Tilgi psykisk vold

[AnonymBruker]

Jeg har vært sammen med samboeren min i 4 år.

Det første to årene var fine. Han var omtenksom, blid, trygg og behandlet meg med respekt. 
Likevel hadde jeg disse marerittene på natten om at han skjelte meg ut og var helt svart i blikket. Jeg hadde aldri opplevd han slik, og kunne ikke forestille meg at han skulle oppføre seg slik mot meg heller. Jeg kunne ikke skjønne hvor disse drømmene kom ifra, og selv om de plagde meg slo jeg det fra meg som bare mareritt. 
 

Svært kort tid etter at vårt barn ble født ble samboeren min veldig syk. Han måtte gjennom mange operasjoner og sykehusopphold og jeg var så og si alene med barnet vårt og alt av ansvar det første året i barnets liv. Jeg sto lojalt i det og ville være sterk for samboeren min.

Etterhvert kom han hjem, ikke frisk, men ikke livstruende syk lenger.

Det var her ting begynte å skjære seg. Barnet vårt hadde begynt i barnehage og jeg hadde startet i jobb. Samboeren min var enda sykemeldt og satt hjemme om dagene, utenom de dagene han hadde opptrening eller andre sykehusavtaler.

Jeg var oppe kl 6 om morgenen for å få barnet i barnehage til kl 7, og selv være på jobb 8-16, hente barnet og senere komme hjem til middagslaging, oppvask og klesvask. Alt lå fremdeles på meg selv om samboeren min nå endelig var hjemme. 

At jeg var alene med hovedansvar for barn og hjem var derimot ikke det som knakk meg til slutt.

Etter at samboeren min kom hjem hadde han utviklet alvorlig depresjon og tydeligvis et sinne i seg som gikk ut over meg. Istedenfor å bygge meg opp var det utskjelling og psykisk vold flere ganger i uka. Han kunne si de styggeste ting. Påsto at jeg kun brydde meg om meg selv og at jeg ikke hadde empati med hans sykdom.

Gjentatte ganger ble jeg kalt en psykopat og en dårlig mor.  Jeg fikk se det svarte blikket jeg hadde hatt mareritt om det første året i forholdet.

Jeg prøvde å vise forståelse lenge. Prøvde å ikke gjøre noe for å «utløse bomben», men det kunne være bagateller. Det var som han lette etter småting han kunne ta meg på, og når jeg prøvde å forsvare meg selv ble han rasende og sto og brølte stygge ting til meg. 
Jeg husker jeg gråtende prøvde å ringe foreldrene hans fordi jeg var så fortvilet, men de avviste meg bryskt og minte meg på at jeg ikke var den syke. 
 

Jeg har alltid elsket julen. Julen skulle dessverre bli en skuffelse ifjor da han skjelte meg ut over hver minste ting, og jeg tok til slutt barnet vårt og dro til foreldrene mine siste del av romjul og nyttårsaften. Dette anså han og foreldrene hans som et stort svik og familien hans begynte å blande seg inn og si at jeg oppførte meg som at jeg ikke hadde noe kjærlighet for mannen min. 

Dette var en svært tung tid og jeg ble til slutt svært deprimert og prøvde å ta livet mitt i mai. 

Samboeren min kom på sykehuset og gråt, ba meg om unnskyldning og lovte å ta tak i problemene. 
Vi har siden gått i parterapi og han går til sinnemestring og vi går begge til psykolog på egenhånd.
Han stiller mer opp hjemme og med barnet nå som han er bedre fysisk. Den psykiske volden stoppet ikke over natten, men den kom til syne sjeldnere og sjeldnere. Han lærte seg teknikker for å kommunisere og går i terapi. 

Nå er det 2,5 måneder siden forrige gang han mistet kontroll over seg selv, men jeg er fremdeles deprimert og lei. 

Han var ganske kort og mutt i helgen når jeg snakket til han og jeg spurte om han var sint på meg. Han mente at han måtte kunne ha dårlige dager uten å ville prate så mye uten at jeg skulle lage en situasjon der jeg forestilte meg at det hadde noe med meg å gjøre. 
Jeg prøvde å forklare at selv om han går til sinnemestring osv så betyr ikke det at måten han behandlet meg på mens han var syk bare blir glemt. Og at jeg kronisk går på eggeskall og venter på at han skal skjelle meg ut igjen. 
Han ble lei seg og mente at jeg ikke klarer å se fremover og se at ting har blitt bedre og at han prøver hardt å gjøre ting bra igjen. 
Jeg innså at han har rett. Jeg er nå redd jeg ikke kan tilgi den psykiske volden han utsatte meg for og at forholdet vårt aldri kan bli det samme. Samtidig er jeg redd for at det er depresjonen min som får meg til å stagnere i tankene om forholdet. 

Er det noen som har blitt utsatt for psykisk vold/dårlig oppførsel der partner har gått til behandling og man senere har funnet tilbake til gleden i forholdet? 

Anonymkode: 6dd20...607

[AnonymBruker]

Så utrolig leit at du har opplevd dette. Men så fint at du/ dere har søkt hjelp. Det er vanskelig å si om depresjonen spiller noe rolle. Det som spiller en rolle er at han ikke oppførte seg slik før han ble syk, men den voldelige adferden trenger ikke å gå over selv om han blir frisk. Anbefaler deg å gi det litt tid, kjenne godt godt etter på hva dine kjerneverdier er, hvordan selvfølelsen din er og om du virkelig ser for deg en fremtid sammen med han. Blir du gladere og lykkeligere når han er ute av huset? Eller når du selv er ute av huset ? Slipper å være rundt han? 

Spør deg selv mange slike ja/nei-spørsmål, gjerne skriv dem ned og svar etterpå-det er bare du som kan finne svar på det du spør om. 

Jeg har ikke opplevd dette selv, men har en nær venninne som har, hun har tatt valget og velger å leve med en ustabil og svært humørsyk mann. Hun har det bra når han har gode perioder, når han har dårlige perioder har hun det helt jævlig. 

 

Anonymkode: 27469...242

[Andro]

Det er bra at dere har oppsøkt hjelp, og at du kan kommunisere klare grenser og krav.
Han blir ikke friskere av at du "går på eggeskall" og passer deg, og du blir ikke hensynsløs av å snakke fritt.
Ikke unnlat å gjøre det du har lyst til eller si det du mener; da gjør du livsrommet ditt trangere.

Noen kan endre adferd etter terapi, og oppføre seg bedre. Jeg håper at mannen din er en av dem. 
Andre blir bare mer sleipe i sin manipulering, og hvordan de får deg til å føle skyld og skam, og lure på om det er du som er kravstor, sensitiv eller urimelig. 

Ikke unngå konfrontasjoner, og hold fast på hva du trenger

Endret 25. oktober 2023 av Andro

[AnonymBruker]

Kvitt deg med idioten. 

Anonymkode: faba1...f88