Flere enn meg som angrer på at de fikk barn?

[AnonymBruker]

Er meget glad i barnet mitt, som nå er tenåring. Men d har vært vanskelig lenge. Hen hører aldri, tar dumme valg, og d er så mye å rydde opp i. Skole, økonomi, husarbeid, ja, alle områder egentlig. Hen har hatt en del problemer i et par år, men oppførsel og ja, hele pakken begynner å bli fryktelig tung. Jeg gir og gir og gir, og får ingenting igjen. Ikke så lett å kutte ut sitt eget barn, eller å «gi slipp» heller. Da går det kanskje til helvete med ungdommen. Åhh, er så sliten og lei. Flere som har d sånn?

Anonymkode: 40b76...0d0

[AnonymBruker]

Vil bare sende deg en god klem, mine tre barn er mindre, så har ikke de samme utfordringene, men selv om det sikkert føles håpløst ut så vil jeg tro at tenåringen din trenger deg mer enn noensinne, og at selv om du ikke får noe tilbake nå, så vil det bety mye at du står stødig gjennom denne perioden og over i voksentiden.  Hold ut❤️

Anonymkode: 791f0...ba5

[AnonymBruker]

Nå har jeg ingen barn selv, men dette er ikke den første tråden jeg har sett her inne starta av noen som angrer på at de ble foreldre. Det er jo ingen som angrer på de barna de fikk, men det er nok en del som angrer på valget om å bli foreldre. Det er tungt arbeid, og i dagens samfunn er man jo forventa å klare alt alene og gjøre alt perfekt. Jeg får inntrykk av at i tidligere tider så var det forventa mindre oppfølging, mer støtte fra alle rundt og ingen maste om fancy pakkekalendere, imponerende matpakker, hauger av fritidsaktiviteter, helt riktig kosthold og sånne ting.

Anonymkode: 30494...58b

[Mia1781]

AnonymBruker skrev (41 minutter siden):

Vil bare sende deg en god klem, mine tre barn er mindre, så har ikke de samme utfordringene, men selv om det sikkert føles håpløst ut så vil jeg tro at tenåringen din trenger deg mer enn noensinne, og at selv om du ikke får noe tilbake nå, så vil det bety mye at du står stødig gjennom denne perioden og over i voksentiden.  Hold ut❤️

Anonymkode: 

Endret 26. oktober 2023 av Mia1781
Angret

[AnonymBruker]

Ja. Jeg angrer først og fremst på valget av far, men også på at jeg tok sjansen på å få barn med mitt genetiske opphav. Barnet har både ADHD og er på spekteret. Dette gjør at det er helt ufattelig slitsomt å være en god mor. Jeg har ingen diagnoser selv, så jeg trodde ikke det var så veldig stor sjanse for å videreføre noe. I ettertid ser jeg jo at det sannsynligvis er myyyye udiagnostisert i både min og barnefars familie (inkludert barnefar selv, selv om jeg hos han har mistanke om andre diagnoser enn det barnet har). 

Barnet mitt er det eneste mennesket jeg ikke hadde overlevd å miste, så når han først er her er han helt umistelig for meg. Jeg hadde allikevel ikke valgt å få barn hvis jeg skulle valgt igjen.

Anonymkode: 36113...b6e

[AnonymBruker]

Jeg har nok angret noen ganger, ja.
 

Ikke fordi jeg ikke elsker mine barn, men fordi resultatet foreløpig tilsier at de hadde hatt det bedre med en annen mor. En mor som ikke var så preget av egen oppvekst. 
 

Jeg trodde oppriktig at jeg var i stand til å gi mine barn en PERFEKT oppvekst. Jeg trodde jeg satt på denne sannheten som nybakt tobarnsmor og 23- åring. Var villig til å gi ALT!

Så møtte jeg på livet og realiteten. Det var visst ikke så lett det der, å være mor når man selv har opplevd psykisk og fysisk vold, i tillegg til seksuell misbruk…

Som om ikke det er nok, har det i senere tid vist seg at jeg også har ADHD og Asperger. Som jeg har delt broderlig med mine to barn, en diagnose til hver 😓

Så jo, jeg har angret. Men det har ingenting å gjøre med at jeg ikke elsker dem 

Anonymkode: 7158d...8f7

[AnonymBruker]

Har angret noen ganger ja. Hadde jeg vist hvor mye bekymringer det er, så hadde jeg kanskje valgt anderledes 

Men jeg elsker de og vil ikke være foruten de 

Anonymkode: c7c17...c89

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Jeg har nok angret noen ganger, ja.
 

Ikke fordi jeg ikke elsker mine barn, men fordi resultatet foreløpig tilsier at de hadde hatt det bedre med en annen mor. En mor som ikke var så preget av egen oppvekst. 
 

Jeg trodde oppriktig at jeg var i stand til å gi mine barn en PERFEKT oppvekst. Jeg trodde jeg satt på denne sannheten som nybakt tobarnsmor og 23- åring. Var villig til å gi ALT!

Så møtte jeg på livet og realiteten. Det var visst ikke så lett det der, å være mor når man selv har opplevd psykisk og fysisk vold, i tillegg til seksuell misbruk…

Som om ikke det er nok, har det i senere tid vist seg at jeg også har ADHD og Asperger. Som jeg har delt broderlig med mine to barn, en diagnose til hver 😓

Så jo, jeg har angret. Men det har ingenting å gjøre med at jeg ikke elsker dem 

Anonymkode: 7158d...8f7

Jeg elsker også barnet mitt selvfølgelig mer enn alt! Og gjør alt for han. Samtidig er det en utakknemlig jobb.. Gjør jo alt for han, men har også traumer og ting som gjør at jeg ikke alltid strekker til. Får håpe det blir et selvstendig menneske ut av han til slutt..

Anonymkode: 40b76...0d0

[AnonymBruker]

Ja, jeg angrer. Ikke at jeg fikk barna, fordi jeg elsker dem. Men et av barna er ofte på sitt verste mot meg og det er vanskelig å ikke ta det personlig. Jeg tenker ofte at jeg tok på meg mere ansvar enn jeg kunne klare å bære. 

Anonymkode: 5a19d...a68