Diagnostisert med ADHD, tanker

[AnonymBruker]

Jeg er letta men samtidig litt flau. Føler det er sykt mye stigma knyttet til diagnosen. Har ikke sagt det til øvrig familie for kommer fra en familie med mye stygge holdninger til psykisk helse. Har egentlig lyst å bare være ærlig med alle, føler trekkene mine har blitt mye verre etter jeg fikk bekreftet diagnose. Tanker?? 

Anonymkode: 6a1ed...7a1

[Ramona]

De fleste rundt deg har nok allerede merket det/mistenkt det. Like greit å bare fortelle dem det, og evt forklare hvordan det er for deg.

[Majer]

Mange fordeler.

[AnonymBruker]

Nå har vel snart halvparten av befolkningen denne diagnosen, meg selv inkludert. Det er fult mulig å fungere som normalt istedet for å sykliggjøre seg selv unødvendig, det handler mest om vilje, bevissthet for egen situasjon og en viss struktur for å gjøre det lettere for seg selv å fungere best mulig. 

Alt for mange bruker diagnosen som unnskyldning.

Anonymkode: d9d27...9dd

[AnonymBruker]

Bruk diagnosen til å forstå deg selv og dine svakheter/styrker/begrensninger bedre. For meg var det kjempefint å få diagnosen nettopp fordi det ble enklere å se hvorfor jeg var som jeg var. Jeg klarte å prioritere bedre, holde meg rolig og le av meg selv i situasjoner hvor jeg vanligvis ville eksplodert av stress, fant bedre måter å takle ting på etc. 

Din familie trenger ikke å vite om diagnosen om du ikke ønsker. Det er helt opp til deg. Du gjør med den som du vil. 

Anonymkode: 7d678...e0f

[AnonymBruker]

Jeg fikk Add diagnosen (som det da ble kalt) når jeg var 37 år.

Når jeg fortalte det til mine nærmeste venner så var reaksjonen deres at biter med meg falt på plass.

De sa de alltid har sett på meg som en veldig ressursfull person med stor arbeidskapasitet men hadde reagert på stadig nye prosjekter som ikke blir fullført og at jeg lett blir overstimulert.

Jeg deler ikke dette med familie og de fleste andre nettopp fordi det er så mye stigma knyttet til det.

Anonymkode: 83bb1...fae

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (8 minutter siden):

Nå har vel snart halvparten av befolkningen denne diagnosen, meg selv inkludert. Det er fult mulig å fungere som normalt istedet for å sykliggjøre seg selv unødvendig, det handler mest om vilje, bevissthet for egen situasjon og en viss struktur for å gjøre det lettere for seg selv å fungere best mulig. 

Alt for mange bruker diagnosen som unnskyldning.

Anonymkode: d9d27...9dd

Jeg jobber, gjør alt nødvendig for å fungere i hverdagen men er veldig sliten. Hodet mitt er maltraktert daglig etter jobb. 

Bruker ikke diagnosen som unnskyldning, men skulle visst det tidligere. Så kunne kanskje x runder med utbrenthet vært unngått. Ja man må såklart strukturere seg selv, diagnose eller ei. 

Anonymkode: 6a1ed...7a1

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 minutt siden):

Bruk diagnosen til å forstå deg selv og dine svakheter/styrker/begrensninger bedre. For meg var det kjempefint å få diagnosen nettopp fordi det ble enklere å se hvorfor jeg var som jeg var. Jeg klarte å prioritere bedre, holde meg rolig og le av meg selv i situasjoner hvor jeg vanligvis ville eksplodert av stress, fant bedre måter å takle ting på etc. 

Din familie trenger ikke å vite om diagnosen om du ikke ønsker. Det er helt opp til deg. Du gjør med den som du vil. 

Anonymkode: 7d678...e0f

Anonym over her:

 

Jeg er så enig i det du skriver.

Å få diagnosen gjorde meg godt, alle disse årene jeg bare har gått rundt å følt meg mislykket og mindreverdig fordi jeg ikke alltid får til ting som ser så lett ut for andre.

Anonymkode: 83bb1...fae