Inspirert av tråden om barn som utagerer på forskjellige måter. Dere som ikke har diagnoser hos barna, hvilken oppdragelsestil har dere?

[AnonymBruker]

Jeg er veldig interessert i å høre hvordan dere oppdrar ungene deres. 

Hva gjør dere når de steiler og ikke vil noe? Hva gjør dere når de nekter å høre etter? 
Hva gjør dere når dere må «ta opp kampene» ? Tar dere kampene? 
 

Jeg jobber i skole,og er meget nysgjerrig på hvor mange svar her som matcher ungene for å si det sånn

Anonymkode: b0dc9...ada

[atropos]

Jeg vet at vår oppdragerstil ikke matcher ungene når de er på skolen. Ikke vet jeg hva som skjer imellom, men hjemme har vi stort sett ja-barn som hvis de steiler kan irettesettes med «det er dette vi skal nå, så det må du bli med på.» Vi har en ikke-konfronterende oppdragerstil der vi forklarer de viktigheten med å være en del av en familie der alle må ta sin del av fellesskapet. Vi har tre barn. 
Men så er det skolen. Det eldste og midterste barnet nekter til stadighet å være med på felles opplegg på skolen, er sta som noen esel og er ikke til å snakke til. Utallige samtaler med lærere og ymse vinklinger for å løse problemene, men det har ikke hjulpet så veldig mye. Eldste er nå i femte klasse og det har vært fem år med MYE styr. Etter en utredning som egentlig ikke ga så mye uttelling utover at han ble dømt «litt umoden», så da er det å krysse fingrene for at han modnes etterhvert da🤷🏼‍♀️ midterste barn går i andre klasse og er litt i samme kaliber. Ikke like umoden som broren, men tar det igjen på stahet. Ved en anledning måtte klassen bli igjen på skolen isteden for å dra på en planlagt tur fordi hun nekta å gå på tur og læreren hadde ingen andre hun kunne være hos. (Kjempesjarmerende…) Den yngste går siste år i barnehagen, så han er vel litt «unnskyldt» enda, men får litt samme vibber der når jeg er på samtaler. 

[AnonymBruker]

Følger med her. Har nylig begynt å jobbe på skole 😶‍🌫️

Anonymkode: 0adc6...af0

[AnonymBruker]

Lyttende, validerende, samarbeidende og veiledende, men bestemmer når det må til. 

Høres riktig ut? Som om vi da har et sindig, reflektert og klokt barn?

Vi har det barnet. Når det er på skolen. 

Anonymkode: 40d5d...533

[AnonymBruker]

atropos skrev (8 timer siden):

Jeg vet at vår oppdragerstil ikke matcher ungene når de er på skolen. Ikke vet jeg hva som skjer imellom, men hjemme har vi stort sett ja-barn som hvis de steiler kan irettesettes med «det er dette vi skal nå, så det må du bli med på.» Vi har en ikke-konfronterende oppdragerstil der vi forklarer de viktigheten med å være en del av en familie der alle må ta sin del av fellesskapet. Vi har tre barn. 
Men så er det skolen. Det eldste og midterste barnet nekter til stadighet å være med på felles opplegg på skolen, er sta som noen esel og er ikke til å snakke til. Utallige samtaler med lærere og ymse vinklinger for å løse problemene, men det har ikke hjulpet så veldig mye. Eldste er nå i femte klasse og det har vært fem år med MYE styr. Etter en utredning som egentlig ikke ga så mye uttelling utover at han ble dømt «litt umoden», så da er det å krysse fingrene for at han modnes etterhvert da🤷🏼‍♀️ midterste barn går i andre klasse og er litt i samme kaliber. Ikke like umoden som broren, men tar det igjen på stahet. Ved en anledning måtte klassen bli igjen på skolen isteden for å dra på en planlagt tur fordi hun nekta å gå på tur og læreren hadde ingen andre hun kunne være hos. (Kjempesjarmerende…) Den yngste går siste år i barnehagen, så han er vel litt «unnskyldt» enda, men får litt samme vibber der når jeg er på samtaler. 

Som lærer vil jeg bare nevne at vi som regel reagerer litt på barn som oppfører seg bedre hjemme enn på skolen. Normalen er motsatt; de tar seg sammen i det offentlige rom og tar ut sine verste sider hjemme, i trygge rammer. Det er gjerne noe ved oppdragerstilen som gjør at barna ikke tør å vise sitt sanne jeg til sine egne foreldre, og da lurer vi jo på hva. Dersom barnet har en diagnose eller generelle atferdsvansker er det noe annet, da kan det fort bli motsatt. 

Jeg ville bare nevne dette, så du er klar over hva instanser rundt kan tenke.

Anonymkode: a3b50...333

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (26 minutter siden):

Som lærer vil jeg bare nevne at vi som regel reagerer litt på barn som oppfører seg bedre hjemme enn på skolen. Normalen er motsatt; de tar seg sammen i det offentlige rom og tar ut sine verste sider hjemme, i trygge rammer. Det er gjerne noe ved oppdragerstilen som gjør at barna ikke tør å vise sitt sanne jeg til sine egne foreldre, og da lurer vi jo på hva. Dersom barnet har en diagnose eller generelle atferdsvansker er det noe annet, da kan det fort bli motsatt. 

Jeg ville bare nevne dette, så du er klar over hva instanser rundt kan tenke.

Anonymkode: a3b50...333

Heldigvis tenker ikke alle sånn! Noen ganger er nemlig skolen problemet og derfor utagerer barn på skolen og oppfører seg ellers! 
 

Anonymkode: c8681...a8b

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Som lærer vil jeg bare nevne at vi som regel reagerer litt på barn som oppfører seg bedre hjemme enn på skolen. Normalen er motsatt; de tar seg sammen i det offentlige rom og tar ut sine verste sider hjemme, i trygge rammer. Det er gjerne noe ved oppdragerstilen som gjør at barna ikke tør å vise sitt sanne jeg til sine egne foreldre, og da lurer vi jo på hva. Dersom barnet har en diagnose eller generelle atferdsvansker er det noe annet, da kan det fort bli motsatt. 

Jeg ville bare nevne dette, så du er klar over hva instanser rundt kan tenke.

Anonymkode: a3b50...333

Deg er også min erfaring, jobber med barn og unge. 

Anonymkode: 5a1dd...2a0

[AnonymBruker]

atropos skrev (10 timer siden):

Jeg vet at vår oppdragerstil ikke matcher ungene når de er på skolen. Ikke vet jeg hva som skjer imellom, men hjemme har vi stort sett ja-barn som hvis de steiler kan irettesettes med «det er dette vi skal nå, så det må du bli med på.» Vi har en ikke-konfronterende oppdragerstil der vi forklarer de viktigheten med å være en del av en familie der alle må ta sin del av fellesskapet. Vi har tre barn. 
Men så er det skolen. Det eldste og midterste barnet nekter til stadighet å være med på felles opplegg på skolen, er sta som noen esel og er ikke til å snakke til. Utallige samtaler med lærere og ymse vinklinger for å løse problemene, men det har ikke hjulpet så veldig mye. Eldste er nå i femte klasse og det har vært fem år med MYE styr. Etter en utredning som egentlig ikke ga så mye uttelling utover at han ble dømt «litt umoden», så da er det å krysse fingrene for at han modnes etterhvert da🤷🏼‍♀️ midterste barn går i andre klasse og er litt i samme kaliber. Ikke like umoden som broren, men tar det igjen på stahet. Ved en anledning måtte klassen bli igjen på skolen isteden for å dra på en planlagt tur fordi hun nekta å gå på tur og læreren hadde ingen andre hun kunne være hos. (Kjempesjarmerende…) Den yngste går siste år i barnehagen, så han er vel litt «unnskyldt» enda, men får litt samme vibber der når jeg er på samtaler. 

Da syntes jeg dette barnet i fremtiden om det spolerer tur for en hel klasse og være med en annen klasse den dagen. Så avtaler man med skolen om en assistent den dagen. Barnet vil aldri lære om det vet at det skal sette seg på bakbeina og da få det som det vil sammtidig som det skal gå utover en hel klasse. Vil dere ikke det så må dere faktisk ta barnet selv, eller få noen andre til og ta det. En ting er barnet men når det går utover alle. Tilsutt er det jo ikke sikkert barnet heller blir så godt likt. Skjønner frustrasjon men det må også legges en plan for sånne ting

Anonymkode: 5cf28...fba

[AnonymBruker]

Voksne barn nå. Var streng, kjærlig, hadde rutiner, krav og forventninger. Hadde veldig god dialog og fortrolighet, barn som pratet mye og fortalte alt. En kort runde i 3-årsalder for å få bort trass. Barna merket at stemningen ikke ble noe trivelig om de ikke oppførte seg. Kosen ble borte da. Hadde aldri noe problem med å ha med barn på besøk, fly, kafe, restaurant, butikk osv. Kanskje bare flaks 😂. Hadde de forstyrrer andre kunder på f.eks butikk, så hadde jeg gått ut med dem. Jeg er vel generelt ikke en person som finner meg i dårlig oppførsel 🙃. Tipper jeg hadde slitt litt om jeg hadde fått barn med store utfordringer, for å være ærlig.

Anonymkode: fc278...026

[AnonymBruker]

Mitt barn skal utredes nå så det kan være han har en diagnose. 
Men min tar mye mere ut hjemme og er ikke sånne utrfordringer på skolen. Skolen ser absolutt at han strever, men heldigvis den banningen han gjør hjemme gjør han ikke på skolen 😅. Han blir litt klovn, vet ikke helt grensene når vi sier stopp. Men han er en skikkelig god gutt , men med veldig mye spillhopper og uro. Han elsker vi bruker tid på han, spille spill, se på film, dra ut en tur. Både jeg og skolen ser han ikke liker og stikke seg så frem, og det tror jeg er mye av grunnen for at han blir sånn hjemme. Jeg har flere barn med en diagnose som jeg har satt grenser for, spørs jo helt på diagnosen her, men mange er nok litt sånn. Men han har adhd og så blir det ingen grenser. Mere utfordring ja, mulig man må møte barnet på en annen måte ja. Men ingen grenser nei

Anonymkode: 5cf28...fba

[Arkana]

AnonymBruker skrev (4 timer siden):

Lyttende, validerende, samarbeidende og veiledende, men bestemmer når det må til. 

 

Anonymkode: 40d5d...533

Synes dette var bra beskrevet og kjenner meg igjen i forhold til vår oppdragerstil. Vi har barn som både oppfører seg bra på skolen, er sosiale og inkluderende og alle er faglig sterke. Vi har foreløpig ikke hatt noen kamper å ta eller områder hvor de ikke hører etter (hvis vi ser bort fra treårstrass og sånt altså). Vi har gode dialoger med barna, men hadde ikke hatt problemer med å ta en kamp om det var noe viktig (f.eks. en 14-åring som vil dra på alene hjemme-fest med alkohol for å hente fram en annen tråd på forumet).

Samtidig skjønner jeg jo at vi også har fått barn uten de store utfordringene. Jeg kjenner foreldre som bare ler høyt når foreldre med enkle barn sier "det hadde jeg ikke akseptert", for det er noe som er veldig lett å si når man har barn som ikke har noe problem med at man setter foten ned (eller hvor det til og med ikke oppstår situasjoner hvor det blir behov for å sette foten ned). Det finnes barn som er svært autonome og selvstendige og som stritter så mye i mot at man må tenke helt annerledes som forelder om ikke hver eneste dag og hver eneste sak skal bli en diskusjon eller kamp. Så jeg synes man skal være veldig forsiktig med å tenke at barn som oppfører seg pent, ordentlig og fornuftig har blitt slik fordi de har fantastiske foreldre mens foreldre med barn med utfordringer må ha gjort noe galt, for så enkelt er det faktisk ikke. Det er mer enn foreldres oppdragelse som påvirker hvordan barn blir og hvordan de oppfører seg.

[AnonymBruker]

Vi er nok ganske strenge hjemme og har lite tull med egne barn - utover at de kanskje er litt for snille i blant.

Det jeg ser hos de utagerende barna vi har innom her er et fellestrekk: foreldrene har ikke tid/gidder ikke oppdra dem.

De verste har storesøsken som plager dem ganske mye uten at foreldrene klarer å si ordentlig ifra og stoppe det. Småsøsknene kopierer da det de har lært av storesøsken og lat det gå ut over vennene sine (typ fysisk vold, kalde stygge ting, ta ting andre holder på med osv). Ganske mange slike barn faktisk.

Og så har du de barna som kommer fra kulturer der det er forventet at storsamfunnet oppdra barna, dvs gidder ikke følge opp annet enn hjemme, og tar ikke ansvar for hva barnet gjør utenfor hjemmets fire vegger (typ Øst-Europa).
 

Siste gruppe er de som har lite ressurser hjemme, eksempelvis foreldre som ikke kan språket, har 6 barn i en treroms og som aldri er med på dugnader, foreldremøter, bursdager eller noen ting. De (gutte)barna blir gangstere virker det som (men det er så klar unntak altså).

Anonymkode: a51c8...cd4

[AnonymBruker]

Jeg har ganske medgjørlige barn, alltid fått tilbakemeldinger om at de er hyggelige å ha på besøk/i klassen. De har vært gjennom de vanlige fasene med trass og testing, men ikke noe utover det normale tror jeg.  Eldste hadde en periode fra rundt 5-7 der hun kunne gå helt i svart om hun ble opprørt. Det skjedde bare hjemme, og ikke så ofte, så jeg holdt meg i nærheen til hun var mottakelig for trøst. Det gikk seg til etter hvert; hun fikk aldri gjennom viljen sin med slike utbrudd, men hun fikk trøst og forståelse.

Jeg tror det er mer gener enn god oppdragelse hos oss, for å være ærlig. Både jeg og far/stefar er ganske rolige av natur (vi bor ikke sammen). Vi har kanskje "fremelsket" de ønskede egenskapene, og selvfølgelig har det vært noen utfordringer, men vi har forsøkt å jobbe med barna istedenfor å trumfe gjennom våre egne ideer om hvem/hvordan de burde være.

Om noe skulle jeg nesten ønske særlig yngste hadde litt spissere albuer, man kan bli for medgjørlig også. Jeg prøver i hvert fall å lære henne at hennes ønsker og behov er like viktige som andres. Nå er hun bare 12 så det kan hende jeg får spise ordene mine om et par år 😄 Jeg var selv rimelig sta og egen som barn/ungdom, men jeg hadde et helt annet hjemmemiljø enn ungene har, det var mye mer å opponere mot.

Anonymkode: d2e72...b1e

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (2 timer siden):

Som lærer vil jeg bare nevne at vi som regel reagerer litt på barn som oppfører seg bedre hjemme enn på skolen. Normalen er motsatt; de tar seg sammen i det offentlige rom og tar ut sine verste sider hjemme, i trygge rammer. Det er gjerne noe ved oppdragerstilen som gjør at barna ikke tør å vise sitt sanne jeg til sine egne foreldre, og da lurer vi jo på hva. Dersom barnet har en diagnose eller generelle atferdsvansker er det noe annet, da kan det fort bli motsatt. 

Jeg ville bare nevne dette, så du er klar over hva instanser rundt kan tenke.

Anonymkode: a3b50...333

Det var nøyaktig det jeg også tenkte på. Og hvertfall hvis det gjelder 3 av 3 barn! Jeg ville rett og slett satt opp kamera hjemme i noen uker og bedt om proff hjelp. 

Anonymkode: 7344f...b16

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (15 timer siden):

Jeg er veldig interessert i å høre hvordan dere oppdrar ungene deres. 

Hva gjør dere når de steiler og ikke vil noe? Hva gjør dere når de nekter å høre etter? 
Hva gjør dere når dere må «ta opp kampene» ? Tar dere kampene? 
 

Jeg jobber i skole,og er meget nysgjerrig på hvor mange svar her som matcher ungene for å si det sånn

Anonymkode: b0dc9...ada

De er sosiale og greie barn som følger koder og regler. Vi har jobbet med at de skal tørre å si i fra (til andre barn!) om grensene deres overskrides når de har vært små. Litt forsiktige alle sammen. 
De har modnes, så de tør og klarer det nå. 
 

Gode tilbakemeldinger fra skolen, det har aldri vært noe tull med dem. Det tar de hjemme. 😅
 

Hjemme er vi strenge på rutiner, som tannpuss, regler rundt matbordet, skjermbruk. Mye sammen med barna og følger tett opp. 
 

Når de steiler så står vi i det og viser at vi er de voksne og vi bestemmer. Ikke noe urimelig synes jeg, men jeg mener det er viktig å stå for det som er bestemt. Så ja, vi tar kampene. I alle fall de store,viktige. 
De får aldri slippe tannpuss, de får ikke skulke skolen. Sånne ting. Men at tenåringen nekter å ta på lue, det gidder jeg ikke krangle om. Frys da, vær så god. 
 

Hadde 7-åringen nektet det samme, så hadde jeg ikke gitt meg. 

Anonymkode: a20c3...349

[AnonymBruker]

Jeg har tenkt mye på dette, da jeg har et barn med diagnose (asperger) og et barn uten diagnose. Barnet med diagnose er eldst. Vi har alltid hatt en oppdragerstil som jeg vil karakterisere som streng/fast. Altså skjermene MÅ ligge nede om natta, man MÅ på skolen hver dag hvis man ikke er virkelig syk, man MÅ rydde opp etter seg når man har spist osv osv.

Barnet uten diagnose prøver seg også innimellom, hvis han har vært lenge hos en kompis og det begynner å bli sent, og jeg sier at han må komme hjem og gjøre lekser. Da sier han nei, jeg vil være litt lenger. Så argumenterer vi litt fram og tilbake, men han hører ALLTID på meg til slutt, selv om han blir sur (det går fort over).

Barnet med Aspergers er det ikke mulig å argumentere med, det er ikke mulig å sette grenser som han ikke er enig i, det er ikke mulig å si at i helga skal vi på hytta, for han vil ikke. Og da ender det med spark og vold mot oss hvis vi presser på. Det er ikke så lett, og jeg beundrer virkelig lillebror som er flink og rydder opp etter han har spist, selv om storebror ikke rydder i det hele tatt, og BUP sier at vi må prioritere å ta de store kampene, ikke de små som rydding.

Anonymkode: 3ba6e...660

[AnonymBruker]

Vil si at jeg er ganske streng, ungene mine får ikke lov til mye av det andre unger får lov til. Men etter min mening så hersker det mye fri oppdragelse ute i samfunnet også. Er veldig nøye på hva ungene får i seg, men det går mest på at vi ikke spiser kunstig søtning, ekle e-stoffer, brus og sånne ting. Har en ungdom som ber om farris når andre dynker nedpå ned cola og energidrikker. Ellers har jeg vært streng på rutiner, folkeskikk og høflighet. Jeg bestemmer, men jeg lytter og snakker ekstremt mye med ungene mine. Alle deres utfordringer kommer alltid meg for øre først. De er snille, empatiske, morsomme, greie og intelligente barn. Men de er også vrange, sure, kranglete og vanskelige her hjemme. Det er mye som bearbeides i hjemmet etter en dag på skole. Aldri hatt problemer med dem i skolesammenheng, de har alltid oppført seg bra der. Den ene har slitt med mobbing, så det har krevet mye av både han og oss. Så jeg vil si at en blanding mellom å være en veldig tydelig og streng mamma, som alltid har vært veldig konsekvent, så har jeg barn som helst skulle ha sovet i senga mi hver dag i uka 😅 vi er veldig nære og det tror jeg faktisk er sånn fordi jeg har vært tydelig også.

Anonymkode: acd26...16c

[AnonymBruker]

Jeg har 3 barn, og har aldri hatt problemer med noen av de. Aldri en telefon fra skolen eller foreldre. I barnehagen følte jeg de ofte ble litt "oversett" av de voksne, siden de styrte seg selv, var med venner og krevde aldri noe oppmerksomhet fra de voksne. Folk vi treffer på, familie og venner forteller ofte hvor snille og rolige de er. De banner ikke, sier ikke stygge ting og har respekt for voksne. Gjør som de får beskjed om.

Hjemme er de noe latere, og beskjedene må ofte gis flere ganger før ting blir gjort. Det blir likevel gjort uten surmuling eller frekke kommentarer. Eldste er 13 år, så jeg venter egentlig bare på at han skal bli frekkere😅

På skolen er de rolige og gjør som de får beskjed om. Gjør det bra på skolen og har gode venner. 

Jeg tenker at jeg sikkert har vært heldig og gener spiller inn. Både jeg og faren er rolige personer, men med 3 barn så må vi nok ha gjort noe riktig. 

Vi er veldig kjærlige, klemmer mye og gir hverandre komplimenter. Snakker om følelser og bygger hverandre opp. Har likevel også vært ganske konsekvent fra de var helt små, ca 2 år. Et anfall på butikken, og vi gikk rett ut. Ingen tomme trusler. Det skjedde kun et par ganger, og aldri igjen. Fra de var helt små måtte de også sitte fint med bordet når vi spiser, ikke noe av og på stolen. Går man bort fra stolen uten grunn, regnes man som ferdig å spise.

Vi snakker om å ta hensyn til hverandre, at vi er mange personer som bor under samme tak, så hyling, springing og skriking skal man ikke gjøre inne. Vanlig lek og støy tåler vi selvsagt. De har oppgaver som å dekke bord, hive boss, støvsuge o.l.  Vanlige manerer er viktig, som å takke for maten og gaver man får. Spørre om å få uten å kreve/kommandere. 

Ellers har vi alltid hatt fokus på mettende mat og nok søvn. Barna spiser godt både til frokost og på skolen, som hjelper til med konsentrasjonen. Alle har det bedre om man er uthvilt og ikke går sulten. 

Ser at dette virker veldig skrytete, og det er ikke meningen! Vi har selvsagt hatt våre kamper, men vi har slått ned på uønsket oppførsel med en gang. Og det som fungerer på mine barn, har kanskje ikke samme effekt på andre. Som sagt så er det nok mye gener i vårt tilfelle. 

 

Anonymkode: 8088e...04c

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (1 time siden):

Voksne barn nå. Var streng, kjærlig, hadde rutiner, krav og forventninger. Hadde veldig god dialog og fortrolighet, barn som pratet mye og fortalte alt. En kort runde i 3-årsalder for å få bort trass. Barna merket at stemningen ikke ble noe trivelig om de ikke oppførte seg. Kosen ble borte da. Hadde aldri noe problem med å ha med barn på besøk, fly, kafe, restaurant, butikk osv. Kanskje bare flaks 😂. Hadde de forstyrrer andre kunder på f.eks butikk, så hadde jeg gått ut med dem. Jeg er vel generelt ikke en person som finner meg i dårlig oppførsel 🙃. Tipper jeg hadde slitt litt om jeg hadde fått barn med store utfordringer, for å være ærlig.

Anonymkode: fc278...026

Ja, du har hatt flaks. Ikke alle som innser det. De fleste foreldre synes å tro at barnas gode oppførsel skyldes deres gode oppdragelse, men sånn er det nødvendigvis ikke.

Anonymkode: 40d5d...533

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (12 minutter siden):

Ja, du har hatt flaks. Ikke alle som innser det. De fleste foreldre synes å tro at barnas gode oppførsel skyldes deres gode oppdragelse, men sånn er det nødvendigvis ikke.

Anonymkode: 40d5d...533

Det tror jeg du har helt rett i. Her har vi 2 rolige barn og 1 energibunt. Er ikke noe tull med energibunten heller, men vi må være mer direkte med ham enn med i andre og han trenger i større grad å få ut ting npr han blir sur eller lei seg. Er ikke noe galt i det, man trenger ikke å lage trøbbel om man blir fulgt godt nok opp (og ikke har diagnose så klart).

Anonymkode: a51c8...cd4