Hvordan leve med ADHD (ADD)

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (21 minutter siden):

ADD er en tulle-diagnose. ADHD er en reel diagnose (men som desverre blir misbrukt og gitt til altfor mange som ikke har det), ADD er bare noe som er funnet opp for fordi helsepersonell må på død og liv stappe deg inn i en bås. 

 

Stemple diagnose, og gå videre til neste pasient. Slik behandler vi i Norge 

Anonymkode: 36df1...eac

Jeg har tidligere pleid å tenke det samme som deg.  Samtidig har jeg alltid følt at noe har vært "feil" med meg.  Det hadde vært fint å få et svar på hvorfor det er slik.  Kanskje får jeg en slags ro dersom jeg vet.  Målet med innlegget her var uansett ikke å finne ut om jeg skal bli diagnose eller ikke.  Det handler mer om hvordan leve man best mulig dersom man har en slik diagnose.  Altså få tips og råd.  Jeg er snart 50 år, og ønsket bare å kunne ha det bra.  

Jeg har aldri vært deprimert,  hatt dårlig selvtillit eller noe sånt.  Tenkt at "alt" skyltes at jeg var alene om omsorgen til barna,  gått på skole og jobbet.  Altså hatt fullt opp og mer som det.  Men nå som jeg har det mye roligere i livet, skulle man tro at "kaoset" hodet også skulle falle mer på plass,  men synes at alt bare blir om mulig verre. 

Ts

Anonymkode: 01f67...2f0

[AnonymBruker]

Jeg har mange verktøy for å klare hverdagen, uten kan dagen gå og jeg har gjort ingenting annet enn å stresse over at jeg ikke har gjort noe.  Å være arbeidsløs var det som fikk meg til å innse at jeg hadde et stooort problem og jeg trengte bekreftelse på hva som fikk meg til å bare gjøre ingenting. Jeg ville virkelig gjøre mye, men alt var så fryktelig overveldende å starte på alene (selv noe som tar 5 minutter)  Jeg er naturlig svært lite i stand til å gjøre ferdig noe jeg starter, spesielt alene.  Noen dager er det til og med for overveldende å ta meg en dusj og ihvertfall vaske/gre håret.  Bare det å dusje betyr å bli våt, betyr tørke seg, betyr klesvask, betyr finne rene klær, oppdage hvor mye klesvask det er, ikke orke å rydde bort klær på gulvet, overveldet av rot på badet eller ikke rent nok noe sted, oppdage at det er lite dopapir eller lite såpe/shampo/balsam og så tenke på alt annet som burde stått på handlelisten i tillegg  . Tankene flyr i alle retninger og hodet koker for man hører alarmen man har satt for noe jeg skal rekke og komme for sent stresser meg.    Jeg er dårlig til å legge meg og bruker tv - alene i huset eller telefon til å distrahere meg - bare se på klokka nå -over 03.00 Jeg veeet jeg burde være i seng, men da kommer tankene og dårlig samvittighet for alt jeg ikke rakk i dag og dårlig samvittighet for at mitt stress gikk utover ungene på morgenen og ikke hjulpet av for lite søvn. Jeg prøver derfor en del ganger å dra tidlig så slipper jeg og ungene å stresse opp hverandre og skape dårlig stemning. 

Alt jeg og familien gjør er fargekodet i kalender. Legger inn alarmer på telefonen med påminnelser, setter «ferdig» tid 10 minutter før så jeg har tidsbuffer for å finne mobil, nøkler, vanter osv. Prøver å ikke utsette ting, har jeg utsatt det klarer jeg knapt å gjøre det, selv noe så enkelt som en regning. Alle regninger gis til mannen (betaler noe fra min konto) Får barna til å hente posten. Mann tar oppvask, søppel, rydde klær.  Har digitale huskelister for alt mulig (pakking, vasking, handling ++) Har gjørelister hver dag i prioritert liste. Drar hjem tidlig 4/5 dager og en lang dag så ettermiddagsstresset ikke tar knekken på meg hver dag. Jeg er ofte svært lite effektiv den siste timen før jeg skal dra i frykt for rush, rekke hjem og akt jeg skal rekke og klarer ikke starte på noe så har avtale om en kjempelag dag hvor jeg ikke ser på klokka. Tar pauser for jeg orker ikke følge med i masse samtaler rundt bordet. Har ikke altfor mange møtepunkter på kveldene (utenom ungenes aktiviteter). Jeg går hjelp av mann og barn til selskap så jeg kan gjøre rydde etter kaoset mitt. Har id tager på masse utstyr jeg glemmer.  Har overdrevet med oppbevaringsplass for å underlette for rotetendenser. Alltids et skap å stappe ting inn i når det må ryddes fort.   Har alltid paraply, ekstra jakke ++ i bilen.  

Lager masse mat en dag og har til andre dager og har selskap når jeg lager det.  

Ja, jeg er nok ikke blant de som er verst rammet, men jeg har også bestemt meg for at det ikke skal gå såå mye utover andre at det tidvis koker i hodet mitt.  Det har noen fordeler også, jeg er ekstremt god på brainstorming og har masse ideer som linkes til masse ulike ting. Alle verktøy gjør at jeg blir sett på som superadministrativ, men de er kun stressmestring.  Jeg tar det tungt å misse noe, for vil ikke at diagnosen skal definere meg - også derfor jeg ikke deler den med folk.  

Jeg har nok litt færre venner på grunn av diagnosen,  og kun delvis selvvalgt, men jeg sliter veldig med masse høflighetsfraser på telefon, sms, facebook. Bare å takke for masse hyggelige bursdagsmeldinger blir aaltfor mye. Jeg blir derfor litt lett tatt for å være arrogant eller utakknemlig.  Som nevnt over så sliter jeg i store selskap og foretrekker små grupper for å ikke falle helt bort og se totalt uengasjert ut. Jeg drar aldri på veldig bråkete steder.  Jeg visste jo ikke før sent at mye skyldes diagnose, men jeg tror også mye skyldes manglende «tvang» som liten, foreldrene mine lot meg slippe unna alt som krevde litt innsats så jeg fikk ikke utviklet utholdenhet for rutiner. Pappa ryddet rommet mitt, jeg trengte aldri ta oppvask, gå med søppel, klesvask. Flytte på hybel ble ganske slitsomt og det gikk utover studieresultatene har jeg i ettertid innsett, da hadde jeg 0 verktøy for å komme meg gjennom ting og minimalt nettverk og kollokiegruppe som motivasjon.  Andre studiemetoder hadde nok passet bedre. Som voksen tok jeg noen kurs med gruppeoppgave og toppkarakterer var ikke vanskelig.  

Jeg har også ulike knep på jobb nå for å komme meg gjennom kjedelige oppgaver, jeg lager konkurranser for meg selv om jeg slår rekord for et eller annet eller prøver å finne nye måter å gjøre det på, dvs effektivisere for tanken på å gjøre det samme om igjen og om igjen kan få meg til å utsette det og da er det ikke sikkert det blir gjort uten total panikk mens jeg gjør det i frykt for å misse deadline. Jeg er med i alle smågrupper jeg kan for avveksling og inspirasjon. Jeg legger så mye kjedelige oppgaver til min langdag når jeg er alene på kontoret og ingen kommer innom hele tiden for et eller annet og forstyrrer så jeg faller ut. Bruker mye musikk.  Har alltid to skjermer og oftest gjerne 8 vinduer åpent så jeg slipper å Alt Tab for å svitsje vindu i frykt for å misse noe nytt…  Tar aldri med laptop hjem i frykt for å glemme den hjemme om morgenen ( har hendt flere ganger og jeg pendler) så logger meg på hjemme fra egen maskin selv om det går tregere. 

Til tross for mine egne utfordringer som for andre virker lite, så har jeg minimal forståelse for de som skal bruke sin diagnose for unnskyldning for alt mulig, da har de ikke prøvd å finne riktig verktøy. Mye er nok som meg som aldri ble tvunget til noe og heller har lagt til seg uvaner enn at det er diagnosen. Eller diagnosen gjør at uvaner er vondere å vende.   Jeg har løsning på de fleste av mine utfordringer fordi jeg ikke bor alene… Da hadde nok færre regninger blitt betalt, oppvask overalt og klær overalt, men som sagt vi er partnerskap og fordeler oppgaver litt etter evne… Utrolig nok er jeg organisatoren som har oversikt over mest, jeg kjøper inn det vi trenger av alt som ikke er rutine..  Jeg har oversikt fordi jeg bruker ekstremt mye energi på tid, sted hva osv. Min mann bruker minimal energi og det ligger jo i kalenderen.  Jeg sjekker kalenderen mange ganger om dagen- tenk om det dukker opp noe (Ungenes spond, min mann legger inn ting osv) og da husker jeg alt vi skal, likevel stress. 

Dette er min hverdag med ADHD. Utfordringene hadde vært der også uten diagnose. Jeg skal opp kl 0630. Ta toget kl 7. Jeg tar igjen søvn på toget hjem og lørdag og søndag formiddag- ikke en sjans å få meg ut av senga før sent om vi ikke skal noe.  Min mann står opp tidlig. 

Anonymkode: dda95...baa

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (18 timer siden):

eg kan bli hyperfokusert hvis jeg kan få sitte alene og uten avbrytelser og jeg er da utrolig effektive. Men har en leder som bestemte seg at vi skulle sitte i landskap for å se hverandre litt mer i inn øynene og det ville være så bra for teamet. Etter dette, så har jeg slitt så mye mer. Henger bakpå med absolutt alt og virkelig hater jobben min for øyeblikket pga stadige avbrytelser 

Kan du spørre om eget kontor? Jeg måtte tilslutt si opp jobben pga at vi hadde åpent kontorlandskap. Har ADD og det ødela helt både fokus, konsentrasjon og effektivitet når folk gikk forbi, pratet i tlf osv. Sjefen viste lite forståelse & jeg byttet jobb tilslutt. 

Du kan jo vise sjefen din forskning som viser at mange blir veldig mye mindre effektive i åpent kontorlandskap. 

Anonymkode: 1c5fa...0c5

[AnonymBruker]

Fionas skrev (22 timer siden):

Ha en veske som inneholder avtalebok. Skriv opp med engang. Faste ryddetider, rydde overfladisk ikke hive ut av alle skuffer. Mer tid til avslapping 

 

Jeg er som TS. Har så mange symptomer på ADD, men aldri utredet. Men jeg kan si deg en ting, og det er at det er veldig vanlig at de som har ADHD/ADD kan lage lister over gjøremål, handlelister osv, men så av en eller annen grunn blir det ikke brukt eller glemt. Det har skjedd meg så mange ganger. 

Jeg kan godt komme med noen råd, ts, men jeg må innrømme at det ikke er så lett å utføre alle rådene selv. 

Hjemme: Hvis du har det rotete eller utsetter vasking, lag en plan for å ta for deg et og et rom. Tillat at det faktisk kan ta litt tid før alt blir unnagjort. Jeg selv blir stresset hvis jeg legger tidspress på meg selv. Jeg utfører oppgaver bedre hvis jeg gjør det over en kortere tid, f.eks setter av 30min-1t i stedet for 2t+. Da blir det til at jeg kjeder meg, distraherer meg, utsetter osv. Fjern alt du ikke trenger. Jeg har selv problemer med å kaste/gi bort/selge ting, kommer liksom ikke så langt. Men en ide kan være å ha en boks eller flere i boden/kjelleren/loftet/garasjen med ting du er usikker på om du skal beholde. Etter 3mnd, 6mnd eller annen bestemt tid, så kaster du eller gir du bort det du ikke har savnet/fått bruk for. 

Meld deg på kurs i yoga og/eller meditasjon. Gjerne et kurs hvor du går en fast dag i uken. Jeg liker yoga og meditasjon, problemet er bare at "alt" om det å slappe av, ha ro, ikke tenke osv blir glemt etter timen. Men jeg prøver å sette av tid til egenpraksis hjemme. Når jeg først kommer igang hjemme så har jeg vanskeligheter med å stoppe meditasjon/yogaøvelser fordi jeg liker det så godt. Kroppen merker nok at den er roligere. 

Jeg har problemer med å følge med i samtaler. Jeg prøver virkelig hardt å følge med, men det er så vanskelig. Mine nærmeste vet hvordan jeg er, og de kan si i fra hvis de ser jeg faller ut. Det kan hjelpe. Men det hjelper også at de gjentar hvis de ser jeg faller ut, og de har lært seg å komme frem til et poeng raskere i stedet for å vente med å komme til poenget 10min inn i samtalen (det er forøvrig veldig irriterende når folk bruker evigheter på å komme til et poeng fordi de skal snakke om alt mulig i mens). 

Jeg har mye tankekjør, ikke nødvendigvis negative tanker, men kan gruble på alt og ingenting osv. Blir skikkelig irritert på meg selv av og til fordi jeg henger meg opp i alt mulig jeg ikke trenger. Men jeg har lært at dert å skifte fokus kan hjelpe. F.eks bare det å reise meg og rydde bort middagen, ta en dusj, en kort tur til postkassen, sette på noe på tv osv. 

Anonymkode: 9eb02...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (20 timer siden):

Du trenger ikke å få diagnosen om der ikke er noen god grunn til det. Skulle du bli dårlig av det og trenge medisiner må du utredes. Ikke uvanlig at det behovet melder seg med alderen. 

Jeg har blitt forespeilet utredning i mange år. Men som jeg har sagt,  jeg lever greit med det, og jeg har resuser som jeg kan utnytte pga det.  Nå er jeg snart 50, og nå begynner det å bli problematisk,  så jeg skal utredes til uken

Anonymkode: ac130...fb7

Kan jeg spørre hvorfor det er mer problematisk nå når du er eldre? Hva er forskjellen?

Anonymkode: 9eb02...1de

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (5 timer siden):

Jeg har tidligere pleid å tenke det samme som deg.  Samtidig har jeg alltid følt at noe har vært "feil" med meg.  Det hadde vært fint å få et svar på hvorfor det er slik.  Kanskje får jeg en slags ro dersom jeg vet.  Målet med innlegget her var uansett ikke å finne ut om jeg skal bli diagnose eller ikke.  Det handler mer om hvordan leve man best mulig dersom man har en slik diagnose.  Altså få tips og råd.  Jeg er snart 50 år, og ønsket bare å kunne ha det bra.  

Jeg har aldri vært deprimert,  hatt dårlig selvtillit eller noe sånt.  Tenkt at "alt" skyltes at jeg var alene om omsorgen til barna,  gått på skole og jobbet.  Altså hatt fullt opp og mer som det.  Men nå som jeg har det mye roligere i livet, skulle man tro at "kaoset" hodet også skulle falle mer på plass,  men synes at alt bare blir om mulig verre. 

Ts

Anonymkode: 01f67...2f0

Det siste avsnittet er som å lese om meg egentlig.

Jeg var rundt 30, endelig fått fast og god jobb etter utdannelsen, fått kjøpt egen leilighet, nok penger til å ha god økonomi, og alt falt på plass i livet. Alt ble stabilt. Og da smalt det for meg.

Jeg klarte meg ikke i en "ryddig og stabil" hverdag. Jeg kunne ikke lengre skylde på tidspress for halvdårlige oppgaver, jeg kunne ikke skylde på skolearbeid for at det var rotete hjemme, jeg kunne ikke skylde på "liten hybel og mye ting" for at klærne ikke fant plassen sin i skapet.

En strukturert hverdag hvor det ble synlig hvor mye jeg ikke gjennomførte ble krise for meg, og jeg smalt hardt, jævlig hardt, inn i veggen.

Kom meg på beina igjen etter lang tid, fortsatt ingen diagnose på add, bare "flink pike". Ny jobb og ny hverdag jeg måtte strukturere selv, og kjente raskt at ting begynte rakne igjen.

For meg var det avgjørende å få utredningen og diagnosen. Er fortsatt under utprøving på medisiner, men jeg slapper mer av angående jobben, for jeg føler ikke lengre at det er jeg som er dum og ubrukelig som ikke klarer holde kontroll på alt. Har også en kollega på en annen lokalisasjon som jeg kan be om hjelp når jeg går rundt meg selv og ikke vet hvordan jeg skal prioritere ting.

Lage to-do lister fungerer for mange, for meg er det helt håpløst. Jeg klarer ikke prioritere oppgavene, og blir det mye ting på listen så kræsjer jeg fullstendig for det virker så uoverkommelig. Selv om det kan være kjempesmå oppgaver ting.

Anonymkode: b13b9...576

[AnonymBruker]

AnonymBruker skrev (32 minutter siden):

Det siste avsnittet er som å lese om meg egentlig.

Jeg var rundt 30, endelig fått fast og god jobb etter utdannelsen, fått kjøpt egen leilighet, nok penger til å ha god økonomi, og alt falt på plass i livet. Alt ble stabilt. Og da smalt det for meg.

Jeg klarte meg ikke i en "ryddig og stabil" hverdag. Jeg kunne ikke lengre skylde på tidspress for halvdårlige oppgaver, jeg kunne ikke skylde på skolearbeid for at det var rotete hjemme, jeg kunne ikke skylde på "liten hybel og mye ting" for at klærne ikke fant plassen sin i skapet.

En strukturert hverdag hvor det ble synlig hvor mye jeg ikke gjennomførte ble krise for meg, og jeg smalt hardt, jævlig hardt, inn i veggen.

Kom meg på beina igjen etter lang tid, fortsatt ingen diagnose på add, bare "flink pike". Ny jobb og ny hverdag jeg måtte strukturere selv, og kjente raskt at ting begynte rakne igjen.

For meg var det avgjørende å få utredningen og diagnosen. Er fortsatt under utprøving på medisiner, men jeg slapper mer av angående jobben, for jeg føler ikke lengre at det er jeg som er dum og ubrukelig som ikke klarer holde kontroll på alt. Har også en kollega på en annen lokalisasjon som jeg kan be om hjelp når jeg går rundt meg selv og ikke vet hvordan jeg skal prioritere ting.

Lage to-do lister fungerer for mange, for meg er det helt håpløst. Jeg klarer ikke prioritere oppgavene, og blir det mye ting på listen så kræsjer jeg fullstendig for det virker så uoverkommelig. Selv om det kan være kjempesmå oppgaver ting.

Anonymkode: b13b9...576

Det er her jeg har jobbet mest med meg selv, ikke falle sammen om jeg ikke gjennomfører alt på listen og gi meg selv lov til å velge de gøye oppgavene fremfor prioriterte for å komme igang.  Når jeg først kommer igang er kjedelige ting enklere, selv om tanken på å gjøre de før jeg har begynt er uutholdelig. Det kan være enkle ting som egentlig tar 5 minutter. 

På jobb er det «skammen» over å bli sett på som inkompetent som driver meg frem og får meg til å få ting til. Når jeg først har kommet i gang er jeg mer effektiv enn de fleste så jeg vet jeg kan ta inn en del om jeg er alene en ettermiddag for den tiden jeg bare satt og surret/surfet/pratet og ikke fikk gjort noe.   

Anonymkode: dda95...baa