syntes det var forferdelig vondt å tenke på. Jeg tenkte så mye rart… Hva hvis noe skulle skje med han og jeg plutselig ikke har noen koblinger til han og familien lenger. Hva om vi angrer når vi møter andre i vennekretsen med baby og barn, da vi kjenner flere som faktisk prøver.

Vi er 37 og 38 nå. Og ett argument er hvor «gamle» vi vil være når dette barnet blir konfirmant og blir myndig osv. 

Likevel, jeg er skikkelig trist nå, og jeg treffer han ikke uten barn før mandag igjen. Han ba meg si min helt ærlige mening i går, men jeg klarte ikke. Og sannheten er at begge deler føles feil. Jeg vil ikke være ansvarlig for å beholde et barn hvis han egentlig ikke vil, i tilfelle noe skjer med barnet eller en av oss, som gjør han bitter på meg og ødelegger det som nå er så fantastisk bra. Men jeg vil heller ikke føle meg pushet til abort og risikere at det ødelegger mine tanker og følelser i fremtiden. 
 

Faen altså, jeg hater dette….

Anonymkode: 88f70...1b2

Dere har jo bra med barn på begge sider allerede? Dere er særboende kjærester, hvorfor skulle du hatt link til hans familie hvis det skulle skje han noe?

Endret 27. oktober 2023 av Enmanelskeråhate

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Hva med barna dere har fra før, hva tenker de om å få et halvsøsken? 

Siden det garantert kommer til å "gå utover dem", ville jeg skjenket alle barna dere allerede har, en tanke.

Hvor store konsekvenser får det for andre om dere velger å få et barn, det ligger jo i kortene at dere må flytte sammen, hvordan stiller du deg til å flytte dit han bor, for du ønsker vel ikke at barna hans skal måtte flytte fra både skole og vennekrets? 

Anonymkode: 8fcda...8f0

Uansett hva vi gjør så er ikke dette noe som skal drøftes med ungene. Verken nå eller senere. De har ikke forutsetninger for å velge noe her, og det ønsket kan endre seg fra ene til neste dag. Om vi hadde valgt å få barn måtte vi lagt det frem positivt og gjort det til noe positivt. Men om vi velger å ta bort skal ikke ungene få vite noe om det

Anonymkode: 88f70...1b2

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Hva med barna dere har fra før, hva tenker de om å få et halvsøsken? 

Siden det garantert kommer til å "gå utover dem", ville jeg skjenket alle barna dere allerede har, en tanke.

Hvor store konsekvenser får det for andre om dere velger å få et barn, det ligger jo i kortene at dere må flytte sammen, hvordan stiller du deg til å flytte dit han bor, for du ønsker vel ikke at barna hans skal måtte flytte fra både skole og vennekrets? 

Anonymkode: 8fcda...8f0

Kanskje vi må prøve å tenke på hvert alternativ en hel dag begge to og kjenne etter hvordan det føles? At vi ene dagen later som at vi skal ta abort og se for oss alt vi kan gjøre sammen, og samtidig kjenne etter hvilke følelser som kan være såre etter det..?

Og neste dag late som vi skal beholde det og se for oss hvordan det ville vært…

Vi lander sikkert på at abort er det beste, selv om det føles feil nå, men da håper jeg inderlig at de vonde tankene blekner kjapt.

Anonymkode: 88f70...1b2